Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse, og

folk framøver ble hjemme.

Rundt bordet i dag selveste Bent Johan Mosfjell,

lærer og redaktør for Liberaleren, og meg selv,

Vegard Nøtnæs.

Hei, Vegard!

Hei, Bent!

Hyggelig å ha deg tilbake.

Altid hyggelig å være her.

Du, vi snakket om hva vi skulle snakke

om, og så ble jo det selvfølgelig litt

som det pleier, la oss snakke om ideologi.

Det var det mest interessante.

Ja, det er jo artig, vet du.

Og ideologiske akser, for det er jo, hva

skal man si, det er litt sånn oppbrudstid

både i Norge og internasjonalt.

Det er liksom gamle partistrukturer, sånn Arbeiderpartiet og

Høyreshegmoni ser ut som det faller litt.

Er man i Storbritannia, så ser det ut

som Labour, for eksempel, er jo i kjempetrøbbel,

for ikke å snakke om Tories.

Og jeg bare så en sånn analyse av

det her om dagen.

Så snakker man om at internt i Labour

så er det sånn arbeiderklassevelgere fra Nord og

sånne affluent city dwellers i Sør, som begge

stemmer Labour, i hvert fall i noen grad.

Men de er ikke enige om noe som

helst.

Og så er det liksom spørsmålet, hva skal

Labour gjøre i Storbritannia for å overleve?

Og så har vi USA, som jo er

hva det er for tiden.

Helt koko.

Og det er liksom, du har ganske mange

år med den der vokifiseringen av demokraterne og

mye sånne rare utslag der.

Og så har du fått Maga-bevegelsen som

er, det er ikke akkurat Reagans-republikanere for

å si det sånn.

Og så har vi en libertariansk president i

Argentina.

Det må jo si seg være en hyggelig

utvikling.

Og mye rart mange steder.

Og under dette så ligger jo et sammenbrudd

kanskje i de aksene vi har vært vant

til å tenke politikk over.

Høyre-venstre-aksene har vært utfordra i mange

år.

Men det er jo et par andre ting

som har vært organiserende prinsipper for politikken både

her og der, som kanskje ikke helt er

de samme i dag.

Altså, høyre-venstre-aksene er jo kanskje det

mest tragiske politiske synspunkter man har over hvordan

man tenker politisk.

Her har man satt opp en akse, den

tradisjonelle høyre-venstre-aksen, med hovedmotstandere er kommunister

og nazister, som begge ønsker et sånn totalitært,

statsstyrt samfunn.

Og det ble det som, er det det

som er ytterpunktene?

Er det det som er alternativet?

Kommunisme eller nazisme?

Dette er en gammel etterlevning fra gammelt, da.

Og da man bruker det som ytterpunkt, så

passer ikke folk inn, egentlig, i dette her.

Noen av oss, aller minst liberalere.

Nei, og man kan kanskje si at det

er den mest vesentlige perverteringen av den opprinnelige

høyre-venstre-aksen.

Fordi 2.

verdenskrig førte til denne falske dikotomien mellom nazister

og kommunister.

Som man ofte er inne på å diskutere,

så er det jo så mange likheter mellom

de to såkalte motstykkene, at det er hvertfall

ikke noe vanskelig å si at de hører

til på samme side av politikken.

Og så vil selvfølgelig mange protestere vilt og

voldsomt over det.

Fordi de har ingenting med hverandre å gjøre.

Fordi kommunismen er en likhetsideologi, og nazismen er

en forskjellsideologi.

Og det illustrerer jo en sånn politisk akse

som venstresiden ofte har i hodet.

Ja, altså nazisten er jo et likhetsideologi hvis

det bare er blåøyd-arisk.

Og kommunismen er jo en forskjellsideologi hvis det

snakker om folk flest kontra partieliten.

Ja, hvis du ikke er arbeiderklasse, liksom.

Ja, så det kommer an på hvordan man

regner opp dette her.

Men altså, høyre-venstre-aksen er jo ganske

ny.

Den kom ikke inn i amerikansk politikk, for

eksempel før det etablerte seg rundt 1930-tallet.

Da du fikk en høyre-venstre-side.

Den kom inn via sånn, hva skal jeg

si, ulike former for kommunisme etter den russiske

revolusjonen.

Den kom inn i amerikansk politikk.

Så dette her er jo egentlig et ganske

nytt fenomen.

Det som er, er at det er en

del som har en interesse av å beholde

høyre-venstre-aksen i livet.

Punkt en, alle de som har et forenklet

syn på politikk, så er det veldig enkelt

å dele ting bare inn i to, i

stedet for å ha dypere tanker rundt det.

Dessuten, for alle på, hva skal jeg si,

alle sosialister, som er, hva skal jeg si,

Arbeiderpartiet og SV, så er det veldig fint

å sette som hovedmotstander av høyre-siden mer

nazister og alt det andre som passer inn.

Så det er veldig greit å si at

vi er alternativer til nazismen, vi er alternativer

til rasismen, vi er alternativer til kristenkonservatismen, og

så videre.

