Velkommen til Sidelinja-podcasten for politisk hjemløse.

For folk som faktisk hører på medier som

ikke er eide av staten.

Og for de som har vært på tur

i helvete.

Government is not the solution to our problem.

Government is the problem.

Rundt bord i dag.

Skinhead Trond Sørensen.

Hippie i Arne Eidshagen.

Og meg selv, Vegard Nøtnæs.

Du burde nesten presentert deg selv som den

konservative der, altså.

Ja, men nå er jeg blitt så langhåret

at jeg er mer på hippie-laget til

Arne, i hvert fall ikke på laget ditt.

Trond har klett seg selv.

Med skjegget synes jeg da, Vegard.

Det er ikke sånn liberalist-skjegg lenger.

Nei, nei.

Har du ikke det dype tenkerskjegget?

Nei, jeg kjenner at tankevirksomheten er redusert, så

her må vi bare la det gå til

slutt igjen.

Jeg var egentlig på vei til å ta

et bilde av deg med i alt det

skjegget, og så bytte ut på den der

mediokratesfiguren, så det ble et bilde av deg.

Nå har jeg forstått.

Vi hadde en liten ambisjon om å snakke

om, for vi snakker jo litt om kulturkrig,

men vi prøver å ta det litt på

avstand.

Så en sånn ting som jeg merket meg

nylig, det ble gjort et intervju med Jon

Stewart, som jo er en fyr som jeg

tror respekteres greit fra begge sider.

Han har litt å komme med, og er

litt sånn fair dealer.

For lyttere som ikke kjenner til hvem det

er, hva kan du fortelle om han?

Om Jon Stewart?

Det er vel ingen som ikke kjenner til

han, vel?

Tror du ikke det?

Det finnes mange.

Ikke bak våre lytter.

Han er kjent fra, det var han som

var The Daily Show, og så forsvant han

ut for noen år siden, og så ble

The Daily Show bare dølt, og så har

Jon Stewart kommet tilbake da, som en sånn

pusterom for folk som savnet ham.

Men nå er han på YouTube.

Ja, og gjør litt intervjuer og sånne ting.

Men uansett, det jeg merket meg, og han

ble jo intervjuet av en sånn middelalderende mann,

veldig sånn liberal, og denne fyren er veldig

høflig og ettgivende overfor Jon Stewart, men Jon

Stewart er litt tøffere i klippa enn han

pleide, eller mange pleide å være på den

siden.

Fordi han sier da på et eller annet

tidspunkt, fordi denne intervjueren driver hele tiden og

pusher på, ja, men det er noe gærent

med den andre siden, medelmindre av akkurat det

han sa, men nå i den retningen, ja,

men er det ikke nå?

Og så sier Jon Stewart, du vet hva,

hver gang jeg gjør et intervju med noen,

hvis det er en fyr på feil side,

så får jeg en halv million telefoner dagen

etterpå, som sier, hvorfor i helvete gir du

plattform til denne fyren?

Og så pleier jeg å svare at, du

vet hva, jeg har folk i familien min

som står til høyre for Genghis Khan, og

hver Thanksgiving gir jeg plattform til onkeren min,

for eksempel.

Og så ler salen litt, og intervjuerne smiler,

og så legger Jon Stewart til, og det

er en fyr jeg respekterer dypt.

Han er et tredimensionalt menneske med egenskaper jeg

beundrer, og han bare gjør det helt banale

poenget, at det går an å ha ulike

politiske ståsteder, og fortsatt være hele mennesker, og

moralsk hel ved, og så videre.

Og det slo meg da Jon Stewart sa

det, at det sies litt forskjellen.

Det har du rett til.

Jeg synes det reiser et naturlig spørsmål.

Er dette et nytt fenomen, eller har det

alltid vært sånn at man har demonisert folk

som har andre meninger enn det man har

selv?

Jeg vil si det er en nyere dato,

altså ikke av 2025-dato, men en eller

annen gang utover, altså mer enn siste 10

-år-dato, kanskje.

10-15, vil jeg si.

Så har det blitt veldig tiltagende.

Jeg så noen tidfeste det til en begivenhet

som jeg tror vi alle husker.

Husker du henne som satt seg på et

fly og gjorde den der AIDS-vitsen om

Afrika?

Nei, den har jeg ikke fått med meg.

Den glemte jeg.

Jeg husker ikke navnet hennes, men det var

i 2014.

Så saken var hun skulle fly til Afrika

og drive med noe hjelpearbeid, og så har

hun en eller annen Twitter-following på 70

stykker eller YouTube, eller hva det var for

noe.

Før hun går inn på flyet, så sier

hun OK, da setter jeg meg på flyet

og skal til Afrika.

Håper jeg ikke får AIDS.

Nei, jeg bare kødder, jeg er hvit.

Alle skjønner vitsen der, ikke sant?

Så setter hun seg på flyet, og så

eksploderer dette mens hun flyr over Atlant.

