Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse.

Og for de som av prinsipp aldri skal

kjøre forbud på ham.

Rundt bor i dag fotgjenger, hvis tog er

det eneste alternativ.

Trond Sørensen og meg selv, Vegard Nøtnæs.

Du er jo ikke noe glad i tog,

Trond.

Det er jo helt overlegt å kjøre tog.

Fornebubanen begynner å bli så kostbart at jeg

tenker at det er prinsippsakt å ikke kjøpe

billett på det.

Det blir litt fornebubane i dag.

Fornebubane er vel ikke tog, det er vel

T-bane?

Ja, det blir det.

Det er skinnegående.

Jeg har ikke tenkt feil.

Det er T-bane, ikke sant?

Ja, jeg tror det heller.

Enten det er et eller annet hybrid, eller

et eller annet.

Eller så har man funnet en mellomting.

Jeg vet ikke, dyrt er det i hvert

fall.

Vi skal innom det i dag i hvert

fall.

Men du, Trond.

Hvis du skal bygge deg en ny garasje.

Ja, det har jeg gjort før.

Så prater du med en snekker, og så

sier han at det kommer til å koste

100 000 kroner.

Da sier vi ja, men da gjør vi

det.

Så snekker han ferdig denne garasjen.

Det tar litt lengre tid, men så får

du regningen.

Den er på 700 000, og det er

ikke noe tak på garasjen.

Da høres det som jeg har gjort et

offentligt kjøp.

Det høres litt sånn ut.

Det er helt sånn det skal være i

det offentlige, er det ikke det?

Det er vel omtrent sammenlignbart med den godeste

Fornebu-banen som vi kommer inn på.

Denne åtte kilometer lange T-baneutvidelsen i tunnel

fra Majorstua til Fornebu-landet i Bærum.

Det er en ting jeg er skuffet over

der, og det er at det ikke dro

ut fra Valkyrien.

Det eneste som hadde manglet der, var å

starte på Valkyrien og åpne den stasjonen.

Det er jo den nedlagte stasjonen under Stortinget

et eller annet sted, er det ikke det?

Ja, den er bortimellom der.

Mellom Nationaltheatret og Majorstuen.

Kjenner du historien om Valkyrien?

Ja, ja.

Hva vet du for å fortelle meg?

Når man bygde dette T-banenet, så fant

man ut at der måtte man ha en

T-banestasjon, så der bygde man en T

-banestasjon.

Når man hadde bygd T-banestasjonen, det var

ikke helt ferdig med å bygge hele dette

T-baneret, så begynte noen å regne på

rutetider og stopp på stasjonen.

Vi kan ikke bruke den stasjonen der.

Da må vi redusere kapasiteten den veien der

drastisk mye, fordi det blir alt for kort

i mellom.

Dermed får vi ikke nok plass mellom T

-banestettene.

Eneste måten å unngå det problemet på, er

å redusere avgangene med 30%.

Da ble det furore.

Det var selvfølgelig noen fremstående politikere i Arbeiderpartiet,

uten at jeg husker navnet på dem, som

ble veldig sinte, for de ville veldig, skulle

ha en T-banestasjon på Valkyr'n.

Det var selvfølgelig …

– Den bodde?

– Ja, antagelig.

Når de innså at det går ikke, så

var det vel snør og tårer.

Men det ble ikke nok, så når man

tar den T-banen, så kan man se

ut av vinduet og si at, oi, her

passerte vi faktisk en nedlagt T-banestasjon, eller

en aldri åpnet T-banestasjon.

Jeg har sett et bilde av Kåre Willoch,

eller noe sånt, på den der Valkyrien-stasjonen.

– Ja, ja.

– Da er det blitt lagt film der,

da.

Det er en veldig dyr filmsett, eller hvordan

skal jeg si det sånn?

– Men vi er på T-bane, og

man begynte jo da å bygge i slutten

av 2020.

Stort teknisk og økonomisk prosjekt, masse tunnel, og

skal finansieres via bompengene, og Oslopakket 3 skal

betjene masse folk og næring som har fløttet

ut på Fornebu.

– Ja.

– Og da skal det liksom knyttes sammen,

da, og skape kontakt mellom folk.

– Ja, dette blir så flott.

– Man kan nesten ikke sette en pris

på sånt.

– Nei, det er priceless.

– Det er noe med det.

Men man begynte i 2013 med å planlegge

dette skrotet.

Da kostet det 4,5 milliarder.

Er penger det vi må si?

– Det er jo en sum.

– Så går et år, 2014, så måtte

man oppjustere, for dette var jo mye greier

som man ikke hadde tenkt på.

– En av de tingene som de ikke

hadde tenkt på, eller det er et kriteriet

som ligger der, det var at denne skal

gå via lysaker, så du kan bytte og

komme fra lysakerstasjon.