Så det er noen som har interesse av

det, og så har du høyre-siden som

er jo bare suppe i midten, eller høyre

-populister, og så har du jo oss, femtene

liberalister, som ikke passer inn i systemet.

Og da har du et problem her.

Det man ser er jo at hvis du

tar del av bare høyre-venstre-siden, så

er jo egentlig ikke dette her ideologiske siden,

det er egentlig bare to stammetilhørigheter.

I hvert fall i amerikansk politikk, det er

ikke noen sånne ideologiske store forskjeller på demokraterne

og republikanerne, det endrer synspunkter stadigvæk.

Altså, regjens syn på frihandel, proteksjonisme og globalisering

er helt motsatt av Trump sin.

Men det er det samme heiergjengen.

For du tilhører ditt lag.

Altså, høyre-venstre-aksen er liksom, mens du

står nært under Liverpool, du er med ditt

lag uansett.

Og da får du en sånn, egentlig hjernedød

greie med folk som bare følger lederen.

Jeg har alltid ment at fotballtilhengene er ganske

hjernedøde.

Altså, fotball er fullstendig meningsløst.

Men det er jo farlig.

Og det er jo så deilig med ufarlig

meningsløse ting.

Så skal jeg bare tøyse med deg.

Jo, men det er jo meningsløst.

Ærlig talt.

Men det er deilig å ha noen meningsløse

ting i livet som man kan kose seg

med uten at det har negative konsekvenser, i

motsettende til politikk.

Ja, altså, for oss liberalister, så kan man

jo ha det som en sånn hobby på

linje med fotball, for det er ikke så

mye vi blir valgt inn hos det.

Vel, du nevnte jo Argentina, da.

Ja, men hvis du trenger 100 år med

peronisme for å få det til, så er

det kanskje ikke verdt det.

Det som er litt viktig med dette her

er jo det at, jeg er jo fremtidsoptimist,

men det var jo folk som på 1920

-tallet, cirka, skulle utvandre fra Europa, og så

tenkte de New York eller Buenos Aires, og

så valgte de Buenos Aires og Argentina fordi

de trodde det var bedre fremtidsmuligheter der.

Så det illustrerer hvordan det er mulig å

faktisk kjøre et rikt, velstående land skikkelig drøft

av.

Hvis man har feil tanker, så tanker har

betydning.

Ja, og det er liksom, det disse to

landene har felles, er jo en veldig liberal

og robust grunnlov.

Altså, Argentinas grunnlov var tufta på markedsliberale prinsipper

og frihandel og åpne grenser og alt det

der sånn.

Som den amerikanske, eller i hvert fall, skal

vi si det amerikanske credo, eller give me

your huddled tired masses og alt det der.

Og begge land preget av betydelig innvandring, og

bygget på innvandring egentlig.

Og så, hva er det denne mime sier?

Nice country you got there.

How about some socialism?

Så ødelegger du hele fannskapen.

Det er jo interessant egentlig det.

Jeg synes Trump kontra Millai er utrolig interessant,

for de er jo politisk ekstremt uenige.

Trump står jo nærmere Norsk Arbeiderpartiet og Senterpartiet

enn det står Millai politisk.

Men siden de begge er knyttet til høyresiden,

for de er motstandere av den tradisjonelle venstresiden,

begge hater den tradisjonelle venstresiden på sitt vis,

så skyffler de seg sammen i den samme

båsen.

Men mens Millai går på handel kontra Trump,

det er jo helt forskjellig.

Og det er jo kanskje et kjennetegn med

svakheten med den høyre-venstre aksen, fordi du

har en betydelig større enhet på venstresiden.

Altså det du klassifiserer som venstreside er mye

likere hverandre enn de sprikende staura som er

på høyresiden.

Så det blir litt som, hva er det

de sier?

Hvis du måler en hest på eventuelt klatret

tre, så er det liksom ikke.

På samme måte som du kaller et parti

for et høyresideparti, så kan det være hva

som helst.

Det kan være liberalister, det kan være nasjonalkonservative,

det kan være nazister, det kan være FRP,

det kan være alt mulig rart.

Så hvis du har en akse, så har

du bare plass til to ting der?

Ja.

To fløyer.

Og venstre-høyre-aksen ble jo cementert på

et tidspunkt der sosialismen hadde til og med

ditt sektuelt monopol.

Altså 30, 40, 50, 60-tallet.

Så var du ditt smart, så trodde du

forstod seg på sosialismen.

Hvis ikke du heter Ludwig von Mises, så

har jeg ikke noe frid med det.

Vi kan jo navnet på nesten alle liberalister

på den tida.

Og så hadde du, det var dine sida.

Og så hadde du de nazisterne som tappte,

og så hadde du de som kjempet mot

sosialismen.

Sosialismen var på fremgang.

Man trodde at planøkonomi ville gi mer rikdom

enn markedsøkonomi.

En tanke som i dag er helt absurd.

Men man trodde faktisk det.

Og da får du den siden som vil

ha dette på den ene siden, og så

har du alle de andre på den andre

siden.

Og da får du alt mulig rart mot

sosialistiske endringer.