Og det eksploderer så fort og så mye,

og det er så mange millioner mennesker som

blander seg inn i den moralske fordømmelsen av

dette mennesket.

Så innen hun lander, så er det bare...

Før hun lander, så snakker folk om hva

slags hashtag leder oss til hun lander og

finner ut at hun ikke har jobb lenger.

Og det ble et sånt kulturelt fenomen, ikke

sant?

Ja, en ting er den der mobb-dynamikken

i det, men det andre er også den

der uttenkende, en-dimensjonale synet på mennesker.

Fordi det finnes ikke et voksent menneske som

trodde at hun faktisk mente at...

Jo, det var det, fordi vi snakket om

generasjonen bokstavlig til alt på et eller annet

tidspunkt.

Så det er en del folk som ikke

skjønner ironi og sånne ting, men det er

litt dems problem og ikke kommunikatørens problem, vil

jeg mene.

Men...

Det minner meg om noe jeg har postet

til en lukket Facebook-gruppe en gang i

tiden og spurt deg om det er rasistisk

eller ikke.

Ja, du får høre.

Skal vi ta den vitsen her?

Det er jeg ikke sikker på om du

skal gjøre det med den sveisen du har

nå, men ok.

Fordi dette var i en debattgruppe, og hele

poenget var å få folk til å...

Ok, er dette en vits som går på

bekostning av folk fordi de har farget det,

eller på bekostning av situasjonen de er i?

Fordi jeg er noen av dere som vet

hva som er det beste med en etiopisk

blowjob.

Du vet at de svelger.

Og greia er at den gangen jeg laget

den, så var det veldig...

Det var sult i Etiopia, ikke sant?

Ja, stemmer det.

De trenger all den næring de kan få,

og det er jo det som er joken.

Ja, ja, ja.

Men samtidig så er det jo de som

vil si at dette her var en forferdelig

måte å gå løs på fargete mennesker.

På fargete mennesker?

Ja, fordi etiopere er jo svarte.

Jeg sa ingenting om fargen på etiopiske mennesker,

men joken sier ikke noe om det.

Den sier bare at de er sult der

nede, de er fattige, og de tar hva

de enda kan få av næring.

Men...

Men det er jo åpenbart ikke rasistisk, men

du kan selvfølgelig diskutere hva som er innafra

og spørke med deg.

Ja, altså det der...

Hva som er smaklig og usmaklig.

Jeg sier ikke at det ikke er drøy,

det er drøyere enn det meste.

Jeg har en mappe med kjempe mange sånne,

ja.

Men...

Noen ganger det her overrasker meg ikke.

Nei, ikke sant?

Men det er jo sånn, av og til

så klarer du jo å la sånne vitser...

Altså, kan du la vits...

La poenget være at du faktisk spøker med

noe som du ikke er lav å spøke

med.

Det er sånn det gode gamle vitsen om

hvor mange jøder du får inn i en

folkevognboble, for eksempel, er jo sånn.

Dette er jo ikke noe du egentlig kan

spøke med, og så gjør du det likevel,

og det er det som gjør den vitsen

morsom.

Men jeg tenker jo litt at det samme

skjer med hun som kødder med det at

hun får ikke hiv fordi hun er hvit.

Hun kødder egentlig med hvordan virkeligheten ser ut,

da.

Ja, hun kødder med white privilege, og at

hun har tilgang til medisiner og at de

ikke har det.

Du kan legge så mange lag du vil

i dette, men poenget er at denne uttalelsen

er uansett tredimensional.

Den har ingenting med den pappfiguren de setter

opp.

Ingenting.

På samme måte, hvis noen nå skulle kanselere

deg for å ha gjenfortalt denne vitsen på

en podcast, og redusere deg til den pappfiguren,

så er det.

Og det ligner på en sak recently.

Hva heter hun?

Ingrid Jolave.

Som har sagt noe om abort, og hun

mener noe annet enn det klamme flertallet.

Hun er umiddelbart redusert til denne pappfiguren.

Det er litt rart, for du kan jo

mene forskjellige, du kan ha ulikt syn på

abort, hvordan abortlovgivning bør være, og du kan

selvfølgelig også mene at det finnes ulike typer

moralske imperativer i situasjoner.

Alle de tingene kan du mene.

Men jeg tror ikke du kan mene det,

at henne, KrFU-dame, mente noe som var

veldig slemt.

Men det er jo det som er påstanden.

Det er jo det.

Påstanden er at hun har dårlige holdninger.

Og så tenker jeg at det er litt

sånn moralen, hun moraliserer, eller moraliserer ikke det

hun gjør, det er å ta et moralsk

standpunkt og si at dette er sånn jeg

tenker dette på moralsk og etisk nivå.

Og så gjør hun det og lander ned

på et sted hvor den tolerante siden av

politikken, altså venstresiden, da føler hun at hun

dømmer oss moralsk.

Vi som er de moralske menneskene, de blir

plutselig utfordret på å være det.

