Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse.

Og for koffeinjunkies.

Government is not the solution to our problem.

Government is the problem.

Rundt bor i dag koffein aficionado Trond Sørensen

og meg selv, Vegard Nøtnæs.

Du Vegard, jeg må spørre deg.

Har du sjekket legitimasjonen min?

Så du er sikker på at jeg er

gammel nok til å drikke så sterk kaffe

som det du serverer her?

Jeg har ikke sjekket, men jeg er en

liberal type.

Ja, det er bra.

Men vi kommer jo til, la oss si

at episoden i dag handler om litt sånn

friksjon i hverdagen.

Det var et veldig, veldig diplomatisk, vi kan

også kalle det nanny state.

Det kan vi så definitivt kalle det.

Men vi må begynne med min helt personlige

og selv opplevde anekdote da.

Jeg kom på jobb her over nyttår, og

så står det en sånn der kolaautomat nede

i gangen.

Så tenkte jeg, ja, en Cola Zero er

akkurat det jeg trenger nå.

Så går jeg bort til den der kolaautomaten

og plukker meg en Cola Zero og trykker

på betal, og automaten sier det er betalt.

Flott.

Så kommer det opp en QR-kode som

sier du må legitimere deg.

For jeg tror jeg er gammel nok til

å kjøpe Cola Zero.

Det er det.

Hæ?

Dette tror jeg ikke.

Er det virkelig sant?

Jeg blir stående i litt sånn vanntro og

ser på den der QR-koden til den

forsvinner.

Ikke noe måte å få den opp igjen

på.

Og det kommer ikke noe Cola Zero ut

av den automaten.

Så jeg gjør prosessen en gang til, og

igjen så kommer den greia opp at jeg

må legitimere meg.

Du ble så fascinert at du dette må

prøves om igjen, ikke sant?

Jo, men det er ikke sant.

Du vet jo faen ikke hva du skal

gjøre fordi du ikke tror på det.

Så tenkte jeg, dette må jeg få tatt

et bilde av, så forsvinner den der QR

-koden før jeg får opp kamera.

Så jeg gjør det enda en gang.

Og nå har du brukt 60 kroner på

den der automaten, eller?

Helt riktig.

Har de pengene kommet tilbake?

Jeg har ikke snakket med noen om det.

Jeg endte opp med å prøve fire ganger

før jeg klarte å logge meg inn.

Fordi du måtte da logge deg inn, du

måtte lage et brukerkonto hos Coca-Cola.

Og så måtte du der logge deg inn

med bank-ID for å kjøpe en Cola

Zero.

Og dette er jeg faktisk ikke kedd om.

Så jeg prøvde fire ganger, jeg sjekket kreditkortet

etterpå.

Jeg ble belastet fire ganger for den ene

Colaen jeg fikk ut.

Men jeg fikk nå til slutt dette bildet

jeg ville ha.

Nemlig av den bruseautomaten med den der bank

-ID-kravet.

Men også er det jo selvfølgelig, hvis man

skal spekulere litt, så er det sannsynligvis fordi

den samme automaten også solgte sånne der monster

-energidrikk, eller et eller annet.

Men det skal jo sies, kan jo hende

det bare er dårlig implementert.

Men jeg har sagt at jeg skal ha

Cola Zero.

Jeg har betalt for Cola Zero før de

ber om noe i det.

Så det er dårlig implementert, i hvert fall

hvis det er for å sikre at 14

-åringer ikke får kjøpe monster.

Kan det hende at du ikke skal få

lov til å kjøpe sånn lett brus også?

Ja, ultraprosesert og greier.

Ja, det bryr man seg ikke så mye

om.

Men det er en usund vare, og det

er jo forbudt å markedsføre usunde varer mot

de som er under 18 år.

Og det innebærer Cola Zero også.

Denne verdenen vi lever i, var det Obstfelder

sa, jeg må ha kommet på feil klode.

Her er så unnlykt.

Og det er det, jammen.

Men dette var unnelig nok til at jeg

måtte ta bildet av det, så jeg viste

jo frem dette bildet til alle som ville

se.

Og det var, nei, det kan ikke være

sant, liksom.

Jo, her er bildet.

Her har du manipulert.

Det er ikke bare, nå føler jeg at

vi når et nivå her, for nå er

det ikke bare oss som klager på Nanny

State.

Nå er det sånn at vanlige mennesker blir

sånn sjokk og vantro.

Hva var dette?

Yet on the Nanny State Index skal få

vite om dette i hvert fall.

Ja.

Men i en alder av 47 år er

jeg altså avkrevet Bank ID-legitimering for å

få kjøpt en Cola Zero på automat.

Ja.

Så det er jo en fin start på

året.