Ja, og så har man på en måte

aldri fått det endelige oppgjøret med kommunismen.

Egentlig mest fordi Stalin bytte siden.

Da Hitler dolka han i ryggen, liksom.

De begynte 2.

verdenskrig sammen med å dele Polen mellom seg.

Og så var det ikke noen annen grunn

enn Hitlers ekspansjonisme som gjorde at Stalin helt

uten noe ære selv landet på riktig sida

av alliansene.

Min fiendes fiende er min venn.

Det var jo faktisk reelt den gangen.

Ja.

I paktets politikk i hvert fall.

Og Tyskland ble tvunget til å ta Tyskland.

Og Japan i og for seg.

Japan ikke i samme grad.

Men å ta et endelig, fullstendig og totalt

oppgjør med hva de hadde gjort under krigen,

ideologien, alt.

Det er forbudt i dag å være nazist

i Tyskland.

Mens Sovjetunionen aldri har lidd samme skjevne.

Kollapset under sin egen inkompetanse etter 80 år.

Og antisemittismen lever jo videre i Østeuropa.

Altså i Polen, i Østtyskland, i Sovjetunionen.

Har du ekstremt mye av den antisemittismen som

lever videre med diskriminering av jøder, for eksempel.

Og det trekker jo på en måte en

linje til dagens Russland.

Hvor man nå har en liten men høylytt

gjeng som snakker om, ja, som kommer med

det der argumentet om at fred er bedre

enn krig, tross alt.

Og at russerne har noen legitime interesser.

Og det er liksom, i forbindelse med Ukraina

og utenrikspolitikk og alliansepolitikk og alt det der

sånn.

Og det er liksom en eller annen vilje

til å kompromisse på de samme tingene som

Russland har sluppet unna med i 300 år.

Og det er liksom, hvor mange ganger skal

vi gjøre den samme tabben?

Skjønner at vi ikke kan ha en fullskala

atomkrig med Russland.

Men det der at de skal faen ikke

inn i noe varme igjen før de har

endret sitt eget styresett.

Og at konsekvensene av den oppførselen de nå

har bedrevet og vært konsekvente på i flere

hundre år, må altså, du må sette ned

foten og si at dere slipper ikke inn

i noe internasjonalt fellesskap igjen.

Dere får ikke reise ut.

Vi tar ikke imot statslederne.

Go fuck yourselves.

Dere må skjerpe dere.

Det er en grunn til at man ikke

forhandler med terrorisme av prinsipp.

For etter hvis du belønner terrorister med forhandlinger

og der, så får du mer av det.

Og utenrikspolitikk og verden er et komplekst helvete.

Det er mange situasjoner som er utrolig vanskelig

med lange historiske røtter og så videre.

Russlands innovasjoner er ikke en av de vanskelige

tingene.

Den er veldig enkel, veldig åpenbar.

De gir fra seg atomvåpne mot løftet om

beskyttelse for evig tid og alt det bare

seg.

Og det bryter Putin og Russland om og

om igjen.

Ja, og det eksemplifiserer også hvor lite meningsfullt

det er å skulle inngå noen avtale med

Russland.

Bare ideen om at man skal inngå en

avtale, en gentleman's agreement med Russland om noe

som helst, og spesielt når det handler om

andre nasjoners råderett og selvstendighet og evne til

å føre en egen utenrikspolitikk for eksempel og

velge sin egen retning.

At man i det hele tatt har på

bordet at man skal snakke med Russland om

det.

Og det bringer jo tankene til Finland og

finlandiseringen.

Vårt naboland Finland har levd uten en selvstendig

utenrikspolitikk i 80 år, fordi man har ikke

villet trekke Russland på tærne.

Man har unngått NATO-medlemskap som var helt

åpenbart, hva skal man si, strategisk nyttig for

Finland.

Men la oss ikke pirke bort i den

bjørnen, liksom.

Og så er det ikke før nå når

Russland bryter alle anstendighetsregler for 900.

gang, at man selv faktisk nå må ve.

– Russland bringer frem høykene i oss to

gamle duer, da må man si.

– Ja, altså, det er ikke noe.

Jeg er ikke sikker på om jeg synes

trebrigader er nok, liksom, som vi snakker om

nå.

– Nei, jeg tenker jo at, jeg er

generelt motstander av alt offentlig utgifter, men med

tanke på at vi har fått økt oljeintekter

basert på invasjonen i Ukraina, så tenker jeg

at man kan bruke litt penger på det.

Men det er en kompleks greie, så la

oss ikke gå inn på den i detalj,

hvis ikke du har veldig lyst.

– Nei, nei, nei.

Men det illustrerer jo en ideologisk akse der

vi kommer i trøbbelen, fordi at vi orienterer

oss vel mot anarkismen, sånn i ideal, begge

to.

– Det kan du jo faktisk si.

– Og så lever vi nå i en

verden med stater og offentlige budsjetter, og det

er vanskelig å bygge sin private leie her

for å beskytte land og folk, så da

blir det jo gjerne statlige løsninger på slikt,

da.

– Ja, og man må ikke belønne aggressjon.

– Nei.