Og jeg tror kanskje det er det som

er den store utfordringen her.

Jeg tror det er et veldig godt poeng.

At det er et moralsk hegemoni på den

ene siden av politikken, i hvert fall et

selvopplevd.

Og så blir det minste snev av moral

oppfattet som moralisering.

Det at noen har et moralsk ståsted over

hodet blir oppfattet som å moralisere mot de

som står for noe annet.

Som om ikke alle andre oppfatter det samme

andre veien.

Men det er bare at vi er så

vant til det at vi sutter ikke over

at venstresiden flyr rundt og om det nå

er klima eller palestina-aktivisme eller hva det

nå er for noe de holder på med

og roper og skriker og høyer og tar

plass og kjefter på folk og peker fingre

og etiske retningslinjer i oljefondet og det skal

være havvind og det går ikke an å

stille spørsmål ved havvind engang.

For det er et sånt moralsk imperativ i

hele klimahysteriet.

Og så kommer du til dette med den

der, og jeg tror det henger sammen med

den der generasjonen bokstavlig talt også, at de

har litt vanskelig for å forstå nyansene og

de tre dimensjonene i ting.

Det er bare pappfigur også ståsteder, ikke sant?

Er du mot havvind, så er det bare

en indikator, det er en checkbox på at

du er klimaskeptiker.

Eller hvis du er personlig mot abort, så

er det kvinneundersøkende, tradwife-ting, og så videre

og så videre.

Alt er bare portefølger av indikatorer på et

akseptabelt eller et uakseptabelt ståsted.

Det er veldig rart de tingene der.

Hvorfor er det så veldig slemt å ikke

ha helt samme syn på for eksempel, hvis

vi tar disse havvindbølerne, hvis du tar det

i sampunktet at det er en dyr form

for klimapolitikk, så kan du møte folk som

sier at det er jo forferdelig for da

vil du drepe kloden, og ikke bare er

du uvitende, men du vil folk i fattige,

flate land vondt, for at landene deres skal

våversvømmes.

Ja, så det er rasistisk til syvende og

sist.

Alt er til syvende og sist rasistisk.

Tenk på, vi husker jo den historien med

disse hyttene i Afrika, og hvordan de hang

sammen med klima.

Da snakker vi om rasist selv, ikke sant?

Minner meg litt om den amerikanske debattklima, hvor

man, veldig mange sier at republikanene er rasister,

og så er de mot abort, noe som

det stort sett er, altså de som tar

mest abort i USA, det er jo fargene,

hvilket betyr at hvis de var rasister og

ønsket et vitt Amerika, så ville det jo

være mer abort som Martin.

Ja, og hvis du faktisk var rasist, så

var jo det du kanskje ville gjort, var

å si at det er ikke lov å

abortere hvite babyer, eller noe sånt.

Fordi rasistbegrepet er også en pappfigur, så alt

du ikke liker er rasisme nå.

Du ville legge til rette, altså insentiver som

gjorde at abort ble egentlig sånn som det

fordeles som det er i USA nå.

Og så kan man jo si at, ok,

kanskje man har funnet systemisk rasisme likevel.

Jeg kan ikke si om jeg mener det

eksisterer, men på et eller annet nivå.

Nei, og så er det jo fascinerende da,

fordi et argument som er anført relativt ofte

fra, hva skal vi si, høyresiden, eller kanskje

egentlig vår side, sånn libertariansk side av diskusjonen

i USA, det er aldri anført som rasisme,

fordi man har manerer på høyresiden.

Men det er hele den der Great Society

-greia til Johnson, altså den svære velferdsstatsreform rett

og slett, ble mer støtte til fattige og

alenemødre og alt mulig sånt.

Og på papiret så var det veldig gønstig

for minoritetsbefolkningen, ikke sant?

Fordi den var i større grad arbeidsledig, og

i større grad alenemødre, og i større grad

utenfor arbeidsliv.

Men resultatene er ganske entydige, ikke sant?

Du hadde en fallende fattigdomsrate i USA frem

til Great Society, slutten av 60-tallet, og

så har den bare flatet ut og forblitt

på 8-10%.

Og det er helt slående, ikke sant?

Ser du den her kurva, så ser du

fra 2.

verdenskrig og frem til 60-tallet, så faller,

faller, faller, faller, og så kommer demokraterne og

innfører denne Great Society med masse offentlig velferd,

og så har du flatet ut fattigdomsraten.

Tror du ødelegger et narrativ om at USA

ikke har vel...

Det er ikke en velferdsstat.

Ja, så det kan du si på den

ene siden, men på den andre siden så

hadde det vært meget enkelt å bruke samme

narrative mekanisme til å forklare alt venstresiden gjør

som rasisme.

Fordi konsekvensen for fattige, for svarte, for...

er jo denne fattigdomsfella, ikke sant?

Den som leser Thomas Sowell, eller et eller

annet sånt, vil jo komme over denne problemstillingen

i alle mulige fasetter.