– Helt topp.

– Og problemet med at du skal ha

det fra lysakerstasjon er at da må du

legge det på feil side av E18, og

du må legge det i tunnel, og masse

bebyggelse, alt det som gjør dette dyrt og

vanskelig, det er mellom skøyen og lysaker.

– Nettopp.

Men da var det i hvert fall blitt

10 milliarder.

– Ja.

– Og så går dagene, ukene og månedene,

og så kommer du til byggestart, da er

det 16 milliarder.

Så finner du, nei, nå må vi ikke

dumme oss ut igjen, vi justerer det opp

med en gang, så tok det til 26

,5 milliarder.

– Hvilket er akkurat samme sum som man

antar Oslos nye vannforsyning kommer til å koste.

– Nettopp.

– Og så kommer du til sånn i

fjor og i forre fjor og sånn, og

da er det jammen kommet opp i 31

milliarder.

– Det begynner å bli litt voldsomt.

– Ja.

– Er det noen som har regnet ut

hvor mange passasjerer som skal flyttes før dette

her begynner å henge på greit?

– Det kan du si.

– Jeg begynner å tenke at hele Oslo

hele Oslo og Fornebus befolkning må kjøre den T-banen

hver dag, 200 dager, før dette her går

opp.

– Ja.

Kilometerpris på 3,5 milliarder nå, det er

ikke mange ting her i verden som er

en kilometer lang som jeg ville kjøpt for

3,5 milliarder.

– Nei, det også er litt voldsomt, for

det høres veldig ut som samme prisen som

man har per kilometer på denne nye dobbeltsporet

man har per kilometer på denne nye dobbeltsporet gjennom Moss.

– Det går på skinner.

– Det er 10 kilometer til 35 milliarder

nå, men det er klart man har ikke

begynt å bygge eller begynt å gjøre noe

på de stedene hvor det er utfordringer nå.

– Nei.

– Så her er det muligheter for å

få en drastisk økning.

Dette kommer til å bli litt sånn overivrig

auksjon på et eller annet tidspunkt, tror jeg.

– Ja.

Også til alle som betaler bompenger i Oslo,

i 2025 så gikk over 1 milliard av

bompengene direkte til finansiering av Fornebybanen.

Så det hjelper ikke å ikke bruke T

-banen heller.

– Da må du betale for den.

– Ja, men du skal huske på at

jeg har kjøret sånn, jeg har en varebil

på jobben som jeg kjører frem og tilbake

til jobbet.

– Det er topp.

– Og den er elektrisk, så det er

billigere bom.

– Det er eneste måten å betale mindre

for Fornebybanen si.

– Ja, der kjører du ubrukelige biler.

– Ja, ja.

Og du var inne på at trøbbelet var

rundt skøyen, blant annet, 43 meter under bakken.

Da blir det dyrt, da.

– Det blir det.

Altså, det er litt rart, for vi har

jo bygd tunneller under fjorder som er like

lange og billigere.

Så det er et eller annet som er

litt rart her.

– Og hvis man skal trekke frem noe,

den manglende viljen på politisk hold til å

gjøre om på beslutninger når premissene ryker, også

gjøre om på beslutninger når premissene ryker, også kjent som sunk cost fallacy.

– Ja.

– Altså, hvis du begynner på 4,5

milliarder, og det er det du sier at

det er det verdt, og så ender du

opp på over 30, og ingen har sagt

«Å, i helvete er det de driver med,

det blir ikke noe av dette».

Stopp.

Slutt å grave.

Stopp gravemaskinene.

Sånn, bare gå hjem.

Her skal det ikke lages mer.

– Nå skal vi rydde, nå rydder vi

bare opp, og så sier de at...

– Nå skal vi finne hvem som er

ansvarlig, og så skal de aldri få ansvar

eller en jobb i offentlig sektor igjen, så

lenge de lever.

Fordi du må gjøre ansvar i ellen, ikke

sant?

– Ja.

– Men altså, at politikere, dette er jo

lokalpolitikere da, i Oslo og Akershus, som nå

er ansvarlig for å ha sørt bort 31

milliarder.

– Det er...

– Og det blir sikkert enda dyrere før

de er...

– Ja, altså nå, de har vel to,

er det ikke to år igjen til det

skal være ferdig, eller er det fire?

– Plenty av tid til å gjøre det

dyrere.

– Ja, ja.

De rekker det.

Også, regner man at det kommer en smell

når de begynner å bestille materielle også, fordi

de må jo, jeg vet ikke om de

har bestilt igjen da, men det regner man

at de, enten når de kommer så funker

det ikke, eller et eller annet.