– Og det er litt viktig i prinsipp,

når man først har disse forsvarsgreiene og sånn.

Men det som jeg synes er interessant i

Oslo er hvor nasjonalistisk det er blitt, og

for å ta det litt over på ideologiske

akser, for man har venstre og høyre siden

tradisjonelt sett, men nasjonalismen og kommunismen har et

grunnleggende felleselement, og det er kollektivismen, fellesskapet fremfor

individet, og egentlig har de bare forandret fellesskapet

fra arbeiderklassen til nasjonen, så det som i

ukens måte ser ut som to motsatte ting,

nasjonalismen på høyre siden tradisjonelt sett, og kommunismen

på venstre siden, de deler den der kollektivismens

greia, og det kan forene seg i, hva

skal jeg si, folk hopper på den tradisjonelle

kollektivismen som passer akkurat her og i dag,

og det ser du jo også på den

her...

Jeg ser jo for eksempel at Putin og

Trump er ideologiske allierte.

De har mye fellesinteresser med sterk leder, jeg

bestemmer nasjonen for Amerika først, Russland først, og

så videre.

Så du har mye ideologisk overlapp på tvers

av vanlige skillinjer.

Og så er det jo interessant og i

mitt hodet ganske avslørende å se at de

miljøene som støtter Putin, eller som i hvert

fall er apologeter for Putin, er det på

den ene siden sånn yttre høyre i Norge,

som påberoper seg av å være veldig realpolitisk

orienterte, og det er bare et regnestykke dette

her, og det er Russland kommer til å

grinde ned Ukraina, og vi bare setter lidelsen

ved ikke å forhandle nå, og så videre.

Og så er det utbrukserne fra Rødt, som

synes Rødt er blitt for pusete med NATO.

Så disse gærningene i for …

De gærner deg.

Ja, sånn …

Jeg vet ikke hvor mye tydeligere det kan

bli, fordi det som nominelt ser på seg

selv som motpoler er da helt enige om

en sånn ting.

Mulig de er uenige i Trump-entusiasme, fordi

den finner du en del av på høyresiden.

Ikke sikkert om du finner så mye av

det i for, men det hadde vært interessant

å høre på bakgrunnen om ikke …

Det var noen som var litt fascinert av

Trump også, fordi han lager jo litt vei

i vellingen og skaper bølger og rører rundt

i grøten.

Jeg har jo mye venner, inkludert på venstre

sida, og en del av de som sier

sånn var, jeg liker jo ikke Trump, men

akkurat denne her handelspolitikken hans er jo ganske

bra, sier de.

De er jo proteksjonistene og handelsmotstandere, så de

liker jo på en slags del av hans

politikk.

Det er litt artig.

Også har det jo vært oppklarende hvor edle

og rene en stor del av venstre siden

nå er på handelspolitikk.

Nå som Trump gjør feil ting, da er

motstanden mot tålbarriere også ganske stor.

Dette er jo et eksempel på at man

er tilhørstammende, og det handler om å følge

sin egen stamme, men man har også en

tendens til å gjøre motsatt av motsatt stamme.

Men ellers er det jo sånn at da

liberalisme vokste frem, som et eller annet frihandelse

lenger på 1800-tallet med Kobden og Bastia

og disse her, så var jo motstanden vår

ikke sosialister, men konservative.

Og sosialister støttet opprinnelig frihandel på grunn av

at de ønsket billigere varer til fattige folk.

Så det er en lang tradisjon fra sosialister,

som er internasjonelt orienterte, om at man skal

ha handel på tvers av landegrenser.

Mens det er konservative og nasjonalister som tradisjonelt

har fått imot dette her.

Nå betyr ikke det at...

Det har selvfølgelig gått i bølger blant sosialister

også, avhengig av det, men det finnes jo

også en gren i sosialismen som er positiv

til handel, og har jo vært det ganske

lenge altså.

Ja, og der kom du jo inn på

kanskje utgangspunktet for høyre-venstre-aksen, plasseringen i

det franske parlamentet til høyre og venstre for

tallerstolen, hvor det er regimetro og kongetro og

tradisjonalistiske og adelsloyale.

Men det er Europa, ikke sant?

I USA, jeg leste en sånn bok «The

Myth of Left and Right» av Lewis &

Lewis, og den tar fortsatt amerikansk, og på

1800-tallet var det ikke snakk om noe

høyre eller venstre i amerikansk politikk.

Det er noe man har sett på som

et sånn label senere.

Det var ikke snakk om dette her før

1900-tallet gang i amerikansk politikk.

Dette er opprinnelig et europeisk fenomen, mens amerikansk

kom mye, mye senere.

Det jeg synes er interessant er jo, når

vi snakker om Russland og en del sånne

ting, hvordan menneskers synspunkter på virkeligheten påvirkes av

deres ideologiske briller.

For vi liberalere har jo tradisjonelt sett vært

mot militære intervensjoner.

Vi mener at det ikke er statens oppgave

å ta skattebetalernes penger og bruke dem på

ting generelt, eller på vågale, risikable ting i

utlandet.