Det er jo en veldig reell problemstilling i

det moderne Norge også, ikke sant?

Jeg tror det er veldig mange som, som

man skal si, liksom har et opphav utenfor

norges grenser som faller i en fattigdomsfelle, ikke

sant?

Hvor du lever i en familie hvor kanskje

ingen jobber, hvor det blir så og så

med utdannelser.

Det handler jo på en måte om at

insentivene er skjeve, at det er politikere som

har puttet de insentivene på plass, sånn at

det gjør at folk egentlig ender med å

leve en dårlig liv.

Og i tillegg så er jo fattigdom mer

arvelig.

Det skal jeg jo gi venstresiden rett til.

Det er arvelig, det går i arv, men

det er bare at det som på en

måte lager alle hindringene i veien, føler jeg

ofte er deres politikk da.

Som gjør at folk ikke kommer ut av

freien.

Ja, og en veldig stor del av det

er denne mangling på å gjøre folk ansvarlige

for egne liv.

Fordi det er så lett å melde seg

av.

Og spesielt hvis du vokser opp i en

kultur for å melde deg ut og bli

tatt vare på av samfunnet, så er det

ikke så mange insentiver til å gå ut

og prøve noe annet, fordi den letteste løsningen

er mest tilgjengelig.

Ja, det er ikke et fett liv, men

det er et liv, og all endring føles

som risiko.

I denne sammenhengen så synes jeg det er

verdt å anbefale en dokumentarfilm.

Det er en svensk-italiensk dokumentarfilmskaper, som jeg

ikke husker navnet på nå, men som har

laget filmen The Swedish Theory of Love.

Ja, stemmer.

Som tar utgangspunkt i det Sossana og Palmako

fremlagde sammen, som var de kallte en sosialistisk

familipolitikk.

Som i og for seg var tenkt som

et frigjøringsprosjekt, men det handlet om at folk

skulle slutte å være økonomisk avhengig av hverandre.

Mann og konen skulle ikke være økonomisk avhengige

av hverandre, og foreldre og barn.

Værre seg skulle ikke det.

Så staten skulle på en måte tre inn

i den økonomiske delen av det som tradisjonelt

hadde vært en familierrelasjon.

Og så fremstilles til deg i denne filmen

som at du får sånne rare resultater, som

at folk dør alene, liksom.

Og enslige mødre blir mange av, de fortsetter

å ikke ha det fett.

Man plutselig får man økonomisk ramme for å

skille seg, fordi man kjeder seg i forholdet

om så er, ikke sant?

Samtidig så får man belastningen i etterkant for

det å være alene over tid.

Fordi det er jo ikke noe drømmescenario å

være alene, hverken mor eller far.

Skal du være det over tid, så krever

det sitt, liksom.

Ja, så ender det med et samfunn som

er så vårt, for eksempel kanskje ensomhet.

Mange vil argumentere for at det er det

største samfunnsproblemet i vår tid.

Jeg skal fortelle litt sånn anekdotisk, det med

at man på en måte ikke blir ansvarlig,

og man får alt i dette sikkerhetsnetta, ikke

sant?

Den gangen, jeg har jo fortalt hvordan jeg

ble rattet førekortet for å kjøre litt for

sakte over heia.

Den gangen, det første jeg gjorde når jeg

våknet dagen etter, det var jo bare sånn,

skitt, nå får jeg et lønnstap her, ikke

sant?

Nå sitter jeg plutselig hos hans her, for

min fremste kvalifikasjon har plutselig gikk gyldig.

Så setter jeg meg ned, regner på skatten,

så begynner jeg å regne på utgiftene mine.

Ja, jeg har snart tusen av mindre måneder

å leve for, men jeg kommer jo også

til å spise mye rimeligere nå enn det

jeg har gjort før, for nå kan jeg

lage halvmaten min hjemme.

Så økonomisk sett så kom jeg helt, jeg

kom ut i null eller nesten i pluss,

hvis jeg bare tok ledighetstrykket og bare gikk

arbeidsledig.

Det er jo ikke et godt inisentiv for

at folk skal etablere seg, klare seg selv

og bygge seg mer opp.

Nei, det er det definitivt ikke.

Og så er det jo bare greit å

nevne Palme.

Hans ettermåle er jo noe farget av at

han endte sitt liv ved skudd i Sveaveigen,

i stedet for å bli en eldre statesman.

Han var faen meg mer gæren enn ettertiden

husker han seg om.

Ja, han var jo veldig kontroversiell og gæren

gæren.

Jeg tror han tilhørte en type litt sånn

autoritær og totalitaristisk sosialdemokrati, som vi nesten har

glemt og fantes.

Men det var jo det som sprøttet i

Norge også, at staten, eller altså Arbeiderpartiet, skulle

ha kontroll over medier og arbeidsliv og lønnstandelser

og kultur.

Og hvor mye farger du skulle ha i

TV-en.