Og det var tydelig at det var sånn,

for jeg har brukt denne automaten før, så

det er jo noe som har skjedd ved

årsskiftet at dette kravet har blitt innført.

Så velkommen til 2026.

Jeg har jo, som du sikkert ser, så

er jeg politneger.

En gang til?

Politneger.

Jeg vet nå hva det er.

Du vet ikke hva det er?

Det er hvis du går og tar solarium.

Å, har du tatt solarium?

Det synes ikke så veldig godt, for det

er ikke i år.

Å, jeg skjønner.

Men jeg vurderer å gå og gjøre den,

for det er bare sånn, ikke for å

få fargen, men for å bare …

Ha litt D-vitamin uten å ta sand

og sol.

Bare det å få litt sånn ekstra og

masse sånn sollys inn i …

Det gjør noe med humøret mitt og overskuddet

mitt.

Jeg lurer på om de solariene var farligere

før i tida, men jeg er jo en

ordentlig arier, så jeg har litt lys i

huden og sånn.

Og så var jeg 18-19, så skjøtte

jeg en guttetur til Hellas for første gang,

og så tenkte jeg at der er det

mye sol.

Så her må unge nøttenes forberede seg.

Jeg hadde jo aldri tatt noe solarium før.

Det var min teori i hodet at det

var sikkert lurt å ta solarium først.

Så jeg, og det var jo sånn i

gamle dager, så puttet jeg på mynter, ikke

sant?

Så jeg møtte opp i dette solariet, puttet

på de myntene jeg hadde, og la meg

til sofa.

Det lukter …

Jeg kom ut av det solariet lilla.

Det trevor.

Vet ikke jeg, tre kvarter eller noe sånt.

Bare stekt.

Vet du hva anbefalingen er?

Ingen annen, jeg lærte mye av denne episoden.

Fordi det er første gangen, så ti minutter.

Jeg vet at jeg tåler fint ti minutter,

så jeg ligger bare og slapper av på

den solsenga i ti minutter.

Det er liksom …

Damm av egen slette og glass.

Det er bare helt gævlig.

Ja, og hjem og dusje etterpå.

Men jeg synes det …

Ja, det har noen sider ved seg som

er ikke så behagelige, og så er det

noen slike senger som har luft, så det

blåser luft på deg.

Da blir du ikke så svett lenger.

Dette var på det glade 90-tallet.

Men nå er det sånn, skjønner du, at

for å få startet det solariumet, første gangen

du kommer til et senter, eller en kjede

som ikke kjenner deg, så må du identifisere

deg med bank-ID.

Ja, for alle skulle se på dette.

Nettopp.

Jeg må til Coca-Cola's forsvar, og så

anføre at jeg tror det som skjedde med

den bank-ID-identifiseringen, var at kortet mitt

ble identifisert og knyttet til bank-ID.

Og jeg har testet etterpå, så det var

en engangs affære.

Men det var fortsatt litt spesielt å bli

møtt med bank-ID på en brusautomat.

Men det betyr for en del av seg

at Coca-Cola skal sitte med noen oversikt

over hvem du er.

For at du skal kjøpe brus på en

automat.

Ja, det er fint.

Men jeg må jo fullføre med at den

turen min til Hellas, da var jeg jo

den eneste som plasset på flyet ned.

Og det var jeg ferdig med etter to

uker i Hellas, så jeg var kritt-hvit

på turen tilbake.

Ja, mens de andre satt og plasset.

Ja, så det var artig.

Sånn motstrøms, alltid vært litt motstrøms.

Jeg har vært en tur i Hellas for

mange år siden, og satt opp på et

fly ned til Kos, bare for at vi

tenkte å komme og slikke og få litt

ferie.

Akkurat der jeg var også, gutt.

Det skal jo sies at det er tines

skivebombe å reise til Kos hvis du ikke

skal på festtur.

Skommeparti.

Vi skulle ikke på festpartitur i det hele

tatt.

Vi skulle bare komme oss ned og vekke

bort litt.

Og det var den rimeligste stedet hvor du

kunne reise, hvor det var sol og varmt.

Så skulle vi bare leve et glade, slaraffeliv

i en uke.

Og det flyet var et stort Airbus-fly

som tar 340-450 passasjerer.

Jeg kan garantere at de to bleikeste menneskene

som gikk av det flyet i Norge til

en uke, det var oss.

Vi hadde tilbratt tid på hotellrommet, på restauranger,

litt på turer og utsikter og sånn, men

vi hadde ikke tilbratt noe tid i strandbarer,

eller på strandene, eller noen ting.

Vi var jo innom dette da vi snakket

med Sjur, at jeg hadde vært innom Hippokrates

gamle sykehus.

Hippokrates Hospital.

Det var jo på Kos.

