Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse.

Og for de som reiser dit det er

krig.

Rundbord i dag er Trond Sørensen, Lars Petter

Solås og meg selv, Vegard Nøtnæs.

Velkommen tilbake.

Hyggelig å se deg igjen.

Likomåde.

Og hyggelig ikke minst fordi du har vært

ut på farefull ferd.

Ja, i ferd i alle fall.

Kanskje litt mer farefull enn å være hjemme

i stille og rolig Norge.

Du har vært tilbake i Ukraina.

Det er riktig.

Jeg fant ut at sommeren er en stille

og rolig tid, og man må jo da

finne på noe å bruke den stille og

rolig tiden på.

Og jeg er ikke noe særlig person som

får strandliv og ligger og viser meg frem

med nøtteolje på briskassen.

Nå høres det ikke ut som du er

så veldig glad i stille og rolig, eller

hvis du reiser dit det er krig?

Nei, du har kanskje et poeng i det.

Men det var jo ikke hovedsakelig derfor jeg

reiste dit, selvfølgelig.

Det henger jo sammen med engasjementet mitt.

Og ønsket om å hjelpe Ukraina og det

behovet som er umiddelbart der nede, og når

sjansen bød seg å kunne dra litt ned

nå i juli, så gjorde jeg det.

Hvilken organisasjon er det du jobber med?

Ja, takk for at du spør om det,

Vegard.

Det er jeg faktisk veldig, veldig glad for.

Jeg hadde tenkt å være litt slu og

prøve å plugge de helt til starten nå,

slik at vi får med oss alle de

lytterne som skrur av etter to minutter.

Det er Ukrainian Freedom Convoys, heter de.

De finner du både på nettet, hjemmesiden har

dem, eller vi får jeg si, har blitt

såpass aktiv der nå, og på Facebook.

Den organisasjonen startet av en kar som bor

her i Oslo, som heter Ole Kvolle.

Og med den konvojen som jeg faktisk ledet

nå i juli, så har vi levert over

330 biler til det ukrainske forsvaret, som de

bruker i alt fra kamp til å gjøre

logistikk baklinje.

Nettopp.

Og her er konseptet som sikkert mange har

sett i nyhetene og sånn.

Privatpersoner som rett og slett kjører ting man

har kjøpt ned til Ukraina og leverer det

personlig.

Det er helt korrekt.

100% frivillighet.

Det er en kjempefin gjeng med frivillighet som

driver organisasjonen, og alt av de pengene som

samles inn går til formål også.

Det er jo mange som prøver å smykke

seg med både null og lave administrasjonskostnader.

I denne organisasjonen så er det faktisk null.

Selv dieselen som bilene bruker på vei ned,

er det veldig mange av oss som tar

på egen regning.

Og de gutta som sitter og saumfarer fin

og kjøper bilene, det er det eneste pengene

de bruker, det er de som går til

bilene.

Og så er det jo, som du sier

også, en god del som donerer mer av

å bli med på å kjøre.

Så det er folk som har rett og

slett kommet over til organisasjonen og sagt at

jeg har en bil hjemme i garasjen.

Kanskje den kan brukes av guttene og jentene

ned på fronten.

Og så blir det med å gi fra

seg den og male den og kjøre den

selv også.

Måten å bidra på er da å sende

penger, det er alltid nyttig.

Og så er det eventuelt å bli med

å kjøre eller bli med å adme organisasjonen.

Det er alltid mange oppgaver å løse i

en frivillig organisasjon.

Og la det være sagt, jeg skjønner også

veldig godt de som har litt reservasjoner mot

å kjøre ned til et land i grikk.

Du er tryggere i Norge enn selv i

Vestukraina, det er hvor i hvert fall norske

myndigheter mener at det er trygt.

Men likevel så er det mye man kan

gjøre for å bidra og støtte, selv om

man ikke er med på selve kjøreturen.

Og det er jo da som hovedsakelig, altså

først og fremst som du sa, det å

gi penger.

De pengene blir brukt til å kjøpe bilene

og det nødvendige utstyret, og noen av dem

trenger også en liten tur på verksted.

Vi kjøper stort sett litt tilårskommelige brukbiler.

Det er krediterne, heter det, å kjøre ned

en pickup til 750.000 kroner som blir

sprengt i filler etter 14 dager.

Det er en fryktelig dårlig prioritering av pengene.

Så da er det mer enn 30.000

kroners Ford pickup med 250.000 på telleren

og 20 år.

Men det går i type variebiler, pickuper, et

setter.

Det er ikke Volvo 240 og gammel Opel

Ascona.

Volvo 240, det burde kanskje kunne blitt sendt

til ditt, for de er jo stridsvogn her.

Jo, sånn du sier det.

De er vel kanskje ferdigpreppet for å ta

imot.

Det er ikke sikkert at mine har hatt

å gjøre noe med det.

Det er viktig som du sier.

Det er brukbiler som er av interesse.

Først og fremst pickuper.

Solide, sånn.

Jeg nevnte jo Ford.