– Ja, skinnene er for smale, og taket

står for høyt, så du kommer ikke gjennom

tunnelen.

– Ja, perrongen gjør at du får ikke

opp dørene.

– Jo, men det var jo sånn med

trikkekjøpet her for noen år siden,

så var trikkene for lange for perrongene man

hadde.

– Mhm.

– Og så måtte du bygge om alle

perrongene i Oslo.

– Ja, det var ikke så lenge siden

jeg hørte om en tilsvarende, det var på

tog.

Gruppen var i Telemark, på en sånn der

helt avsidesliggende togstasjon.

Så hadde de oppgradert og bygget en ny

togstasjon.

Så nå kommer toget inn, og så går

ikke dørene opp, fordi at perrongen går så

langt opp og på siden av toget at

det er ikke plass til dørene.

– Haha.

– Og det var sånn, ja, nei, men

det var jo flott.

Tror jeg de hadde brukt 20 millioner på

å bygge en ny perrong, og så var

det sånn, ja, den må vi rive og

bygge på nytt.

Fordi her går det jo, i snitt er

det sju mennesker i det ene som bruker

denne togstasjonen, og da skal vi bruke 20

millioner på det, en gang til.

– Ja, ja, ja.

Men det er jo ikke bare i Oslo

man roter.

I Bergen så har man noe som heter

Sotra-sambandet.

Det er, ja, et stort og komplekst samferdselsprojekt.

9,5 kilometer langt veisamband med fire felt,

inklusive fire sånne toløpstunneler med gang- og

sykkelveier og hengebru på 900 meter.

Og her er jo poenget, å få Sotra

som …

– Ja, her vil jeg bare sende en

hilsen til en venninne av meg som bor

ute i Bergen.

– Ja.

– Jeg føler med deg, Veronica.

Hun bor midt oppå et av de fjellene

de sprenger i 24-7.

– Akkurat, akkurat.

– Det er jo sånn helt uholdbart.

Det er ikke sånn at de ikke drar

av en dynamitsalve klokka to på natta hver.

– Nei, det ville jo vært urimelig.

– Men de har fremdeles ikke fått noen

tilbud om kompensasjon, alternativ, bolig, ingenting, ikke sant?

Så dette er jo …

– Nå vil du bli glad, det er

jo fordi at det blir samband til Sotra.

Du slipper å kjøre ferie og sånt.

– Det er jo ikke ferie til Sotra

nå, eller?

Det er vei der allerede.

Så det er bare å snakke om hvor

mye kødet skal være.

– Men her har jo Stortinget tatt på

seg den kloke tenkkatten sin og vet at

dette skal være et offentlig-privatsamarbeid.

– Ja, det er så fint her.

– Og hvorfor har vi det?

– OPS er så fine greier.

– Det er for å sikre kostnadskontroll og

innovasjontron.

– Ja.

– Så det kan du ikke være imot.

Da har du et konsortium Sotralink AS.

Tre internasjonale selskaper som har fått oppdraget med

å finansiere og bygge og deretter drifte i

15 år etter at det åpnes.

Ved signering i 2022 ble dette feiret som

Norgeshistoriens hittil største fastpriskontrakt med en verdi på

nesten 20 milliarder.

Så spoler vi frem til i dag og

nå er det ikke 20 milliarder lenger.

Nå er det 23 milliarder.

– Da regner man at dette konsortiumet bare

går konkurs?

– Det får vi tro.

Trafikkåpningen, altså der inntektssiden kommer, den er utsatt

fra juni 2027 til slutten av 2027 på

grunn av problemer med bruttårn og grunnforhold, et

på grunn av problemer med brotårn og grunnforhold, et

ikke stemte helt eller tunnel, eller hva det

er for noe.

Og så er det underleverandører som Multikonsult som

har saksøkt dette selskapet for ubetalte fakturer på

ganske mange millioner.

Og da er det jo dette konseptet med

offentlig-privat samarbeid, OPS, som impliserer en risikofordeling

mellom det private og det offentlige og hvordan

det fungerer.

– Jeg har aldri satt meg helt ordentlig

inn i dette OPS-greiene, men det er

jo noe man har drevet med i en

del år.

Jeg tror det var Kjell Opseth som hostet

opp det konseptet første gangen, tror jeg.

Han der statuen i Førde, er det ikke det?

ikke det?

– Jo.

– Han fant noen måter for å ikke

bruke sånne løsninger til å få veier tilbake

til hjembygda.

– Nei, der ordner det seg med veier.

– Ja, det gjør det mye til han,

hvertfall.

– Han er ikke den eneste som har

Han er ikke den eneste som har gjort sånne stunt i Samferdselsdepartementet, det skal sies.

– Nei, men poenget med dette er en

Men poenget med dette er en risikoforskyvning.