Så har ikke du vært innom der, da

du var på en kulturell reise?

Nei, jeg var nok forbi.

Jeg leidde min moped og var litt rundt

der.

Krasja til og med på mopedet der?

Ja, det var det vi ble advart om,

at det var veldig mange som gjorde det,

og der var det veldig viktig å ha

leidene på rett sted, ellers så satt man

skikkelig i saksa.

Og så var det veldig mange som tryna,

fordi at det er glatt på, sånn varmassalt

begynner å svette.

Ja, det var ikke noe veldig krasj da.

Jeg tror ikke det ble skade på mopeden

i det hele tatt.

Jeg tror egentlig vi fikk noe tynn for,

men nei, det var Hippokrates Hospital, og det

var noen gamle ruiner, og det var en

sånn flott liten landsby oppe i fjellsida, som

hette Sia.

Der solgte de krydder.

Ja, safran, og så serverte de der, sånn

kjøpte jeg, tror jeg, er det beste måltidet

jeg har hatt.

Det var bleksprut.

Da har vi spist den samme måltiden på

det samme stedet.

Ja, så spiste vi bleksprut.

Det var jævlig godt.

Ja, og så kjøpte jeg meg en safran.

Og så var jeg tilbake, for jeg var

på kos året etter også, jeg skal faen

meg opp dit og ha bleksprut igjen, og

da var det helt ræv.

Og jeg har aldri fått velsmakende bleksprut siden.

Jeg har spist bleksprut et par-tre ganger,

og så har det vært sånn, det har

vært i alle kategorier fra bra til dårlig.

Ja.

Den kuleste blekspruten jeg har fått servert noensinne,

det var ikke jeg som fikk servert det,

det var eksen.

Kom de for henne, hun trodde hun skulle

få sånne bleksprutringer, tok helt feil.

Det kom en hel bleksprut med ben, hele

kroppen som bare lå utover absolutt hele tallerken.

Det er i bein igjen blekspruten.

Nei, men det var bare sånn veldig spesielt,

men sånn hele dyra, og sånn disse tentaklene

stakk ut i all redding utover tallerken.

Det var sånn, det fantes ikke delikat.

Jeg liker ikke mat jeg kjenner igjen.

Nei, altså det, jeg bryr meg ikke noe

om jeg kjenner den igjen, men det der

så bare kapetittlig ut.

Ja, en smal av hov og...

Ja takk, det vil jeg ha.

Jeg har faktisk et problem med kylling, hvis

den ikke er ordentlig tiltopp, bare fordi...

Men I'm a softie, I'm a softie.

Det er bra at du viser at vi

har menneskelige sider også i denne kalle, vi

som er sånne kalle kommunorienterte mennesker, fra høyre

siden.

Yttre høyre, med MOB.

Ja, ja, ja.

Nei, men hva skal man, hva skal man

tro om dette bank-ID for alt mulig

rart?

Altså det er kanskje ikke til så stor

skade, det er liksom ikke som du får

ødelagt livskvaliteten dine av det, men det er

bare irriterende og litt sånn filosofisk frustrerende.

Og så mistenker jeg jo at det er

ikke så, jeg vet ikke hvor mye heldig

effekt de får ut av det.

Låne kortet til pappa, så får han jo

kjøpetikken på denne automaten.

Du vil det likevel, nå har kanskje alle

unger eget kort.

Ja, eget kort.

Kjanskjene for at de får pappa til å

godkjenne kjøp av energidrikt på deres kort en

gang, er stor nok til at det ikke

er et problem lenger.

Hvis ikke det er en eller annen sammenknytning

mellom konto, haver og navn på bank-ID,

det kan det jo være.

Nei, vi kommer vel bare aldri til å

forstå disse små bjørnene, nanny state-folkene, sosialdemokraterne,

som skal drive å tykle og fikle og

kontrollere alle mulige små detaljer i livene våre.

Og så har vi vel mer å utsette

på en Maduro eller en Ayatollah enn på

norske sosialdemokrater, så de er mer bare irriterende

enn rettighetsovergripere.

Men irriterende er det, og da får vi

notere det ned og innrapportere til The Nanny

State Index.

Jeg har et spørsmål.

Når vi skal rapportere dit, er det en

sånn antallsidebegrensning for hvor mye vi kan innrapportere?

Det kan du si.

Så er jo bekymringen min at de har

litt sånn forhåndsdefinerte kategorier, at det er ting

de er opptatt av og ting de ikke

er opptatt av.

Så det er veldig mye som faller mellom,

i sprekkene mellom disse kategoriene.

Et sånn bank-ID på brusautomat, det tror

jeg ikke de har tenkt på.

Det kan være med å spille det i

forkant.

Det hadde ikke jeg tenkt på, Feme.