Gullstandarden, det er Mitsubishi L200.

Men de er det ikke.

Det er ikke sånn at de gror på

trær i Norge.

Men det er jo blitt sett en del

av de.

Men det er jo også litt suver, de

som vi har mer av i Norge.

Som det har blitt snakket om sikkert i

denne podcasten, er det veldig mye i andre

sammenhenger.

Vi har jo et reguleringssamfunn med mange rare

skatteregler og så videre.

Og en av de er jo denne grønne

skilterordningen i Norge.

Man kan få en rimeligere varebil hvis du

bare har to seter.

Og det gjør jo at utvalget i bruktbilmarkedet,

akkurat på det de ønsker mest nede i

Ukraina, det er ikke der vi har det

bredeste utvalget, i utgangsmåte.

De skal sikkert pikke opp med fem seter.

Yes.

Men det må da være mulig å få

tak i en masse seter, fordi setene følte

med når bilen var ny.

Jo, det er ikke alle som tok med

seg setene.

Men jeg har faktisk selv, en av bilene

jeg kjørte, det var vel i fjor høst.

Da lå det seter bak løse.

Så da kunne de bare feste skruene da

bilen kom ned.

Jeg skal gjøre en liten sjekke tilpå, for

jeg vet det sto en kontainer med smekkfulle

pickup seter et sted i Norge tidligere.

Jeg skal sjekke om han står der ennå.

Hvis han gjør det, så kan det hende

at du kan få veldig mange baksetter.

Det skal ikke en bilmakker lære til.

Men med den reglene har du gjort at

det er mange som kjøper heller en suv

fremfor en stor pickup.

Bortsett fra de som har veldig behov for

en pickup, de kjøper den.

Men som vi vet fra USA og noen

andre land, så er det ikke alle som

trenger en pickup, som i arbeidshverdagen på gården,

som kjøper en pickup.

De er ikke så mange i Norge, i

og med at avgiftsregimen er litt spesielt.

Det er derfor vi kaller disse suvene som

man ser rundt på norske veier på børstraktor.

Det er jo ikke alle som strengt tatt

har et behov for en suv, som kjøper

en suv.

Jeg tenker at det er en veldig merkelig

greie.

Det er derfor vi kjøper de bilene på

den måten, fordi det er lønnsomt.

Så ender folk opp med at de må

ha en bil ekstra, for de må ha

en femseter ved siden av.

Så vi sørger for at det blir flere

biler, noe vi hevder å være imot.

Men vi legger opp det som skal være.

Noen er imot.

Ja, noen er imot.

Jeg hadde en oppvåkning til norsk avgiftsregime da

jeg var unge.

Fordi fatteren, han skulle spare penger, men han

skulle kjøpe seg sittroing, som er jævla lang.

Så var jo reglene at hvis det var

fire meter og 70 fra den ene døra

til den andre, så kunne du dytte inn

noen tåpelige seter et sted det helt ikke

passet inn.

Så jeg vokste opp og satt i sånne

seter.

Fordi bilen skulle bli så og så gammel.

Kombi versus personbil registrert kasse er vel egentlig

greia der.

Men når det kommer til privilegiet, så er

det jo også mye gode ideer og løsningsorienterte

folk.

Så man får tak i veldig mye bra

biler.

Og det er også historie på at de

gutta som sitter og kjøper inn for Ukrainian

Freedom Convoy, at de tar kontakt med selgere

som de da ser på film, og så

forteller dem hva de har tenkt å bruke

bilen til.

Og vipps, så slår de meg på prisen

også.

Så det er veldig mye fine folk der

ute.

Men i tillegg til disse pick-upene da,

som er mest etter spørseletter, så er det

jo super som sagt.

Men også det er gode gamle transportere, og

kassebiler, barebiler.

Og der går det allerede noen i Ukraina

som er gjort om til ambulanser.

Så det er mange behov, og det er

egentlig bare fantasien og kreativiteten som setter begge

løsningene.

For man kan hjelpe med veldig mye.

Ok, så du har vært nede i fronten

av en sånn konvoj, og reist litt rundt,

hvis jeg forstår deg rett.

Det er korrekt.

Du stoppa ikke i Vestu?

Nei.

I denne gangen, som regel, så stopper konvoiene

for UFC i Kyiv, hovedstaden.

Og det gjorde de fleste partene også denne

gangen.

Men jeg har jo vært engasjert for Ukraina

en stund da, så jeg har også vært

så heldig å få med både kontakter og

gode venner etter hvert i Ukraina.

Og noen av de bor i Sumi.

Det er jo både en by og en

oblast, som de kaller, fylker er vel det

nærmeste vi kan kalle det på norsk, i

nordøstlige Ukraina.

Og da hadde jeg muligheten i en nøye

sommer til å, for å ta det først,

jeg driver jo også med et eget lille

rådgivningsfirma, og ikke det at det går så

bra at jeg har kjøpt Lamborghini helt ennå.

Men det har gått såpass bra at jeg

kunne være med og kjøpe en gammel Ford

pickup.

