Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse.

Og fyret opp av Norges Prys, så godt

og varmt her.

Rundt bordet i dag Bent Johan Mosfjell, redaktør

i Liberaleren og ungdomsskolelærer.

Og meg selv, Vegard Nøtnæs.

Hei, Vegard.

Hei, Bent.

Vi tenkte vi skulle kikke litt tilbake på

året som var godt.

Og kanskje kikke frem i krystallkula for året

som kommer.

Hva sitter du igjen med?

Hva var 2025?

Det som jeg synes er interessant med å

se tilbake på dette året, er at det

skjedde sannsynligvis en del viktige ting i 2025

som vi ikke vet om enda.

Sånn hadde det vært tidligere år.

For eksempel det år Google ble stiftet, så

var det ingen som nevnte det, for eksempel,

og så videre.

Så vi vet kanskje ikke enda hva som

var viktigst i 2025.

Ja, åpenbart tilfelle.

Hva med det vi vet da?

Vi hadde valg i Norge, vi hadde handelskrig

i verden, vi hadde fortsatt krig i Ukraina.

Så det skjedde en god del ting.

Vi her i podden har jo festet oss

ved at den nye valgloven ble innført.

Jeg tenkte det også, det i seg selv

er jo kanskje en liten ting da.

Men jeg sitter med et stadig sterkere inntrykk

av at, skal man si, avstanden mellom, og

nå høres jeg veldig populistisk ut, mellom eliten

i Norge og folk flest er økende.

Er vi folk flest eller er vi eliten?

Vi er folk flest.

Oi.

Vi er talerøret for folk flest.

Oi, jeg tenkte det var talerøret for den

egentlige eliten.

Nei, men det jeg tenker på er, du

har en politikerstand som nå stadig større grad

er profesjonalisert, altså som er politikere fra de

er 10-åringer til de går av med

pensjon.

Eller i hvert fall veldig mange som legger

opp.

Det er liksom det karrierløpet hvis du skal

være en veldig god politiker.

Og det er kanskje sånn det nesten må

være, fordi politikken og samfunnet er så komplekst.

Det er så mange ting å sette seg

inn i, så du må profesjonalisere det på

et vis.

Men det i seg selv er en svakhet.

La oss si at den nye valgloven er

et symptom.

Men på en del områder ser du at

politikerne lever i en virkelighet som er virkelig

for dem, men som ikke matcher så godt

hvordan jeg ser på verden, for eksempel.

Så valgloven er et eksempel på det.

Du klemmer igjen den ventilen som lot noen

av oss i hvert fall få drive politisk

arbeid, med helt håplige begrunnelser som du skal

spare penger på.

Og nå går de pengene bare til deres

egne partier.

Så det er veldig selvtjenende.

Et annet element i den valgloven var at

hver eneste endring, fordi du hadde et valglov

utvalg, som foreslo et sett med ting.

Og så var det en stortingsbehandling som modifiserte

det sett med ting.

Og alle, hver eneste ting de modifiserte på

Stortinget, var til fordel for de partiene som

satt på Stortinget.

Men dette er jo ikke nytt.

Så har det vært med alle valglovene i

alle land de siste 100-200 årene.

Ikke det helt tatt.

Og en observasjon er jo at det er

veldig vanskelig å snu en sånn utvikling, fordi

de som sitter med makten vil fortsette å

sitte med makten, og du får ikke gjort

noe med det.

Og nå får du ikke engang stryke folk

på lister eller bidra til.

Men det kunne du ikke før heller.

Det er mange år siden du kunne det.

Det er 20 år siden du kunne det.

Ja, og nå snakker jeg i kontekst av

valglovutvalget, som anbefalt å gjøre det.

Og en stortingspolitiker, Karli Hagen, som også tok

de ord for det på i Stortingsdebatten om

det.

Men det blir, det forsvinner.

Det blir tatt ut i kommitté, og så

stemmer man over det, og så er alle

enige om hele skiten til slutt.

Og partiene får mer makt.

Men nok om valgloven egentlig.

Det er bare et symptom på at du

har en selvtjenende klasse på toppen.

Det er jo typisk at de godtror de

endringene som passer dem selv, og mot de

andre.

Men valgloven er jo ikke noe spesiellt, egentlig.

Nei, det er jo det jeg smatter i.

Og så hadde vi denne sivilbeskyttelsesloven som kom,

og som var innrettet på en slik måte

at du ødela det lille som var av

demokratiske sikkerhetsventiler, ved å bare gi regjeringen uinskrekket

makt til å gi praksis uinskrekket makt, fordi

man hadde så dårlige vilkår for når man

kunne bruke i verksettet gjemlene i denne loven,

at det måtte ha en Facebook-post til

for å få snudd om på det, og

det var helt i siste liten.

Og Stortinget hadde allerede stemt igjennom en gang,

ikke sant?

Og så endrer man på litt på innretningen,

og så får man igjennom den samme loven

likevel.