Så det er en legitim, libertariansk, anarkistisk tendens

til at man ikke skal drive med militære

intervensjoner og drive militær kampanjer i utlandet.

For eksempel amerikansk støtte til alverdenskriger.

Korea, Vietnam, Irakkrigen og så videre.

Det som er faren med dette her er,

og det er legitimt å si at vi

kan ikke bruke skattebetalernes penger på å hjelpe

Ukraina.

For det er skattebetalernes penger.

De har ikke rett til å stjele dem

for å gjøre det.

Det er et legitimt synspunkt.

Jeg støtter det ikke i Norge på grunn

av at vi har fått så mye oljeintekter

på grunn av det, men jeg har sympati

for det argumentet.

Det som er problemet med dette her er

følgende, for det kommer et tilgjengelsesargument.

For hvis man skal argumentere mot, for eksempel,

at man støtter Ukraina mot Russland, så er

det en fordel.

Det er helt åpenbart for oss at Ukraina

er uskyldig angrep av hele Russland.

Brutal angrepskrig.

Men hvis du da skal argumentere for at

vi skal egentlig ikke bruke skattepenalens penger på

dette her, så er det en fordel hvis

Ukraina er ganske jævlig, og Russland egentlig ikke

så ille som man tror.

Når du holder på med dette her i

årevis, så får du det vi kan kalle

en hvitvasking av Russland, og en forjævelisering av

Ukraina.

Og der påvirker synspunktene til veldig mange liberalere,

spesielt i USA, libertarianere, som har blitt veldig

russisk-vennlige, og veldig anti-Ukraina.

Og det tror jeg slipper å slå opp

ved at du har et synspunkt som egentlig

er legitimt, og så prøver du å hvitvaske

det ved å få alliert, som egentlig støtter

samme konklusjon, men har litt sånne andre tendenser.

Så da kan du få disse her forfolkene,

og disse her realistene som tror at Russland

vinner, og så har du noen liberalister på

kjøpet som tenker at, ja, ja, vi hiver

oss på det.

– Ja, og bare ønsket om å være

kontrært, har jeg inntrykk av, driver en del

inn i den leiren her.

– Åpenbart!

– Fordi det er en sykdom på vår

side av verden, at man ser ikke etter

underlaget, man ser etter hva er det som

er kontrært her, og så går man dit

for å antar at det er stort sett

riktig.

– Jeg antar du har bilder, hvis jeg

ikke nevner noen personer, men jeg tror du

har en del bilder av noen folk i

hodet som tenker de banane.

– Å ja, og det er en sånn,

at man gir opp innsatsen med å skille

snøropparter, og så sier man bare at her

har jeg en enkel formulaisk måte å mene

ting på, og da er alt som ble

gjort under koronapandemien suspekt, som er delvis riktig,

for mye av det var suspekt, men ikke

alt.

Ja, og det mest banale argumentet er å

peke på at Ukraina er jo korrupt.

Ja, det er det.

Alle vet det, absolutt alle vet det, inklusive

alle ukrainere, men det er bare at Russland

er mer korrupt.

Alle indekser på korrupsjonsnivå plasserer Ukraina kjempe langt

nede, og Russland enda lenger nede.

Så det er ikke noe, og det er

uansett en noen starter, du mister ikke suverenitet

fordi du er korrupt.

Nei, og da er det ikke mye land

i verden igjen.

Nei, og det er så mange sånne, og

det går inn i den der hvitvaskingsteorien din,

at man finner hva som helst undertrykkelse av

russisk språk i Ukraina, og det er til

del sant, ikke sant?

Du kan diskutere hvor alvorlig og hvor mye,

men det ble skjerpet etter 2014.

Vi har ikke noen problem med å finne

galt i alle stater, inkludert Ukraina, inkludert Norge,

inkludert overalt.

Og så kan du ta med det samme

argumentet, og den samme linsen, og se på

Russland, og så ser du at, å, faen.

Ja, ikke sant?

Det er liksom prøv å være minoritet i

Russland, og se om du liker det.

Du har vel, hva skal jeg si, de

som støtter Russland og klager på manglende yttringsfrihet

og pressefrihet i Norge, de burde kanskje ta

seg en tur og prøve litt sånne ekte,

ja, eller de som klager på at det

ikke er demokrati i Norge, men vil ha

Russland i steden, altså.

Der er det litt å oppdage for noen

vær, vil jeg si.

Men kombinasjonen av stammetillhørighet og kontraritet, det forklarer

ganske mye, for det handler ikke om argumentet,

det handler om følelser og sånn, og jeg

tipper at en god del av de som

støtter Trump gjør det på grunn av to

ting.

Stammetillhørighet, han er høyresiden, vi er høyresiden, og

kontrar, oi, han kom utenfra som en fel

vind som tramper på alt det bestående, og

så har det alltid vært sånn, vi liberalister

er jo det vi kan kalle politiske tapere,

vi har jo stort sett tapt alt vi

er der, oi, her kommer en kontrar som

vi kan være sammen med, og så kan

vi være vinnere for grann skyld.

Så jeg tror det var en del som

heiser på Trump-toget på grunn av det.