Ja, sånn ting.

Så jeg slutter med det.

Einar Førde, senere kringkastingssjef, sa fra Stortingets talerstol,

«Synd det har kommet i Norge, men vi

trenger han ikke i Fargarten».

Her vil jeg bare komme med en oppfordring

til våre svenske lyttere.

Og det er at selv om dere misliker

en eller annen statsleder i Sverige, så la

vært å skyte dem, for da glemmer man

hvor galt det går under dem.

De får heltestatus i stedet.

Så la oss ikke gjøre martyrer ut av

politiske ledere som sier mye dumt.

La de vokse opp og bli gamle og

dø i skam i stedet.

Og møtes i døren av gamle historier.

Men apropos pappfigurer.

Tilbake til martyrgjøring og sånn.

Det er jo en grunn til at en

veldig stor del av norsk og internasjonal offentlighet,

på en viss side, var veldig tidlig mobilisert

for å få redusert Charlie Kirk til en

pappfigur.

Det er veldig rart.

Ja, og så er det jo ikke så

veldig rart, for dette er jo akkurat etterresonemanget

som er risikoen for å gjøre en martyr

av noen.

Da må han ødelegges før han oppnår martyrstatusen.

Det var veldig rart.

Det var til og med sånn at man

måtte nesten kansulere Dumbledore, fordi han hadde sagt

noe positivt.

Det var ikke brørt.

Og det er et reelt forsøk på å

kansulere.

Ja, det foregår i debattform, og dem er

litt for robust til at de får den

ut av offentligheten.

Selbekk også, fordi Selbekk omtalte han som en

martyr for kristendommen.

Han har gjort det flere ganger.

Dette var en fyr som stod for sin

tro, og stod for det kristne budskapet, og

han ble drept for det, og da er

han martyr.

Ja, og så kommer de dumme uttenkende, og

sier du kan ikke kalle han for martyr,

for martyr har en eller annen positiv kommentasjon

i folks hodet, og så svarer Selbekk som

sant er.

Dette er definisjonen på martyr.

Du dør for dine ståsteder og meninger og

religions skyld.

Ferdig.

Det er så enkelt.

Da spiller det ingen rolle lenger om du

er enig eller uenig.

Han er en martyr.

Og det er denne leken med språk hele

tiden.

Alt skal redefineres og flyttes på, og grenser

og ord, og alt skal endres på, og

hvis du ikke har det samme i hodet

som venstre siden har, så er det noe

galt med det.

Jeg tror her er vi inne på, eller

dette er nesten cirkelen sluttet, for vi var

jo innledningsvis inne på hvordan debatt foregår, og

hvordan den har forandret seg, og tradisjonelle liberale

regler for en god debatt, det handler om

å slippe alle til, og tolke alle i

beste mening, og ikke komme med personangrep, og

så typisk ta ballen, ikke mann, og hele

den sippa der.

Men nå, denne historien med Charlie Kirk, og

også relatert til Dabbledgeier, hadde til mye med

å ta mannene.

Veldig mye.

Og det er rett og slett et veldig

uheldig trekk i samfunnsutviklingen i Norge, at vi

mister konstruktiv debatt.

Men kan vi peke på noe som ligger

nesten opp i dagen?

Vi har snakket om flere ganger at vi

har på en måte stått på Karl Johan

og snakket om kjernekraft for eksempel i ti

år, og så kommer du til, umerkelig, du

skjønner ikke helt hva mekanismene er, men med

litt påvirkningsarbeid herfra og derfra, og kanskje at

bare tyngden av realitetene synker inn, så er

det nå plutselig et flertall i befolkningen som

har fått kjernekraft, som var helt latterlig da

vi snakket om det for ti år siden,

eller fem år siden til og med.

Et slemt standpunkt.

Ja, det var et slemt standpunkt, og nå

er det et realistisk, og det er kanskje

den veien vi må for å redde klimastandpunktet.

Da vi sluttet å være slemme på det.

Ja, og vi har ikke forandret oss i

det helt, det er bare en kurve av

slemhet og snillhet.

Jeg hørte faktisk på vei hit, hun var

rose og snakket om akkurat dette.

Jeg trenger en litt soft sønn da, så

snakker hun mykt meg om kjernekraft.

Baby, ja.

Men det jeg er ut etter å poengtere

her, som er kanskje best illustrert, det er

Bill Gates siste blogginnlegg, hvor han egentlig tar

til ordet for at det er mulig, det

er viktigere å redde folk fra malaria enn

å redusere temperaturen med 0,1 grader om

75 år.

Sånn om vi må velge, liksom.

Som jo er et så åpenbart og enkelt

og riktig poeng at det er nesten utrolig

at det har noen sjokkverdi at Bill Gates

sier det.

Men det sier noe om hvor sprø Bill

Gates har vært i ganske mange år og

hvordan hverhånden Bill Gates nå skjønner at hvis

jeg skal bli hørt på i offentligheten fremover,

så er jeg nødt til å...