Det kan være med å sende det i

forkant og si at dette her må du

sørge for at det er et sted vi

kan innrapportere.

Fordi det kreves faktisk legitimering for å kjøpe

brus på brusautomat.

Ikke energidrikk, brus Coca-Cola.

I alle former.

Ja, ja, ja, ja, ja.

Nei, men den esteten og dens prioriteringer, det

kom jo inn både her og både der.

Så postkvalitativ forskning, Trond, er det noe du

er opptatt av?

Jeg skal innrømme at jeg har ikke hørt

uttrykket før det dukket opp denne uken.

Det er en måte å forske på, da,

som, hva skal vi si for noe?

Ikke er forskning.

Det er også en måte å si det

på.

Det var litt forskning og vitenskap utført av

folk som har vitenskap i tittelen sin.

Det er ikke forskning av folk som ikke

driver med vitenskap.

Jeg tror det er en enkel beskrivelse.

Det er en precis beskrivelse, men ja.

Kanskje vi skal beskrive hva det faktisk er,

da.

La oss gjøre det.

Konseptet er at du skal observere og føle

noe med følelsene dine.

Så kan du jogge, bade, meditere, røyke harst

eller noe sånt.

Det spiller ingen rolle hva du gjør.

Så ut fra dette kan du utarbeide en

teori.

Ut fra følelsene dine.

Alle som vet hva en teori er, vil

nå steile og si, «What the hell, hva

sa du nå?» Dette er sånn man

driver postkvalitativ analyse.

Dette er det som gjør meg litt trist.

Hadde dette kommet ut fra universitetet i Oslo,

eller Stavanger, eller på Hedemark, hvor de alltid

driver med tull, så hadde jeg vært litt

sånn, «Ja, men dette er NTNU».

NTNU har funnet ut at dette er …

– Du har kredibilitet til å bruke opp?

– Ja, altså …

– Nei, du, dette er altså …

Det er jo fristende å kalle dette for

barnehage.

– Ja.

– Og det er jo ikke så helt

upassende, siden det er akkurat det de har

forsket på, nemlig barnehagebarn.

– Ja.

– Hva forskning er, og hva det bør

være, denne forskeren har da observert barn i

en barnehage.

Hun har da endt opp med å, som

du sier, observere sine egne følelser om rasisme.

– Ja.

– Og så skal vi ta hva hun

har gjort.

– Jeg føler at det er en sjekkboks,

liksom.

Hun har fått krysset av sjekkboksen rasisme.

– Forsker Sunniva Sjøstad-Hovde ved NTNU gjennomførte

feltarbeid i barnehager for å studere barnas lek

og samhandling.

Under observasjon av lek med barbedukker reagerte forskeren

sterkt på det hun tolket som rasisme eller

hvithetsnormativitet i barnas valg av dukker.

– Ja, og egentlig i den setningen så

ligger hele problemet.

Reagerte forskeren sterkt.

Det er altså følelsen.

– Dette er så lattelig.

– Ja.

– Og dette blir publisert som vitenskap av

NTNU.

– Ja.

De har veldig mye bra på NTNU, men

de begynner å jagge og få mye bullshit.

– Det er jo et smak å bli

helt sprø.

– Men man skulle jo tro, hvis man

var forsker og du hadde lært noen forskningsmetode

eller noe annet, så prøver du å legge

til grunn en eller annen form for empiri

for å dokumentere, i beste fall rasjonalisere, følelsen

din.

– Ja.

– Og her kan vi lese ut av

forskningsopptegningen at opplevelsen ble så emosjonelt belastende at

hun beskrev feltarbeidet som vanskelig å gjennomføre, måtte

avbryte eller endre fokus fordi det var for

smertefullt å være vittne til rasismen uten å

gripe inn.

Da er det vi får denne dreiningen til

en postkvalitativ tilnærming, der forskernes egne følelser ble

objektet for forskningen.

– Bare sånn, hvis du skulle lure.

NTNU, der kan du ta ett semester i

Trondheim på doktorgradsnivå i kvalitativ og postkvalitativ analyse,

og de vil gi deg fem studiepoeng.

– Jeg kan ikke snakke om studiepoeng lenger

hvis du er på doktorgradsnivå.

– Nei, altså, det står nivå.

– Dette er jo ikke doktorgradsnivå.

– Dette står merket doktorgradsnivå, og det står

studiepoeng fem i denne.

Jeg har et skjermbilde fra NTNU denne her.

– Herregud, det er jo helt, det er

virkelig barnehad, altså.

– Det finnes bra folk på NTNU, en

av de håper jeg dukker opp hos oss

i februar.

– Ja.

– Men uten å spoilere mer enn det.

– Relativt åpenbart hvem du snakker om.