Men dette illustrerer et poeng, at man antar

at politikere er smarte folk, kunnskapelige folk som

setter seg inn i ting, og selv på

Stortinget så er det ikke det.

Hvordan tror du det er der nede i

fylkeskommunene og kommunene?

Hvis man hadde visst hvor lite politikere er

i stand, hvor lite de kan om økonomi,

samfunnsfag, statsvitenskap, hvor dårlig det er til å

lese dokumenter, et cetera, så hadde det jo

vært mindre tillit til at politikere hadde fremfattet

de riktige beslutningene.

Det hadde det, og så er det jo

en sånn mekanisme i det, at det er

politikerne selv som gjør disse tingene så komplekse,

fordi de blander seg med alt mulig rart.

Og det at du har hatt en sånn

holdning i Norge, eller i den norske politiske

ledelsen i mange år, som speiles i europeisk

politikk også, altså Tyskland som legger ned kjernekraften

sin og fullstendig ødelegger sin egen industrielle base

på et eller annet sånn symbolsk alter, klimapolitikk

og grønt skift og greiene der, og så

ødelegger de landet sitt.

Men vi holder jo på med det samme

i Norge, det er bare at vi har

mye bedre råd med havvinn, med sånne rare

skipstunnellprosjekter, og det ene og det andre og

det tredje.

Man må huske at politikkens vesen ikke er

nødvendigvis å få gjort gode ting, ikke sant?

Altså, politikere måles som suksess, altså det skriteriet

for suksess er stemmer og å bli gjenvalgt.

Mens man vet ikke, de er jo ikke

opptatt av å gjøre riktige ting, de er

opptatt av popularitet nå.

Og det så vi hvordan Solbergs regjeringen smørte

med oljepenger sånn at de kunne få, hva

skal jeg si, alle i borgerlige partiene på

sin plass nå smører større, alle med oljepenger,

sånn at vi kan få gjennomført ting nå.

Dette er politikkens vesen, ikke å styre godt,

altså de er opptatt av å styre godt

nok, vi skal ikke si at politikerne er

interesserte i å rasere alt, men når vi

har mye penger, så har det ikke noe

mot å sløse vekk noe, eller ødelegge noe,

bare for hvis det kan sikre at Erna

eller Jonas fortsetter å være statsminister.

Det kriterier vi.

De seriøse styringspartiene.

Jo, men altså, oss kontra dem.

Alternativet til at vi styrer ikke perfekt, er

at fienden, de andre, styrer, og det er

alltid mye verre, og de bygger hverandre opp

på det.

Og så, la meg legge til en tredje

søyl i dette konspiratoriske verdensbildet mitt her, fordi

alt mulig rart som er av høye og

inflytelsesrike stillinger i byråkrati eller det sivile, eller

til og med i private selskaper, men med

en eller annen offentlig eierandel, eller som er

veldig avhengig av det offentlige for å få

kontrakter, eller hva det er for noe, har

en tendens til å gi toppjobbene til tidligere

politikere, nye politikere, familiepolitikere, og med inflytelse.

Jeg mener, jeg tror ikke det er en

garasjendatter som ikke er direktør et eller annet

sted.

Det er jo en effektiv måte å sørge

for at man sementerer sin egen maktbase, og

forverker det man ikke vil ha som konkurrenter

innen det partiene, eller for å få folk

ut av partiet i stedet for «Oi, du

er så inkompetent at jeg ikke kan bruke

deg.

Her er en fin annen jobb».

Ja, og så blir det en sånn summ

på tvers av alle disse tingene, fordi alle

mulige beslutninger har en tendens til å gå

i favør av politikerne selv når de fatter

dem, og så er veldig mye av samfunnet

utenfor politikken, får da en mild styrende hånd

fra et eller annet politisk tilknyttet menneske, og

så har du hele dette aktiv næringspolitikk-konglomeratet

med Nysnø og Innovasjon Norge og masse sånn.

Skal du drive næringsliv, så må du innom

en eller annen statlig, offentlig institusjon for å

få et godkjent stempel, og penger og forbindelser,

og hva det måtte være.

Der får du en sånn kontrollbit, og så

har du jammen en sånn uheldig effekt i

mediene i tillegg, hvor det er en eller

annen sånn balanse mellom tilgang til politikerne og

hvordan du dekker dem.

Hvis du er for kritisk, så mister du

tilgang på snakke med, hvis du går veldig

langt til å være etterforskende, undersøkende journalist.

Så om ikke annet, bare at det er

en nedkjølende effekt at du som journalist må

i hvert fall tenke på det, at du

ikke skal trokke på feilt her.

Jeg tror det mer handler om det synes

du om, at de faktisk ønsker et godt

oppslag, og derfor heller gir positiv oppslag ved

at, oi, du får eksklusiv sak av meg

mot at du vinkler litt positivt hvis jeg

ikke får den andre det.

Så jeg tror det er mer sånn direkte

...

Eksklusiv sak og pressestøtte.

Jo, jo.

Fordi vi hadde jo Benjamin på besøk her

sånn.