Det er det man gjør med en sånn

kontrakt.

Du sier at vi setter ut et anbød,

og så sier man at vi kommer til

å velge det som har akseptabel kvalitet, troverdighet,

men til lavest pris, ikke sant?

Så inngår man en fastpriskontrakt på dette, og

så gir man en oppside i form av

at du får drifte veien og ta bompenger

eller noe sånt i dette tilfellet i 15

år.

Så får du oppdraget, og da må du

ta risikoen selv som utbygger, klarte å bygge

billigere, så god forju.

Blir det dyrere, så er det trist for

deg.

I dette tilfellet blir det dyrere, og senere.

Og den er jo ikke ferdig enda.

– Nei, men problemet er at vi vet

hva som skjer, for hvis dette går over

enda, så er det sånn at da kommer

ikke staten, men kommunen i dette tilfellet, eller

fylkeskommunen, eller hva det nå blir.

De kommer jo garantert til å gå inn

med de midlene som er for å få

fullført prosjektet likevel.

Fremfor at man bare lar dette, ok, er

det noen som vil kjøpe det?

Og så får man gjøre opp den gjeldene

som er.

De som har fått ta tapene sine, ikke

sant?

Som ville vært den riktige måten å gjøre

det på.

Men så, nei.

Så tenker jeg at det hadde jo vært

mulig for privat å bygge den veien helt

uten staten, når dette først er konseptet.

Du trenger ikke noe 15-årskontrakt.

Nei, og så kan det jo, helt sånn

på overflaten, så kan det jo antyde at,

ja, men hvis det nå ble dyrere enn

det var, og det ikke er penger, så

vil jo prosjektet stoppe.

Ja.

Men det vil jo ikke, fordi det er

jo lønnsomhet i det hvis du får det

til en lavere pris.

Ja.

Det er jo det det opprinnelige regnestykket går

ut på.

Så du kjøper opp konkursboet til, si, 60

prosent av prisen, da?

Det er jo nettopp det som er mekanismen.

Som gjelder alle andre steder, bortsett fra der

der staten blander seg inn.

Du bygger et eller annet sånn boligkrise i

2008.

Liksom halvbygde skyskrapere, og du bare stopper midt

i, når finanskrisen kom, bare stopper du heisegrana,

og det er ikke lønnsomt å bygge videre,

ikke sant, for nå kollapser hele verdien i

boligmarkedet.

Da har du løpt en eller annen privatrisiko,

og så er det sannsynligvis noen som plukker

opp noen sånne skjeletter av noen bygninger til

en tredjedel av prisen, et år eller to

etterpå, og så tenker du, ja, dette skal

vi klare å gjøre noe ut av til

den prisen, og så ordner det seg.

Det er sånn denne mekanismen er ment til

å fungere.

Men det som sannsynligvis er mekanismen her, da,

for vi var inne på at dette var

et konglomerat av sånne skumle utenlandske selskaper, og

når staten blir opptatt av at det skal

jo være det laveste anbudet som vinner, så

kan du hende man velger folk som har

regnet litt dårligere på ting enn alternativene.

Og det kan jo kanskje se ut som

det er noe av greia her, spesielt når

dette selskapet ikke klarer å gjøre opp for

seg og får underlagene dører, og så videre.

På den andre siden, det er ikke mer

enn to uker siden Berthelsen og Garpestad, et

norsk anleggsfirma, gikk over ende, med en

gjeld på nå 2,6 milliarder, med 1

,7 milliarder verdier i boet.

De også drev og bygde vei rundt omkring,

så det er mye usikkerhetsmomenter i å drive

og grave og bygge og sprenge seg veien

og sånt.

Det kan dukke opp mye rart på veien,

du ser ikke hva som er langt inn.

Så resultatet er jo at du løper en

risiko, og den må du kalkulere inn.

Hvis du har kalkulert for lav risiko, og

gjør det gang etter gang, så vil du

til slutt gå på en smell, fordi at

du møter på en større utfordring enn det

du forutså.

Nei, hva skal man si?

Det bare virker som det blir rot med

sånne offentlige prosjekter, uansett hva det er for

noe.

Her er man jo ikke enig om ansvarsforholdene,

selv om man i utgangspunkt har gjort den

risikoforskyvingen.

Grunnforholdene er litt andre, så det ble tyngre

å bygge tunneller likevel.

Det er jo ikke vårt problem som har

vunnet oss dette anbudet, det er jo deres

grunn.

Og så kranger man seg rett opp i

øret.

Dette kalles for NS-kontrakter, og de kommer

i mange forskjellige numre.

De forskjellige kontraktene vurderes i forskjellige ansvarsforhold og

hvem som har ansvar for det som dukker

opp i grunnen.