– Jeg har i hvert fall spikret, jeg

har ikke spikret avtalen, men vi har en

god kommunikasjon.

– Om opptreden på Liberal Aften, da, sikkert.

– Ja, så har vi opptreden på Liberal Aften.

Vi avbryter oss selv litt.

– Ja, vi kan plugge neste Liberal Aften.

– Ja.

– Førstkommende, altså.

– Den er 7.

og 10.

januar, vel?

– Skulle vi jo ha sjekket, men la

oss si det, siste tirsdag i måneden i

hvert fall.

– Siste tirsdag i måneden er Liberal Aften, og

da dukker det plutselig opp en, vi døtte

ned et energihull igjen, for det energihullet er

spennende, og den som kommer, det er Marius

Aron Nilsen.

Energipolitiker for FRP, og linselus på Stortinget, for

han har plassen rett bak talerstolen.

– Jeg vil si, han er finanspolitisk på

Stortinget nå, men han er ...

– Ja, han var energipolitiker, stemmer det?

For det er Vara som har blitt energimannen.

– Jeg tror disse er kompetente i begge

to faktisk, men det er veldig rart at

den fyren som faktisk skjønner energi mer enn

noen andre på hele Stortinget, sitter i finans

i stedet for energi.

Dette er ikke til forklarelse for Marius Aron

Nilsen, men for partiet som ikke skjønner å

plassere folk bedre.

Men så har jeg tro på at Vara

er god til å ...

– Ja da, men Vara er liksom en

allrounder, så han kunne vært på hva som

helst.

Men samme med det.

Marius kommer til Liberal Aften siste tirsdag i januar

for å snakke om energipolitikk, og da er

det jo som alltid slik at man kan

møte opp på kaféet i Amsterdam, enten rett

etter jobb, da blir du nok sittende litt

alene en stund, men litt før sekstida begynner

folk å dukke opp.

Om halv seks er det safe.

Og da er foredraget typisk fra klokka syv.

– Ja, og det er gratis inngang, det

er en veldig innholdsrik bar, de har litt

mat hvis du er sulten, noen burgerer og

noen nederlandske-belgiske greier.

Hvis du vil ha dessert så har de

blant annet belgisk vaffel som er skikkelig god.

Så dette er et sted som er hyggelig

å være, og så var jeg på vei

til å kalle oss hyggelige som er der

også.

Vi prøver hvertfall alt vi kan å være

det.

– Det kan eventuelle oppmøter få bedømme selv.

– Ja, men i vårt eget selskap så

føler vi at vi er veldig hyggelige og

vi møter gode mennesker.

– Vi synes selv vi er ordentlige folk.

– Og da er vi innerst i lokalet.

– Og scenen.

– Det er ingen grav om påmelding, det

er bare å dukke opp.

– Ha det hyggelig.

Og interessant.

– Og lære noe om noe.

Det er litt som mitt mantra for Liberal Aften

-foredraget, at vi skal ha inn folk som

kan snakke, så vi blir litt klokere og

lærer litt mer, og har litt mer ballast

og kunnskap når vi møter politikere som prater

bortsett til oss.

– Det er et greit utgangspunkt.

– Jammen, er det mange temaer å ta.

Men skal vi hoppe tilbake i vår postkvalitative

forskning vi da?

– Ja, det må vi.

For der er det altså visst noen bevegelse,

dette postkvalitativet.

En relativt nyere dato.

Avviser tradisjonell kvalitativ forskning intervjuer og koding og

temaanalyse, fordi den mener at dette er for

representasjonelt.

Altså at det prøver å speile en virkelighet

som ikke finnes objektivt.

Og det kan man jo saktens ha en

viss sympati for, for det er mye kvantitativ

analyse som også er skjev, fordi man er

selektiv til hva man plukker.

Det er mye problemer med...

– Altså, du vil alltid ha konseptet shit

in, shit out.

Og det kan du få i kvalitativ analyse

også.

Har du dårlig data inn, så får du

dårlig data ut.

– Ja, og jeg mener kvalitativ analyse er

jo i utgangspunktet, skal vi si, mildt tvilsomt

da.

Fordi det er mye synsing, eller kan i

hvert fall være gjenstand for en del synsing

og deal.

Og når du da kommer ut til det

postkvalitative, hvor du skal være introspektiv på dine

egne følelser, da begynner det virkelig å seile

midt avs.

– Og det er jo helt umulig å

gjøre en kvalitetssjekk av den forskningen.

Det er ikke mulig å gjøre såkalt peer

review av andres følelser.

Fordi hvis vi baserer oss på at noen

føler noe, så er det alltid 100%

riktig at de følte det.

Det er ikke mulig å motstride.