Ja.

Som jobber i e-nyheter nå, og de

har jo fått pressestøtte for første gang i

år.

Eller i fjor faktisk nå.

1,4 millioner eller et eller annet sånn.

Og, jeg vet ikke, det tok en uke

eller to, og så er det jammen en

gjeng som skal prøve å revidere reglene for

pressestøtte.

Jo, jo, selvfølgelig.

Men dette er jo en måte man gjør

det på.

Man sørger for at man gir pressestøtte til

den gode fienden.

Og e-nyheter er en god fiende.

Det er opposisjonen politikerne ønsker som ikke vil

gjøre noe med systemet.

Så man har alltid gitt støtte til den

passende opposisjonen.

Og e-nyheter er det en opposisjon vil

ha.

Alternativet til det litt sånn innvandringsfientlig.

Nå er jeg ikke sikker på om du

hørte hva jeg sa.

Hva sa du?

Nei, fordi jeg fikk pressestøtte.

Jo, jo.

Poeng er at man ønsker å gi pressestøtte

til noen andre dokument som nå har fått

pressestøtte.

Og det betyr at man ønsker en opposisjon

med pressestøtte.

Men så er det selvfølgelig noen som syns

at man ikke skal gi til slike tiltak.

Ja, og på relativt høyt nivå så er

nå behandlingen, fordi hva er det de fikk

på vilkåra?

Nasjonalt nisjemedium eller et eller annet sånt nå.

Og da er det selvfølgelig de kravene som

skal innstrammes.

Så forslaget er å innstramme det akkurat slik

at e-nyheter faller utenfor igjen.

Det er liksom så åpenbart og så åpenlyst.

Vi får se om de faller ut neste

år.

Jeg synes det er verre dokument innenfor.

Men dette her minner meg om en ting

i min ungdom da jeg var med i

en ungdomsorganisasjon i Australia, politisk.

Og det handlet om å kunne skrive søknader.

Og det året fikk bytt Ungdomsparti like med

Offentlig Støtte som alle de andre til sammen.

Og neste år var regelverket endret.

Så det handler om å kunne skrive søknader

som passer inn.

Veldig mye i Norge handler om å kunne

skrive søknader.

Veldig mye som handler om å skrive søknader

i stedet for å produsere noe.

Den gang var kriteriene at hvis du skulle

ha en plan om å opprette et lokallag,

så fikk du støtte til det.

Du trengte ikke opprette det, men du måtte

bare ha en plan om å opprette et

lokallag, så fikk du støtte til det.

Så det var et par andre ting.

Men poeng er at vi har et sånt

støttegreier.

Selvfølgelig, all pressesettet ble vekk.

Yes.

Og det er liksom for meg, for oss,

så er det så åpenbart og det er

så problematisk at man holder på med disse

ordningene og at man gir seg selv makt

til å sitte og justere hvem som faller

innenfor og utenfor.

Sånn er det jo alltid.

Ja, ja.

Men det gjelder på så mange områder, og

det er så sjokkerende lite reaksjoner på det

fra mitt stålsted.

Og så, jeg vet ikke, for meg har

det vært litt litt klargjørende.

Jeg snakket om den valgloven og at den,

fordi den rammer oss, da, så er det

litt krystalliserende for mønstret i systemet, og så

begynner du plutselig å se det mønstre mange

steder, ikke sant?

Men det er en annen ting også, for

jeg snakket om den økende avstanden.

Og vi husker jo 90-tallet, ikke sant?

Da var det sånne partistøtte-skandaler.

Anders Hornslin landet i fengsel til slutt.

Fordi alle ungdomspartiene drev å jokse på medlemsstaten

sine.

De joksa veldig mye, hele gjengen.

Jeg husker om man mobba unge Høyre, for

at de hadde så få medlemmer.

Og Høyre rydda opp et par for alle

andre.

Så de ble jo mobba skikkelig, for de

hadde nesten ikke noen medlemmer igjen.

Men da var jo konseptet at du fikk

statsstøtte, partistøtte basert på antall medlemmer.

Og så er insentivstrukturen her relativt åpenbar.

Da går du og deler ut pizza til

ungdom, og så setter du medlemmerstykken til 10

kroner.

Og så får du folk til å skrive

under med så mange, ja, enten det er

Jorden Wisen eller Donald Duck, eller en kompis

du kan signe inn.

Så gjorde man det, og så får du

et stort, men delvis fiktivt medlemmerstykk.

Så ble noe av dette oppdaget, og gjorde

det tatt et oppgjør med, og så endret

man på hele systemet.

I dag har du en partistøtte som utelukkende

er basert på oppslutning i valg.

Og det kan du si at det er

en sånn, hva skal man si, en veldig

direkte demokratisk kontroll over hvem som får partistøtte.

Samtidig så er det mindre og mindre viktig

for partiorganisasjonene å ha medlemmer.

For de inntektskildene deres er ikke lenger medlemmer

og oppslutning om de politiske prosessene.