Problemet her er jo selvfølgelig at hvis internasjonale

kontraktører, som sier at Norge har fullt av

oljepenger, tenker at hvis vi går inn og

underbyr på kontrakten, så blir overskridelsene dekket likevel.

Da tror jeg vi vet hva vi gjør.

Vi tar det rett under 19,8, og

det blir bra.

Så vinner du anbudet, og så går det

på dunken.

Så vinner du ha-vei, eller vinner du

ikke ha-vei.

Vær så glad til.

På sånne kontrakter kan det nok fortere skje.

Jeg kjenner at i en vestlandskommune nå, uten

at jeg skal peke på hvilket, så har

det det problemet at ingen vil gi anbud

på å analysere vannprøvene deres fra vannverkene.

Fordi de har gjort det så vanskelig og

så komplisert, og så stilt så mye rare

krav, at nei, det er ingen som leverer

inn anbud.

Så nå har de utvidet et anbudsfrist og

sendt purringer til alle kandidater i området.

Kan dere ta og sende oss et anbud

da?

Så er det fremdeles sånn at nei, vet

du hva, vi er ikke så interesserte faktisk.

Så dette slår litt begge veier.

Det som pregger dekningen av dette, er jo

hvor trist det er at disse ukjente, det

føles nesten som det er sånn naturuheld, at

man ikke har planlagt dette godt nok.

Ingen kunne jo vite at det var stein

under bakken ut på Vestlandet.

Ingen kunne vite at grunnforholdene ut i en

sjø som du helt fint kunne sjekke på

forhånd var annerledes enn man antok.

Så ender du opp i en sånn der,

jeg vet ikke, det er liksom, disse aktørene

spiller åpenbart til det systemet de spiller med.

Det er ikke et marked.

Nei.

Det er bare det offentlige som har funnet

en ny måte å rote bort penger på,

og driver dårlig prosjektstyring.

Ad proxy.

Det minner meg jo på, jeg har hørt

mye, jeg har hørt mye om Erik Kristiansson

i dag.

Han snakker vel ikke om akkurat dette.

Podd med Aren, var det ikke det?

Jo, og med Gilbrandt og Suvatna, han har

gått sin seiersgang.

Hvis noen lurer seg.

Han har skrivit sløsebok?

Nei, program.

Sløseprogram, ja.

Dette er et sløseprogram som er på 80

sider og noe, om hvordan de skal kutte

sløsing.

Det er topp.

De er litt lei av å sitte og

se på at FRP stikker av med den,

og det er jo godt, for det er

jo at FRP stikker av med sløsekonseptet.

Weird.

La oss minne om, var det forrige valg,

forrige stortingsvalg, at FRP's forslag til alternativt statsbudsjett

forrige stortingsvalg, at FRPs forslag til alternativt statsbudsjett var kommet inn litt høyere enn SVs.

Ja.

Så det var fint.

Det er troverdig.

Ja, og i tillegg så drev de sånne

økonomiske tulleregninger, hvor de solgte ut noen private

selskaper for å finansiere det, og så hadde

de tenkt å bruke de pengene hvert år.

Ja, hvorfor ikke?

Det hadde vært så mye bedre hvis du

bare kunne...

Ja, og det er sånn, jeg er helt

tilgjengelig av å selge Equinor for å få

flere hundre milliarder for det, for å fære

med det, liksom.

Men, du kan ikke regne med at du

kan bruke flere hundre milliarder fra salget av

Equinor to ganger, og tre ganger, og fire

ganger, og fem ganger.

Du kan bruke de pengene, kan du bruke

én gang.

Ja, og så er det noe sånn joksete

i den der ideen om å finansiere et

driftsbudsjett på staten ved å selge unna eiendeler.

Ja.

Ikke sant?

Du legger deg på et forbruksnivå du egentlig

ikke har dekning for, men du gjør det

for å vinne valget, da, egentlig.

Det er jo det som er greia.

Selg huset, og selg bilen, og selg kjæringa,

og så bruker du også penger.

Men du bruker dem på en sånn måte

at du sitter med forpliktelser til å bruke

de pengene hvert år.

Det går ikke det.

Det er topp.

Ja, ja.

Skal vi snakke om det hyggelige i trenen?

Skal vi snakke om idrettsalder?

Ja.

Det pleier vanligvis ikke å bli så hyggelig,

men nå pleier det hyggelig.

Det pleier det, ja.

Skal du fortelle hva det handler om?

Fordi man hadde plutselig, og dette hører vel

til Tønsberg kommune, hvis ikke det er feil.

Ute på ferder.

For de trengte idrettssal, og det trenger man

i mange steder i Norge, for det er

svårt på idrettssaler, men det er dyrt å

bygge idrettssal.