– Dette er virkelig å fullt bye in

på den såkalte reproduksjonskrisen som har eksistert i

sosialvitenskapene i lang tid.

Nemlig at veldig mye av forskningen og forskningsresultatene

som blir publisert er ikke reproduserbare.

Fordi man har dårlig metodikk, har juksa metall,

har synsa og ment, så får du et

eller annet resultat som gjerne skal skape noen

overskrifter og være interessant for journalister.

For det er jo sånn du får grants,

at du skaper et navn for deg selv.

Det er altså lav forskningsmessig verdi.

Og her har du en hel bevegelse av

folk som åpenbart går i retningen «La oss

bare gjøre det enda mindre reproduserbart ved at

jeg forsker på mine egne følelser».

Og får åpenbart penger fra staten for å

holde på med dette.

– Jeg mistenker jo at her er det

noen som har en million i årsløden, og

så har de sikkert en forskningsassistent til å

hjelpe deg å validere følelsene.

Når ikke en million til, så har vi

tre millioner bare for å lønne disse menneskene

for å drive med dette tullet.

– Og at du da blander sammen, du

ser på noen unger som leker med Barbie

-dokker, og det konkrete resultatet hun mener å

se, er jo da at når de får

tilbud om mørkhudede og lyshudede Barbie-dokker, så

velger de lyshudede.

– Og hvis de får tilbud om tykke,

versus tynne, så velger de tynne, nettopp.

– Og så denne saken har vi jo

sett via Are, sløseriombudsmannen, som skrev en helt

utmerket greie på deg, på Facebook, tror jeg?

– Ja.

– Og så var det jo noen som

påpekte i sammenheng med dette, å lave et

bilde av disse Barbie-dokkene.

Og det er klart, den svarte Barbie-dokken

var jo ikke spesielt estetisk produsert heller.

– Nei.

– Det var jo en sånn forvridd ansikt.

Så det at barn ser på den og

sier, «Åh!», og så velger de igjen,

«Pen!».

– Ja.

– Og som jeg forstår, så er jo

ikke dette gjort redde for i denne såkalte

forskningsrapporten, men det hun derimot har gjort redde

for, og gjort til like gyldige resultater som

barnas reaksjon, er hennes egne følelser og reaksjoner

på barnas anferd i interaksjon med disse Barbie

-dokkene.

Og dette er altså så parodisk at det

er helt vanvittig, og jeg fatter og begriper

ikke at et offentlig finansiert universitet kan holde

seg med sånn skrot.

– Et øyeblikk.

Jeg setter jo dette tullet i halsen.

– Fort gjort.

– Ja, det er helt naturlig faktisk.

Men greia er jo det at, når noen

prøvde å løfte dette politisk for ikke så

lenge siden, og si at det er noen

greier på universitetene som vi kanskje ikke skal

finansiere, så dukket noen greier.

Så dukket det plutselig opp masse politikere og

sa at, nå skal vi ikke blande oss

inn i hva universitetene driver med, vi skal

ikke drive med.

Og i utgangspunktet...

– Det er jo ultimatesprøyt.

– Ja, men altså, grunnleggende ville jeg jo

vært enig i det hvis ikke dette var

skattefinansierte universiteter.

– Ja, ja.

Men det er jo hele poenget.

Det er jo eneste grunn til at noen

politiker skal blande seg inn i noe som

helst.

Men hvis du ser at universitetene søler det

bort på tull og fjas, så må du

jo...

Du har jo en plikt til å få

skattebetalerne til å følge opp det.

Det er jo ikke noe spørsmål.

Og jeg mener, det er jo hele egenskapen

ved statsstøtte, at da er du ikke uavhengig,

da er du avhengig.

Og da er du direkte avhengig.

Du må svare for at du bruker midlene

fornuftig og effektivt og rasjonelt og samfunnsnyttig og

gavnlig.

– Ja, men dette er jo ikke noe...

Dette er jo noe vi driver med som

har drept meg lenge.

Hvis vi nå...

For å ta parallellen, går over i kunst

og kultur, og så har man kulturrådet og

alt dette.

De har jo en sånn greie.

De skal motta penger, men de skal ikke

svare for hvordan de bruker pengene.

Og det har vært en etablert praksis i

mange år, ikke sant?

Og så virker det som det er en

litt smittsom sykdom, så den har da smittet

seg inn på universiteter, som bare har adoptert

den tankegangen at vi skal ikke svare for

vår forskning og hva vi prioriterer.

Vi skal bare...

Vi skal bare motta pengene, og så skal

vi selv velge i alle ender og ledd,

hvordan vi bruker dem.

Så lenge vi...

Det er nesten sånn, hvis vi drikker opp

penger, så må det være greit.