– Korrigere synet mitt litt.

– Ja, ikke sant?

Og da er det skikkelig lurt å være

ute i forkant i stedet for i etterkant.

– Hørte du?

– Fordi sånn verdigheten din er en del

høyere.

– I rettferdig rett og slett så er

det vel ting som har forandret seg også,

sånn om omstendighetene.

– Jævla, ja.

Det er en forcing function som heter Trump

som selvfølgelig har gjort ganske mye med tenkningen

til Bill Gates her.

Og det er klart, i prioriteringsspørsmålet så er

jo det at du har kuttet USAID og

masse av den støtten som lå i bond

gjør at Bill Gates sier at oi, nå

har vi et ressursproblem og da er det

ganske åpenbart hvordan vi skal prioritere.

Og det henger jo sammen med vår venn

i Danmark Bjørn Lomborg, som jo er en

helt useriøs klimaskeptiker, det må alle forstå.

Og det har de til dels rett i,

fordi han har noen usannheter han gjentar gang

etter gang og blir korrigert på og gjentar

igjen.

Så jeg sekker på han som en helt

fair player, men det betyr fortsatt ikke at

han har noen poeng i sitt hovedvirke, og

det er jo den der Copenhagen-konsensus-prosjektet.

Hvis vi skal forklare det veldig raskt, så

er ideen at man samler inn data og

ressursinnsats og hva som kreves for å løse

ulike problemer i verden.

Og så lager man en lista av disse

problemerne.

Det kan være utrydde malaria, få vaksinert folk,

få reddet av klima, få sultkatastrofer løst og

så videre.

Energinfattigdom.

Ja, det er et sett med problemer og

et sett med løsning.

Hvor realistisk er det å få løst det?

Og så er konseptet til Copenhagen-konsensus å

samle sammen studenter.

Jeg tror det er tre grupper.

Studenter er den ene, og så tror jeg

det er litt tilfeldige voksne utvalget av befolkningen.

Og så er det Nobelprisvinnere.

Eller et eller annet.

Så du har en veldig kvalifisert gruppe, og

en veldig ung gruppe, og en gjennomsnitt av

befolkningen gruppe.

Oppdraget er veldig enkelt.

Du har alle disse problemstillingene, og du har

alle implikasjonene av å skulle ta på alvor

og løse det.

Hvor sikkert er det at vi får løst

det?

Hvor mye koster det?

Og så ber man rett og slett disse

tre grupperne rangere problemstillingene.

For å si hva bør vi gjøre først,

hva bør vi gjøre sist?

Under en økonomisk forutsetning om at vi har

begrenste ressurser vi må prioritere.

Og i alle tre gruppene, hvert år, hver

gang vi gjør dette, så er det det

som kommer nederst på lista er klima.

Sånn helt kontra hva den offentlige samtalen er.

Nå gjetter jeg på at sånne klimagerninger, de

vil jo si ja, men det er bare

fordi at konsekvensene tar så lang tid før

de manifesterer seg, så folk tar ikke inn

over seg.

Mens egentlig så er det veldig alvorlig.

Ja, og det er nok helt riktig at

de vil si.

På den andre siden så er også problemet

med klimatiltak, at de er vanvittig dyre og

har veldig usikker effekt.

Ja, særlig de norske klimatiltakene, så vi kan

jo bare se jord og havvind.

Ja, men der er de bare vanvittig dyre.

Effekten er ikke usikker.

Vanvittig dyrt uten effekt.

Mens derimot, kjernekraft vil jo ha vært, altså,

men det har man jo alltid visst, også

så lenge denne teknologien har vært tilgjengelig, at

hvis du bare har kontroll på det her

brennstoffet, så er jo kjernekraft ikke forurensende.

Nei, jeg ble stående på Karuhano og snakket

med en eller annen, hun kom vel med

en sånn SV-bøtten, og hun var veldig

ung, så det er greit å ikke ha

forstått alt.

Men hun kom bort, og så kjørte hun

det der, fordi de kom jo bare bort

for å, de skulle sette meg på plass,

det var det som var greit.

Og det er jo greit.

Og er hun 16 år og ungdomspolitiker, så

er det klart at, herregud, have at it.

Men hennes debattteknikk var da helt entydig, har

du kilder på det?

Så uansett hva jeg sa, så kan du

vise meg kilder på det.

Mens vi står her på Karuhano og snakker

med hverandre, så er det litt vanskelig å

vise deg kilder.

Men hun krevde blant annet kilder på at

kjernekraft ikke slapp ut CO2.

På hvilket tidspunkt jeg så på henne, spør

hun oss.

Har du gått på skole?

Jo, men det er litt sånn, det er

ikke noe karbon inn i bildet.

Nei, det trodde hun ikke noe på, før

hun så noe kilder.

Og det er jo fint, men, ikke sant,

det blir litt sånn, det blir litt banalt

når du har en 16-åring som står

og diskuterer det, og det er helt fair,

og det er lov.