Som jeg da fikk muligheten til å levere

ned til Ukraina.

Og den gikk da til Sumi.

Og da syntes jeg det var riktig av

meg også å kunne besøke de som etter

hvert har blitt venner mine, og også overlevere

den pickupen da, som firmaen mitt og jeg

har vært med på å finansiere.

Så da, en mandagsmorgen nå i juli, etter

å ha hatt noen dager i Kyiv, og

overlevert den største parten av konvojen, så satt

jeg meg da akkurat igjen, og kjørte øst

over, ut av hovedstaden.

Og det er den første gangen jeg har

vært så nære, der hvor det skjer, for

å si det litt forsiktig.

Du har vært i Sumi, også et par

av de andre kjente byene, for oss som

følger med på frontlinjer og sånt.

Ja, etter å ha vært i Sumi, og

det kommer vi sikkert tilbake til også, så

kjørte jeg videre nedover, sørover, til en stor

by som sikkert mange etter hvert også vet

om, Harkiv.

Der teamet jeg opp med grunnleggeren av organisasjonen,

Ole, og så kjørte vi videre til Isium.

Det er nå en frontlinjeby, og det har

den egentlig vært veldig lenge, og tilbake etter

fullskala-invasjonen, så var den faktisk okkupert også

av russerne, eller moskallene, som jeg liker å

kalle dem.

Og Isium er en av byene som Ukraina

vant tilbake i den første mottattaksimen, var det

sånn?

Riktig, høsten 2022.

Jeg husker ikke datoren i farta, men det

var i september det året, så ble Isium

frigjort igjen.

Når man følger med på nyheter, og hvertfall

hvis man gjør det i sidesynet, så får

man inntrykk av at Ukraina klarer seg, men

at det går ikke sånn kjempebra.

Altså, Russland siger sakte fremover hele tiden, kan

det se ut som.

Så ser jeg at bildet er litt mer

nyansert når man følger annet enn bare overfladiske

aviseartikler, men inntrykket er vel kanskje at tiden

er på Russlands side.

Hva tenker du om det, hva er stemningen

der nede, når du snakker med folk på

frontlinje?

Til det siste først, den stemningen som jeg

opplevde når jeg selv var veldig nære fronten,

og tidligvis, så var vi kanskje ubehagelig nære,

ville noen si.

Men stemningen der, det er mye som imponerer

meg med ukrainere og Ukraina, og sin stemning

og mot til de menneskene der nede, det

fortsetter bare å imponere meg, og det gjør

det, som jeg faktisk så, de som lever

med krigen rundt seg hele tiden, og over

seg, og det er ikke en teoretisk fare.

De er fast bestemt på at dette er

en krig som de sier er nødt til

å vinne.

Nøyaktig hva å vinne innebærer, det er en

annen diskusjon, så det skal ikke gå inn

i akkurat nå, men de vet at de

ønsker å fortsette for å forsvare landet sitt,

for å forsvare retten sin til å eksistere

som ukrainere, og de som bor nærmest fronten,

det er jo de som kjenner dette absolutt

best, og kjenner det bokstavelig talt på kroppen.

De vet det at russerne, de ønsker ikke

bare å ta kontroll over territoriet.

Dette handler om mye dypere kontroll enn det.

Dette handler om kontroll over mennesker, og kultur,

og både fremtid og fortid.

Og er det noen som har vært hardest

utsatt for russifiseringen, som både det russiske imperium

og til hvert sovjet har gjennomført, og som

da dagens Russland stolt prøver å videreføre, så

er det jo nettopp ukrainerne i den østlige

delen av Ukraina.

Selv mange av de som, eller vel kanskje

de fleste parten av de som har hatt

russisk sånn som språk i Øst-Ukraina, de

er russiskspråklige ukrainere.

De er like hardere, og kanskje i mange

tilfeller mye hardere, enn sine ukrainskspråklige brødre og

søstre i hvordan de oppfatter og omtaler det

aggressive nabonsinnet i Øst.

Jeg hadde snakket med noen på et tidspunkt

som, la oss si, inntok motsatt standpunkt av

oss da når det kommer til denne krigen,

og som var veldig kunnskapsrike om området og

bevegelser, og mye fikk jeg inntrykk av.

Helt til de nevnte disse folkeavstemningene som hadde

vært i Donbass og Krem under geværmunninger, og

sa at dette måtte jo være greit, fordi

de hadde hatt folkeavstemning.

Men det som gjør sånne argumenter farlige er

jo nettopp det du var inne på nå,

at det er et sånt inntrykk av kanskje

det er noe som er sånn, det er

jo russere som bor der, er det ikke

det?

Og så er det ikke egentlig det, ikke

sant?

Det er koloniserte mennesker på et vis gjennom

generasjoner, og det er jo en kultur som

hele tiden holdet om året, og mye annet

fandskap som Sovjet har stått for, og Russland

igjen før det, og det er vel rimelig

å si at Sovjet var Russland, og at

dette ligger litt i folkesjela der, at det

har vært et grusomt regime, og det er

hele tapte generasjoner, som ikke har fått leve

i frihet, og den der unge nasjonen som

har hatt sin frihet i 35 år, nå

skal under dette åke igjen.

