Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse.

For de som aldri blir gift.

Også det, Trond.

Rundt bord i dag realist Trond Sørensen og

meg selv, Vegard Nøtnæs.

Kan vi si at denne episoden også er

litt for de som har blitt tvangslyst?

Helt litt.

Eller i hvert fall en rød tråd om

gaslighting og virkelighetsflukt.

Jeg har lyst til å starte med følgende

dere leser litt fra Cappelen Damm sin omtale og

boka til Abid Raja.

Når Abid Raja tar imot sin fars bønn om

forsoning, åpner en ny verden seg for ham.

Slektningen han ikke har sett på 16 år,

inviterer han inn i varmen, åpner et fellesskap

som han som integrert nordmann for lengst hadde

meldt seg ut av.

Det starter med et bryllup i Pakistan og

ender med invitasjoner fra onkel, tanter, fetter og

kusiner over hele Europa.

Det er jo en vakker og oppbyggelig historie

denne om Abid Raja.

En mann som forlot de negative sidene av

sin egen kultur og omfavnet norske verdier og

ble stortingspolitiker og venstre topp.

Abid Raja er jo hele Norges favorittmuslim.

Sånn vil vi at alt skal bli, da

blir det bra.

Og så hjelper det å få VG til

å bistå med å tegne det bildet.

Det er noe med det.

Vi hadde jo en flott feelgood-reportasje om den

store forsoningen mellom Raja og hans far.

Og VG ble med og sendte med en

journalist og fotograf og hele pakka for å

reise til dette bryllupet som omtalt i introduksjonen

til boka.

Og bryllup høres jo koselig ut.

Det har alltid vært god stemning i bryllupet.

Som regel er det en viss mengde alkohol

som følger med for å kjøpe en gave.

Ikke sant?

Jeg pleier alltid å kjøpe bryllupsgave i cirka

match av alkoholinntaket mitt på pessen etterpå.

Og så er det jo slik at man

kan være glad på vegne av brudeparer.

Det er to stykker som er glad i

hverandre, som har funnet ut at de skal

til hele livet og jubel og ballonger.

Sånn rent bortsett fra når den ene er

tunget.

Det får vi tro VG nevnte i artiklingen

sin.

Det gjorde ikke VG i artiklingen sin.

Gjorde ikke det?

Nei.

Passet ikke med narrativet ditt.

Det funket dårlig, så det har de bare

holdt helt kjeft om i ettertid.

Fort gjort.

Faktisk har de sikkert faktasjekka.

Jeg er usikker på det også.

Men det kom for dagen da.

Nettavisen blant annet plutselig fant ut at de

skulle skrive litt om hvordan dette faktisk var.

Fordi det bryllupet Abid Raja var i, det

var jo et tvangsekteskap.

Det har vært veldig mye som tyder på

det.

Det har blitt varslet om det i flere

kanaler.

Av søsteren til Abid Raja.

Abida.

Abida Raja.

Var hun invitert til dette forsoningsbryllupet?

Jeg er usikker på det faktisk.

Nei hun var ikke det.

Jeg vet ikke hva VG driver med her.

De må jo ha visst.

De må ha forstått.

Fordi de har fått beskjed fra flere hold.

Det har blitt varslet av ambassader.

Alle stegene som skulle tas ble tatt.

Og dette stakkars menneske som ser ut til

å ha blitt tvangsektet falt igjennom alle disse

stolene.

Dette er litt typisk.

Fordi det journalisten har bestemt seg for er

at nå skal vi skrive en historie om

forsoning.

Og da må bare alt som ikke passer

inn ryddes bort.

Og så forteller du den historien om forsoning.

Og så er jo, du kan jo godt

si at det er jo på en måte

en realsak det er fra journalistens side.

Det var det jeg hadde tenkt å snakke

om.

Du kan ikke absorbere hele verden hele tiden

alltid hver gang du snur på hul.

Men det er klart at du som leser

sitter jo igjen med at du får et

filtrert bilde av verden gjennom denne journalisten.

Og så er det jo sånn at journalisten

velger jo å prioritere hva som er viktigst

og ikke viktigst.

Og da er spørsmålet, er det viktigst at

Abid Raja har vært og blitt forsonet med

sin far?

Eller at Abid Raja reiser ned for å

feire et ekteskap som etter alle kjennemerker er

et tvangsekteskap.

Og plutselig deltar i det.

Journalisten gjør en prioritering her.

Han prioriterer å fortelle feelgood-historien fremfor å fortelle

noe som er viktig.

Om deltakelsen til en norsk stortingspolitiker, partitopp i

venstre, som legitimerer et tvangsekteskap i Pakistan ved

sin tilstedeværelse.

For det er det han gjør.

Men Abida, søsteren til Abid, har da skrevet

bok om tvang og vold i familien, og

var motstander av dette ekteskapet.

Jeg er ikke helt sikker på hvor langt

ute i slektskapet denne bruden ligger.

Det er ikke noe direkte linje, men det

beskrives som nær familie.

Jeg mistenker at det er litt for å

anonymisere bruden.