Men jeg tror mye av offentlig debatt er

ikke så mye mer avansert enn det der.

Nei, det stemmer det.

Det er jo litt sånn at man må

skjønne hvilken, altså ulike deltaker i debatten har

jo ulike roller.

Det finnes jo for eksempel, når vi snakker

om disse temaene her, så er jo forskning

for eksempel veldig viktig.

Men forskningens rolle er på en måte å

gi besluttingsgrunnlag og fakta, og peke på sammenhenger.

Men det er ikke nødvendigvis rollen til de

personene som skal treffe beslutninger eller menene om

disse sakene.

Så det er, ja, av og til så

må man også ha litt rolle for å

forstå en staten i en debatt.

Jeg håper at jeg kom til å tenke

på, også fordi jeg hørte på en studio

på vei bort, så var det innom denne

filmen som kom fra Tchernobyl, miniserie i fire

deler, ikke sant?

Ja, Tchernobyl, ja.

Og hvordan denne hadde skapt litt sånn skremselsgreier.

Og så er det veldig uenig, fordi jeg

satt og så på den, så ble jeg

litt sånn betrygget og tenkte at, ja, men

...

Janne er glad vi ikke har kommunisme her.

Ja, fordi hele svaret mitt ble på en

måte det.

Vi har ikke kommunisme, vi har ikke en

sånn organisering av samfunnet hvor folk er redde

for å bli drett hvis de ikke gjør

som de får beskjed om, hvis de vet

at det går galt når de gjør det.

Så i Norge så gjør vi ikke det.

Det er bare så insentivert å juge om

effektene og sånt, ja.

Så vi har disse insentivene, og folk sannsynligvis

vil si at jeg vet hva jeg foretrekker

å leve, fremfor å ikke bli skutt.

Så vi ikke trenger å ta det valget

om å bli skutt her eller bli strålet

her senere.

Så er det på en måte ...

For meg så var det en sånn veldig

betryggende ting å se, da.

I motsetning til hvordan Synne var rosoppfattelse, fordi

hun var liksom sånn, ja, det var skremselspropaganda,

og den gravide kvinnen fikk ikke lov til

å gå inn på sykehuset for å besøke

sin lidende hektemann som var brandmann, ikke sant?

Ja, ja.

Ja, og hvem vet hvilken effekt det har?

Det var en fantastisk bra serie, det må

jeg si.

Fikk jo masse skryt for å være realistisk.

Ja, det er jo veldig interessant ...

På mange nivåer, det var det med.

Riktig nok så tror jeg nok det er

litt grann dramatisering, ja, sånn inn i bildet,

men det behøver jo ikke ...

Det behøver jo ikke bety at historien er

usann i den forstand.

Det er bare ikke nødvendigvis sånn at alle

detaljer var akkurat sånn, du skjønner.

Du kan jo komme fra to sider, ikke

sant?

Du kan si at du prøver å lage

en dokumentar som du dramatiserer, eller du kan

si at du prøver å lage et fiktivt

verk som har en del fakta i seg.

Ja, ja.

Og det er vel det siste vi snakker

om her sånn, men det er veldig nært

fakta, ikke sant?

Det er litt sånn som den der filmen

Master and Commander, som er helt fiktivt, men

det er bygget på noen virkelige historier og

det er en del ting som stemmer overens,

og så er det gjort veldig bra, ikke

sant?

Du har gjort de historiske tingene, den sosiale

dynamikken, hva man snakket om, hvordan man snakket,

veldig riktig.

Det er en av de tingene som, det

er to ting de gjorde i den serien.

Den ene delen er at hvis du leser

rulleteksten til slutt, så står det noen faktisk

hva de har gjort, og det er blant

annet at de har tatt mange mennesker og

slått sammen til en personifisering, ikke sant?

Som representerer den rollen og den, altså gjør

en del.

I virkeligheten så er det jo kjempe mange

mennesker som er involvert, ikke sant?

Så når du skal lage filmene så må

du liksom redusere antallet.

Men så er det jo også på at

vi har, altså de har basert seg på

de virkelige hendelser og de faktiske hendelser gjennom

dette her.

Filmen er nok i seg selv ganske sann,

men så har du sånne dramatiseringseffekter, som den

gravide konen som skal besøke sin brannmann, hun

eksisterte nok ikke.

Eller hun spesifikt i hvert fall.

Men du har ikke gitt deg ut for

å være en dokumentar, ikke sant?

Så du har sagt at dette har vi

funnet på i noen grad, så ikke ta

det for helt kofisk, men det er mye

sant.

Dette er en veldig klassisk problemstilling når man

skal tolke kulturen, eller spesifikt for eksempel litteraturen.

Jeg har lest en poetikk fra renessanse-England,

hvor det var en kar som måtte argumentere

for at, nei, litteratur er ikke bare løgn

og fanskap.