Det er oppslutning i valg.

Så du kan like gjerne være en gruppe

med 25 stykker som driver et parti, men

som blir store.

Så er du en forretningsmodell, mer eller mindre.

Jeg diskuterte en eller annen partistiftelse med en

annen liberaler for et par tre år siden.

Hva hvis vi skal danne et nytt liberalistisk

parti, på en eller annen måte.

Og hans greie var det at vi driter

i medlemmer, vi driter i stærn og alt

sånt.

Vi kjører kun mediegreier.

På grunn av at det som betyr noe

er stemmetall, og det er det som vi

inntekter.

Det er ingen vits av medlemmer, det er

i veien.

Du har jo hatt noen sånne enmennspartier, som

ikke har hatt det.

Det som skjer er at partierne har en

felles interesse av å ikke måtte sparke folk.

Og så vet man at partier i oppslutningen

varierer fra valg til valg.

Så hvis man øker litt hele tiden, det

er min hypotese da, så vil allerede de

som tar på valget, måtte sparke noen.

For de vet at de kommer til å

ta på valget neste gang, så hvis vi

opprettholder det, så kan vi det.

Derfor har man insentiver av alle partier til

å øke den litt.

Og hvis man da innretter det sånn at

man får per stemme, så vil alle de

små partiene også ha insentiver til å støtte

partistøtte.

Liberalistene var jo prinsippemot det, men de likte

jo de pengene man fikk, for det var

ganske mye penger.

Så man har et system der alle innenfor

det politiske miljøet støtter at man får masse

penger, enten der, og da får man et

sånn system der man får folk som lever

av politikken.

Og du har et sånt minne om et

sånt argument som ofte blir brukt mot oss,

som mener at du for eksempel skal privatisere

helsevesenet.

Så peker de på deg og sier, ja,

men du ville ha brukt offentlig sykehus selv.

Ja, men nå har jeg betalt for det

hele livet, og det er ikke noe helseforsikringstilbud,

fordi offentlig har monopolisert hele greia.

Du kan ikke melde deg ut av et

samfunn som du faktisk betaler for.

På samme måte som en SV'er gjerne

blir beskyldt, ja, men du ville ha høyere

skatt, hvorfor betaler du ikke bare mer skatt

frivillig?

En ting er at det ikke månner, men

det er på en måte samme teksturen i

argumentet.

Og det blir det samme med et parti

som prinsipielt er mot partistøtte, men når systemet

funker sånn, så kan du ikke la alle

motstanderen dine få fordelen og gi deg selv

ulempen av å være holier than thou, men

det gjør at alle fanger seg av dette

systemet.

Skjønt.

Vi ble jo ufanget av systemet siden systemet

kastet oss ut.

Det var litt sånn...

Jeg synes valglovenningene var ganske jævlig, men det

var egentlig bare to-tre partier som ble

rammet av det.

Alle de som var i Nordisk Demokraten og

partiet i Kristne eller Konservatismen, som det heter,

og sentrum og hele den gjengen, overlevde jo,

og de var ganske fornøyde med systemet.

Nå skal nok Nordisk Demokraten og Konservativt ha

for at de var også ganske sinte på

det og har snakket riktig sak her sånn.

Jo da, men innerst inne så trodde jeg

de var veldig godt fornøyde med at grensa

havna det den gjorde.

Å ja, det er klart.

Og man strupa nesten ingen partier.

Det var bare liberalistene og han eneste nynazisten

som levde av å drive valgkamp med sverd,

som ble rammet av dette her.

Det er ille nok, og jeg skriver jo

også en kraftig etikkel, jeg synes det er

helt forkastelig i denne anleggen.

Det er vi enige om.

Men i det store landskapet.

Det var to negative ting ved dette her.

En negativ og en positiv ting.

Den ene negative tingen var at jeg ikke

fikk lov til å gå inn i valgboden

og skravle med deg og Peter og alle

de andre hyggelige folkene.

Det var det mest negative i valgkampen.

Den positive tingen var da at vi sitter

her på sidelinja og at i stedet for

at du driver med partipolitikk, så laver du

en jævla interessant podcast.

Og det er kanskje enda morsommere å be.

Ja, og jeg mener, ikke si dette til

noen, men jeg synes jo dette er mye

morsommere enn å drive sånn her byråkratisk parti.

Altså byråkratisk fordi systemet krever så mye av,

det er tungt å drive.

Du må fylle ut masse papirer, det er

masse praktiske arbeid i partipolitikk som noen må

gjøre.

Og spesielt å drive smått, så blir du

helt overkjørt av hvor mye sånn dill det

er.

For å si det sånn, det papiret, altså

det å registrere noe i denne partiportalen, er

vel omtrent like mye jobb, selv om du

har 100.000, som du har 10.000

.000 som skal inn i det systemet.

Så det er større belastning for de små

enn det er for de store, for å

si det sånn.

Ja, man kan vel kanskje anføre at Arbeiderpartiet

har flere bidrag å føre inn.