Og det gir mening.

Det er et mønster av dette, og det

har vi i og for seg fra Abid

også.

Det er en grunn til at de var

uforsont far og sønn tidligere.

Og så er det da denne forsoningen som

blir hovedsaken, og det er vakkert og tearjerking

og det hele.

Men Abid fungerer egentlig bare som en legitimerer

av det som ser ut som et tvangsekteskap.

Som søster har varslet om.

Ja, og det blir en sånn manifestering av

denne reklankulturen over individet, og så har du

Norsk Avis som da ikke klarer å stille

kritiske spørsmål i dette.

Og det er så mye for redaktørstyrte medier.

Det er to parter som kommer dårlig ut

her, føler jeg.

Det ene er VG, og det andre er

Abid Raja.

Ja, greit å nevne at en tvangskift brud

heller ikke nødvendigvis kommer kjempegodt ut av ting.

Nei, altså hun kommer ikke ut.

Jeg gir ikke hennes skyld i å være

tvangskift, ikke sant?

Men når man ser på det, så sier

man at det er vel ikke urimelig å

si at det er svært dårlig dømmekraft av

VG, og svært, svært dårlig dømmekraft av Abid

Raja.

Ja, eller dobbelt moral.

Ja, fordi han bruker mye av sin politiske

kapital og aktivitet og profil på å egentlig

være på riktig side av disse spørsmålene.

Så han vil jo ha skilsmisserett for minoritetskvinner

og sånn.

Altså, i hvert fall bruker stortingsposisjonen sin til

å stille spørsmål ved å prøve å få

et oppgjør med den type kultur i innvandremiljøet

i Norge.

Men så er du da på privaten del

av problemet i dette tilfellet ved å legitimere,

og jeg vet ikke hva som, vi vet

jo ingenting om drivkreften, og familier er komplekse,

og det er sikkert masse som ligger bak.

Så det kan godt hende at i en

total vurdering av ting så har kanskje Abid

gjort en eller annen sånn, det er viktig

at jeg har et forhold til faren min,

eller at unga mine har et forhold til

bestefaren sin, enn at vi tar et oppgjør

med absolutt alt som er gærent i hele

familien, hele tiden, alltid.

Fair enough, liksom.

Men det kan hende VG ikke skal lage

en feelgood-reportasje om det.

Det kan være, og så tenker jeg også

som så da, Abids søster, Abida, hun har

da gjort en annen vurdering av dette, fordi

hun velger å ikke delta, hun var kanskje

ikke invitert.

Hun velger ikke å ikke delta, hun var

ikke invitert.

Nei, men det er vel fordi hun har

gjort valg som familien ikke aksepterer, ikke sant,

for å si at dette aksepterer jeg ikke,

og dette her melder jeg at det er

tvangsekteskap på gang.

Jeg tenker at som stortingspolitiker så må du

faktisk gjøre litt andre valg, også privat da.

Ja, og jeg må jo si at jeg

er ikke sikker på, altså Abid er en

medieklovn, ikke sant, så jeg skjønner at det

er vanskelig for han å stå imot og

få en artikkel, og det kan godt hende

at han ikke hadde full kontroll på vinkel

og narrativ og alt sånt.

Men det som er problemet her er at

dette er dramaturgi over sannhet.

Ja.

Det virker i hvert fall sånn.

Fortapt sønn, streng far, forløsende forsoning, flott feelgood,

liberal dialog funker.

Dette er det gode skittet, liksom.

Alt passer.

Og så er det jo da bakteppet som

du driter i å snakke om, fordi at

det ikke passer.

Og så er det da Hegi Storhau i

HRS, og noen andre kilder.

Ja, nettavisen gjorde vel en sak på det.

Ja, men jeg tror egentlig Storhau var først

på dette.

Ja, Storhau var nok først på det.

Jeg bare har en tendens til å velge

andre kilder enn Storhau hvis jeg kan.

Jeg er ikke sikker på om det egentlig

er noen grunn til det.

Fordi Storhau har snakket sant om en del

ting som andre ikke har snakket om.

Ja, det har hun.

Men jeg har bare vært litt sånn uttrygg

på hvor god hun har vært på å

holde seg helt 100% faktaorientert til hver

tid.

Så jeg har vært litt skeptisk til Storhau,

liksom, i det store bildet.

Og jeg har også delt den skepsisen, og

så blir jeg nå mer og mer skeptisk

til de vanlige mediene, ikke minst basert på

sånne saker som dette, hvor du ser at

du får sånn full gaslighting av virkelighetsbildet.

Du blir rett og slett bare manipulert til

å føle ting.

Og da tror jeg kanskje at inntil jeg

har en konkret ting Storhau ljuger om, så

tror jeg kanskje jeg stoler mer på henne

enn på VG.

Ja, seriøst sagt.

Det er en grunn til at vi bruker

alle andre kilder enn VG i denne saken.

For VG har ikke skrevet noe om dette

i det hele tatt.

Nei, og når vi sier tvangsekteskap, hvem faen

vet, ikke sant?

Vi vet ikke, vi var ikke der.

