Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse.

Og vi som lurer på hvilke aviser vi

skal lese.

Rundt bor i dag en halvfrisk Trond Sørensen

og en trefjerdelsfrisk Vegard Nøtnæs.

Ja, for vi har rett og slett hatt

en sjelden pause i sendeplanen her.

Ja, det var litt godt å ha det,

for da fikk vi en etterlysning og da

følte vi at vi var samlet.

Det var veldig godt.

Det var veldig, veldig hyggelig.

Men litt syk på oppadgående Trond.

Jeg er vel ikke syk lenger nå, jeg

er bare litt sliten, er vel navnet på

det.

Og jeg skjeller litt selv, så det kan

hende det blir lite piff på oss, men

det er klart nå har vi fått tenkt

lenge på hva vi skulle snakke om i

dag.

Så det betyr jo at vi tror faktisk

vi har titlen på episoden mens vi spiller

den inn.

Det er ikke ofte.

Nei, det endrer seg fortallikevel.

Ja, men det var Peter som foreslår i

chatten vår at et land, et folk, en

virkelighet.

Det der høres ut som et slagord som

kulturminister Lubna i Afrika kunne gå ut

på.

Helt ukritisk.

Hun kunne fått jobb i en del historiske

regimer, med sin retorikk i hvert fall.

Fordi, hva skal man si da, det er

jo mye presseprat om dagen.

Så alle de fine mediene, de er sinte

på skitne, skitne Initiativ, for de har jo

brutt presset ikke noe sånn.

Hadde vi vært større, så hadde de vært

veldig sinte på oss også.

Og så jeg satt og hørte på den

der mediebobler, den der Vegard-podden.

Utsett ørene dine for slutt.

Du må rense dem opp på et eller

annet vis, vet du.

Da får de jo mye, ordentlig flaskekost, det

greia der.

Men det var i hvert fall Anders Giæver

og Gard Steiro, han er redaktøren i VG,

og de hadde invitert Helge Lurås sin i

Løven Sule, og det ble jo en ordentlig

kranglet episode, for å si det mildt.

Det skal jeg jo tro på.

Men jeg synes jo det er litt artig

å sitte og høre Gard Steiro snakke om

pressetikk, som er mannen som ikke måtte gå

på Bar Vulkan-saken.

Ja.

De har jo ikke et halvt bein å

stå på.

Ja, og så er det pressetikk.

Jobber ikke hans, journalisten i VG, som også

han som nå viser seg å ha tilbrakt

veldig mye tid med denne næringslivsorganisasjonen.

Stein Lier Hansen, ja.

Stein Lier Hansen.

Ja, det er også pressetikk, må vite jeg,

for du kan ikke blåse kildene dine.

Nei, du kan drikke på deres regning, det

går bra.

Det går helt fint.

Nei, man kan jo mistenke at her er

det litt bekvemt å dekke seg bak pressetikken.

Det kan jo fremstå slik.

Det kan fremstå slik, og så skal ikke

vi si noe, for det er jo ikke

som om VG har drittet på noen drag

før, og ikke vasket drag etterpå.

Nei.

For de som ikke husker Bar Vulkan-saken,

ren fabrikert historie fra fagbevegelsen, som skulle ta

Trond Giske en gang for alle da det

ble tatt et bilde av han på Bar

Vulkan.

Han drev og eglet seg inn på noen

unge jenter, og det blir kjørt, og da

sender Støre Giske i landflyktighet.

Det er det som er dråpen etter alt

dette, og så gjorde du dette, og så

sier han, jeg har ikke gjort noe.

Vi ser hva det ser ut som.

Og så er det ikke som om VG

er alene om det.

Slett ikke, men det som var den gangen,

det er jo at hun som hadde tatt

bildet sammen med Giske, hun og venninna hadde

vært ut på byen, og så ser de

Trond Giske, og så sier de, kan vi

få selfie med deg?

Og så går de bort og spør om

selfie, og han er bare grei, og sier,

ja, men klart det?

Og så tommel opp og smiler, og så

spinner fagbevegelsen en historie på det, som ser

dårlig ut for Giske, og så blir han

sparket ut av hovedstaden.

Men dette var jo en god månd med

hakking på Giske.

Men hun som hadde blitt tatt bildet, hun

var jo inne og sa ifra til VG

at dette er bare tull.

Det er ikke sånn det er.

Og han, er det Lars Skarvøy som var

journalisten i dette, som, ja, jeg vet da

faen hvem som tar beslutningene, men at noen

har snakket med noen her, og alle er

enige om hva narrativet skal være, det er

det ingen tvil om.

Og det vi vet er at Gard Steiro,

redaktøren i VG, var i rommet da han

må ha forstått at den historien de pusher

er feil, og så lot de som ingenting.

pressetikk.