Det hadde jeg også, ja, selvfølgelig.

Men jeg tror også de har noen ansatt

på fulltid for å sitte og gjøre det.

Og det å ha folk ansatt på fulltid

for å gjøre drittjobben, det er guld det.

Jeg husker, jeg sto på Karl Johan et

år, og da er det jo liksom sentralstyre

i partiet og sånn, som er og lemper

bod, og har bestilt den på forhånd fra

et containerfirma, og bestilt klistermerker så det liksom

skal se ordentlig ut, det ene og det

andre.

Og så ser du, det kommer tre karer

som er ansatt i Venstre, et lite parti,

som kommer bærende på det ferdige utstyret som

står på partikontoret, og som bare er å

ta ut og inn, og så er det

satt opp en vakteordning for Ungdomsparti og Voksenparti

og alt det.

Så det er jo litt annet opplegg.

Det er det, og politikken er mye mer

profesjonalisert enn den var før, men du har

alltid hatt denne partigreiene.

Så mye er jo det samme, og.

Ja, da.

Men vi har jo den tendensen vi har,

å tenke at alt var mye bedre i

gamle dager, eller mye bedre nå.

Ja, jeg mener egentlig ikke, for det ble

litt mye om valglov og sånn nå, men

det jeg mener å si med det, fordi

vi ser tilbake på 2025, men det har

jo vært sånn i mange år, at det

går ett skritt i jernretning hvert år på

denne, hva skal du si, sentraliseringen av makt,

avstanden øker litt, det er mindre, det er

mer og mer boble på Stortinget, og mindre

sånn responsiveness til strømninger, hva nå folk er

opptatt av, så er de etablerte partistrukturerne dårlige

til å fange opp det fort nok, ikke

sant, og så blir det misnøye, og det

ser man jo, vi var inne på i

en annen episode, at styringspartiene i Vesten er

i ferd med å miste litt monopolet på

ting, fordi de er laget for å løse

andre problemer enn de folk opplever at de

lever i nå.

Jeg tror du har flere skillinjer i politikken

enn du har før, og det betyr at

det er mindre rom for store sammenhendepartier, som

er permanente, tror jeg, det er jeg ikke

helt sikker på det.

Nei, og jeg tenker på året som har

gått, og strengt tatt året før, som en

sånn, det krystalliseres da, mer og mer, at

disse, en ting er den der politikken som

fjerner seg mer og mer fra noen form

for reell folkevilje, min påstand, men jeg mener

å si det, og det andre er det

der, disse ulike strømningene som ikke slår igjennom

tak, kommer ikke inn i mediene, eller har

i hvert fall ikke gjort, kommer ikke inn

i de etablerte partiapparatene, kommer ikke inn i,

og at reaksjonen på det er stadig flere

proteststemmer, og at 2025 ble i hvert fall

et lite nytt knepp på den veien.

Det at Arbeiderpartiet klarte å lande valget, klarte

å vinne valget, er jo helt utrolig hvis

man ser på meningsmålingene, liksom et halvt år

før, eller et halvt år etter.

Det er mye man får av det, pluss

Stoltenberg, minus Sønderpartiet.

Åh, hjelpes.

Om man er ærlig talt, altså nå er

ikke jeg fruens til å stemme Arbeiderpartiet, men,

hva skal jeg si, bytter du ut Sønderpartiet

med Stoltenberg, så er det skikkelig litt retning

å selge for oss.

Ja, det er ganske mange plusspoeng.

Ja, ikke sant, så det er det interessante,

hvordan små grep kan gjøre, hvor fluktig det

er.

Men det er nå mange som endrer partietilhøret,

siden siste valget.

Så folk er lite partilover, eller?

Ja da, og det er jo interessant å

se disse flytgrafene som viser velgestrømmer mellom partiene.

Vi snakket om høyre og venstre akser, og

det er ikke særlig gyldig lenger.

Nei, for en del er det ikke, men

for en del er det det.

Så det er jo sånn, for en del

så er det, man tenker, altså, for en

viss kjerne så er det veldig viktig.

Ja.

Og de mener det sterkt.

Ja da.

Ikke sant, og det er samme som Kristelig

Folkeparti, de mener Gud sterkt.

Hvor er kristendommen i skolen?

Det er viktig for dem.

Boligstøtte for Senterpartiet er viktig.

Så de er villige til å forhandle, det

er nesten alt for å få disse kjernesakene,

og for de som er inni systemet, så

er den tanken ganske viktig for dem.

Men jeg merker meg en sånn ting, som

at det er en overraskende stor velgestrøm mellom

Rødt og SRP, for eksempel.

Det er ikke overraskende.

Nei, altså, på et vis så er det

ikke det, ikke sant?

Kullskapsløpesløse ekstremister?

Ja, kaller det det, eller at de opererer

på en annen akse enn den høyre venstre

aksen?

Ja, den kontrære aksen.

De som er mot det etablerte, på en

eller annen måte.