Det gir sikkert en eller annen mulighet, eller

mulighet for mange postkvalitative analyser med hele universitetet

på fylla.

Ergo, så er dette...

Altså, det er...

– Det er nesten fristende å gjøre en

postkvalitativ analyse av denne forskningsstudien.

– Ja.

– Jeg kjenner jo at mine følelser rundt

det, og det synes jeg er verdt å

fokusere på.

– Våre følelser, faktisk.

Her kan vi lage...

– Her kan vi føle sammen.

– Her kan det hende at vi kan

få en mye bedre postkvalitativ liv, for det

kan hende at vi klarer å ha korrelerte

og lignende følelser om noe.

– Ja, for det er jo en av

tingene som sløser i om, som han lykkes

ganske godt med, nemlig å skape reproduserbare følelser.

– Ja.

– Det er jo sånn han får 150

000 til å følge nettsiden sin.

– Det høres ut som han burde få

doktoradslønn på universitetet på NTNU, for han reproduserer

følelser blant de tider mange tusen av gangen.

Det er jo en form for...

Hva skal vi kalle det?

Peer review?

– Ja, eller...

Jeg vet ikke, post-postkvalitativ analyse?

– Nei, jeg vil si at det han

driver med er peer reviewed feelings på NTNU

-nivå, og det er så langt over hva

de leverer nå.

Nei, gi heller han halvannen millionen i årslønn

for det han driver med.

Det har mye høyere peer reviewed-mulighet, og

da er det bra.

– Det er nesten så det er meningsløst

å analysere dette videre, fordi at det er

bare tull, men det er jo greit å

i hvert fall minne om bullshit-asymetri-prinsippet.

– Ja.

– Fordi hvis du får masse forskere som

flyr rundt og forsker på skrot og tull

og egne følelser, og produserer masse forskningsartikler om

det, så dytter du jo bare bullshit ut

i verden.

Og det koster altså så mye mer å

motbevise bullshit enn å hevde det.

Og det er jo nesten en institusjonalisering av

denne Brandolinis-lov.

Så det hadde vært fint å slutte med.

Det hadde vært veldig fint.

Men noe sier meg at dette er ikke

det siste vi ser av postkvalitativ forskning.

Fordi det er nok ikke det.

Når de først har begynt på det, så

er det jo ikke sånn at de slutter

med det, uansett hvor mye kritikk de mottar.

De kan forske på følelsene de får av

å motta kritikk, og så kan de lage

en rapport om det som sier at det

er ikke bra med kritikk.

Det føles litt munt.

Men som sagt, det er jo ikke så

stort mer å si om det, fordi det

er bare sprøtt.

Skal vi snakke om snus?

Snus har en under leppa nå.

Det har vi begge.

Ja.

Men Vestre og Størreregjeringen er, hva skal vi

si, de små gleders fienda.

De vil gjerne halvere utvalget av snus.

Det vil de.

Det er akkurat de snusmerkene vi bruker, som

de skal forbi, svina.

Jeg trodde det var de med smak, ja.

Ja, med smak.

Og så er det de med høy styrke.

Ja, da ryker jeg.

Mine er strong.

Jeg er jo ikke ekstra strong, så jeg

vet ikke hvor jeg er.

Jeg er sånn ultrastrong.

De ryker, skjønner du.

Ja, veldig manlig.

Det betyr bare at man bytter snusen oftere.

Når du går på svakere?

Ja, det er akkurat det de gjør.

Men det de, som du sier, tobakk har

bare lov til å smake tobakk heretter.

De kan ikke smake jordbær eller mint eller

noe sånt.

Det er litt interessant, for det finnes ikke

så veldig mye snus eller røyk eller noe

som helst, som ikke er i en eller

annen grad tilsatt en eller annen behandling for

å få en eller annen smak.

Men det er ikke sånn utpreget smak, sånn

mint og menthol og jordbær og sånne ting.

Neida, men det er vel en form for

kunstig tobakksmak på en god del, da.

Min absolutte favoritt når det kommer til snus,

det er jo en whiskybada snus.

Ja.

Den kan ikke jeg kjøpe, fordi jeg snuser

opp en boks på tre timer.

Det er som å spise sukkertøy.

Bare at sukkertøyet har smak i ti minutter,

og så bytter jeg.

Men det minner jo om min karriere som

en man of international crime, da jeg smugglet

snus til Island og tilbake.

Fordi det viser seg at på Island er

det ikke lov med tobakk i snusen, og

i Norge er det ikke lov uten.

Nei, påbudt med tobakk i snusen.

Ja, faktisk.

Helt utrolig.

Og det er så rare utslagene av den

der nannystate virksomheten.

Og det er jo at den syntetiske, den

hvite snusen, er fryktemann at skal være mer

attraktiv for unge og avhengig.