Og det du sier er at det er

lite, og russisk-talende ukrainere er ikke nødvendigvis

mer russiske enn noen andre.

Nei, absolutt ikke, og sammenligningen der, selvfølgelig dagens

Russland, eller makten i Moskva, de er jo

veldig opptatt av at alle som prater russisk,

det er de russere, og de tilhører tydeligvis

Kreml.

Det er jo en god, gammel måte å

tenke på, som imperialister og Sovjet ikke minst

tenkte på, at folk tilhører ikke seg selv,

de tilhører øvrigheten.

Men de som er russisk-talende, de har

et språk som heter russisk, men de er

jo som personer og kulturelt ukrainere, og den

enorme overvekten av dem ønsker å være ukrainer

også.

Du kan jo spørre en sveitser.

Det finnes jo både fransktalende og italiensktalende og

tysktalende sveitsere, men de er jo sveitsere, og

da kan du ikke si at Italia da

har rett til å bare grebbe til seg

deler av Sveits, fordi alle som snakker italiensk,

de må jo være italienere og sammen med

andre, for i Europa så har vi både

beveget på grenser og på mennesker gjennom århundrene,

og det at det finnes jo, at man

snakker et gitt språk utenfor det som her

i dag er definert som nasjonalstaten til det

språket, eller omvendt, det sier jo ikke noe

om hvor menneskene har tilhørhet.

Og for oss som er liberalister da, å

tro på den retningen, så er det jo

selvbestemmelse som er det viktigste, og det er

ikke mye selvbestemmelse innovert i den angrebskrigen som

Russland fører mot ukrainere og Ukraina.

Det er jo et eller annet måte, den

litt kollektivistiske måten å tenke på i Norge,

så blir det veldig lett å lage den

gruppa av den gruppa av mennesker, og da

sier man at det er russere, fordi det

er russetalene, og ergo så tilhører de der,

og så plasserer man dem, for det er

sånn man plasserer folk i Norge.

Og så er verden litt annerledes enn det,

når man kommer på bakken, så er faktisk

folk helt egne meninger, helt uavhengig av hvilket

språk de snakker.

Det er jo verdt å ta med seg

også, når du sier russifisering, så har det

vært en systematisk politikk siden Tsarens tid.

Kontrollen over Finnland, over Estland, og at vi

har litt av en Polen til dels, gammele

Königsberg.

I Estland så er det altså en kjempe

stor russisk populasjon i den der grensebyen Narva,

og stadig litt sånn ulming under overflaten.

Man hører på russiske nyheter, man peker mot

det, det er litt sånn hybridgreier.

Men alt et resultat av bevisst russisk politikk

i århundre som har gått.

Krim er jo et kroneksempel på det, selv

om vi er tilbake til Katarina den Store,

men at hun rett og slett bare har

forflyttet og fjernet alle som bodde der før,

og flyttet russere inn.

Og så er det russisk, plutselig.

Og denne ideen om at denne nok så

langsiktige og strategiske politikken skal respekteres på noe

vis, for det er jo det man gjør

hvis man skal begynne å ha sympati, eller

sympati, men liksom anerkjenne russere som russere som

bor i Narva i Estland, eller i Donbass,

eller hvor det måtte være.

Og jeg er jo usikker på, man får

jo inntrykk av at disse russerne i Narva

er en sånn egen, de er russiskvennlige alle

mann.

Det er jeg også usikker på, jeg vet

ikke helt hvor godt mediene får frem nyansene

i dette.

Om de er nasjonalisert på noe og samme

vis som russerne hos de i Ukraina.

For jeg hører jo...

Du mener russiske talene i Ukraina, eller Øst

-Ukraina?

Hva sa jeg nå?

Russerne i Øst-Ukraina.

Jeg skammer allerede.

Allerede nå så har du bodd så lenge

i Norge at du har gnitt din med

denne kollektive tankegången.

Men til mitt forsvar da, vi må jo

høre på vanlige nyheter for å liksom ha

noe å snakke om på denne podden, så

man blir påvirket av det.

Jeg får alle mine nyheter fra denne, ja.

Det må jo være mye bedre.

Særlig når jeg selger Est.

Da hører man alltid igjennom.

Nei, men det ligger jo en sånn separatistbevegelse

og ulmer i Kaliningrad også, så langt jeg

forstår.

Også er Kaliningrad fylt opp med våpen og

soldater og det som er.

Men jeg vet ikke hva som skal til

for at man skal få forløst disse tingene,

så Russland mister litt grepet.

Men det kan jo virke som i hvert

fall, å ikke anerkjenne disse narrativene rundt at

russere blir undersøkt i alle mulige steder og

at det er faktisk flere tilhørigheter enn Moskva.

Absolutt.