Ja, og så er det et annet aspekt,

denne GAL-TAN-aksen, sånn globalistisk, urbanistisk, internasjonalt orientert,

fjernet fra sånn salt of the earth, matproduksjon

og bo i distrikt og alt det der,

sånn, du er høytutdannet, du har progressive syn

på verden, alle mennesker er like åpenbare, representert

ved partier som MDG, Venstre, SV tildels, Høyre

tildels, og en stor komponent av Arbeiderpartiet.

Hvis jeg tar en sånn ekstrem versjon av

GAL-TAN-aksen, så er det partisentrum og Simon

Bonnevik, ikke sant, røker du ut for veldig

mange, og at en del av den kontrar

greia er egentlig bare for å være litt

billig, se hva Simon Bonnevik mener, og mene

det motsatte.

Ikke sant, for det er bare et hatobjekt.

Og her har du en todelinger igjen.

Du har den todelinger her, som er sånn

dette, så dette her, MDG, dette er Simon

Bonnevik, dette her er SV-folk med røven,

som ikke har kjørt bil i bygda før,

vi er selvfølgelig på motsatt side.

Og det har du nasjonalister, tradisjonelle autoritære folk,

og de er våre folk, tenker en del

vil jeg tro.

Og når da for eksempel Venstre og Guri

Melby kommer rammelende inn og sier la oss

sende 1000 milliarder til Ukraina.

Så en ting er at det er ikke

godt å si om det er spesielt lurt

i seg selv, fordi vi ser allerede at

de 75 milliardene vi har satt av denne

Nansen pakka, så den der gassmaskesaken.

Å yes, pinlig.

Det der er korrupte luks.

Ja, og det er noe med når du

setter en sånn stor handlingkrukke med alt for

mye penger et sted, og du sier, er

det noen som vet om noen måte å

få brukt opp dette på?

Ukraina på den ene hånda og grønn omstilling

på den andre.

Da ryker skattepengene ut.

Å fy faen som det renner.

Og så kommer noen og sier, la oss

gjøre det til 1000 milliarder.

Og så tenker jeg, er du helt sjuk

i hul liksom?

Og man skjønner jo at det er godt

ment og sånt, men det er bare så

ugenomtenkt og rart.

Jeg har nevnt før, men jeg har snakket

med en ukrainer, som er i Ukraina nå.

Og så føler jeg meg litt frem.

Russisk talende.

Ja, hvordan føles det på bakken?

Hva er sympatiene?

Hva tenker du om Zelenskyj?

Hva er valg og støtte fra Vesten?

Så kommer det et ganske klart bilde tilbake,

fordi det som blir sagt er da, nei,

sånn fuck Russland liksom.

Jævla nisser.

Men sånn har det vært i 300 år,

så det er dumt å forvente noe annet.

Skulle ønske Vesten reagerte tidligere og alt det

der.

Og det er forståelig.

Men det som også kommer veldig klart frem

er, jeg snakker om situasjonen i Norge.

Ja, nei, det er litt motstand, men de

fleste støtter Ukraina og har satt av ganske

mye penger, og det kommer nedover.

Nei, nei, nei.

Må ikke sende penger.

Sånn, det er bare å drite.

Det blir borte.

Ja, tenker du at Zelenskyj er korrupt, eller

hva greier det sånn?

Ja, selvfølgelig.

Er du tjukke hul liksom?

Selvfølgelig er Zelenskyj korrupt.

Selvfølgelig er alle kretsene rundt ham korrupt.

Så visst tillit til det der antikorrupsjonsbyrået.

Ikke kjempestor, men visst.

Og i veldig stor grad drevet av, de

samarbeider jo med FBI, så derfor gir FBI

til at det sikkert ikke er korrupsjon, så

det må være greit.

Men hvis det er ukrainsk, så er det

korrupt ferdig.

Men send gjerne militært utstyr, så lenge dere

numrerer det, og følger opp at det går

til trompelinja liksom.

Og det er jo en sånn, og det

er jo ikke representativt, eller det er bare

et enkelt menneske som sier, dette er mitt

inntrykk.

Svog og forskning.

Ja, det er akkurat det det er, ikke

sant?

Men det gir samtidig et litt annet inntrykk

enn den der enn nå, har vi vedtatt

oss ennå for 75 milliarder, fordi også klapper

vi oss på bryst, og sier at dette

er fint.

Og så ser du hva vi bruker de

pengene til, bare på egen kjøl.

Vi liberalister vet jo hvordan det er med

statlig bruk av penger.

Vi skal alltid løse problemer med å bevilge

mer penger.

Det å kunne gi konkret militært utstyr, eller

kanskje noe annet, hvis du hadde noe high

-tech eier på det.

Men dette kan du greide om, rett og

slett.

Det minner meg forresten om 300 år med

Russland, og det minner meg om et spørsmål

som ble spilt over folk i Vietnam, om

Vietnamkrigen.

Det var bare en sånn detalj, det var

bare noen få år.

Det var liksom 300 år med Kina.

Det var det som var den store saken.