Å fy ti helvete.

Og jeg mener, fra jeg så den saken,

så har jeg ment at Gard Steiro skal

ikke være redaktør for noe som helst.

Og egentlig så er hun der ...

Altså du kan ikke degradere film til journalist,

det kan du ikke sånn.

Nei, men det var jo Skarvøy som måtte

gå.

Ja.

Han fikk jo sparken.

Men hun, hva heter hun, Hanne Skartveit,

den tidligere politiske redaktøren i VG, som er

viden kjent gjennom veldig mange år, for at

hvis noen har krommet et hår på noen

hodet som ikke skulle vært krummet, så må

de gå.

Bortsett fra min egen redaktør, som har trampet

med begge beina og begge armer i en

diger salatbolle.

Pressetikk.

Men det blir overreaksjon hvis noen må gå

på dette.

Ja, det blir for gærlig.

Så mind you, disse folkene er noensinne på

Initiativ.

Ja, det er helt naturlig.

Og så er det sånn bare, det kan

diskuteres hvor mye Initiativ har begått et presseetikkbrudd

eller ikke, by all means, men ...

Og for årens skyld, det har vi egentlig

snakket om tidligere også, og jeg tror vel,

jeg mener de er nærmere et presseetikkbrudd enn

du gjør.

Ja, jeg er litt sånn, jeg synes kanskje

de burde vinke litt annerledes, men at det

var en aktualitet i det som gjør at

det er grenser for hvor mye du kan

skyve den tilpå.

Det er forsvarbart, sett på en viss vinkel,

men muligens ikke fra den vinklingen som Initiativ

gjorde.

Og jeg må innrømme at jeg er ikke

helt uenig med Giæver og Steiro i den

podden, at når de gjør kilden ...

De sier det er en anonym, men bunnsolid

kilde, og så blåser de kilden etterpå når

kilden blåser det.

Og jeg skjønner hvorfor du gjør det, og

han advokaten virker jo helt ruttete.

Men kan man si at de har blåst

kilden og kilden egentlig har blåst seg selv?

Nei, det kan du si, men han hadde

jo egentlig ikke det, for han hadde vel

ikke sagt at han var kilden til Initiativ,

han hadde bare sagt at det er ikke

sånn.

Så er det Initiativ som vet at han

er kilden.

Ja, og så tror jeg at den som

gjør et veldig grovt etisk overtramp, det er

den advokaten, han tror jeg aldri ...

Det der etiske regnestykket ser ikke bra ut.

Nei, men det slår meg bare sånn, det

er veldig ...

Jeg vil veldig gjerne at noen peker på

det medie som ikke har sin historie hvor

de har tråkka skikkelig salaten.

Vi kan ta Dagblad.

Hvor mange ganger har de tråkka?

Vi kan jo gjøre det vanskelig for oss,

men det valgte vi ikke nå.

Nei, vi tok de åpneste dørene.

Jeg bare minnes en sånn sak om noen

ambulanssjåfører og Marie Simonsen, en heksejakt som jo

for så vidt førte til at Dagblad måtte

betale en klekkelig erstatning.

Men Marie Simonsen har fremdeles ikke bedt om

unnskyldning for det.

Nei, men jeg mener sånn ...

Jeg vet da faen hva han skal si.

Det var saken med Erik Schjenken.

La oss si at jeg har sett den

fra en annen vinkel også.

Fordi jeg var på sykehuset der jeg jobbet

da de jobba.

Og da de gutta fikk munnkurv og ikke

fikk lov å fortelle historien sin offentlig av

den politisk utnevnte direktøren på det sykehuset, Tove

Strand.

Det er altså ...

Du får ikke lov til å forsvare deg

selv.

Jeg, Tove, kaster deg under bussen, men dere

skal holde kjeft.

Det er liksom ...

Det er ikke ...

Den der arbeiderpartikulturen med å utnevne sine egne

folk til alt mulig rart ansvarsfulle posisjoner, hvor

folk er fullstendig uegne for de posisjonene de

lander i, det er altså så uakseptabelt.

Og la oss minne om ...

Jeg tror ikke Tove har en datter som

ikke er direktør et eller annet sted i

noe som er statsfinansiert, i direkte eller indirekte.

Det er rart, det her.

Verkelig med det.

Ja.

Og det er liksom ...

Nå må det faen i meg være nok.

Den der gjennomgangen som må komme nå av

ukulturen i Arbeiderpartiet og i Høyre i og

for seg, men Arbeiderpartiet er den store skurken

i dette her.

Ljuginga til Støre.

Visepasse med UD-midler.

Her må jeg bare fortelle noe sånn veldig

fort fra et kommentarfelt.