Men det er mye som indikerer at tvang

eller utilbøyelig sosialt press, som gjør at du

ikke kan ha noe reelt samtykke der, og

varslinger fra Abida, fra, hvis jeg forstår det

rett, flere hold.

Og så blir man frossa ut av familien

på basis av det.

Og da er jo spørsmålet, hva kan man

stole på i pressetekning av denne type spørsmål?

Fordi det er en så klar drift i

retning av å fremstille disse solskinshistoriene uten kontekst

og som rene solskinshistorier for å underbygge det,

skal vi si, edle målet man har om

integrering og blomster og solskinn og alt skal

være fint.

I en sidig forståelse og respekt og sånn.

Man gjerne liker å oppsummere det sånn.

Da kunne man jo håpe at VG hadde

tillit nok til sine lesere til å fortelle

hele historien og gi full kontekst og la

folk tenke selv og vurdere selv.

Det hadde også hjulpet.

Debatten om innvandring og sosial kontroll er tydelig.

Vanligvis når media gjør en eller annen innsats

som har litt høy faktor, for eksempel å

sende en journalist til Pakistan for å være

der i flere dager for å dekke og

lage en historie, så er det normalen at

du lager så mange historier som du kan.

Fordi du har brukt mye ressurser, det nytter

ikke å komme tilbake med en sak som

det tar tre minutter å lese gjennom.

Da må vi ha litt mer ut av

det.

Så jeg vil si at det er mye

tydelig på at VG gjør et aktivt valg

om å ikke publisere den andre siden av

denne historien.

Fordi det ville vært naturlig å gjøre det

sånn utifra hvordan de vanligvis opplever det.

Ja, det ville vært naturlig.

Også er det dette underliggende premisset om at

forsjoning er bra i seg selv.

Det er det jo ikke.

Det er ikke noe bra å forsjone seg

med ondskap.

Begjødende å forsjone seg med Hitler.

Nei, eller dreinere med Putin, eller hva det

måtte være.

Så det er ikke bra i seg selv.

Også forteller du en historie som dette, og

du har nødvendigvis ikke faktagrunnlaget som leser.

Så da må du stole på journalisten, og

du må stole på medie og plattformen og

redaktøren, og si at jeg må bare anta

at de gir meg et fullt bilde av

den saken jeg nå leser om, og som

nå manipulerer følelsene mine til å være mer

positiv til denne liberale dialogen, eller utviklingen i

det flerkulturelle Norge, eller hva det nå er

for noe.

Også ser det jo veldig ut som de

bare ljuger om det, eller i hvert fall

fordreier virkeligheten, la være å nevne ting som

er ubekvemme, og så videre.

Også får du den der backlashen som vi

vel nå for tiden opplever på flere områder,

at det har vært så mye sånn lemfeldighet

med sannhet og fakta og selektivitet og så

videre.

Folk begynner å miste tilliten til institusjoner og

medier og politikere.

Det å snakke sant om ting, det handler

faktisk om å si alt ikke nødvendigvis om

å lyve eller ikke lyve.

Ja, og du kunne sagt alt.

Ikke sant?

Du kunne tatt begge sider av det, og

så kunne du kanskje sagt noe sånn, jeg

vet ikke, men du kunne kanskje sagt noe

sånn som at det er litt tvil om

underliggende her, men det kan jo hende at

forsoningen drar likevel, eller et eller annet sånt.

Hvem faen vet?

Og kanskje det ikke er det.

Men som leser så får du ingen mulighet

til å gjøre den vurderingen.

Du får følelsene ferdig prosessert av en journalist.

Og det er faktisk skikkelig problematisk.

Og så er det et eller annet med,

sånn etter at den saken her, da først

Hege Storhaug fikk publisert den, og så skrev

Nettavisen om det, så synes jeg det er

veldig rart å ikke ha sett en eneste

journalist si at han prøvde å stille spørsmål

til Abid Raja om dette her.

Jeg føler ikke at det har vært noen,

jeg tror ikke han har opplevd noen mediestorm

om dette.

Det siste jeg så han gjøre, det var

vel å reise til Lillestrøm for å prøve

smake saft etter han visste om legitimasjon.

Ja, det stemmer det.

Ja, han gjør godt poeng der, fordi det

er en dum sak liksom, men det er

et eller annet med at det burde gi

et visst medietrykk, det burde bli et press

for å svare ut dette på et eller

annet, og fortelle hvordan har din vurdering vært

her, hva er tankeprosessen, hva er det du

vurderer utifra når du velger å gjøre det.

Det er jo egentlig en rimelig sak å

la han få lov til å gjøre også.

Det burde jo være i hans egen interesse

å si at dette er min vurdering, dette

er det jeg har holdt opp mot hverandre,

derfor valgte jeg å gjøre sånn.

Og så er det noen insentivstrukturer her, og

det er verdt å nevne.

Abid Raja er profesjonell medieklovn, og det er

på godt og vondt.

Jeg er hjemme hos reportasjer, og morsomme innslag,

og saftsmaking, og høyt og laft, ikke sant?