Ja, og du kan til og med tenke

deg at det er en del sånn uideologiske,

pragmatiske stemmere, som er interessert i å sende

et skudd for Bauern på det eksisterende systemet,

men at er det en høyresidig regjering, så

går det til Rødt, så er det en

venstresidig regjering, så går det til FRP.

Og at det egentlig bare er en sånn,

jeg skal dra det mest mulig i motsatt

retning, eller et eller annet sånt nå.

Altså, jeg er bare sint på systemet, og

så finner jeg det systemkritiske partiet på motsatt

side.

De som er sintest på den motsatt side.

Ja, et eller annet sånt.

Det har du jo med amerikansk valg, så

noen har skrevet om det med hvem avgjorde

valget i 2020 og 2024.

Det var de som var sinte på systemet,

som stemte på motstanderene i 2020.

Stemte de på nei til Trump, altså mot

Biden, og motsatt fire år senere.

De som er mot systemet uansett, de går

til en eller annen side.

Og hvis du har jevne valg, så kan

de påvirke ganske mye.

De som stemmer mot det etablerte.

Ja, og ja, der er jo virkelig, nå

er det strengt at ikke i 2025, da

Trump ble noen president igjen i 2025, men

valget i 2024, at demokraterne klarte å stille

med Kamala Harris, er altså så utrolig.

Ja, du har interne ting som gjør at,

du har interne mekanismer, det som gjør at

ting bare skjer.

Det er visse, hva skal jeg si, det

er jernlover innad i politiske partier, som gjør

at den som dolker det kriget valget, så

er ingen tørrere å dolke.

Du har jo samme i Høyre da.

Det var ingen som våkte oss å dolke

Erna, da hun burde blitt dolket, rett og

slett.

Det er lenge siden, at hun burde blitt

det.

Nei, det dekker for Liberaler, det dekker landsmøter

i Unge Høyre, og FBU Unge Venstre og

sånn.

Og på landsmøtet i Unge Høyre i 2024,

så var det forslag om å bytte ut,

at jeg ville ha Erna Solberg som statsministerkandidat,

med et statsministerkandidat fra Høyre.

Og det ble piska ned, men det fikk

vel 25-30% av stemmerne.

Så det var ganske mange som ville ha

Erna vekk.

Men alle som var nær makten, var veldig

imot dette her, for du kan ikke stikke.

Så det måtte være et menig medlem, og

en hemmelig avstemning, som fremma det, som våkte

det.

Han er forresten ikke aktiv mer i Unge

Høyre, han er han som fremma det.

Ikke sant?

Men poenget er at du har den tendensen

til at man tør ikke.

Nei.

Hesseltein stabba Margaret Thatcher, men han forsvant ut.

Nei, og apropos det amerikanske valget, før Kamala

fikk kandidaturet, så var det altså en 81

-åring mot en 77-åring.

Gud, faen.

Og det er liksom 340 millioner innbyggere, det

er de to du klarer å komme opp

med.

Og det sier noe om cementeringen i systemet,

og hvor stivbeint og...

Men det handler litt om det med samme

kristne folkevalgessenter, det er de som mente det

sterkt.

Da Trump ble nominert for valget i 2016,

så hadde han ikke støtte av et flertal

av republikanerne.

Han hadde bare 25-30%.

Men de mente det sterkt, mens alle de

andre var fragmentert.

Så hvis du har en sånn sterk kjerne

med folk som mener ting, og har et

vinner-takes-it-all-valgsystem, så holder det

valgsystemet, hvordan systemet er bygget opp, gjør at

egentlig en liten kandidat kan vinne.

Du har jo hatt det i fransk politikk

også.

Det er to runder på presidentvalget, det er

de to med flest stemmer og videre.

Og det var jo et år, det var

det som...

Klaus på at de to som gikk videre

var en kommunist og Jean-Marie Le Pen.

For grunn av at de lå rundt 20

% hver, så de 60% i midten,

de var spredt på så mange, og hadde

ikke kommunistene spredt seg på tre partier, så

hadde de vel blitt en kommunist som kandidaten.

Ikke sant?

Så du har masse sånne mekanismer innad i

politikken, som gjør at...

Og det begynner også av, hvis vi kan

komme med et tips som var for folk

å se, yes-minister er fortsatt aktuell.

Som klassiker som vi så.

Så de av de lytterne som ikke har

sett yes-minister og yes-prime-minister, bare

noterer ned, det er noe målet å se,

det er å forklare politikk ved hjelp av

public choice-teori, og hvordan fungerer politikken, og

hvordan fungerer innad.

Og den kan forklare mye i dag også,

den.

Så det var ikke noe veldig sperret på

Storbritannia på 1980-tallet?

Neida, det kan du si.

Men apropos Storbritannia, altså sittende regjering sitter altså

på grunnlag av fragmenteringen på motsatt side, og

ingenting annet.

Ja, det gikk tilbake ved valget, også fikk

de fler...