Fordi Støre gjorde seg jo høy og mørk

i dag, og med beskjed til kronprinsesse Mette

Marit om at hun måtte komme ut og

legge alle kortene på bordet.

Virkelig.

Virkelig, det kommer med tyngde.

Ja, og så kommer det et kommentarfelt med

kommentarer hvor alle sier fei for din egen dør,

kan ikke du fortelle om alle løgnene dine

først?

Ja, kunne vi ikke gjort det sånn?

Jo, hvis du går foran liksom.

Hans frekke faen.

Utrolig frekk den fyren her.

Men jeg synes det er noe veldig forløsende

jeg har bare lest og bladdet over kommentarfeltet.

Veldig forløsende.

Det er ikke en kommentar som ikke er

et spark til Juge-Jonas.

Det jeg kjenner litt på, han er veldig

opptatt av å fortelle at Mette Marit skal

ut og fortelle, men han snakker ikke så

høyt om at Jagland legger kortene på bordet,

eller Rød-Larsen.

Eller Jonas selv.

Eller seg selv.

Nei, altså det er disse...

Mette Marit, nå må du komme ut og

ta alt fokuset fra våre arbeiderpartimennesker.

Du må gå ut og legge deg flat

og la deg overkjøre av bussen, sånn at

bussen kanskje ikke treffer oss like hardt.

Men det som er annerledes nå enn det

har vært tidligere, for det er jo helt

sjokkerende at denne fyren ikke har blitt ned

tidligere.

Fordi det der Obama-ljuginga, det er jo

15 år siden, ikke sant?

Og det har vært et mønster.

Vi kommer litt inn på det i en

annen episode, men det der Nes-intervjuet med

Hilde Henriksen Waage, den kom ut i dag,

da vi spilte Ren, vi hørte på i

sted, ikke sant?

Hun begynner å...

Det var ikke en utvetydig omfavnelse av Støre

som et menneske med integritet.

Det finnes et ordtak for det der.

Hell has no fury like a scorned woman.

Der er det liksom 30 år med oppbygd

forbannelse, så nå har de åpnet den døra

på gløtt, og hun har ikke tenkt å

gi seg.

Som hun sier, hun har aldri fått så

mye skrytt som hun får nå.

De kan bare drit i å prøve å

få henne til å holde kjeft, for hun

skal ikke holde kjeften sin på noe som

helst, for hun har ikke gjort det på

30 år, eller 50 år.

Hun har tenkt å fortsette å snakke da,

ut fra sitt eget ståsted.

Det er fint som det skal være.

Det er det som er offentlig menningsbrytning, offentlig

ordskifte.

Det som ikke er det, og det er

jo egentlig tema for episoden i dag, fordi

de norske mediehusene, de har funnet ut at

de er en naturlig del av totalforsvaret.

Ja, så hvis vi bare får en enhetlig

dekning av alt dette, fra disse mediene som

har vist seg å være veldig til å

stole på nå.

Nettopp, og en del av dette totalforsvaret er

jo denne komponenten i titlen vår, en virkelighet.

Fordi det er jo et problem nå, at

du får en sånn fragmentert virkelighetsforståelse blant folk

i samfunnet.

Og det har jo litt sammenheng med at

folk tenker sine egne tanker.

Det må vi komme til livs nå.

Og maktens lojale bisser i pressen har tenkt

at kanskje vi skal hjelpe til med det.

Så de argumenterer for, og det er jo

gjennom mediebedriftenes landsforening.

De har fremmet et ønske om at redaktørstyrte

medier skal anerkjennes som en formell del av

totalforsvaret i Norge.

Det er hybridkrigføring, påvirkningsoperasjoner og AI-generert desinformasjon.

Og da er det liksom vi i pressen

da, som er nasjonens immunforsvar.

Ja, et lite øyeblikk, men føler vi at

disse menneskene har vist seg kapable til å

avsløre slikt på en god måte tidligere?

Eller har de i stort sett bare endt

opp med å male et narrativ, gjort som

alle andre, og trodd på det narrativet som

har passet med historien de ønsker å fortelle

fra før?

De er så patetiske.

Det er en sånn der selvrettferdighet og self

-importance som går ut over alle støvleskaft.

Ta det eksempelet, vi var inne på Jonas

og ljugingen hans.

Se på den behandlingen Helge Lurås får.

En mann med, han er jo en kjent

person, men han er en mann uten veldig

mye makt i samfunnet.

Jeg tror vi skulle uttatt og dratt inn

og Lurås her.

Ja, ja.

We shall see.

Han er hjertelig velkommen hvis han vil komme,

men kan jo hende han går til Ness

før han går til oss.

Det kan jo være, men han hadde jo

hatt godt av å få litt motstand fra

utsiden som ikke var basert på dobbeltmoralister.

Men, så Helge Lurås, er jo på

feilsida av alt, ikke sant?