Og hva var det heromdagen, at han skulle

ha forsoning igjen, faktisk med fagbevegelsen?

På Venstre har alltid vært litt sånn det

mest hatete partiet i fagbevegelsen, fordi de har

vært litt tydelige på at dette er ikke

bare bra ting.

Og det har jeg egentlig satt pris på

med Venstre.

Og så kommer denne mediekloven Abid, og skal

inn og si at vi har alltid elsket

fagbevegelsen, som selvfølgelig er rent bullshit.

Og så er det liksom, hva faen er

det du driver med, mann?

Men det gir oppmerksomhet, og en oppmerksomhetsøkonomi.

Og det betyr jo at en Abid Raja

trenger nesten oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld, for det

er det han lever av, ikke sant?

Han har en eller annen merkevar, og han

er den morsomme, sympatiske musliminvandrer, fremmedkulturelle, som vi

alle kan relatere til, og som snakker norsk

godt, og er litt sånn lite selvhøytidlig, og

det er så mye bra, ikke sant?

Og det er en merkevar.

Han trenger det.

Så han trenger denne medieeksponeringen.

Og det gjør sannsynligvis at han er villig

til å gå med på nesten hva som

helst for å komme inn i søkelyset til

mediene, så han får en ny artikkel på

seg.

Bygge en merkevar.

For journalisten i VG, så er det jo

klikkøkonomi som gjelder.

Og da er det emosjonell resonans, og tearjerking,

og kosehistorier, og hyggelige historier, og ting som

gjør deg sint, og ting som gjør deg

glad.

Kosehistorier er tross alt sjeldne i pressen, så

da er det heldig digg å kunne få...

Det er mye klikk på de kosehistoriene som

er.

Ja.

Og dermed så sitter VG der, med en

sånn, nå skal vi fortelle denne historien, for

den trekker i de riktige hjerterøttene, ikke sant?

For den historien vi har tenkt å fortelle,

og så kan vi lage kosehistorier.

Det passer Raja, det passer journalisten, og så

møtes disse to, liksom forhandlingsposisjonen her sånn, er

at begge har gjerne insentiver når de går

inn i det, og så blir resultatet en

lang, villedende, dårlig, researcha, missvisende historie, som du

da ender opp med som leser, og blir

gaslightet inn i at, faen, det går, dette

integreringsgreien går jo bedre enn jeg trodde, liksom.

Faen, så hyggelig at Abid og faren er

forsvunnet igjen.

Og så er det en eller annen brud

som er tvangstiftet i akkurat den situasjonen som

de rapporterer fra, og som de ikke nevner.

Og den, og hold på å si, det

stakkars menneske, som blir tvangstiftet, det er ingen

som forteller den historien, og som på en

måte legger dennes rolle på bordet, da.

Så den taper jo i det spillet her.

Åpenbart, og jeg snakker om disse insentivene, og,

ikke sant, hvis det tjener journalisten og Abid

å ha en sånn forsoningsreportasje, med trekking i

hjertebånd, og flott, og feel good, og alt

det der sånn, er det jo vanskelig for

journalisten å ødelegge stemningen med kritiske spørsmål.

Drepe saken, rett og slett.

Ja.

Og da er det jo betymelig å spørre

seg om VG, som organisasjon, er strukturelt i

stand til å håndtere den typen saker, for

det virker ikke sånn.

Jeg har vel, jeg ser jo på VG

som Dagbladets litt klorbleikede fløttfetter, liker Møkka Havis,

men har blitt vasket litt bleikere på utsiden.

Ja, vanskelig å synke ned til Dagbladets nivå,

tror jeg.

Og det er nesten en prestasjon, det Dagblad

leverer hver dag.

Ja, altså, de er skrot, altså.

Men jeg føler ikke at VG er sånn,

det er liksom ikke, det er et streg

oppåstigen, da.

Det er ikke, de kommer ikke, de klatrer

ikke til topps.

Men det er, la oss bare ta en

ting for, så VG er med god margin

Skandinavias største avis.

Større enn alt i Sverige og Danmark og

sånn også.

Og de har massive ressurser, sammenlignet med alle

andre norske aviser, for eksempel.

Sånn Aftenposten og Dagblad har ingenting å stille

opp med av ressurser og utenriksredaksjon og hva

det måtte være.

Så egentlig, så er det VG du skulle

gå til for å få ordentlig dekning på

disse tingene.

Ikke sant?

Sånn, de har seriøse ressurser, men de klarer

altså ikke å stokke beina til å bli

troverdige i sånne saker som dette.

Virkeligheten er kompleks og ubagelig og vanskelig og

nyansert.

Og et annet kritikkpunkt, og det er bare

på prestetekningen generelt, og der er de tilfeldigvis

enige med oss, men det er i dekningen

av Ukraina.

Ikke sant?

Ingen tvil, for min egen del, at Russland

tar feil, Ukraina har rett.

Vi bør støtte Ukraina.

Ukraina har moralsk rett, teknisk rett, strategisk rett.