Og disse ville ha en sånn fridrettssal, med

ordentlig løpedekk og sånn, og det var liksom

han som på en måte var litt sånn

ildsjele dette her, som satt og måtte si

nei til alle mulige barne og unge som

ville trene inne på vinteren.

Si nei, det er ikke kapasitet, det er

ikke kapasitet, nei, det er ikke plass til

det.

Han begynte å bli litt lei av det,

så han begynte å se på, og så

fikk han liksom pris.

Ja, det koster 260 millioner å bygge en

idrettssal.

Og det syntes han var veldig dyrt.

Så han satt seg ned med en kulepennepapir,

og så satt han og tegna litt.

Og sånn, hmm, kan vi gjøre sånn, og

sånn, og sånn.

Så tok han med seg dette til noen

som kunne nå noe.

Dette er liksom, kommuner er jo de som

skal bygge alle idrettssalene i Norge.

Obviously.

Jeg skal fortelle noe ganske ironisk om det

etterpå.

Det som er greia, han lagde en tegning,

så fikk han noen til å, og dette

var bare en sånn kulepennskisse, og så var

det noen som, ja, ok, vi skal se

på den, så fikk de på den, og

så får de en ferdig idrettssal til 13

millioner.

Som, ja, den har riktignok bare 100

meters løpebane i stedet for 200 meter med

sving.

Ja, man får jo tro at man ikke

bygger og jakter det samme, men det er

jo et problem man skal løse, sånn at

halen blir poenge i stedet for.

Det han gjorde var jo rett og slett

bare å tenke alt dette på nytt, og

tenke kreativt, og finne en annen løsning for

hvordan bygge idrettssalen, så vi kan få det

til en pris vi kan klare å finansiere.

Og da fikk han det jagget ned til

en pris hvor de klarte å finansiere det

helt uten kommunen.

Så de får nå med et internasjonalt godkjent

løpedekke i bunnen.

Det er sjelden vare, for det finner du

i Grimstad, så finner du det i Bærum,

men du finner ingen andre steder i mellom

der, før denne nå står ferdig.

De har lagt opp så du kan kaste

diskos og slegge, og eneste han trodde de

ikke fikk til, det var sånn stavsprang.

Men da kom det plutselig en sånn stavsprang

-figur innom, og så tenkte han, jo, hvis

du gjør sånn og sånn, da kan vi

ha det også.

Så de har liksom fått seg …

– Rett og slett løste problemet.

– Ja, og dette klarte de innenfor budsjetter

og alt som er.

I stedet for 260 millioner for idrettssal, så

har de nå straks en ferdig idrettssal til

13 millioner, fullfinansiert av næringsliv i området, private

donorer og så videre.

Og appå til da, så har de fått

til så de kan …

De har en sånn trim for eldre på formiddagen

med gratis frokost.

– Det er topp.

Vi får håpe kommunen får litt eiendomsskatt ut

av det da.

– Det kan du ta deg.

Det kommer til …

Alt for mye eiendomsskatt.

– Så for å sammenligne, fordi Markeds clearing

price i Markedet er jo det det er,

så Aare, som han fyren her heter, han

har levert idrettssal til 13 millioner.

Det er Markedsprisen på en idrettssal.

For det er faktisk en ting som løser

det problemet man hadde.

Så kan du diskutere om prosjekteringen var den

samme, om omfanget var den samme, størrelsen og

lengden på løpebaner og alt sånt.

Men du har faktisk løst et problem for

13 millioner kroner.

Hvis du skulle sammenligne, så er det som

så er det som om kommunen foreslår at en liter med melk

skal bør koste 400 kroner.

– Ja.

– Og så går Aare og kjøper det

på butikken for 20, og sier, se her.

Og da er jo spørsmålet, hva velgere i

denne bygda gjør med kommunen sin?

– Altså antagelig …

– For å gjenvelge de folkene som styrer

den, det kan du ikke gjøre i hvert

fall.

– Nei, men greia er at det han

demonstrerer er jo ikke et lokalt kommuneproblem.

Det han demonstrerer her, det er jo et

…

Det er jo problemet med det offentlige som

skal drive med en sånn ting, for de

langer seg systemer og standarder, og så bygger

de bare på det.

Det er ingen som snur seg rundt og

sier, nå begynner dette å bli dyrt.

Skal vi prøve å se om vi finner

en annen løsning?

For det er ikke mine penger som går

til dette.

Det er jo av andre siden.

Mens når han da føler seg tvunget til

å finne en løsning hvor han ikke kan

gå og bruke av andres penger uten at

de frivillige bare kommer til ham og sier,

ja, men det skal vi være med på.

Det har vi lyst til.

