Velkommen til Sidelinja podcast, podcasten for politisk hjemløse og en nyhetsrunde.

I dag med meg, Vegard Nøtnæs, Arne Eidshagen, og ikke Trond Sørensen, som er sluttmeldt.

Tradisjonen tros, så har det kjørt en bil inn i et julemarked i Tyskland.

Ja, nei, tragiske greier. Også det lat jo til at det er terroranslag.

Ja, det fremstår jo sånn. Det var jo nesten, det var veldig rar timing.

Faktisk før det skjedde, så hadde jeg tenkt å ta opp en sak, for jeg er jo litt sånn Elon-fanboy.

Også går Elon ut på Twitter, eller på X, og sier at AFD er den eneste løsningen for Tyskland.

Oi, oi, oi. Det slår kanskje ikke så godt an i Europa, denne uttalesen der.

Nei, altså, det slår jo stadig bedre an i Tyskland, dessverre.

Det gjør det. Selv om når du sier det, det virker jo som om,

det virker som om hva tyske velgere er opptatt av, det varierer, eller det har endret seg en god del.

Jeg tror de relativt dårligere tidene i Tyskland har ført til, i hvert fall i undersøkelse,

så svarer tyske velgere at de er i hvert fall mye mindre opptatt av klima og miljø og den slags.

Og de er egentlig en god del mindre opptatt av innvandringsspørsmål,

mens økonomien, at det er tøffere tider, det er de i stor grad opptatt av.

Akkurat i tilfellet av AFD kan man egentlig peke litt begge veier,

og så fokuset kommer litt bort fra akkurat denne fremmedfientligheten

som de på en måte ofte blir assosiert med.

Så kan det jo hende at andre sider ved deres program blir relativt viktige.

Ja, og så langt jeg har forstått AFD, så begynte de med litt liberalistisk økonomisk politikk,

og så blir det mer og mer sosialdemokrati, ikke sant?

Så de er jo egentlig sånn Ronald DeMille, høyrepopulistisk,

ja, tenk Meloni og sånn praktisk politikk.

Og så var dette julemarkedet, fordi det visste seg jo at det var en saudi-arabisk lege

som kjørte denne bilen, og åpenbart med overlegg og alt det der.

Og da kom jo den umiddelbare responsen som var sånn,

ah, danke Merkel, takk Merkel.

Og så viser det seg at han hadde jo kommet til Tyskland lenge før

Wir schaffen das-perioden,

og så viser det seg at han er jo også som møsk en fyr som tror at bare AFD kan redde Tyskland.

Så det kom nok som en overraskelse på veldig mange.

Ja, hva er det man kaller det?

Ikke tverrfaglig, men sånn kjønnsforskning og alt mulig,

hvor alle mulige faktorer vever inn i hverandre.

Ja, skal vi se hva vi kan kalle det.

Det er sånn ikke flerfaglig, men ja, ting vever i hverandre i hvert fall.

Og denne mannen må jo være et case av det da.

Mange identiteter.

Ja, helt tydelig.

Så det var ikke et skikkeligt angrep som kanskje mange tenkte umiddelbart?

Det virker jo ikke sånn.

Nei.

Og så er det tidlige dager, så man vet jo ikke enda,

men det er i hvert fall det som flyr rundt av rykter og demantier og motrykter.

Og ennå så lenge er det vel bare det,

men identiteten på folk og hva de har sagt tidligere

og hva de tenker og sånt har kommet ofte ganske fort ut.

Ja, ja, ja, stemmer jo det.

Men jeg vet ikke hva.

Jeg synes jeg husker at disse julmarkedene har vært angrepet,

føles som det er et par ganger tidligere.

Ja, det stemmer jo det.

Og så det har jo vært,

det er jo en skikkelig utøv enda jo med å føle seg utrygg,

eller når du kan være utsatt for blind vold når som helst.

Ja, og det var jo nesten ironisk,

fordi dagen før eller noe sånt,

så fløy jo politiet rundt på disse julemarkedene

og skulle beslaglegge lommekniver som gamle damer hadde tatt med seg,

og skulle beslaglegge lommekniver som gamle damer hadde tatt med seg, fordi de var redde for å bli overfalt.

Ja, ja, ja, det blir jo meldt om at det var et særlig høyt nivå på sin år i år.

Og så skjer dette rett etterpå.

Og det er liksom, jeg vet ikke om det er rettferdig,

men det får jo på en måte politiet og myndighetene til å se veldig hjelpeløse ut da.

Ja, det klart. Det gjør det jo definitivt.

Og så er jo et av de grunnleggende kravene du kan stille til myndighetene,

er jo det at du beskytter dem direkte over vold.