Det er viktig for Norge at Ukraina ikke

taper, ikke sant?

For dette vil sette en presidens som er

svært uheldig for småland som i generasjoner fremover

hvis Russland får slippe unna med dette.

Ok, og det er helt sant, mener jeg.

Men samtidig så er prestetekningen, fordi pressen og

det etablerte og politikere og alle kjøper det

narrativ vi er i Norge uttrykt for og

som jeg er enig i.

Og så blir all dekningen helt enveis.

Han er, hva er det han heter?

Han er professorfyren som er sånn Mearsheimer-fan.

Jeg glemmer helt hva han heter.

Han blir altså så latteliggjort, i mange tilfeller.

God grunn til å gjøre det.

Tenker du på Deas?

Ja, Deasen.

Jeg bare glemte navnet i farten.

Men det kunne med fordel vært mer nyansert

dekning.

Fordi vi blir ikke satt veldig godt i

stand til å forstå russisk side her.

Vi blir ikke satt veldig godt i stand

til å forstå korrupsjonsproblematikken på ukrainsk side.

Krigslitasje i befolkningen og sånn.

Det er alltid en sånn vinkling i retning

av at ja, Ukraina er under press, men

det går nå tross alt bra.

Eller kan gå bra, eller et eller annet.

Og det er noe av det samme her

sånn.

At man har et eller annet sånn større

narrativ, og det styrer alt.

Og så forsvinner nyansene på veien.

Fordi vi skal fortelle den store historien og

ikke de små historiene som kan trekke tving

i tvil, kan skape, kreve litt mer hjernaktivitet

for den som leser og så videre.

Og så er problemet at det er egentlig

alle de små historiene som aggregert forteller hva

det faktiske bildet er.

Og så får liksom ikke det lov til

å skje, for det blir så narrativt drevet

at man dropper alle de små historiene som

ikke passer helt inn i det bildet man

egentlig liker og tror at er det riktige

bildet.

Og da er det jo, det kommer inn

at en sånn ressurssterk organisasjon som VG kanaliserer

ressursene inn i å produsere tullpratt, for det

er det de gjør her.

De lager et sånt ufullstendig glansbilde, men hele

reisbudgettet og alle fotograferne og plassering på forsida

og liksom alt som er av verdi som

blir lagt inn i dette, blir lagt inn

i å styrke dette tvilsomme narrativet da.

Og så spiller det opp i alt det

som du ønsker deg som leser.

Det er litt sånn drama og spenning og

konflikt og lykkelig slutt.

Det er en såpeopera.

Ja, det er det, det er en sånn

såpeopera-struktur på hele greia.

Og så vil det koste ut mye mer,

både for leseren og for VG å fortelle

en nyansert og helhetlig og fyldestyrende historie her,

at dette er fortsatt komplekst.

Kanskje denne lille tingen er bra inn i

alt dette, men det er fortsatt komplekst fordi

det er til vanskelig ekteskap, eller i hvert

fall et spørsmål om det.

Men det er en ting jeg ikke skjønner

her.

Hvis vi bare skulle sitte og snakke om

overfladiske ting, da hadde du og jeg vært

lei etter episode 3 av Sidelinja, da hadde

det ikke blitt noe fler.

Det er jo et eller annet med at

det å gjøre, prøve å finne en balanse

og finne nyanser og snakke om de og

se på de som har, altså som gjør

at det er givende og drivende.

Og hva er det som gjør at det

ikke er givende å drive med den kompleksiteten

når du plutselig jobber i et stort medietilskap?

Hvorfor forsvinner det?

Fordi hvis jeg skulle jobbe til en annen

avis, så er det jo nettopp den bredden

som ville vært gjort interessant.

Ikke det å male narrativer med lyserosa skyer

og alt som er når det passer meg.

Men hvis du blir måt på klikka din,

da.

Hvis du blir måt på hvor mange som

klikker på artiklen din, i stedet for hva

skal vi si, kvaliteten på hjernet til de

som leser, så er det klart at da

føles ting annerledes.

Fordi hvis du skriver noe som du bruker

mye tid og ressurser og intellektuell kapasitet og

litt mot og annet på å putte ut

der, og så blir det lest av halvparten

så mange.

Det kan hende at det er liksom smartere

folk som leser eller noe sånt, men det

er fortsatt halvparten av klikka.

Det er mulig at jeg har helt andre

mål, for jeg har mye mer større interesse

av å nå fram til smarte folken.

Jo!

10% dummeste, om jeg kan si det

sånn.

Jo, og det er litt vesentlig å ikke

gjøre dette til en sånn skurkehistorie, ikke sant?

Nei.

Journalisten her har sannsynligvis ment å fortelle en

interessant og ordentlig historie av henne, ikke sant?

Jeg skal gi leserne med noe som er

interessant, og forsoningen med Abid og faren er

superdupert og sånt, og Radja har sikkert noe

menneskelig behov i dette for å ha kontakt

med faren sin, masse greier, og så har

du det der insentivet om å bygge merkevaret,

så du går ut i medieklubben-rollen uanfallent

sett.