Så må du være kreativ, så må du

begynne å tenke, prøve å finne den boksen

litt på nytt, så kanskje går han å

gjøre det på en annen måte.

Det har han nå maktet å få til

på en ...

Hvis vi skal være litt precise, fordi det

er noen forskjeller som har vært å ta

med seg, hvis du driver ...

Den vesentlige forskjellen på privat og offentlig er

at du har kreativ destruksjon i det private.

Hvis du ikke får til det du driver

med, så går du konk, og så er

det noen andre som tar over produksjonsmittlene, og

så prøver de å gjøre det bedre.

Hvis de ikke får det til, så går

de også konk, og så blir det neste

mann.

Dette fortsetter til du finner noen som vet

hva de driver med.

Det er ikke sånn kommuner fungerer.

Nei.

Der er man opptatt av prosess, og compliance,

og standarder, og formaliteter, og utredninger, og det

ene og det andre, og det tredje.

Kommer du over på privat side, så flytter

fokuset seg, i hvert fall i noen grad,

og i hvert fall hvis du ikke er

sånn kjempe stor bedrift, mer over mot kostnadseffektivitet

og funksjonalitet.

Har du et problem foran deg, det skal

løses.

Hvordan løser vi det enklest?

Og så vil du ofte ende opp med

veldig mye konsulenter og råd, og du skal

dekke ryggen din, ikke sant?

Så du bruker mye penger på å bekrefte

at alt i prosessen er i sin skjønneste

orden, selv om det koster millioner på siden

å få bekreftet det.

Mens når du er på privat side, så

tenker du at, let's just do, dette ordner

seg.

Vi gjør.

Og så trekker tida ut når du gjør

det på offentlig hånd, og det koster penger.

Du skal investere noe, og så har du

ikke fått noe tilbake for det, og så

renner millionene bare på at tida tikker forbi.

Men når du er privat, så har vi

først bestemt oss, så bare setter vi i

gang.

En av de tingene som man har sett

på i kostnadsoverskridelser, det er jo en av

de tingene som virkelig gjør stort utslag, det

er jo tiden fra man begynner å prosjektere

til byggestart.

Det er en veldig kostbar tid.

Hvis det går fire år, så koster det

veldig mye mer enn om det går et

halvt år.

Og en annen ting er jo det evige

insentivet til oss byråkrater.

Det er å minimere risiko for oss selv,

ikke sant?

Hvis det går ut et dokument som sier

at det er greit å bygge, og så

går et eller annet gærent, fordi en eller

annen unge hopper tau der og snubler og

brekker beina, ja, har vi tenkt på det?

Har vi hatt HMS i orden?

Har vi snakket med fagforeninger?

Har vi gjort et eller annet vi kan

kritiseres for?

Det viktigste er å unngå det, og så

blir man veldig god til å finne ut

hva man kan tas på, som man dermed

bruker på anleggingsprosessen på å unngå.

Er du på privatside, så tenker du at

du vet hva, jeg har bare de ressursene

jeg har, og jeg har bare den tida

jeg har, og for hver time jeg bruker

på dette, så kan jeg bruke mindre tid

på noe annet.

Da er det jo rett og slett å

maksimere verdien du får ut av de midlene

du putter inn, ressursene du putter inn, enten

det er tid, eller penger, eller alternativkostnad, eller

hva det er for noe.

Så da får du ting gjort, og da

er det jo verdt å minne om Parkinsons

lov om sykkelskur.

Ja.

Nemlig at hvis du setter ned en kommitté

for å diskutere noe som er fryktelig dyrt,

for eksempel en jernbane, så kommer det en

lovmessig til å bruke mer tid på å

diskutere sykkelskuret i enden av jernbanen enn innretningen på

selve jernbanen.

Hvis jernbanen koster en milliard, og sykkelskuret koster

100 000 kroner, så kommer de til å

bruke tid på sykkelskuret.

Og årsaken til det er at det er

lite risiko forbundt med et sykkelskur.

Så du kan diskutere om det skal være

blått eller rødt, og om det skal ha

kapasitet til 8 eller 12 sykler.

Fordi da er alle rundt bordet føle seg

komfortable med at dette er ikke noe stor

risiko.

Det går fint.

Så her kan jeg mene ting stert, og

jeg kan være på laget for rød maling

eller laget for blå maling, og vi kan

krangle så busta fyker.

Men å være med om jernbanen skal gå

en meter til venstre eller til høyre, det

er konsekvenser på flere milliarder, så det må

utredes kanskje.

Jo, men det var det jeg sa jeg

skulle komme tilbake til.

Det med å bygge idrettshallen, det er jo

en kommunal oppgave til halen, vet du.

Det er jo sånne ting som du finner

i lovverk for hva kommuner skal drive med.