Så vi er antageles til å være veldig

nærsynte med hva som skjer her og nå.

Ja, ja.

Det er klart Kina tappte den Vietnamkrigen ti

år etter USA, så sånn sett er det

ting å ta med i regnsykket der.

Men jeg tror liksom at, for å vende

tilbake til den der GAL-TAN-greia der, så

havner jo jeg på GAL der.

Ja, det er ingen tvil om at du

er GAL.

Og jeg er ikke veldig opptatt av greia,

men jeg er så rik at jeg foretrekker

tur i Nordmarka, på grunn av at jeg

har alt det trenger materielle greier.

Jeg er ikke tradisjonell, jeg er ikke så

mye GAL som er ikke TAN, for å

si det sånn.

Så det er jo bare en sånn tosidig

greie.

Og igjen så får vi en dikotomi som

bryter sammen, ikke sant?

Fordi jeg tror det er helt åpenbart at

vi begge to lander på GAL-siden av

det.

Ja, ja.

Så vi er klassifisert sammen med MDG og

Venstre og SV, og liksom de rareste delene

av Høyre.

Fordi det er, ikke sant, å åpne grenser,

å åpne verden, det er idealet.

Det er dette som Venstre sliter med.

Ja, og det tradisjonelle og autoritære og nasjonalistiske

er, ikke sant, hvert av de ordene er

ting som de eksplosivt avviser.

Så beskrivelsen vi er minst TAN.

Ja, er mer riktig.

Er sikkert mer riktig.

Fordi at, ja gud, er det ganske mye

med MDG og Venstre og Co som jeg

kan styre meg for.

Ikke sant, for hver gang når jeg diskuterer

liksom så sier folk, neimen jeg støtter jo

ikke FrP og Høyre, for de øker jo

skatten, og offentlig sektor de også.

Så kommer det sånn, ja, men hvorfor støtter

du da Venstre og Venstersiden?

Jeg trenger jo ikke det.

Jeg kan jo ha stemt på både Høyre, Fremskrittspartiet,

Arbeiderpartiet, MDG, Venstre, SV, hele gjengen.

Ja da, og vi er vel to som

har sittet hjemme mange valg, fordi det ikke

er noe å stemme på, det er ikke

noe som er liksom verdt å legitimere.

Nei, i dagens norske politiske landskap så er

det ikke det.

Og det er ingen meningsfull avstand, og det

er ikke noe sånn fuleskremsel på noen av

sidene som er stort nok til at man

går ut bare for å stemme mot det.

Det jeg merker med er at det finnes

en del individer i nesten alle partier som

er utpreget liberale.

Utpreget liberalistiske også, sannsynligvis langt over på Venstersiden

også.

Og det tror jeg skyldes at, vi tenker

på høyre og venstreaksen som sånne stemmegreier.

Du havner på et tidlig tidspunkt på Venstersiden

og Høyresiden, og det blir du uavhengig av

hvordan den er.

Men du har litt av det samme i

norsk politikk, det er jo ved at du

havner i et politisk parti, ganske tidlig, veldig

mange som er aktive i et politisk parti,

kommer der inn når de er 13, 14,

15, 16, 17, 18, 19 årene og sånn,

og på det tidspunktet så kan du veldig

lite.

Men du har meninger, du kan for eksempel

ha liberale instinkter som gjør at en sak,

eller noen venner, eller en gutt eller jente

du er forelsket i, gjør at du havner

i en eller annen plass.

Og så skjer det en utvikling.

Du lærer ting, og du utvikler det, og

la oss anta at du havner i SV

da.

Og så skjer det noe at du faktisk

begynner å studere økonomi, og folk vet jo

at folk med økonomisk kunnskap stort sett ikke

havner i SV.

Men du kan få økonomisk kunnskap etter at

du havner i SV, og da kan du

få bli i det systemet og utvikle deg.

Altså, Paul Chaffey er et typisk eksempel, han

forsvant ut av det, men han var SU

-leder, sosialist og ungdomsleder, og er nå liksom

en tradisjonell høyremann, for han skjønte at verden

var ikke så enkel som SV mente i

1990.

Så du får utviklingen som gjør at folk

havner i en eller annen plass, og så

får du individer der.

Og det som kanskje har gjort mest positivt

i norsk politikk de siste 50 årene er

jo en senterpartikaren, Eivind Reiten.

Han stod for nesten alle de gode reformene

som skjedde på 90-tallet, eller rundt om

i det.

Så en person, og senterpartiet, du har aldri

hørt meg snakke noe pent om senterpartiet før,

tror jeg?

Nei, vi pleier å si senterpartiet tidligere enn

det.

Ja, ikke sant?

Men han var en fyr som kunne masse,

og sto bak, jeg husker jeg pratet med

en venn, og sa at denne reformen på

1990-tallet, den lukter Eivind Reiten, sa han.

Ja, han satt der da.

Sånn har du i ulike partier.

Altså det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet,

med Jens Stoltenberg, kontra Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre,

det er en helt annen forståelse for økonomisk

balanse og økonomisk fornuft, for eksempel.