Og det er jo det som er et

veldig viktig spørsmål her, som dere begge to

sier.

Hva som er den etablerte, eller hva som

er innenfor vinduet for aksept, da, i dofen

til Norge, så er det jo riktig, som

dere påpekte, at det er jo noen som

mener at, jo, jo, men det er jo

russere, de som er russesallende i Øst-Ukraina,

de er russere.

Og jeg har jo hørt et eller annet

sted at det, det er jo greit å

være en del av Russland.

Men hvis vi spør de samme menneskene, og

kanskje da litt uavhengig av den diskusjonen, se

tilbake på historien.

30-tallet i Europa, Hitler-Tyskland, er under

oppmarsj, og de har lyst på studentland.

For der er det student-tyskere, som er

undertrykt, stakkar, av tjekkerne.

Og var det riktig?

Var det moralsk riktig av Tyskland å tilrane

seg de områdene av tjekket?

Jeg tror ikke det er noen i Norge

som ville nikke anerkjennelse etter, jo da, de

var jo tyskere.

Så det var fint.

Da var alle fornøyd.

– Skal du ikke undervurdere at det finnes,

det finnes alltid et nytt lag av idioter

under det forrige laget.

Vi har fått et parti som heter, som

kalles for Fred og Rettferdighet, og jeg tror

du finner flere der i det partiet som

sier at det skal i hvert fall ikke

være den blande seg i.

Det må være...

– Ja, de er heldigvis både unntak og

utskudd i dette sørgelige partiet for.

Men i alle alvorligheter, det er jo ingen

som normale mennesker, tenkende mennesker, og i hvert

fall ikke i det brede folkelaget, som ville

være enige at det, det Tyskland gjorde på

30-tallet, under ledelse av Hitler og nazistene,

at de hadde en moralsk side ved seg

som var god med å tildrane seg områder

som Sudetenland under påskudd av at de skulle

beskytte den stakkars tyske minoriteten.

Og det er jo noe jokt i det

Putin og dagens Russland prøver på.

Og så det tilbake i 2008, da de

reklerte krig mot Georgia, i disse to utbrytte

republikene i Georgia, Sør-Osetia og, jeg husker

ikke den...

– Abkasien.

– Abkasien, riktig.

Der hadde Russland da liberalt delt ut det

russiske pass for å få opp antallet russere

som bodde i områdene.

For så bruker det som et påskudd om

at her var det russere som var undertrykt

av det georgiske regimet.

Og det er nøyaktig det samme som skjedde

i Donbass, altså Donetsk og Luhansk.

Da begynte også Russland å dele pass og

etter hvert anerkjenne den såkalt uavhengigheten til de

to områdene, før de da gikk til full

skalainvasjon i 2022.

– Jeg hører jo nå at Spanias solkyst

henger i en tynn tråd, for der er

det mange norske pass.

Så det er kanskje ikke så dum verdensåten

likevel, dette.

Gått å tenke på den flik der nede.

– Eller kanskje Norge burde begynne å gi

ut pass nedover mot Gøteborg, altså i Bohuslen,

og jemtlandet Herredalen.

– Der føler jeg heller at det er

bedre om vi får svenskene til å dele

ut noe pass i Østfold, altså.

– Ikke si det til Østfoldingen, da.

– Jo, det er det jo mange ganger.

Det er reserve Sverige.

Det er reserve Sverige, altså når du kommer

ned til Malmø-området rundt her, Skåne, så

er det reserve dansker.

– Vi, det er jo som tendensen er,

så forsvinner man litt opp i geopolitikken, og

så har vi jo egentlig noen historier fra

turet på bakken her sånn, men noen opplevelser

som sitter igjen.

Og ja, og de er det mange.

Etter å ha vært i et land som

står midt i både en grusom og en

fryktelig brutal krig, og vært nære på de

områdene for første gang, det er hvor dette

skjer, og det er jo på sommeren.

Ukraina er et vakkert land, veldig mye flott,

både arkitektonisk og naturverdier der nede, og så

er det så frodig.

Det er jo, som alle vet, jordbruket i

Ukraina er jo verdenskjent.

Det var jo noe av det som har

vært viktig gjennom alle år under, og de

som har ønsket å ha kontroll på Ukraina,

det er jo på grunn av jordbruket, eller

mye på grunn av det i alle fall.

Så det er jo så frodig der nede,

og nå på sommeren kan du tenke deg

hvordan det er å reise gjennom det landet.

Men da, og som sagt, den mandagsmorgenen satte

jeg meg bak ratt igjen, og så kjørte

jeg østover fra hovedstaden Kyiv, og da litt

ut på dagen, så kom jeg da egentlig

til, da begynte jeg å se og oppleve

krigen på en litt annen måte enn jeg

har gjort på de tidligere besøkene mine.

For å kjøre vestfra og gjennom Lviv, som

er en stor by, og videre inn til

hovedstaden, så du vet jo at det er

et land i krig.

Du leser nyhetene, du ser hva som skjer,

men de synlige sporene etter krigen er ikke

så tydelige i de områdene.