Om du går på Do, så er det

bedre om det er en journalist der enn

ikke.

Men det kan gå til at de ikke

har noen dårlige intensjoner noen sted, men det

er bare lett å glemme nyansene og ikke

ha en tilstrekkelig samvittighet overfor leseren om å

gi et helhetlig bilde av hva som faktisk

skjer her.

Og så blir det en sånn systemisk moralsk

kollaps.

Det er liksom ikke onde intensjoner, det er

bare feil insentiver og feil struktur og feil

drivkrefter, og så har man ikke helt evnen

til å se utenfor det systemet man er

del av da.

Hvis du tar en ukes arbeidstur til et

virke som helst land egentlig i verden, men

spesielt hvis det er en helt annen kultur

og du har vært i brylluper, da kommer

du til å fortelle kollegaene dine om det,

hvor du kom på jobb, ikke sant?

Hvilket denne journalisten garantert også har.

Og det gjør at jeg begynner å lure

på er det et redaksjonelt valg å si

at vi dekker dette, men ikke dette?

Ja, det er det åpenbart.

Men jeg tror jo også at hvis, jeg

vet ikke, men hvis jeg skulle spekulere, hvis

denne journalisten hadde sagt jeg har tenkt å

skrive en nyansert artikkel om spenningen mellom et

halvtvangsekteskap på den ene siden og en forsoning

mellom arbeid og faren på den andre, så

tror jeg ikke redaktørene i VG hadde lagt

seg på magen og blånektet, liksom.

Eller om hun skulle gjøre dette i to

runder.

Ja, men sånn du kunne tenke deg mange

varianter.

Jeg tror egentlig ikke man sitter og snurrer

i bandittbartene sine mens man sier, nei, dette

skal vi ikke fortelle folk om.

Det er bare, du dras mot, fordi insentivstrukturen

i VG er klikk og abonnenter og alt

det der sånn, så dras du mot de

historiene som du vet at funker, og så

forteller du de historiene.

Men da begynner redaktørstyringen å ha ganske liten

verdi, fordi hvis du hele tiden snakker leseren

dine etter munnen og skal bare appellere til

deres overfladiske følelsesliv.

Det er bare en ting med det.

Er det en ting som jeg tror, altså,

de vil gi et mye klikk for VG,

så er det Abid Raja i tvangsekteskap på

forsiden.

Det er et orderskrift jeg ser for meg

ganske mange har klikket på.

Men da har du en annen del av

insentivstrukturen, som selvfølgelig er at da kommer sannsynligvis

ikke Abid Raja til å snakke med nationalisten

igjen.

Fordi det føles som et tillitsbrudd, ikke sant?

Så det er jo sånn at du mister

tilgang hvis du er for kritisk, og så

er det egentlig kanskje et sånt systemisk problem

i mediene og i politikken.

Fordi politikerne er jo avhengige av oppmerksomhet, og

det er en symbiose her sånn.

Men det betyr jo at når denne teaterforestillingen

som er omtale av integrering og flerkultur i

Norge, har en tendens til å, ja, bare

være solskinnshistorier, eller i hvert fall mer solskinn

enn det er ikke en fullstendig dekning av

hver situasjon.

Det blir noen ting borte på veien.

Også er det jo meningen at media skal

jo på en måte være et filter.

Det er jo bare litt hvordan det filteret

er stilt inn.

Litt ensidig filter.

Og da er det jo for den som

leser den type ting, en ting er som

hun ene som vi snakket med på i

fakultetoget, sa at hvis noe som er skrevet

fremstår å bare rykke i følelseslivet ditt, så

blir du sannsynligvis manipulert.

Og det er helt sant her også.

Så når du får sånne feelgood-historier, så er

de skrevet med vilje.

Og da må man legge på mer kritiske

filtre, og så kan man jo håpe på

at det dukker opp en annen mediekultur.

Kanskje andre medier er det som må til.

Men det er jo, når det liksom er

Hege Storhau, så må ta saken og gjøre

den offentlig, for at det skal komme frem

i det helt tatt.

Så har VG enten det var med vilje

eller ikke sviktet sitt oppdrag som journalistisk institusjon

og samhetsformidler.

Og det er ikke for første gang.

– Nå mistet jo Hege Storhau statsstøtten sin

for noen år siden.

Og jeg har jo ikke noe mot at

statsstøtten forsvinner, men jeg er bare litt i

spil om jeg kanskje tenker mer og mer

at det ikke er de som skal miste

den først.

– Nei, det kan du si.

Og det er jo igjen en del av

dette systemiske, at man man svømmer i sin

egen annedam og man ser det man ser

i den annedammen man svømmer, og så ser

HRS ut som noe som er utafor.

Og dokument ser ut som det er utafor,

og enheter ser ut som det er utafor.

Hvorfor skal de ha offentlig pengerløsning?

Det virker som sløsing.

Og så fyller du opp og det er

jo helt utrolig.

Dagblad får pressestøtte.

– Jeg tror Dagblad faktisk ikke får pressestøtte

lenger.