Ja, og en annen ting som er, hva skal jeg si,

la meg bare si artig da med litt forbehold,

de drev jo sånn aktiv profilering når de skulle beslaglegge disse lommeknivene.

Så de gikk etter gamle damer.

Så det var de som var reddest.

Ja, det var kanskje de som trengte å føle seg tryggere.

Ja, det var godt.

Og det er liksom, ja, nei, jeg vet ikke,

det føles jo som det kommer fra samme gjengen som synes at profilering

er en fryktelig, fryktelig farlig vei å gå ned.

Og gjør man det, du ser at du roter bare i feil bed.

Ja, klart det.

Men hva tror du kan ha vært i hodet til gjerningsmannen da?

Jeg synes jo det er vanskelig å forstå at man skal kunne oppnå noe

hvis man ser på det her.

Jeg vet ikke helt hva man skal konkludere.

Ja, fordi, ikke sant, husker du den der bueskytteren?

Det er Kongsberg som fløy rundt og skjøt folk med pil og bue.

Ja.

Eller andre sånne litt sånn sprø voldssaker.

Det er jo hver gang en sånn, ja, det er psykisk sykdom i stor grad da.

Ikke sant, sånn folk er bare godt koko,

og så gjør vi et eller annet, og så har du sikkert et voldspotensiale i deg,

og jeg er helt sikker på at ideologi og mediedekning

og sånne type ting ikke akkurat hjelper.

Men det er jo samtidig en litt cop-out

å beskrive alt vi ikke forstår eller ikke liker som psykisk sykdom,

slik man forsøkte å gjøre med Fjortolf Hansen i sin tid.

Ja, det stemmer jo det.

Jeg tenkte jo også at fyr er jo gæren, men kanskje ikke på den måten.

Nei, ikke sant.

Tilregnelighet er jo kanskje spørsmålet her.

Når du planlegger og gjennomfører,

så har du på en måte tilregnelighet nok

til å forstå både konsekvenser og bære dem.

Den slik evnen til å planlegge,

er jo at du skjønner hva du holder på med.

Og nå, det er jo, ja, i USA så har de disse skoleskytingene,

ikke sant, pågår hele tiden.

Og så har de jo, jeg vet ikke om det er på grunn av

at jeg ser skjev mediedekning eller hva som helst,

men man har jo ofte vært veldig opptatt av identiteten

til disse skoleskytingene, ikke sant.

Det er sånne incels, eller menn som ikke får damer,

eller er voldsromantikere, eller den type ting.

Og da blir det slått litt stort opp,

og så har du en feministisk fløy som man ser her sånn,

menn dreper kvinner, menn er problemer alle steder.

Så tror jeg at det er mindre fokus på det etterhvert,

altså identiteten til gjerningsmenn.

Ikke minst fordi, må jeg begynne å mistenke,

at identiteten til de siste skoleskyterne,

og de siste gjerningsmennene,

i sånne type offentlige voldsangrep,

har egentlig kommet fra den andre siden.

Siste skoleskytingen nå var en ung jente.

To attentater mot Trump,

denne skytingen av den forsikringsdirektøren.

Og alt sammen må du kunne,

du kan ikke legge skylda på politisk retorikk,

men det må jo være lov å si at

de har påvirket av noe annet enn det,

så å si, høyresiden ble anklaget for noen år siden.

Det er klart at det politiske klima

har nok forandret seg.

Det har jo vært veldig typisk sett.

Jeg tror kanskje det er toppet i statene nå i høst.

Jeg tror jo ikke det er bra at du får

den typen tilspissing som vi har sett,

så vi går tilbake i uka i Tyskland.

Så kan det jo hende at Brunberg

har et forslag om å forby det,

at det kanskje holder en mer spent,

så du kan få en enda mer konsekvenser,

som er uheldig.

Ja, jeg kan på en måte ikke nok om AfD.

Jeg sitter med et sånt inntrykk,

og det er ikke bare fra den vanlige pressen,

men at det er efter Nazi-partiet, liksom.

Nei, jeg er helt enig,

jeg kan absolutt ingenting av det,

for det er jo fordi jeg har avskrevet dem

fullstendig som uinteressante.

Det er klart at det er jo

mainstream-medias beskrivelse av dem

som er sånn.

Det er sikkert en vilje at ingen skal

Det er sikkert en vilje at ingen skal ha fattet interesse for noe sånt,

for så vidt.

Riktig nok så husker jeg at det var

et litt større intervju med

AfDs EU-parlamentarikere i Aftenposten

for ikke så kjempelenge siden,

som egentlig var litt overraskende,

fordi det tegnet et litt annet bilde.