Det faller jo både droner og misiler i

disse områdene, men det er jo ikke noe

som skjer døgnet rundt hele tiden, og du

ser det sjelden fra motorveien når du er

der, og går flyer der, men så burde

man jo gå ned i bomberommet, da burde

man jo ikke se så mye da heller.

Men når du da kommer ut på veien

østover fra hovedstaden, så opplevde jeg krigen på

den første måten, det var det rett og

slett en kontrollpost.

For det er det ikke i Vestukraina.

Du ser jo at det er satt opp

noen spanske rytter og sånt, i veikanten som

de kan dra ut raskt, men bortsett fra

selve grensepasseringen, så er det ingen som prater

med deg uten at du selv ønsker det.

Men inn til byene i Østerlandet, så er

det kontrollposter overalt.

Og da ble vi stoppet der, i en

by som heter Rivne.

Nei, beklager, den er vestover.

Romny var det vi ble stoppet utenfor.

Det var den første kontrollposten vi kom til.

Og der står det, der er det skikkelig

veisperringer med betongblokker og tompevepnede soldater.

Men selv om situasjonen og stundens alvor preger

alle sammen, så ble vi selv der tatt

imot på en veldig god måte.

Det var et smil og nesten litt beklagelse,

at dere må kjøre en til siden, at

vi kan sjekke papirer og så videre.

Og da ringte jeg kontakten min i Sumi,

for han kan veldig godt engelsk, så han

skjønner meg.

Og den soldaten som jeg snakket med, kunne

bare veldig grunnleggende engelsk.

Og jeg kan enda mindre ukrainsk, så da

var det veldig trygt å ha en på

telefon som kunne begge deler, både engelsk og

ukrainsk.

Og da gikk det veldig lett.

Men da skjønner man jo at dette er

forholdsregler som de er nødt til å ta.

Rett og slett fordi landene er i krig,

og det har fysiske konsekvenser også.

Men etter kort tid, og de spurte, og

dette er jo på sommeren vi snakker om,

så det er jo varmt, og de spurte

om vi ville ha vann, og de var

veldig møtekommende, og skjønte at vi var venner,

som ønsket å høre på.

Og etter, ja det tok ikke mer enn

kanskje en kvarterstid, så fikk vi lov til

å kjøre videre og bli vinket farvel, og

de tok oss i hånda og sa tusen

takk for at dere er her og hjelper

oss.

Det var mitt første møte med noen av

de fysiske konsekvensene av hverdagslivet som krigen har.

Og så gikk det lange kjøreturen etterpå, så

kommer vi da til Sumi.

Og igjen, det er også en kontrollpost, men

det jeg ville beskrive mye av den turen

til Sumi som, er surrealistiske opplevelser.

Og det var det jeg tenkte jeg skulle

nevne først, og det er nettopp den første

kvelden jeg kommer inn til byen.

Og for det første så møter jeg jo

venner som har blitt gode venner av meg,

og det er jo hjertelig gjensyn.

Og vi etter hvert drar ned til sentrum

av Sumi.

Dette er en by på cirka 250 000

erhverv som bor der nå.

Aldri blitt okkupert.

Den må ha omringet i 2022.

Og ligger cirka 20-25 kilometer fra fronten.

Så det er nære.

Men da den første kvelden så drar vi

inn til sentrum ved elven som går gjennom

byen.

Sommervann.

Der bades de i elva.

Barnefamilier sitter på elvekanten, har piknikk.

Det er ute-restauranger med full rulle.

Ungdommer som morer seg med å hoppe fra

gangbroa over elva.

Folk som står på supperett ute på vannet.

Og så tenker du på at to mil

nordover så dør du hvis du går.

Der er det FPV-dronene som regjerer.

Og de som står lengst nord, russerne, de

har uttalt at de vil innta denne bilen.

Og det det var å sitte der i

så gode, oppfatter man så trygge og normale

omstendigheter og vite at det er egentlig bare

en kort kjøretur unna, så er det noen

som ikke hadde tenkt to ganger på å

ta liv av de menneskene som sitter rundt.

Jeg tenker at det høres ut som et

samfunn, men visst selvt litt også.

Å ja.

Det er liksom ikke sånn at de sitter...

Nei, vi hakker ikke tenner, vi sitter ikke

nervøse og venter på at de skal komme

og ta.

Vi går ut og lever og koser oss

og har gode liv.

Det er kanskje den signalen man bør sende

også.

Absolutt.

Vi er ikke sånn spesielt redd for det.

Det er en veldig god observasjon som du

gjør der, og det er jo den observasjonen

jeg gjorde selv også.

Da vi snakket om det innledningsvis, stemningen i

folk er jo nettopp det.

Det er jo så vanvittig viktig også, særlig

nå, mer enn 3,5 år inni denne

krigen, at de kan og vil og ønsker

leve livene sitt, og ha samfunnet i...

At det fortsetter, at samfunnet fungerer.

For det er jo nettopp det de forsvarer.