De er bare den der momskompensasjonsbyten eller så

tror jeg ikke de får direkte tilskudd lenger,

faktisk.

Er en eller annen snodig grunn.

Det kan være fordi de ligner mer på

et av tidsskriftene til Fornohagen på 90-tallet,

men ja.

– Ja, ja.

Men Dagsavisen og Klassekampen, det rinner inn statsstøtte

i alle retninger og er jo litt sånn,

nå er Klassekampen litt utafor det hovedstrøms narrativet

ofte.

Men de er jo med en veldig tydelig

slagside og retning da, og jeg ser ikke

så mye på andresiden som får til svarende

støtte.

Men det er jo disse solskinshistoriene, narrativene, teateret

rundt ting, og det er jo flere saker

på dette.

Vi hadde jo Norges og Stortingets Moralske Samvittighetpartiet,

SV.

– Åh, det er, altså, flere og flere

steder så ser jeg folk gjenta det vi

har sagt mange ganger, at SV er et

tulleparti.

At selv Rødt fremstår mye mer røddyordentlig enn

SV.

Det er bare masse lyd og skram, tommelbokser.

– Ja, og parallellen her er jo dette

ultimatumet som SV kom med i budsjettforhandlingene, med

at de skal sitte og detaljstyre oljefondet ut

av alt de ikke liker i Israel.

– Ja, og jeg tenker jo at det

er kjempelurt å la SVere sitte og styre

aksjeportofellet, fordi de er jo spesielt godt tegnet

til akkurat det.

– Men det er dette moralposeringsteatret som ligger

på toppen her hele tiden, da, og vi

skal liksom være så gode og snille og

greie, og så er det et underliggende narrativ

om at Israel er slemme, og palestinerne er

snille, og fra eld til sjø så skal

det være frihet i Palestina, selv om implikasjonen

av det er ganske nær 2.

verdenskrig.

Og så er det selvfølgelig sånn at dette

var så urealistisk i utgangspunktet, at det kunne

ikke få gjennomslag, og det er jo alle

håndhører til Stoltenberg og andre som ser at

hvis vi går inn på dette sporet, så

er det ikke noe ende på den veien.

– This is a slippery slope, that's slippery.

– Ja, og da sitter du igjen med

bare investeringer i havvinn, som er lov å

ha i oljefondet.

Så har du mistet alt, ikke sant?

Fordi hver eneste jævla bedrift med noe størrelse

i verden har en eller annen forbindelse til

Israel, hvis du insisterer.

Uten det er Microsoft, eller Google, eller Elfi

Nord, eller hva det måtte være.

Det er jo fint at ingenting kan faktasjekkes

i et partiprogram med en AI, før de

publiserer det.

De kan jo ikke bidra til Israels økonomi

ved å gjøre det.

Men det er liksom teateraspekter i dette.

Det der å late som at oljefondets relativt

passive investeringer skulle gjøre noen forskjell på bakken

for palestinere, for det må jo være utkommet

her sånn.

Det er jo bare selvskadende symbolpolitikk, og det

er nesten umulig å se at det skulle

ha noen effekt over hodet.

Jeg mener, man gikk altså ut av Caterpillar,

fordi Caterpillar hadde, via det amerikanske forsvaret, hadde

solgt noen bulldozer til.

De selger ikke, de har ikke solgt noe

til israeliske myndigheter.

De har solgt det til amerikansk forsvar, som

da har solgt det videre, eller gitt det

bort, eller hva det nå enn er.

Men det er jo helt sprøtt.

Coca-Cola skulle boykottes, det må jo være

fordi at de som, soldatene, drikker cola, da.

Altså det er jo bare tull.

Ja, eller tapper cola i Israel med et

lokalt bryggeri, og så har det bryggeriet betalt

skatt til staten i Israel, og det har

gått til IDF, og så har de angrepet.

Det er ikke noe bonde i den bøtta,

da.

Og det er liksom, det er så det

er så intenst typisk for SV, at du

ikke ser rekkevidden av det skrotet du sier

offentlig.

Og så får det potensiell konsekvenser, som Men

altså, det der er jo en sånn, altså,

skal vi bare sånn ta tidslinja på det,

så veldig fort.

Fordi i august så var SV ute med

ultimatum, ikke sant?

Holde investeringen ut av noe som helst i

Israel, som kan kobles til Israel, i alle

fall er det med det.

Og i september så gjentar de det, og

så i oktober så begynner de å, vi

kan hende, vi kan forhandle litt om det.

Og i desember så var det fullkapitlasjon, og

bare sånn, budsjettforriket ble helt uten noe sånt

nå, og de prøvde til og med å

putte noen penger inn der, for å holde

på å si, betale synsforlatelse til noen islamistiske

foreninger i Norge.

Og så ble til og med de pengene

borte, fordi at de ikke delte opp, for

når de gikk ut av forhandlingsrommet så ble

det tatt av bordet igjen.

Det er ganske, jeg syns, det sier litt

om hvordan SV opererer, og det sier litt

om hvor kort de tenker, og litt gjennom,

det er ingen gjennomtenkt tanke bak det de

driver med, noen gang.