Han er jo en sånn, han er som

Asle Toje, at får vi en mulighet til

å ta han, så skal vi ta han.

Ja, ja.

Og når han da, etter mitt syn, tror

litt feil i redaktørgjerningen i den der selvmord-Jagland

-saken, så er det, det er ikke grenser

for hvor uakseptabelt det er og den der

redaktørforening-kjæringa.

Åh, bloggen i nyheter Det er så infamt

og hatsk og selvrettferdig og arrogant.

At det er liksom, jeg skjønner ikke helt

at de ikke ser det selv.

Hva skal jeg si for deg?

Jeg setter pris på folk som gjør jobben

sin med selvtillit.

Men det må være en selvtillit som er

der, fordi at den er fortjent.

Jeg føler liksom at det korrelerer ikke helt

her.

Det er liksom en sånn veldig distanse mellom

deres ansikt.

En viss anstand, kan man si.

Ja, måten de ser på seg selv, måten

de ser på verden, kontra hva som er

den virkelige verden.

Vi snakkes det om at dette løgnaktige mønstret

til Støre har vært etablert i mange, mange,

mange, mange år.

Åpenbart for enhver som gidder å se på

det med det blikket.

Dette er en fyr som ljuger hvis det

passer der.

Ja.

Så også igjen, akkurat i dag så driver

han og ljuger om at han ikke har

luget før.

Ja.

Det er nesten parodisk.

Det er med disse arkivene til Rød-Larsen

som han har sagt, de finnes ikke, de

finnes ikke, de finnes ikke.

Avslutt saken, det er ingenting å se her.

Så er det ingen kommentar.

Så er det, nei, men jeg har alltid

mente at disse arkivene må tilbake til utenriksdepartementet

selv om de ikke eksisterte for 20 år

siden og ikke for 15 år siden.

Han stilte seg i veien og sørget for at

det ikke ble mulig å hente de arkivene.

Ja, han gjorde det.

Så ljuger han underveis om det, og nå

ljuger han om at han har luget om

det.

Så det er sånn.

Men så er spørsmålet mitt, ikke sant, for

vi hakker sikkert nok på større.

Men VG, som da syns Helge Lurås,

er et samfunnsproblem.

Men en statsminister som er notorisk løgnaktig.

Nei, det går fint.

Nei, det er han ikke så bekymret over.

Det er ikke så veldig.

Han har jo også talket det, vet du.

Han mener ikke å gjøre det, bare upresist.

Minner meg litt om en observasjon jeg hørte,

altså husker jeg ikke helt hvem jeg hørte

som kom med den.

Men la meg bare vandre litt ut i

en sånn tankerekke her.

Blir sikkert litt hakkete og litt sånn, for

jeg vet ikke om jeg har gjort den

ferdig.

Men jeg kan begynne med å referere.

Jeg lurer på om det kan ha vært

Kissin som snakket om den.

Vi har en menneskelig svikt ved at når

vi innser at noen har lurt oss, fordi

noen har vist oss at disse har løyet

for oss, så har vi en tendens til

i stedet for å bli mer kritiske, snu

oss og stole på de som viste at

de lurte deg.

Så gir vi dem den samme tilliten på

samme naive måte som vi var naive til

de andre.

Så lurer jeg litt på om pressen er

litt på samme måten, har fanget dem i

litt samme mønster.

De føler at det er så mange som

har prøvd å lure dem rundt i verden,

at de stoler veldig på Jonas, eller et

eller annet sånt.

Det er en eller annen logisk brist i

dette.

Det er en eller annen menneskelig mekanisme som

gjør at disse menneskene ...

En ting er at de er så dårlige

i det de gjør, men de tror jo

at de er gode på det.

De tror at de er flinke.

De tror at det de gjør er et

bra håndverk.

Det jeg sliter med, jeg er ikke sikker

på om jeg kjenner meg helt igjen i

analogien, men årsaken til det er kanskje at

...

Jeg vet ikke helt når de skulle ha

trodd at Støre ikke var løgnaktig.

Det er ikke noen grunn til at de

skulle ha tilgitt i hans retning.

Nei, aldri noen gang.

Men det jeg lurer på er ...

Man biter ikke hånden som gir deg mat,

pressestøtte og så videre.

Og her lukter jo muligheten for mer pressestøtte

hvis de kan bli en del av denne

totalberedskapen i Norge.

Det må jo være verdt ...

Der tror jeg vi snakker noen hundre millioner

i tidskudd ekstra, for å drive med denne

beredskapsstellen.

Ja, og det er i hvert fall potensiale

for det.

Eller om ikke i rene kroner å høre,

eller kanskje det ikke er så mye, så

er det i hvert fall en måte å

elevere seg selv.