De intervjuet en EU-parlamentarikere

som representerte AfD og Tyskland,

og han var ikke sånn typisk

som du kanskje hadde kunne tenkt deg,

han som en typisk AfD-er.

For det første var han professor

i noe sånn musikk-slash-psykologi,

så han minner litt om doktor i luftgitar,

som jeg har nevnt litt på den sendingen.

Ikke nok med det, men han var ekspert

på indisk musikk og trakterte

tradisjonelle indiske instrumenter.

Han var gift med en sort dame

fra Vestafrika, så han var definitivt

en sånn fyr som ikke var en fremmedhater

og rasist, men han stod for den politikken.

Så forstår vi da en strikt innvandringspolitikk

som er viktig for AfD.

Jeg ble overrasket.

Det var ikke sånn jeg hadde tenkt meg

en AfD-er i det hele tatt.

Nei, og det viser jo at ting er litt mer

nyansert enn hvis man bare leser

den vanlige pressen.

Og her så må jeg si for egen del at

jeg føler jeg har synd, for jeg er i et stolok

på pressen til vanlig del.

Det stemmer.

Vi har også ofte vært innom her at

det er et og annet igjen å ønske seg

på norske mediers utenriksdekning.

Ja, og vi ser det jo veldig godt

når vi snakker om våre argentinske venn.

Viva la libertad, carajo!

Det har du rett i.

Dekningen i Norge er helt sprø, ikke sant?

Vet du hva jeg har lagt merke til?

Jeg har lagt merke til at i dagens næringsdekker

har det faktisk vært en kommentar nå

hvor man sa at argentinerne var

sannelig heldige som valgte seg en galning

som president.

Det kom også som en overraskelse.

Hvem skulle tro at norske medier

ville fremstille Javier Milei og

en frihetlig politikk som noe positivt?

Det er klart at disse fyrene i DN,

de hadde jo lest Financial Times

og gjenga stort sett en artikkel derfra.

Men jeg tror nok det er noe som

bryter med et veldig ensidig bilde

tegnet i norske medier.

Det vet vi vel i grunnen helt sikkert

at det er tilfelle.

Ja, og så er det dette penget

i form og fasong

og ytre kjennetegn.

Hvor Milei er gæren

fordi han roper litt høyt

og motorsag.

Men jeg mener rent faktisk

så er det de som har sittet i

suksessive regjeringer i Argentina

som har vært gærne

de som har ført dem ut utføret.

Og det har aldri vært den type dekning

av peronistene

eller av disse ansvarlige politikere

som har sittet der tidligere.

Også hvis vi tenker til det som en sånn type

som vi kaller det mediekritikk

eller medieanalyse så tror jeg nok at

medier, også norske medier

spesifikt selvfølgelig

men sikkert også medier i andre land

har misforstått den personen

som Milei utstråler.

Også hvis du har en fyr som

skriver

Viva la libertad carao

og så vifter med en motorsag

som kler seg opp i et superhelt kostym

og kaller seg

General Ancap

så er det klart at det er sånn

det er jo en

det er jo retorisk veldig

sterke uttrykk, men jeg tror

at medier har misforstått den

de har tolket den derfor

at han er en politisk ekstremist

men det tror ikke jeg er tilfelle

jeg tror tvert imot at

måten du skal tolke

retorikken i det uttrykket

det er mye mer at han sier at

her skal det nye

koster til og her skal det feilskyktig

og da kommer vi

tilbake til at

Milei han er jo

en utdannet akademisk

en utdannet akademisk økonom, ikke sant,

kanskje folk burde

kanskje folk burde assosiere mye mer med Jens Stoltenberg

enn med AFD som vi var inne på for litt siden

som

i språkbruket

NRK ofte gjør,

og jeg mener bare for å gjenta

til det kjedsomlige, men det er jo fordi ingen

andre gjør det

å sammenligne Trump og

Milei er feil

Trump er proteksjonist, Milei er en

frihandler, å sammenligne AFD

med Milei er koko

det er ikke samme dyr i det

helt tatt

å bare klemme

alt sammen som et ytterhøyre

fenomen, at det er enhetlig

det er en

ja, det kan du bare avskrive.