Det er jo det de beskytter.

De som ytterste konsekvens offrer livet sitt.

Det er jo nettopp det jeg så der.

Det er at menn og kvinner og barn,

gamle og unge, kan leve livet sitt og

dra ut og spise middag sammen og dra

på jobb dagen etterpå og ha en hverdag.

Og der imponerer ukrainerne stort.

De sitter ikke og hakker tenner og venter

på noe som i hvert fall noen mener

er ungårlig.

Tvert imot, de vet hva dette handler om,

hva som står på spill, og ønsket og

viljen til å beskytte det, den er mektig

i det folket.

Det man har hørt litt mer om det

siste året eller to, er jo om mannskapsmangel

på ukrainsk side, innstramning av, eller skal vi

si utvidelse av, verneplikten, at det er sånne

militærpolitipatruller som er rundt og omtrent kidnapper folk.

Og det er jo interessant å høre fra

et sånt førstehåndsperspektiv også.

Når jeg hører på deg snakke nå, og

det er klart du beveger deg i de

sirkelene som er engasjert i og opererer i

krigen, men er det liksom sånn at, har

du inntrykk av at, skal vi si, hele

samfunnet står bak den innsatsen eller begynner å

bli en diskrikstretthet?

Disse elementene, er det noen sånne tegn på

at det står belag som det var i

begynnelsen, eller er det slitage?

Det er ingen hemmelighet at det selvfølgelig er

slitage i samfunnet der nede.

Tre og et halvt år inn har jo

de fleste partene av de som ønsker å

melde seg frivillig, allerede meldt seg frivillig.

Og selv om det fortsatt er noen som

gjør det, men det store antallet som utgjør

bredden av det, har jo selvfølgelig allerede meldt

seg frivillig.

Og så er det, det er jo helt

menneskelig, og det skjønner jeg veldig godt også.

Det er jo veldig få av oss som

tenker at jeg kunne likt å dø, og

dø på en brutal måte.

Det er vel spennende.

Det er veldig få av oss som tenker

sånn.

Og da, når man ser den brutale virkeligheten

som er i denne krigen, for du trenger

jo ikke å ha noe annet enn en

Instagram-konto for å se, jeg får si

det rett ut, for å se hvor jævlig

det er.

Og at det der sitter en del ukrainske

unge menn, både i utlandet og rundt i

interne landet, og ikke ønsker å komme inn

i militærtjeneste fordi de rett og slett er

redde for å dø, og bli lemløstet, det

er det.

Og det skjønner jeg godt også.

Som sagt, det er en menneskelig følelse.

Men samtidig, og det er jo selvfølgelig lett

for oss som ikke må være i den

situasjonen, selv om jeg kan på det menneskelige

planet forstå det, så kan jeg heller ikke

forsvare det, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Fordi den innsatsen som er i potten her,

det er leve og dø for et fritt

samfunn.

Og det å leve på knærne foran russerne,

det er jo ikke et liv det heller.

Men man ser definitivt at hvis du går

litt under overflaten, at det er en krigsrettighet

i flere steder.

Mye henger nok sammen også, at selv om

Ukraina sammen med Norge er et stort land,

så har de ikke like mange folk som

finner seg, som angriper.

Og det gjør jo at de ikke kan

bytte ut i befronten like hyppig og lett.

Og så er det et fritt samfunn.

De tillegger jo verdien av hvert enkelt menneskeliv

noe.

Det gjør ikke motparten.

Så det er mye som kunne vært annerledes

i en perfekt situasjon.

Jeg kan gå inn på mer av det

senere også, men det gjelder også selvfølgelig utstyrsmessig

behovet for bistand og hjelp fra utsiden, er

fortsatt enorm.

Og det gjelder alt fra de bilene som

vi leverer i Ukrainian Freedom Convoy, til ammunisjon,

våpen og annet rent militært utstyr.

Men jo, vi så jo det når Israel

fant ut at de skulle en liten tur

over til Iran, at størrelsen på landet er

ikke nødvendigst det mest avgjerende hvis du er

teknologisk overlegen nok.

Hvilket nivå av teknologi får ukrainianene våpen på?

Er det på et nivå som er så

mye lavere enn det som er toppen av

det vestlige, at det blir mer even fight

enn det det strengt tatt trenger å være?

Jeg er ikke noen militær ekspert.

Jeg er jo en nerd.

Det er jeg.

Så jeg begraver meg i ting ofte.

Det har jeg skjønt for lenge siden.

Det er derfor jeg kom tilbake.

Jeg føler meg hjemme.

Men det er nok noe i det du

sier der at det teknologiske nivået er ikke

så ulikt mellom de krigende partene her.

Og ressursmessig så har jo også Russland muligheten

til å komme raskt etter når de oppdager

noe, som ukrainerne har funnet på.

Ukrainerne er vanvittig flinke på å lage gulagrådsteit.

Men noen sammenlignende Israel og Iran.

Altså Iran har jo vært under sanksjoner veldig

lenge.