Ja, de fikk et massivt flertall, fordi de

konservative og reform splittet stemmene på kaldte høyre

siden.

Og det er jo en sånn utrolig perversk

utslag av et valgsystem som ikke er særlig

funksjonelt etter mitt syn.

Det var sånn vi fikk nytt valgsystem i

Norge for i 1919, ca.

Der vi hadde valget enmanskretser, som det er

i Storbritannia, og det tappte jo Arbeiderpartiet kraftig

på.

De hadde nesten ikke så mange stortidsrepresentanter, men

så var høyresiden redd for at Arbeiderpartiet skulle

bli så nominerende i to og alt.

Arbeiderpartiet ville ha makten med stortidsrepresentanter nå, derfor

fikk de et kompromiss som gjorde at vi

avskaffer disse systemene i Norge.

Så du kan jo få sånne ting overalt.

En sjelden gang så er politikernes kollidering til

et eller annet felles beste.

Ja, og det har liksom...

Hva ønsker vi?

Ønsker vi makten nå, eller i fremtiden?

Hvordan er tidspreferensen her på valgsystemet?

Valgsystem er ekstremt viktig.

De er det, og det hadde jo vært

morsomt hvis man følte at det tikket i

riktig retning, fordi det bare var riktig retning

innimellom.

Men det gjør det jo ikke.

Valgsystemet har også sånne ufortsette konsekvenser.

Da jeg begynte å stemme, og du, så

hadde du jo mulighet til å stryke ved

kommunvalg, og det ble jo fjernet.

Vet du hvorfor det ble fjernet?

Du vet hva?

Da bare si her hva jeg tenker.

Da fikk partiene mindre innflytelse over sin egen

liste, så fuck that, vi bestemmer.

Så vi er et sånt oligarki av partiorganisasjoner

som bestemmer hvem som skal stå på stemmesedlene,

og du må være populær innen de innerste

gretser i partiet for å komme på de

listene.

Folk skal ikke drive å bestemme sånt.

Nei, men du har fortsatt mulighet til å

kommulere, så folk har likevel mulighet til å

kommulere innad og gis lengre.

Så jeg skjønner jo tankegangen din, og langt

på vei har du rett, men det som

var viktig for dem var jo å styre

hvem som kom inn fra partiet.

Og da hadde du noe som heter forhåndskommuleringer,

som du fortsatt har nå, mens den gang

telte 100% ekstra, nå steller det bare

25% eller noe sånt.

Og det er viktigere for partiene enn strykninger.

Så det som skjedde var Rune Gerardsen, som

var en offentlig kandidat i Oslo, eller byrådslederkandidat.

Han var den klart mest populære kommunepolitikeren.

Så alle som stemte, de ga han et

kryss.

Men han var forhåndskommulert, og det betyr at

navnet var sett opp to ganger.

Så for hver av velgående som ønsker han

inn, så kunne de sette et kryss ved

han, og det kan være fra to til

tre.

Men for alle som strøyk han, de kunne

strøyk han to ganger.

Så siden det var så mange som strøyk

han, så havna han nederspannt i forhåndskommulerte.

For hver som strøyk han, telte to ganger.

Men hver kommulering telte bare en.

Så du kunne gi én tilleggstemme, men du

kunne ta fra ham to.

Derfor hadde du en sånn valgteknisk ting, som

gjorde at strykninger ble mye mer effektive, dobbelt

effekt av kommuleringer.

Og da hadde systemet der de anonyme kom

øverst på grunn av at de var ingen

som strøykte de to ganger.

– Ja, ingen som brydde sammen.

Så det var en viktig del av begynnelsen.

Så selv om jeg er helt enig med

deg, at de tenker også makt innad i

partiet, men de tenker også hva er de

negative konsekvenser som man ikke har forutsett.

Når det er kombinasjoner av kommuleringer og strøykninger,

så er det alltid også andre ting med.

Så det er ganske komplekst, egentlig.

– Ja, og hver gang man diskuterer sånne

ting, så ender man opp på en eller

annen variant av noe form for ranked choice

voting eller noe sånt, for liksom å gjøre

det helt rettferdig.

Så er det selvfølgelig et problem med valgretser

og hva det gir av innretning.

Men jeg opplever liksom at mønstret er i

hvert fall at det går hele tiden for

hver ting som endres, så går det i

retning av mer makt til partiorganisasjonene, mindre makt

til velgerne.

– Det er tomme fyrveggel.

– Ja, ikke sant?

Og det er nesten gitt, for det er

insentivene som ligger i systemet, og du får

ikke endre et system uten å endre hodene

på de politikerne som er avhengige av det

systemet, og det får du ikke gjort, og

dermed så blir det som det blir.

– Dette er samme interne logikker som sier

at du får økt offerlig sektor, for at

at hver økt offentlig utgift går til en konkret

gubbe som har stor konsentrert interesse av å

få de ekstra pengene, mens kostene spres på

alle skattepetaler som har liten grunn til å

være imot det.

Et klassisk public choice-teori.