Jeg har en indremmelse å komme med, siden jeg er så inne på

det, jeg klarte ikke å være

å sende en liten nedpass til debatten

på NRK, å foreslå

det klarte at

I spanten Arne refser NRK

ikke sant, så jeg klarte at

her i Norge så trenger vi

en fyr som Milei, spørsmålet er bare hvem

det skal være, og det synes jeg vi kunne lage en debatt bort

ja, det hadde vært interessant

også hadde det vært interessant å

føre debatter som synliggjorde

behovet, fordi

jeg tror det er veldig mange som ikke helt ser

hva du, ikke sant, sånn det er ikke hyperinflasjon

det er ikke Jels

tyngdene

der står mye bedre

til i Norge, men trenden

trenden er feil

som staten ser å vokse

jeg tenker at det er nesten som en slags

fotonegativ

det er på en måte

helt rikt, men på en måte også veldig forskjellig

ikke sant, og

det som er forskjell, det er jo egentlig

den økonomiske posisjonen som de to landene

Norge og Argentina står i, og så Argentina

var kong, som jeg har sagt mange ganger

Norge har et enormt oljefond som

har vokst enormt mye

ved å bytte de høye gasseprisene

ute i verden, og sånn, og penger som har

kommet inn igjen av petroleumseksport,

men problemene i de to landene

er jo, har vært veldig

like, og sånn, det er det at

staten

overforbruker penger, og at de

overregulerer økonomien, og de får

proteksjonisme, og de skal

liksom drive å subsidiere all verdens virksomhet

og så skal de stenge noen

konkurrenter ute, og dermed så

er problemene

i Norge og Argentina veldig

like, selv om situasjonen er veldig forskjellig

og min konklusjon

på det, som også

myntes i den nevnte post

det er jo at

Norge trenger faktisk en kaviermiljø

som kan si

det tror jeg vi trenger

vet du hva, men mest saklig på Argentina

det kom en del sånne

makroøkonomiske nøkkeltall for

Argentina denne

siste uke, og

et av dem er at

veksten i bruttonasjonalt

produktet steg med

annualisert med 3,9%

i tredje kvartal

og det

betyr at

recessjonen i Argentina er slutt

nå har vi nok

kanskje vært inne på det

før, bare basert på JPMorgens

anslag tidligere, men så

nå er det verifisert at det er tilfelle

men det er like

performance er like imponerende

fordi at

jeg har jo jobbet med denne politikken bare

litt over et år nå

og det å

kutte

statens statsutgifter med en tredjedel

når staten i Argentina

er ikke så forskjellig fra Norge

er halvparten av akademien, så har du

en sånn 16,5%

negativ vekstimpuls fra det

som selvfølgelig

gjør vondt, det har aldri vært noe tvil om at

den typen innsparinger som gjøres

i Argentina for å

rydde opp igjen, og det er ting som

smerter noen

men her ser det

jo nå ut som om

det bildet har

snudd, og det

speilte seg og for så vidt også i de talene

som ble gjort i forbindelse med etårs

jubileet, men

ikke bare det, og så

en ting var at

veksten var stor, men

det var en positiv vekst, men det var

også en god del høyere enn det

de makroøkonomiske analytikere

da, og så eksempelvis JP Morgan

og liknende institusjoner hadde

spådd i forkant, og så

konsensus der hadde ligget på 1,5

mens faktisk tall

kom inn på 3,9 prosent

vekst, og det er en ganske stor forskjell

og bildet er også

understreket gjennom andre

makrotall som kom i samme uke, altså for det

første så var handelsbalansen

positiv og større enn forventet

arbeidsledigheten

var falt, og

slo også forventningen for

analytikere, og jeg tror

det er lett å tenke seg

hvis man ser, hvis man leser

de få omtalene

som faktisk finnes av

makroøkonomi i Argentina

i norske medier

så er det lett å se for seg

at dette er et land med

masse arbeidsledighet, men det

er det ikke, siste tall

var 6,9 prosent ledighet, og det er et

høyt tall, men det er ikke noen

katastrofetall liksom.

Også har jo faktisk fattigdomsraten

også falt betydelig.

Ja, det stemmer. Fattigdomsraten er på vei

ned, og en annen sak som er

verdt å tenke

på er at det er

klart at hele denne

regionen er en region

preget av betydelig

økonomisk ulikhet, og

kanskje egentlig mer ulikhet enn

hva som egentlig er bra, men

det er sånn at Argentina er ikke

spesielt svak på det

på grunn av denne politikken, for eksempel så har de

en litt mindre ulikhet enn Lula's Brasil,

som er, ja, hva skal vi kalle det,

som vel er venstresidens

fyrtårn i

Voidager-regionen.

Ja, etter å ha tatt over stafettpinnen fra Venezuela,

der er også forskjellen der.

Det er jo, det er

artig, ikke sant? Du, sosialisme

er virkelig en sånn der giftpille.

Ja, hvis det er det.

Vi skal ha ned forskjellen, og alle skal bli like,

og alle skal bli rike.

Og så går det bare stikk motsatt.