Jeg føler jeg alltid må minne om at

Stoltenberg sto for den der biodieselrevolusjonen i tre

uker.

Helt til det gikk til helvete.

Men ja, i snitt og over tid, og

hovedsakelig blir det mer rasjonelt med Stoltenberg.

Ingen er perfekte.

Men arbeiderpartiet er folk som skjønner litt økonomi.

Det finnes en del byråkater rundt omkring som

hindrer dumme ting, rett og slett.

Men vi var inne på disse aksene, og

jeg har nevnt tidligere at i mitt hode

er det en banal akse, men det er

fra liten stat til stor stat.

Så i mitt hode er høyresiden liten stat,

og venstresiden stor stat, eller mye statlig makt

og mindre statlig makt, eller noe sånt.

Og jeg skjønner at jeg er en riktig

akse, det er bare sånn som jeg har

tenkt på politikk alltid.

Og så ser jeg at venstresiden har en

tendens til å peke på ønske om utjevning,

eller med pene ord toleranse for forskjeller.

De vil kanskje ofte formulere det som ønske

om forskjeller.

Og det har jo et ekko tilbake til

privilegienes tid og egentlig franske revolusjonen og hele

greia.

Men alle aksene blir litt ensidige og endimensjonale,

og gjør at du mister veldig mange momenter.

I Norge så har du den der kryssende

skildelinjer-greia, hvor du har en sånn by

- og landeakse, den er jo kjent i

Norge, den ligner jo litt på Galtan, men

det er ikke helt det samme.

Det er jo sånn Senterpartiet Venstre, som ble

splittet på grunn av det.

Ja, og så har du en sånn religiøs

-pietistisk, du har jo sølending og alt, kontra

en sekulær.

Det fikk nok Kristelig Folkeparti, som brøt ut

av den mot kulturgreiene.

Gamle Venstre ble splittet av Bondepartiet, eller Bondepartiet

som det heter, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Det som er uforsiktig, jeg skjønner denne greia

at vi på høyresiden vil ha mindre stat,

og Venstresiden vil ha mer stat.

Og det er den som undervises i skolen.

Hvis du har samfunnsarbeidslærer, så kan du ha

Venstresiden og Høyresidene, og kort oppsummert så sier

man, Venstresiden vil ha mer offentlig sektor, og

Høyresiden vil ha mer privat.

Ja, det er en typisk forhold.

Og så kan du spole tilbake til 2013

-2021, da hadde Høyre og Fremskrittspartiet med makta,

i mestepartnerperioden, og du fikk mer privat, du

fikk mer offentlig.

Og det betyr at den indelingen er beviselig

feil.

Så når man underviser med at Høyresiden vil

ha mindre offentlig sektor, så driver man med

feil informasjon.

Og det er ikke bare feil informasjon, for

det er en forenkling, men selv hvis man

tar bare en aksje, så får du feil

informasjon på den aksjen også.

Og da er du ikke inne på at

det er bare fordommende, det er direkte feil

informasjon.

Jeg vet ikke hvor man skal få parkert

Venstre-Høyre-aksjen på søppelhauen den har hjemme.

Den er fordommende på et sånt nivå som,

vi sto litt på gata for liberalistene opp

igjennom, så en ting var det deres spørsmål,

du fikk hvert eneste valg, noen kom bort

og var litt nysgjerrige på liberalistene, så får

du deres spørsmål, er dere på Høyresiden eller

Venstresiden?

Og det svarte jeg aldri direkte på, for

det kommer an på hvilken akse du har

i hodet, og hva du tenker på som

Høyresiden og Venstresiden, og ja, men vil dere

samarbeide med Høyre- og Fremskrittspartiet?

Du vet hva, de gjør staten større, så

sannsynligvis ikke.

Åh, ja, da ødelegger du alt for Høyresiden.

Hva er det du har i hodet da?

Folk er opptatt av Høyre-Venstresiden.

Det er det som er hodet deres.

Vi er vårt lag, vårt menneskesnæring til vårt

diopel er Høyresiden.

Vi skal ødelegge for vårt lag.

Og så tenker du liksom at, ja, ja,

ok, men den jevne velger som tenker på

politikk rundt valgetider, så er man opptatt med

resten av livet i de tre årene og

elve månedene utenom.

Og så blir man jo pratende med de

som står på de andre podene, ikke sant?

De folkene på Høyre-poden stod og pludret

med dem.

Jeg liker dere, altså.

Kunne de finne på å si til oss.

Men er det ikke dumt at vi liksom

har splitt av kreften og at dere er

jo enige med oss, ikke sant?

Dere skulle bare vært med oss.

Ja, altså, jeg skjønner hva du sier.

Jeg har til og med vært Høyre-medlem,

liksom.

Det har ikke jeg.

Nei, nei, det er en skammelig del av

historien.

Vi har alle gjort dumme ting, men vi

har vasket munnen sin denne gang.

Ja, ja, og jeg var ikke myndig en

gang, det var det.

Men så sier jeg til han fyren, ja,

men jeg skjønner hva du mener, men jeg

vil jo ha mindre stat.

Så sier han, ja, men det vil jo

vi jo.