Det er å bygge idrettshaller.

Og så klarer du aldri å oppfylle de

kravene til dekning, på en måte.

Sånn utifra en som statlig vet at behovsnorm

eller hva det nå er, klarer du aldri.

Men det finnes jo et alternativ til det,

og det er jo at idrettsklubben bygger det

selv.

Men det er så komplisert å få lov

til å bygge idrettshallen selv.

Og det de da er avhengig av, det

de trenger er gjerne en kommunal lånegaranti.

For da får du bedre rente.

Det er en halv prosent.

Og hvis du låner 500 millioner og får

0,5 prosent lavere rente, så begynner det

å bli et ganske betydelig forskjellig låneavdrag, på

en måte.

Men alternativet, enten så klarer du å få

dette til å gå opp, eller så klarer

du det ikke.

Per definition er det en konkurs, og da

faller det jo i kommunens hender som har garantert

det.

Men siden dette er så komplisert å få

til, hva gjør man da?

Da presser man kommunen til å bygge sin

idrettshallen for sine penger.

Og så har man løst problemet.

Men det er jo den samme kommunen som

da lager lokale byggestandarder og sånn, som ofte

kompliserer det å få ting gjort.

Og det er jo nesten en parallell til

kreativ destruksjon.

Dette er jo proaktiv, byråkratisk destruksjon.

Hvis noe kunne vært, så skal vi sørge

for at det ikke blir.

Fordi risikoaversjon, og sånn regelrytteri, og lysten til

å herske med folk, og hva det nå

er for noe.

Frykten for å miste kontroll, jeg vet ikke.

Men det er et ganske annerledes mindset på

privatside og på offentlig side, og veldig mange,

meg selv inkludert, tilbringer en veldig stor del

av livet i offentlig sektor.

Da blir du farget av det, og preget

av det, og har kulturen i det, og

manglende vilje til å ta risiko på.

Du kan ofte være edel i det også,

og tenke at du kan ikke ta risiko

på skattebetalernes vegne, vel?

Nei.

Jeg mener som en helt genuin motivasjon, så

kan du tenke deg at vi skal ikke

behandle skattebetalernes penger useriøst.

Men selv med en helt edel motivasjon for

det, så endrer du opp med å utrede

ting som ikke skulle vært utredet, bare for

å være på den sikre siden.

Vi kan ikke bruke 70 millioner skattekroner på

dette hvis vi ikke vet at det kommer

til å lykkes.

La oss bruke 10 millioner på utredningen.

Ja, og så overskrider du, og så blir

det 170 millioner til slutt.

Det er litt sånn …

Jeg undrer meg på om vi ikke kunne

komme til en del lenger med bare å

sleppe ting opp litt mer.

Jeg lurer litt på det, men det enkleste

er bare å se for privatisert alt.

Det er der løsningen ligger.

Det er kjedelig å si, for det blir

ikke noe diskusjon på denne podden når man

sier det.

Jeg føler at jeg tror denne podden er

…

Jeg har holdt på å si at alle

redaktørene har avgått med døden før den tid.

Thomas Sowell, økonomen som ikke er avdød, men

jammen vanskelig å tro av og til, for

han er gammel nå.

Han er 95 år, og still live and

kicking.

Akkurat gitt ut ny bok.

Ja, han er en imponerende type.

For de som ikke kjenner Tom Sowell, så

er han svart, økonom og kommunist fra ungdommen,

som kom på bedre tanker.

«What made you change your mind?» Fikk

han som spørsmål.

Det var i forbindelse med at han fylte

90, da gikk han også ut bok.

Det var vel Dave Rubin som stilte ham

det spørsmålet.

Svaret han svarer helt enkelt «facts».

Men det er noe fascinerende med det, for

vi kjenner flere av den varianten.

Det begynte som den radikale på venstre siden,

og så har de endt opp med å

bli fullblodsliberalister eller et eller annet.

Og da har de gått en sånn mental

reise som er så strabasiøs, at du finner

ikke noen som er mer overbevist enn folk

som har vært på venstre siden og endt

opp på, det er bare sånn prinsipielle, klare,

gjennomskjærende argumenter om hvorfor ting er riktig eller

galt.

En av de tingene som Tom Sowell forteller,

som overbeviste han, «dette funker ikke», «denne marxistiske

ting funker ikke».

Det var han fikk sommerjobb, internship eller hva

det var, i et eller annet offentlig.

Og etter å ha vært der en sommer,

så innså han hva det gjorde med den

jobben de gjorde, og at dette var det

offentlige.

Han skjønte jo at sånn foregår det ikke

i privat, og dermed begynte han sin vandring.

Han er vel sånn, vi vil si han

er en liberalistisk kommun.