Det som er interessant med det, det er

Du trenger kunnskap om økonomi, du trenger kunnskap

om at det bare handler om å mene

ting, men politikk handler faktisk om litt kunnskap

også.

Du trenger kunnskap om økonomi, du trenger kunnskap

om public choice-teori, du trenger kunnskap om

alt mulig rart for å kunne foreta en

ordentlig vurdering av hvilke politiske resultater gir hvilke

politiske systemer.

Eller du må, hva sier de?

Kunne valgsystemet.

Et eksempel var jo, vi var innom Storbritannia,

Labour's ungdomsorganisasjon i Storbritannia ble kuppet på begynnelsen

av 80-tallet av Trotskister.

De som ikke vet hva Trotskister er, det

er en ytterliggående, snål, sær, kommunistisk gruppering.

De forrøtter fremst sånn besteborgerlige dannede papirer, for

å si sånn.

Ja, Jeremy Corbyn og Co, egentlig?

Yes, bare enda verre.

Da de kuppet det tilbake, så skjedde, jeg

husker ikke stemmetallene, men alle avstemninger hadde samme

stemmetall.

Det var liksom tre stemmers overvekt for å

kuppe det tilbake, eller noe sånt.

Og grunnen til det, det var, de hadde

spikregnet det.

Alt, alle må stemme likt, uansett.

Så selv avstemningene, om vi skulle ha fem

eller ti minutters pauser, skjedde med samme stemmetall.

På grunn av at man manipulerer det.

Så dette er en del av politisk systemet.

Og det er en viktig ting å vite

om politikk, for at vi, altså, det private

markedet er ikke perfekt.

Politikken er ikke perfekt.

Men hvis vi skal fremme vårt syn om

at ting bør være privat, så må man

kjennskap til hvor dårlig offentlig sektor fungerer.

Hvor manipulativene er, hvor mye tilfeldigheter det er,

hvor mye maktforhold spiller inn.

For det gjør vår sak for at det

private markedet er bedre, bedre enn politikken.

Så en god del av vår liberalisme, Vegard,

er det vi kaller skolering.

Eller, er du enig?

Jo, bortsett fra at vi har tenkt det

i 30 år.

Har vi det?

Ja, har vi ikke det?

Jeg husker fridemokraterne i gamle dager.

Det er jo ikke tilfeldig at det ble

til en bokklubb.

Vi må ha vært veldig opptatt av det

der.

Få ut kunnskap, spre kunnskap, her må man

være skolert og alt det der.

Så ble det nesten mer av det enn

politikk i fridemokraterne.

Og så fikk vi DLF.

Og det ble også litt sånn en intellektuell

klubb, mer enn det ble et praktisk politisk

parti.

Der synes jeg jo liberalistene har vært flinkere

til å være mer orientert mot politikken enn

mot sånn intellektuell drømming.

Uten at man lykkes på noen måte der

heller.

Men, nei, jeg vet ikke.

Det er liksom, du må, jeg vet ikke

helt om det er realistisk å nå ut

med, altså, forutsetningene måtte jo da være at

du får en kritisk masse av velgerne til

å være orientert nok på økonomi og politikken

hvilke måter og offentlig sektor kontra privat, sånn

at du skal være bra interessert for å

komme dit.

Og det å få noen kritisk masse dit

der, det virker som en veldig, veldig bratt

motbakke.

Ja, men det er jo en bratt motbakke

å få mer enn 0,2% ved

valget på et stemmelokale også.

Så man snakker jo her om ulike motbakker.

Ja.

Hva er viktig da du har masse motbakker,

Vegard?

Nei, finne et annet sted å gå på

tur.

Det som er viktig er at det er

morsomt underveis.

Smile, ha det bra.

Har du ikke noe morøy motbakker, har du

det?

Ikke på ski i hvert fall.

Nei, det kan man si.

Nei, men hvem vet.

Det er et suksessparti, Liberal Alliansen i Danmark,

som har klart å etablere seg som et,

ikke kjempestort, men stort nok parti til å

ha innflytelse.

Og de har jo gjort det med en

sympatisk frontfigur, litt sånn appellerende saker.

Jeg tror ikke egentlig de har utdannet befolkningen

på noe vis.

Altså litt, men de har jo primært klart

å appellere fordi de har formulert politikk som

har appellert, og de har frontfigurer, altså vannoppslag

og sånn, som tar seg bra ut og

er flinke til å snakke for seg, og

er litt sånn morsomme og lite selvutydelige.

Jeg så nettopp en video fra vannoppslag, der

de snakker om at det var så kaldt

i Danmark, og det handlet litt om en

kort sånn fem minutter video.

Det var så kaldt at sosialisten nå hadde

hendene i sine egne lommer i stedet for

andres.

Så det er sånn, du må ha litt

humor med ting, men det handler jo mye

om, jeg vet ikke om det var Hayek

eller hvem som sa det, eller om det

var David Friedman for denne skylen, som sa

noe sånn som at hvis sosialistene hadde hatt