Stikk motsatt. Hver jævla gang.

Ja, og i den grunnen, hvis du har noe mer likhet,

så er det sånn lik-like-fattig-likehet,

ikke sant? Som er sånn,

altså det er sånn,

likhet er egentlig et litt sånn vanskelig begrep,

fordi på noen

måter er det et interessant begrep,

og det er sånn, hvis alle er like fattige,

så er

kip der. Hvis noen er veldig fattige,

så er det også et nyttig begrep. Men jeg synes sånn,

om jeg har det

bra, enn laven har det bedre,

det er den type ulikeheter som ikke egentlig er så

fryktig farlig det.

Og målestokken på det

er denne Gini-koeffisienten,

der poenget

er at den hadde vært 1

dersom 1 person hadde

kontrollert alle ressursene i samfunnet.

Og så er den 0 hvis

alle er helt like.

Og så er Norge lavest i 0,

3 av 30 eller noe der omkring.

Ja, vi har et lavt tal, det stemmer.

Så vi har et sånt egalitært

samfunn,

men den, skal vi si,

den lavheten,

den skiljer jo ikke på

rikdomsforskjell mellom offentlig sektor

og privat sektor. Det er liksom opplevelsen

av å være fattigere enn

det blir sagt at vi er, er ganske tydelig.

Det er et sånt

bemerket det her om dagen,

at vi får høre hele tiden at vi er

rikeste i verden, og alle tall peker

i den retningen, og så reiser du på ferie

i utlandet med gjerningene våre.

Og så er liksom, faen, alt koster

det samme som hjemme her, og det er

faktisk, hvis du sammenligner med USA, så er det

tydelig forskjell. Det var en sånn

litt sånn tankevekkende statistikk

som ble nevnt. USA er jo

et land med store forskjeller i våre hoder.

Og det store forskjellet mellom

delstaten, så har du liksom disse et sånt

hillbilly-sørstatene,

nedi der. Og så

ble det nevnt at

hvis du tar Storbritannia minus London,

så er Storbritannia et fattigere land

enn den fattigste delstaten i USA.

Ja, vet du hva? Det er litt

overrasket, men ikke så veldig.

Fordi veldig mye av

brittisk økonomisk aktivitet foregår

i Storbritannia. Så det er

det kan jo

også passe inn i

nyhetsbildet, i den forstanden. Du har jo disse

opptøyene i disse gamle industrierne som

kanskje er mer, som ligger

med lavere aktivitet da,

for eksempel her i Storbritannia.

Du har fått med alle disse opptøyene

som skjer, som

ofte har en

konkret begrunnelse

som hvorfor det skjedde, men som sannsynligvis

reflekterer en sånn oldmann-misnøye

i litt annen følelse. Hva er det som ikke kommer?

Nå ser det vei i livet, sånn som

ting ser ut her. Men jeg tenker liksom

ikke på Storbritannia som

fattigere enn Alabama.

Det er veldig rart.

Og dette er jo

en ting er Storbritannia, en annen

er hele EU.

Altså, EU er jo

vi kjenner jo det godt at

det er stor forskjell på Sør-Europa, Nord-Europa

og Frankrike og Tyskland

og så videre. Men

de reduserte vekstratene

den der ideen om

at alt skal reguleres,

det er jo vi stor grad driver med.

Legge sånne rammeverk

for all økonomisk aktivitet

og det er de rareste ting

de bryr seg om. Og så ser du

vekstratene, og det er liksom

det er, det dukker ikke opp

nye store bedrifter i Europa.

Det kommer i USA alle sammen.

Nei, ikke sant? Altså, du har

et veldig alvorlig problem både

med innovasjon, men også

med det å

hva skal vi si,

å få en effektiv

allokering av produktive ressurser i

Altså, Draghi-rapporten har

vært ute nå og

pekt på hvordan,

eller forsøkt å forklare hvorfor

Europa legger seg så langt

bak USA. Og det er selvfølgelig

sammensatte grunner til det, men mye

har å gjøre med skattenivå,

organisering av arbeidsmarkedet

for eksempel.

Og så siden vi snakker om forskjeller, for eksempel

så er jo forskjeller

også en måte å gi

insentiver til å bedre

sin egen situasjon.

Og den mekanismen tror jeg faktisk er

viktig for å få

allokere de mest produktive arbeidene til

de mest produktive bedriftene.

Skatt er selvfølgelig viktig,

det må være mulig å

drive innovasjon,

det må være mulig å være grunder

uten at du,

altså at staten rett og slett stopper det.

Og dette kjenner vi jo igjen fra Norge

med dette grunderopprøret

sammen med miljøet der opprøret.