De har ikke den samme ressursbasen som Russland.

De har masse gamle fly, noe gammelt russisk

utstyr.

Mens Israel har bedre militært utstyr enn mange

vestlige land også.

Ja, altså Israel er jo helt på toppen.

Det er vel bare USA som på en

måte går over de teknologisk, tror jeg.

Det er nok riktig.

Og for du ser også på en del

av det utstyret som er levert fra Vesten

til Ukraina, så selv om det er i

bredere forstand moderne militært utstyr, så er det

jo ikke kniveggen som har blitt levert.

Ta for eksempel de amerikanske stridsvogner som har

blitt levert, disse M1 Abrams.

Det er jo ikke de som er fra

de 15 år siden.

Det er utrangerte, ikke oppdaterte modeller fra 80

-tallet og kanskje 90-tallet.

Blant annet de som ble levert fra, eller

skal bli levert fra Australien, er det vel

nå også.

Det er jo stridsvogner som har blitt kategorisert

som utrangerte og har stått på lager.

Samme gjelder disse andre vognene som USA har

levert, en Havva, en Bradley.

Infantry Fighting Vehicle, er det man sier på

engelsk.

Jeg er ikke noe ekspert som sagt, så

jeg husker ikke hva begrepet er på norsk,

men dere vet hva det sikter til.

Det også var jo da guldskrigsmodellen, altså den

første guldskrigen på 90-tallet.

Så det var jo heller ikke der.

Det er det helt nyeste som er tilgjengelig

nå i 2025.

Jeg tror på norsk så er det pansevogn

og stormpansevogn, hvor stormpanser er ...

Ja, riktig.

I FV-en, lurer jeg på.

I FV-en, CV90 er vel i samme

klasse der.

Så det er vel stormpanser i Norge, tror

jeg, kanskje.

Så det utstyret som de har fått donert

og levert, er jo ikke nødvendigvis alltid det

aller siste.

Så de møter nok russerne på en ganske

jevnt nivå i mange tilfeller.

Og i hvert fall ikke noe enormt overtak,

teknologisk overtak.

Men uten at jeg egentlig burde overraske heller,

fordi det er jo ...

Russland sitter jo fortsatt på en veldig stor

forsvarsindustri, militærproduksjon, og det var jo lenge Russland

og USA som var ledende på hver sin

side.

Og på det teknologiske.

Har ikke det vært noen kjempe markedsføringskampanjer for

russiske våpneeksporter denne krigen?

Nei, det er jo kanskje en av de

positive sidene ved en grusom situasjon.

Så svaret på hvorfor de tappte det galle

krigen, er vel det vi ser nå.

Men selv litt dårlige stridsvogner tar liv av

folk, og har du nok av dem, og

finnen din ikke har like mange, så skjer

det ikke noen så hyggelige ting.

Men vi snakket jo litt om det surrealistiske,

og får fortsette litt på det inne i

Sumi, som jeg da var.

Det var jo den første kvelden som vi

satt i fred og ro ved elven der,

og det var egentlig et normalt hverdagsliv rundt

oss.

Dagen etterpå, vi var jo litt rundt, og

fikk møte litt folk, og se litt forskjellig.

Men man pleier jo å spise middag hver

dag, så da inviterte vi oss igjen på

middag, og det var det som vi på

en godt måte skulle sagt hytte til en

av disse vold og dymyr som jeg kjenner

i Sumi.

En veldig energisk, hyggelig kar, var bare en

vanlig entreprenør før innovasjonen, drev et byggefirma, og

så er han lokalpolitiker også, i regionsrådet, eller

rayonrådet i Sumi, og er da også frivillig

i territorialforsvaret, det nærmeste sammenligning heimevernet for Norge.

Og den hytta hans ligger litt nord for

byen, så enda litt nærmere fronten, og litt

ute i de landelige områdene.

Og da satt vi utendørs og spiste middag

der, og det også var kanskje en enda

mer surrealistisk opplevelse.

Igjen, god stemning, for vi er jo blant

venner, og de er veldig, veldig, veldig glad

for å se utlendinger som kommer, som tør

å komme og besøke dem.

Det er helt tydelig at det er en

moralsk boost, og den gleden og den takknemligheten

som de viser, det er tydeligvis svært nesten

litt for mye, i hvert fall for en

traust nordmann, lagt opp i nord.

Men da vi sitter der, igjen da, en

sommerkveld, ved en skapelig hygge, og praten går

rundt bordet og det skåles, og så hører

vi drønn fra artillerikanoner, som smelter rundt oss

gjennom mellområdet, i løpet av denne kvelden.

Å vite det, og det er ikke fordi

vi er på et øvelsesfelt, eller fordi det

er noen som bygger en grøft, eller et

bygg i et eller annet sted, at de

må sprenge bort en bergknaus, det er kanoner

som er i aktiv kamp, i en krig

som pågår og raser mens vi sitter der.

Og de skuddene kommer jo flere steder fra,

og det var ikke bare i en retning

i det fjerne, det var rundt oss.