Og det er ikke noe tvil om at

journalister har et selvbilde som er litt ute

av synk med virkeligheten.

En forsiktig måte å si det på.

Og da er det jo fint å finne

sånne anledninger til å gjøre seg selv litt

ekstra viktig.

Men den folk som blir lurt, og så

blir de forklart at de har blitt lurt,

og så får de tillit til neste mann

som har fortalt dem at de har blitt

lurt, og så er de like ukritiske der.

Det er jo egentlig bare et sånt resultat

at man ikke tenker selv, ikke sant?

Vant til å høre på hva folk sier,

og så finner du igjen dem.

Du må finne noen å stole på, da.

Og så stole du på neste mann som

stiller med et brett, blendavitt smil.

Og det føles jo som pressen også er

i en sånn kollektiv ikke-tenkende.

De er i hvert fall ikke maktkritiske, som

de påberoper seg å være, i hvert fall

i festtaler.

Og den der manglende ettergangen av det som

burde vært støtteskandaler gjennom utenriksdepartementet siden i hvert

fall de siste 15 årene, ikke tatt tak

i, ikke populært å ta tak i, de

kunne ha avslørt i mye større grad den

der havvindsvindelen.

Men nei, det er så PK å være

heia havvinn.

Ja, men her må vi ha noen ting

i bakhovedet.

De som pusher denne havvindsbakken.

Forskjellige selskaper som har som jobb og holdt

på å reklamere for det.

Det er en kjent sak at de er

jo gjerne journalister fra før, og de jobber

gjerne, jeg husker ikke hvem det var, det

var en av de relativt oppegående, det var

han, Norges siste gode journalist, holdt jeg på

å si.

Husstad.

Husstad.

Så sa han at nei, det finnes journalister

som sitter og tar imot, bare tar imot

saker på mail, og bare bytter ut litt

navnet, og setter navnet sitt på saken, og

publiserer det, ikke sant?

Som er rene reklamekampanjer.

Og det funker jo for disse byråene og

det.

De sender inn ting som de bare får

på trykk, som det står, ikke sant?

Hvis du som journalist har publisert masse saker

på den måten der, får du kanskje ikke

så veldig lyst til å gå så veldig

hardt imot det narrativet du har lagt.

Nei, det kan du si.

Skal vi trekke fram en som i hvert

fall skriver greiene sine selv?

Det er vår venn Benjamin.

Fordi den saken vi egentlig lener oss på

her, når vi tar den vinkelen vi gjør

nå, er jo Benjamins sak fra et par

dager siden, i Initiativ, hvor han går gjennom

det der totalforsvars, og banker seg på bryst

om hva er de så jævla viktige disse

journalistene?

Og ser sikkert en mulighet for litt ekstra

penger i kassa, og litt ekstra status, og

at de kan føle seg litt viktige.

Og den utmerket, det er rett og slett

en maktkritisk artikkel, men den ser på makten

i pressen, og deres bindinger til de andre

med makt i samfunnet, og det er liksom,

det faller dem utrolig tungt for hjertet, disse

medieelitene, at noen kritiserer dem.

Det er liksom ikke noe du skal holde

på med.

Nei, altså de har, det er jo en

sånn greie at, nei, pressen den skal kritisere

seg selv.

Pressen skal, vi har sånne systemer vi får

kritisere oss selv, så det trenger ingen andre

å gjøre.

Ja, og nå må vi huske at Benjamin

er ikke del av pressen, han jobber jo

i en blogg.

Ja, en statsstøttet blogg.

La oss også bare minne om da, mekanismen

i dette her, når dette menneske fra MDG

er ute, og begynner å foreslå at pressestøtten

skal følge medlemskap i redaktørforeningen.

Ja, som selv velger hvem som skal få

lov til å bli medlem.

Ja, og for de som nå ikke henger

med, da kan ikke vi hjelpe deg altså.

Da må du rett og slett ut og

lese deg opp og orientere deg i verden

og begynne å tenke selv.

Hvis du ikke skjønner hva som er problemet

med å lage private foreninger som styrer offentlig

støtte.

Ja, medlemskapsforeninger, det er jo ikke rett på

medlemskapet, det er ikke sånn at du kan

bare melde deg inn.

Det er altså så mange lag med portvåktere

her, og alt er innenfor og utenfor, og

vennetjenester, og det er helt kvalmende.

Og det at det er så mange i

dette samfunnet som er så blinde for disse

mekanismene.

Og jeg mener det eneste fornuftige svaret på

det, hvis du spør oss, er jo at

du må kutte ut denne pressestøtta.

Du kan ikke ha staten til å sitte

og dele ut penger til sine venner og

la være å dele ut til sine uvenner,

for det er det som skjer.

Ja.