At rammevilkårene

settes på en sånn måte

at alle

rammevilkår påvirker på marginen.

Og så er den marginen

blitt ganske stor i Norge. Det er mange

som opplever at det er ikke noe vits i å begynne

nå skal jeg gjøre det i Sverige

eller et annet sted.

Jeg tror sikkert at Sverige er den beste ideen heller

og kunne man velge fritt i USA.

Ja, ja. Altså det gjelder

tilgang til andre miljøer

også ting som ikke

har med hverken politikken eller

skattesystemet eller sånn å gjøre.

Hvis du har en kultur som er bygget på innovasjon.

Men ikke sant,

akkurat det.

For det at de miljøene

finnes der er jo heller ikke tilfeldig.

Det er et resultat av at du har ført en vekstorientert

politikk. Eller

frihetsorientert ville kanskje vi sagt.

At folk forlovte å definere sine

egne liv og gjøre sine egne greier.

Hvis du holder på med det hele tiden

og liksom la rammevilkårene være

stabile og alt sånn, så vil du

jo få resultater. Det er kanskje vanskelig

å få resultat fra et år til et annet

eller fra en valgperiode

til en annen. Hvis du bare

hele tiden gjør fornuftige ting,

så kommer du til å tjene på det.

Det er det vi har vært inne på en del ganger.

At litt mer vekst,

år etter år, blir så vanvittig

store forskjeller etter en generasjon.

Det er liksom

det eksempelet jeg pleier å trekke frem

bare for å illustrere det, det er Sør-Korea.

På 60- og 70-tallet

var Sør-Korea lutfattige.

De var virkelig

fattige. Sånn som

vi tenker på Sør- og Nord-Korea i dag,

så er det jo klart at Sør-Korea

er vestlige skyskraper,

metropolindustri og Samsung

og biler og

shipping og våpenindustri og alt.

Men jeg mener, er du på

50- og 60-tallet, så var Nord-Korea

rikere enn Sør-Korea.

Det er jo veldig mange

barn som blir adoptert

fra Korea til

Norge. Det kan du bonde på at

det er slutt på nå. Ja, jeg har kjent

mange av de. Og

det interessante er at på slutten

av 60-tallet og gjennom 70-tallet, så

begynte man å innføre

begynte man å innføre en sånn veldig tydelig markedsliberalisme.

Rett nok med litt proteksjonisme,

men man var opptatt

av å skape byggeindustri.

Og forskjellen,

etter en generasjon og litt, er

altså Sør-Korea nå. Og de der satellittbildene

av mørke Nord-Korea og

Sør-Korea fylt av lys

og civilisasjon,

det er dette vi

snakker om. Og ja, det blir ikke,

vi slår ikke av lys i Norge om vi har mindre

vekst i en generasjon, men

Gud hjelper som det koster.

Og forskjellen er den der

velstandsforskjellen mellom USA og EU

i dag. Resultat av politikk

i 30, 40 og 50 år.

Ja, det stemmer jo det.

Hvis jeg skulle gjøre

en sånn litt sånn grov

karikaturaktig

betegnelse av sammenligning

av norsk økonomi og amerikansk økonomi,

så er det klart at amerikansk økonomi,

dens forskje,

er til nytte at det er

grunder og innovatører som

i historien driver

verdiskapningen i USA. Mens i Norge

så har vi egentlig mer hatt litt sånn

flaks og funnet litt olje,

og så er det egentlig staten som driver

økonomisk aktivitet i Norge.

Også veldig mye av privatsektoret i Norge leverer

egentlig bare til sektor.

Som Kirsti Bergstø sier,

det er jo aktiv næringspolitikk

som skaper arbeidsplasser.

Ja, ikke sant? For det er jo akkurat det de gjør.

Og det er jo på en måte

særlig veldig bra,

så lenge du

har flaks da,

og finner ny olje.

Men det er jo faktisk sånn,

og dette er vert å tenke på,

bare fort om

dette oljefondet, ikke sant?

Det er jo hele mekanismen med

handlingsreglene er jo konstruert for at nåverdien

av fondene som skal sånn omtrent være

lik for alle nordmenn i all fremtid.

Men offentlige utgifter derimot,

de kommer jo til å vokse med

i stor grad vokse med lønnsutgiftene

som vi må anta er høyere,

fordi at folk får jo ha reallønnsvekst, ikke sant?

Og det betyr at verdien av det fondet,

og den effektive verdien, som sammenlignet

med størrelsen av økonomien, den kommer til å falle.

Så vi er i en situasjon

av norsk sykehånd, så dette kommer ikke til

å bli noe bra, bra når det kommer til å stykke.