Og det verste er at dette er sånn

i et andre land, i Asien også, snus,

tobakksnus, får bytt.

Så får du kjøpt sånn tobakksfri snus.

Det er lov.

Og den er så sterk at du får

ikke kjøpt noe som er så sterkt i

Norge, men den er tobakksfri, så den er

lov.

Så det skal sies at det er jo

ikke bare Norge som har litt merkelig tilnærming

til dette.

Jeg tenker at det første man burde si

er at før vi begynner å gjøre masse

rart, så må vi ha klar empiriforskningsmessig på

hva slags skadevikning snus er, og hvor stor

den skadevikningen er.

Nå vil jeg ikke ha hatt postkvalitativ forskning

på det, for jeg vet hva mine følelser

rundt dette er, i hvert fall.

De har jeg observert i lengre tid.

Og postkvalitativt så vil jeg si at dette

forbudet er galt.

Ja, postkvalitativt så vil jeg si at dette

forbudet kan føre til aggressjon.

Stor grad av aggressjon.

Det skal jeg love deg, jeg har prøvd

å slutte å snusse, og det er som

at det går å klør under huden konstant,

alle steder, hele tiden, sånn lav intensitet.

Jeg ser for meg at det er mulig

at de innfører noen hjelpetiltak her, så vi

kan få morfin i stedet.

Ja, og statsstøtte ikke minst.

Ja, så får vi subsidiert morfin på apoteket,

så man kan gå og knaske morfintabletter i

seks måneder for å bli snusfri.

Det må jo være bra.

Det høres ut som en fin løsning.

Jeg vil jo ikke blitt overrasket på noen

eller lykkepiller eller noe sånt.

Du vil få en medisin med større skadevirkning

på bieffektene enn det snusen har i hovedeffekt.

Og så vil de også forby fjernsalg.

Ja, for det er alt for praktisk.

Vi burde jo forby alle mulige fjernsalg, for

det er jo alt for praktisk.

Det å kunne bestille ting på internett er

jo helt …

Det er en styggedom.

Så vi har allerede fått disse designprisede, men

nøytrale pakningene for snus.

Ja, så det er de kuleste snusboksene i

verden.

Snakk om cobraeffekt.

Jeg kjenner mange svenskere som vil ha den

tomme boksen, for den er så kul.

De begynner å helle snus fra sin svenske

boks over i den norske boksen.

Da har de en kul norsk boks.

Den ser bra ut.

Olivegrønn, litt sånn militært i utseendet.

Ja, mørk og mystisk.

Det er noe med det.

Ja, ja.

Vi får se hvordan det går med dette.

Jeg har ikke helt fått med meg når

de hadde tenkt å innføre dette.

Det er ikke så lett å utarbeide med

sånt.

Man krever en juridisk arbeid.

Man må ha utarbeidelse på en juridisk nivå

først.

Jeg tror ikke de er ferdige med den

biten.

De er sikkert ikke ferdige med den postkvalitativ

-analysen heller.

Nei.

Jeg tenker at de som finansierer postkvalitativ-analyse,

bør ikke få lov til å vedta hverken

forbud eller påbud, for hvis du synes at

dette er greit, så er du faktisk ikke

kvalifisert.

Men nå begynner jeg å bli sulten.

Jeg fikk egentlig veldig lyst på rakfisk.

Har du spist rakfisk?

Ja.

Nei, da har du fått dårlig rakfisk.

Jeg må servere deg rakfisk en dag.

Ordentlig.

Med alt tilbehør og pakket inn i lomper

og rødbete.

Nei, men ok.

Men det jeg ikke kan servere, det er

rødsei.

Fordi rødsei, det er jo en tilsvarende rett.

Eller urett, som jeg ville sagt.

Det er ikke sikkert at du er ...

Men det er fremdeles fementert sei som har

stått i tønner, i ukontrollerte forhold for så

vidt, men med en litt annen prosess for

å få den fisken ferdig.

Nordnorsk tradisjon, dette.

Ja, og det må vi se ...

De driver med myrart der oppe.

Dette må vi se og få regulert vekk.

Fordi dette er litt individuelle prosesser, og det

skjer ikke likt hver gang og for hver

tønne og hvert fat.

Da sier mattilsynet at dette går ikke.

Fy, da skjerper jeg gutt og slutter med

dette.

Da kommer vi til det evige problemet, at

vi har institusjonalisert oss fra forstanden.

Så har vi et mattilsyn som har et

regelverk som er laget for industriell matproduksjon.

Grandis, bra greier.

Rødsei.

Fy.

Det er ikke det at rødsei er fy

å spise, det er bare at de ...

Kan ikke dokumentere prosessen.

Godt nok.

Det blir ikke bra nok papirspor av dette