Det er jo sånn det blir, det er

jo ferdig, og det er ikke noe å

diskutere engang, for det er ikke all insentivstruktur

i dette peker den veien.

Og hvis vi skal ta bare med en

liten ting, for det er jo retningslinjer for

denne pressestøtten, og det sitter et eller annet

utvalget og sånn, som selvfølgelig er utpekt av

de folkene som har venner og ikke-venner.

Men som det nå kommer frem i dag,

i den der IP-saken i utenriksdepartementet, med

støtten til IP, så er det jo en

fyr som har vært høyt oppe i utenriksdepartementet,

som er ute nå og sier, nei, det

ble ikke saksbehandlet ordentlig.

Det var helt klart, det var politisk vedtatt,

at herregjerdelaget skulle få støtte.

– Altså, hvis du jobber i UD og

sier press overifra, så er det ikke så

himla mange trinn opp til toppen der.

– Nei, nei, det er ikke så mange

trinn opp fra et departement til toppen.

Men jeg mener, disse mekanismene er så åpenbare,

og nå bringer jeg opp dette som eksempel,

for å illustrere problemet med pressestøtten.

Du må gjerne si at det er objektive

regler, og at det sitter en uavhengig komitee

som deler ut dette.

Piss, det er bare tull.

Selvfølgelig kommer det press overifra på hvem som

skal få, og hvem som ikke skal få.

Og det er jo til og med, man

er så så søvngjengere i dette, at rikspolitikere

står og sier offentlig, at nå må vi

gjerne få gjort noe med denne pressstøtten, for

vi må være medlemmer av redaktørforeningen, enheter skal

vi ikke ha, mens klassekampen skal ha.

Det er litt sånn, legg det ned.

Nei, du må legge det ned.

Det er det eneste du kan gjøre, hvis

du skal rydde opp i disse greiene her.

Du må ta bort håndingkrokene.

Og la oss bare nevne, at pressestøtten er

442 millioner, eller et eller annet sånt nå.

Pluss 7 milliarder til NRK.

Ja, pluss.

Det var noen plusser.

Så når vi sier fjerne pressestøtten, så er

det 7 milliarder til NRK, og 442 millioner

til resten.

Unnskyld, sa jeg feil.

424 millioner er det.

Ja, det gjorde det hele smeget bedre.

Ja, da sparte vi de 20 millionene sitt.

Ja.

Yes.

Hvor skulle vi fått inn dem fra, liksom?

Jeg har ting å bruke 20 millioner på.

Hvis de ikke hadde blitt råttvinnet i skatt,

merker jeg.

Men ok.

Det som er helt lattelig med pressen, er

at de benevner seg selv som uavhengige.

Det er de ikke.

Har de ikke vært på lenge.

De viser ikke i måten de agerer på.

Det er helt åpenbart ikke det, når du

ser på hvordan de finansieres.

Og det er ikke det, når du ser

hvordan de skriver.

Nei.

Jeg tenker at det er fasiten.

Ja, det er det.

Pressestøtten, når man ser hvordan media agerer og

opererer, jeg tenker at mange kaller det gjerne

den fjerne statsmakt.

Og de har virkelig blitt det.

De har blitt statens fjerne maktsenter.

Fordi de har en tendens til å gå

løs på alle kritikerne.

Og som alt annet i staten, så er

all makt i denne salen.

Ja.

Så pressen også er underlagt parlamentet.

Så fremfor å gå løs på, fremfor å

være kritisk.

De snakker veldig fint om det, å være

kritisk til politikere og bla bla bla.

Og det snakker de om i podcastene sine,

og det skriver de om i avisene sine.

Så når det virkelig begynner å bli noen

som begynner å bli heftig kritikk, så er

det sånn at enten så ignoreres det, eller

så går de løs på kritikerne.

Den som kritiserer enten pressen, eller som kritiserer

politikerne.

Akkurat i våre dager så heter han Helge

Lurås.

Ja.

Og det er nesten parodisk.

For det er så hadsk, og det er

så lite velvilje.

Og når du ser på hvordan de behandler

Støre, eller Jagland, eller hva det er for

noe, så er det med så mye velvilje.

Det er så innstilt på at det finnes

en fornuftig forklaring.

Denne Epstein-saken, når den blåste, var det

første de gikk etter, det var Mette Marit.

Det var ikke Jagland og Rød-Larsen som

var ...

Det var ikke der den gikk først.

Det var ikke Børge Brende heller.

Det var ...

De gikk etter det mennesket som på en

måte var minst vesentlig for dem.

Og så tenkte de, det der Mette Marit

gjør, nå er det veldig mye på Terje

og Thorbjørn her.

Skal vi ta til han her Asle Toje

i stedet dere?

Ja, la oss prøve av.

Og så gjorde de det.