Det gjør ikke det. Også er det

sånn, beklager hvis jeg avbryter noe nå.

– Du, jeg tenkte jeg skulle faktisk gripe

fatt i en ting som, du sendte meg en liten link,

det var en kar, og så har jeg ikke fått det

helt med meg, men du sendte meg

en video av en

kar som var jo borte og holdt et Holberg-foredrag, tror jeg, som

holdbærg for drag, tror jeg, som

snakket om

dette med, og så sammenlignet

sammenlignet

europeisk og amerikansk økonomi.

Altså han var brittisk, han hadde

russisk bakgrunn liknok, men han var oppvokst

i Storbritannia. Konstantin Kisin.

– Ja, der har vi det, vet du. Og han sa

noe som jeg egentlig var litt

sånn, jeg likte ikke helt

sånn fagøkonomien

i meg,

hadde litt friksjon på det,

men han sa noe som i og for seg var ganske interessant,

han sa det, hvis du ser på sammenlignet BNP

per capita i Storbritannia

med USA, eller for noe slags skyld i Norge med USA,

så er det litt sånn at

det har ikke vært noe,

altså i USA har det vært sånn

kjempevekst egentlig

i den størrelsen siden

finanskrisen, men sånn hvis du sammenligner

UK før finanskrisen, og så UK

er jo, finanssektoren er veldig

stor i UK, så de tok jo

veldig avvål i hit. Men det samme gjelder

også egentlig i Norge at målt

i dollar, så har det jo ikke hatt noe BNP

per capita vekst i Norge.

Det er på en måte

egentlig litt juks

å si det sånn, men det er også litt interessant da,

for det betyr at fra et

amerikansk ståsted, så har det bare

blitt rikere enn oss

nordmenn og de brittene

i en 15-årsperiode.

Og det er

det sier jo noe

om dynamikken her i amerikansk økonomi,

en dynamikk som vi godt kunne

hatt mer av her hos oss.

Og en av

et av elementene som

USA amerikanske økonomis

forser, er jo denne omstillingsvilligheten

og dyktigheten.

Og det handler jo om

et arbeidsmarked

som er fleksibelt rett nok,

med svake beskyttelser av

arbeidsdagere. Men på den

andre siden så får du dette havet

av muligheter også. Så det å omstille

seg og det å bytte delstat,

folk flytter jo med jobben sin,

og det er en sånn kultur.

Da får jeg bo i et billig hus

sånn at jeg tjener mer penger, så kan jeg også bli

millionær en dag. Og så reiser man og blir

oljearbeider i Minnesota.

Ja, hva det nå er for noe.

Men det

de løsningene vi foreslår

er på en måte veldig enkle.

Ikke sant? Det er bare å starte

ut av ting. Bland deg mindre

i økonomien. La den klare

seg selv. Tål litt mer forskjeller

i bytte mot at vi alle blir

rikere enn vi ellers hadde vært i fremtiden.

Det er på en måte budskap.

Det er veldig lett å stå utenfor og si at

ja, det høres veldig enkelt ut, det høres veldig

sånn unjuansert og banalt

og lettvint ut.

Du er ikke en sånn stor mime

mann, forstår, men det er et sånt

mime der ute. Det er en sånn bellkurve

og så har du en idiot på den ene

siden, og så har du folk flest

på toppen av kurva.

Og så har du de ordentlig smarte på

andre siden. Og så er poenget

med mimen å si at

de dumme og de smarte tenker det samme,

mens alle i midten

har interesse til å

si at havvinn

er kjempelurt.

Akkurat det er poenget.

Enkle løsninger er

ofte de beste.

Det er litt sånn det heter i reklamen.

Men også

hvis vi da

snakker om liberalisme.

Liberalisme er jo enkelt.

Det er en anvendelse

av prinsipper.

I dette tilfellet tenker jeg at

prinsippeneutralitet er

det riktige. Du driver

ikke med sånne ting som Bergstø

eksempelet ditt med aktiv næringspolitikk,

for du tror ikke det at politikere

de er ikke blant de sparte som klarer å finne ut

hvilke bransjer det lønner

seg å jobbe

med og hvordan man skal

gjøre det. Dette handler

egentlig om at

du legger bare forholdene til

rette for at folk som

har lyst å starte virksomhet

skal få lov til det

og klare å bygge

en virksomhet

og så lar du det

bare være opp til

hytteforsynet

og hvem som klarer

klarer seg og hvem som ikke gjør det.

Fordi det jeg ender opp med,

og som er et filosofisk tema

for meg på et vis,

er denne fetisjiseringen

av kompleksitet.