Og så er det jo verdt å nevne

da, at den nestlederne i SV, hun Marianne

Hussein, ble pottesur for denne kapitulasjonen.

Og da er det jo egentlig, hun er

vel en representant for et sånn identitetspolitisk fløy

av SV.

Og når du har sånne drivkrefter og pressgrupper

internt, så er det jo vanskelig å sitte

ved et forhandlingsbord med nominelt rasjonelle partier da.

Du har sympati med saken, hun skjønner at

det ikke går opp, men så har hun

en hel fløy i partiet som er helt,

helt koko.

Og du har dette frieriet til innvandrergrupper da,

i valget, ikke sant?

Hvor de har forsøkt å rekruttere nye stemmergrupper.

Og SV fikk jo en anbefaling fra noen

muslimske organisasjoner om at de var det beste

partiet for muslimer, fordi palestinene hadde stått steden,

og de var så tydelige og klare og

er oralske og høyverdige.

– Og man har jo sett på de

tallene, og det er ingen tvil om at

det var et budskap som fungerte, for da

man fordelede opp i bydelen i Oslo, og

se at ok, jo mer innvandret jo større

deler av muslimer det var i en bydel,

jo mer stemmer fikk SV, hadde de ikke

fått alle de stemmene, så hadde de jo

SV forslutt under spergene, sa.

Så det gjorde et stort utslag, ikke sant?

Og så er det spørsmål om de menneskene

kommer til å stemme på SV noen gang

igjen, og det er vel ikke brått sikkert.

– Ja, og så har velgere ha kort

tilkommelse da, så er vel noen fagre løfter

neste gang også, så blir det fint det.

Men dette fikk jo altså så mye, det

skapte så mye bølger internt i SV at

man altså ble krevd et sånt ekstraordinært landsmøte

for å kaste ledelsen i SV, og da

ble det avvist av langt de fleste internt

i SV, men det er liksom, det er

en sånn, fremstår som det kommer til å

være en evig konflikt da, mellom et forsøksvis

styringsparti i SV, litt sånn Kristin Halvorsen-tradisjonen,

og en sånn protestaktivist SV, som er fryktelig

opptatt av identitetsmarkører og radikalisme i utenrikspolitikken, og

lite blikk for konsekvenser av ting.

Radikalisme i utenrikspolitikk tror jeg kanskje er et

av de dummeste stedene å ta inn radikalisme

i.

Jeg har aldri beskyldt SV for å være

lure.

Det er liksom, der er det et sted

du virkelig bare må følge terrenget, så er

det utenriks, altså.

Altså, heter du USA, så kan du begynne

å gjøre endringer i terrenget.

Heter du Norge, så må du forholde deg

litt til hvordan det terrenget faktisk ser ut.

Men, det vi er inne på her sånn,

er jo narrativbygging.

Vinkler den offentlige samtalen hvilken tekstur og form

og retning har den?

Og i SVs tilfelle, så var det vel

et forsøk på å skape et narrativ som

ikke lyktes.

Fordi, ja, Lassist, Oltenberg, Fløyen og Arbeiderpartiet og

VDOM og sånn, er ikke med på sånt

sprøyt.

Da lykkes de ikke.

Men, årets ord, tek-oligark, det har jeg

lyst til å bli.

Det høres ut som jeg har drevet med

noe tek og blitt steinrik, og det kan

jeg leve godt med.

Jeg vil bli tek-oligark.

Jeg klarer ikke å si noe negativt med

det uttrykket faktisk.

Men jeg tror det er meningen at det

skal være det.

Ja.

Men det skal liksom signalisere noe, da.

Oligark er jo ikke bra.

Hvis vi snakker om russisk og ukrainsk og

oligarker, så er jo dette tvilsomme næringsdrivende som

overtok svære statsbedrifter av Sovjetunionen falt, og tok

fellesskapets eiendom, gjorde det privat, og har blitt

søkker ikke på det.

Her føler jeg at hvis du er tek

-oligark, så mangler du en del av disse

stegene.

Det er noe med det, fordi beskyldningen til

den tradisjonelle oligarken er jo at her har

man bare tatt masse verdier fra fellesskapet uten

å skape noen verdi eller nytte for noen.

Det man omtaler som tek-oligarker, altså en

Zuckerberg, eller Musk, eller Bezos, eller Gates for

den delen, de har jo skapt vanvittige verdier.

Tenk deg en verden uten Google, eller uten

AI, eller uten Facebook, eller uten Microsoft.

Og jeg kan se positive ting på en

verden uten Microsoft, eller Facebook, men poenget er

at de har skapt noe som oppleves som

verdi for veldig, veldig, veldig mange mennesker, og

så har de blitt rike på det.

Det er narrativbyggende i seg selv da, å

omtale det som tek-oligarker.

Nå skjønner jeg at det er litt sånn

catchy ord, og det er fint å ha

noen begreper for å snakke om ting, men

det gir litt urimlige konnotasjoner.

Det er jo, altså, jeg føler at man

har funnet et negativt ladet ord, og så