Ja.

Og de som gjorde det mest og har

måttet på klage å ta ned en dagsrevy

-sending, er jo selvfølgelig NRK med 7 milliarder

i pressestøtte.

Ja, 7 milliarder.

Hvor mye penger du vil bety ...

Du får ingen pluss eller minus på etisk

vurderingsredden av den grunn.

Det er altså ...

Og jeg fatter og begriper ikke at dette

ikke er mer gjennomsiktig for disse ...

Altså denne podcasten til Giæver, denne medieboble-greia.

Giæver og gjengen på lørdag presenterer på seg

selv mediekritikk-greie.

Og egentlig så syns jeg det er en

bra ting at de gjør.

Ja, men kanskje de burde tatt med noen

fra utsiden?

Ja, men det gjorde de også i form

av Lurås da.

Men han kom jo ikke dit for å

ha en samtale, han kom jo dit for

å få voksenkjeft.

Ja, og det gikk litt begge veier, må

jeg si.

Ja, altså det er ikke sikkert at det

Lurås var interessert i å ta imot

voksenkjeft uten å svare.

Det kan jo hende at de ikke skjønte

bedre, men ...

Jeg må si, jeg syns den seansen endte

litt uavgjort.

Fordi Lurås er litt for tverr til

å virke sympatisk.

Og så tror jeg han har noen poenger

der som er helt gyldige.

Og så har Giæver og Steiro et par

poenger som er helt gyldige.

Men det går så i klinsj.

For de er så sikre på at de

har helt rett, hundre prosent Giæver og Steiro.

Men la meg ta en sak som pressen

i stedet ikke dekker.

Den også omhandler større.

Og det er denne søte lille Myanmar-saken,

som knapt får noen notiser.

Hvis pressen sier at vi gransker makta, og

så står de ikke på trappa og stiller

spørsmål på dette.

Hvis dere ikke gjør det, da gransker dere

ikke makta, og da presser dere ikke makta

til å snakke sant.

Det dere gjør da, det er å beskytte

den.

Jeg merker at hver gang jeg snakker om

dette, så denne Myanmar-saken bor ikke samme

sted i hodet mitt som pressekritikk.

Så det er kjempebra at du minner meg

på det hver gang.

Hva faen er det de holder på med?

Det mest naturlige i hele verden ville vært

at, i alle andre deler av verden, tror

jeg, jeg er ikke sikker på sånn er

i Norge og Sverige og Danmark, men jeg

tror til og med i Danmark ville dette

fått mer pess.

Men hadde dette vært i Storbritannia, så hadde

det ikke større vært statsminister lenger, hvis ikke

han lagt opp kjeften og la kortet på

bordet og viste at han var uskyldig.

Det er klart, hvis man i andre land

i verden hadde hatt statlige telefonselskaper som ble

pushet frem i internasjonal aktiv næringspolitikk av norsk

utenrikstjeneste, du sparer deg en del trøbbel for

ikke å holde på sånn.

Ja, det er veldig lurt å la det

være.

Men når du først gjør det, så kunne

det være lurt å ikke få uskyldige mennesker

henretta ved hengning, som disse folkene har klart

å få til.

Etter å ha blitt torturert.

Jeg skjønner jo hvorfor pressen ikke skriver om

det, for det ser jo ikke noe bra

ut.

Nei, det ser ikke bra ut i det

hele tatt, men hvorfor får du så lite

medieoppmerksamhet?

Fordi det ikke ser bra ut.

Du hører ikke hva jeg sier.

Men det virker som om pressen tenker at

dette ser ikke bra ut for oss å

skrive om.

Nei, det gjør det ikke nå, for nå

er det flere bøker etterpå.

Hvis jeg drev en avis, og ingen andre

tok den saken, så hadde jeg løpt med

den.

Da hadde pressen hatt noe å skrive om

Trond, nemlig at Trond er kontrasjonalist.

Ja, det hadde vært litt kjedelig.

Det er veldig interessetisk problematisk problem med Trond.

Dette er enkelt.

Det er bare å troppe opp utenfor statsminister

Bolind på morgenen og si at jeg har

noen spørsmål til deg om denne saken.

Du sier at anklagen her er at dere

har lukket øynene og latt tortur og henretningserverhenging

være en greie, og ikke tatt hvert deres

ansvar bevisst der.

Har du en kommentar til det?

Så hadde man ikke gitt seg med det,

ikke sant?

Men husker du før i tiden, før internettjournalistene,

så var det sånn at journalister møtte opp

med en mikrofon for å snakke med politikere.

Nå møter de bare opp hvis de blir

invitert.

Nå sitter de og sender mailer.

Jeg tror kanskje ikke det er helt måten

å gjøre det på, for da er det

bare å la være å smare på mailen.