Man har en eller annen hang

til å håndtere komplekse systemer

og uforvarende gjøre systemene

komplekse og gjøre seg selv

viktige for å være de som kan skru på de riktige skruene.

Og det der å tro

at økonomien lar seg kontrollere

av politikere, det kan du med Island

høre om. De syns det gikk

fint under finanskrisen.

Og det de endte opp

med i Island var jo egentlig

å gjøre akkurat det motsatte av hva

kompleksitetsfetisjistene ønsket.

Alle fagråd, alle

råd var at dere må inn og

bail ut bankene. Vi tar smelden.

Og så tok de smelden, og så går det

Og så tok de smellen, og så går det veldig mye bedre enn noen spådde.

Ja, der går det veldig bra.

Og jeg har liksom i mange år,

nå har jo Paul Krugman lagt

nå har jo Paul Krugman lagt ned sin spalte i New York Times etter

30 år eller noe sånt.

Og det er jo en egen

podcast jeg har fulgt med på.

Og det har gått i mange år

som heter Contra Krugman.

Hvis eneste formål er å ha

noen lange samtaler som debunker Paul Krugman.

Akkurat. Og jeg mener,

Paul Krugman har jo hatt rett

i mye av han. Ordentlig feil på

en del ting. Og han forekommer meg

å være en av de fremste sånn

kompleksitetsfetisjistene.

Elsker at det er

tusen bryter å skru på

og krangle om hvilke som skal skrus på

til hvilken. Og så får du disse

smeldene, ikke sant, når det har aggregert

seg opp nok feilallokeringer

i økonomien. Og så går det

skikkelig på dunke. Og den der

oppbyggingen av gjeld

i økonomien, det at du har en sånn

kjempehøy risiko.

Nesten som vannet du svømmer i.

Og så er du del av økonomien

enn du har tatt risiko eller ikke.

Men når det smelder, så smelder det for alle.

Og det er en sånn,

jeg vet ikke om riktig løsning er sånn

100 prosent reservebanking

100 prosent reservebanking og gullstandard, eller en

eller annen form for stabil, ikke

politisk standard. Men jeg

har vanskelig for å forstå

den egentlige

fordelen med den der

enorme gjeldsbaserte

kapitalismen. Jeg vet ikke om du, jeg hadde

jo inntrykk av vi diskuterte sånn låneforskrift

her forleden episode.

Intuvisjonene våre

var ulike i hvert fall. Og jeg har jo respekt

for at du er fakøkonom og jeg ikke er det.

Men den der

gjeldsbyrdeproblematikken

og gjeldsoppbygging

skaper,

du bruker gjeld som kapital da.

Det er det du gjør, ikke sant?

Jeg tror

at

hvis vi skal

gjennomholde oss til litt sånn mye maktige

betegnelser, så er det litt sånn at

kredit, det

er jo devilsverk.

Men det mener jeg å si at

du kan bli

rik på å gire opp virksomhet

eller gire opp hele økonomien

for et helt land. Men det

Men det bærer jo også i seg kimen til

katastrofen.

Det er noe

som bør

balanseres, men som av og til kan være

vanskelig å balansere, når du typisk

har den type finanskrise

kontraksjoner.

For å bare understreke poenget mitt litt ekstra.

I alle

regnskap så er null et veldig magisk

sted. Fordi hvis du ender opp under,

så er du føkt og det er sånn

ingen vei tilbake, det er over.

Men så lenge du klarer å holde deg over,

så er det good.

Hvis jeg

fløy ut og lånte en milliard

kroner til et eller annet, hvis jeg av en eller annen grunn

fikk et sånt type lån, og

spilte på børsen eller

satsa på et eller annet, batterifabrikk

for eksempel, så går det til helvete.

Men en gang jeg er under null da, så er det slutt.

Kanskje det er noen

produksjonsmidler som går til noen andre som kan bruke dem bedre,

men det er slutt.

På en vanlig lønnsinntekt

finnes ikke en mulighet i verden for at

jeg kan betale tilbake en milliard.

Men jeg fikk den kreditten.

Eller noen fikk den kreditten.

Det betyr jo bare at kostnaden tas av

samfunnet som helhet.

Mens gevinsten, hvis jeg hadde lykkes, så hadde jeg

betalt tilbake lånet og sittet hjemme og overskuddet selv.

Jeg har blitt tungt beskattet,

men like fullt.

Det er den ubalansen som ...

Det er jo det.

Den mekanismen som du beskriver,

det er jo egentlig det jeg betegner

som at kredit er djevelens verk.

Men også på den andre siden,

så er det klart at folk må få inngå

de kontraktene de vil.

Hvis noen har lyst til å låne bort penger

til noen andre,

så er det