Men tror du ...

Vi har snakket om det noen ganger.

Nå har du subjekt, og så er det

minerva, og så har du innretter, og så

er det dokument, og så har du en

hel underskog av småpodcaster som oss og andre,

som sitter og pludrer fritt om det man

vil.

Det er jo bra.

Men det er en veldig liten del av

mediekonsumenten i Norge som leser disse, eller hører

disse greiene.

Så det betyr jo at det store grosset

leser VG og Aftenposten og Dagblad og sånn.

Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig at

Dagblad har en million lesere, men ok.

If they say so.

Ja, men jeg tror det er veldig mange

som lukker opp og bare scroller gjennom forskjell

på VG.

Og hører en siste nytt på flottfronten.

Ja.

Det er jo helt uforståelig for meg, men

ok.

Vi får se hva Stavrum gjør med det

konkursboet.

Det skjønner jeg ingenting av.

Nei, det skjønner ikke jeg.

Det er faen meg et skritt ned, altså.

Har han sagt opp, eller har han fått

sparket i denne avisen når han valgte å

gå til Dagblad?

Han er jo gammel nok til å pensjonere

seg, da.

Jeg fatter jo begripingen.

Og økonomisk, så er han jo, hva skal

vi si for noe, Gunnar Stavrum er økonomisk

overnivå-fuckerman, liksom.

Jeg vet da faen, men jeg tror ikke

han trengte penger.

Nei.

Men det føles litt som Stoltenberg som kommer

tilbake som finansminister.

Bortsett fra at jeg synes ikke Gunnar Stavrum

er så bra.

Nei, men du har lykkes med nettavisen, da.

For det må jo si at han har

gjort.

Han har fått nettavisen fra å være litt

useriøst tullemedium til å bli en av de

store avisen i Norge.

Ikke helt størst, men av en viss størrelse.

Du kan jo mene hva du vil om

kvaliteten på ting og bredden i nyhetstekning og

sånne ting, men jeg mener det er en

fungerende nettavis.

Og så går du til Dagblad som er

et synkende skip.

Nei, jeg hadde ikke mønstret på det skipet

der.

Nei, det er veldig rart, altså.

Hva er det jeg vil huske sånn?

Nei, han som var med som mønstret på

for å kjøre Dagblad ut i stormen og

senke det på bunnen av havets budden.

Ok.

Nei, men hva skal vi si?

Disse redaktørstyrte mediene, de ser seg selv som

dette bolverket mot sånn russisk og kinesisk desinformasjon.

Det er en nasjonalitet av desinformasjon som mangler

der, og det er norsk desinformasjon, eller i

hvert fall skjeve informasjon, for det er ganske

mye skjeve presstekning og ulike ting.

Men hvis man skal være litt stilmann for

dem, så er jo den ideen at kanskje

de faktasjekker litt bedre enn Facebook-poster og

sånn.

Når det kommer en AI-post, så er

det en eller annen journalist som faktisk har

brukt to timer på å verifisere og finne

ut av ting og sånt.

Men jeg har sett så mye kommentarfelt rundt

omkring både på Facebook og på X og

så videre og så videre nå.

Poster du en AI-video der, så får

du relativt fort beskjed om at du har

gått på en smelle post av AI-video,

fordi det er det folk som er i

stand til å finne ut av.

Ja, og jeg må si at liksom ...

Du er statssatte faktisk.

Ja, og det er ...

Ja, hva er det de sier?

De skal liksom beskytte demokratiet mot krefter som

skal splitte oss da, som nasjon.

Og man er jo ute etter denne ...

Vi må ha ...

Hva var det?

Vi må ha én virkelighet.

Ja.

Og det er jo rette ræva som friser.

Jeg kan komme på det og si at

ja, det er greit, men det blir ikke

deres virkelighet, derfor er det ikke min.

Ja, for det er litt det som er

greia, at da er det faen ikke de

folk som er pressestøtta for å skape virkeligheten

som skal styre hva den er.

Nei, det er liksom ...

Jeg sier det litt sånn på trass, fordi

problemet med å ha en sånn idé i

hodet om at vi skal skape én virkelighet

liksom som alle skal forholde seg til.

Det er en sånn der forsøk på å

grebbe definisjonsmakt på alle fronter, ikke sant?

Og vi ser hver gang hvor lett sånne

ting ...

En ting er at de liksom ...

Nei, dette skal vi bruke i forhold til

propaganda om Iran og USA og Russland og

alt mulig sånt nå.

Men vi ser jo hvor fort det bare

strøer seg nedover til helt andre ting, for

det er nesten alt som først og fremst

er verktøy, så bruker de det verktøy i

alle bærekanter og politikere.

De elsker nye verktøy som de kan bruke.

Og de siste ukene og månedene og årene