Det er mye sannhet i historier som i

og for seg er funnet opp.

Det er vel egentlig sånn vi tenker på

litteratur og film i våre dager, at du

kan uttrykke sannhet på en måte som er

uttenkt.

Dette er jo litt Jordan Peterson, før han

ble alt for religiøst opptatt.

Da var han veldig opptatt av det.

Gode historier reflekterer virkeligheten.

Selv de gode Disney-historiene har en slags

underlag av virkelighet i seg som gjør at

selv om det skjer mye rart som på

ingen måte, vi har sett Donald Krul, så

ligger det noe virkelig i bunnen som folk

kan relatere seg til og som gjør at

det blir bra.

Fordi hvis det er helt virkelighetsskjertel, så er

det egentlig ingen som er interessert.

Apropos en mann noen prøver å lage en

pappfigur av, for Jordan Peterson er virkelig...

Nå er han vel en omtrent papp, fordi

han er vist alvorlig syk.

Ja, han har vel vært innlagt sånn i

måneder hvis jeg forstår det rett.

Så god bedring til han, men denne pappfigurifiseringen

av han er jo en av de mest

gjennomsiktige kampanjene for å få bort en stemme,

for å få ugyldig gjort en stemme som

faktisk hadde noe vettrykt å si i et

skjæringspunkt av debatten der ingen andre snakket.

Og det oppfattet jeg som...

Gi meg litt leeway her, men tar jeg

mye feil hvis jeg sier at jeg mener

å se et mønster?

Og nå snakker vi løst om venstresiden, vi

snakker om kulturkrig-venstresiden, ikke sant?

Når vi snakker om mimer, så er det

med en viss beundring.

Fordi han virker som en real fyr, han

følger litt sånn liberale redelighetsregler for debatt, han

er likeannes, det er masse bra, ikke sant?

Men vi vil jo ikke falte oss inn

at det var han vi gikk etter først

på venstresiden.

På ingen måte?

Nei, nei, du går etter bad actors, ikke

sant?

Min teori, mens det jeg opplever at jeg

ser, er at det er akkurat motsatt.

Når du ser det fra venstresiden, det er

de beste du skal ta.

Det er, ikke sant, jeg har oppdaget på

et tidspunkt, fordi hvis du snakker om folk

i høyre, jeg har alltid hatt litt sans

på Thorbjørn.

Rød?

Ja, Rød Isaksen, ikke sant?

En ting er at jeg kjenner meg igjen

i at han ga seg alt ut for

å være en sånn litt lat fyr, som

flott, my kind of guy, men han var

liksom smart og reflektert og hadde overblikk, det

var mye bra med.

Og så plukka jeg opp på et eller

annet sted, når jeg snakket med noen, at

han var et hatobjekt på venstresiden.

Jeg visste det, ja.

Og det var liksom, hæ?

Han var jo den beste fyren, liksom.

Ja, nettopp.

Det var det som var problemet.

Ja, det er nettopp det som er problemet.

Han var en sånn litt for folkelig type,

for effektiv, for flink, for, ikke sant?

Så, ikke sant, på venstresiden, så vil jeg

tro man elsker Børge Brende.

Ja, nettopp.

Som er lansert som lederkandidat.

Det er så fint, ikke sant?

Det er som dødsfisk i høyre, altså.

Der snakker vi det perfekte samarbeidspartneren for Sidelinja

og høyre.

Ja, hvis noen skulle ta av Retter Erna,

så skulle vi, Børge Brende, velkommen.

Vi får lansere en kampanje for Børge som

er høyre i leder, tror jeg.

Ja, jeg kjører på den, ja.

Nei, men, ikke sant, sånn, Jordan Peterson, Charlie

Kirk, nå, og du kan godt beskylle begge

for å være litt ekstreme i hver sin

retning, men de er nå åpenbart eksponenter for

en sånn kapabel, debattsterk, reflektert høyreside, ikke sant?

Det er farligere enn noe annet.

Det må tas ned, så snart du ser

det.

Ut med Johan for å kutte av det

ned.

Det er noe usmakelig og noe ufint over

det, og nå stipulerer jeg bare at teorien

min er riktig, men jeg tror du blir

tatt ned mer fordi du er flink enn

fordi du er dum.

Men altså, hvis jeg skal spille videre på

teorien din, hvis vi trekker fokuset tilbake på

den Dan Burchoy-hetsingen, så er det for

det at du har en sånn ung, brun

homo som er flink til å danse.

Er det litt sånn skummelt på venstre siden?

Fordi den spotten burde på en måte vært

tatt av noen som hadde rett og holdning

til det.

Er det bildet vi ser?

Apropos, det finnes jo en kombinasjon mellom Jordan

Peterson og Rød Isaksen.

Rød Isaksen ble jo...

Han ble hardt angrepet fordi han syntes Jordan

Peterson var interessant, og uttalte det, og var

jo på en av disse opptrendene han hadde

i Norge.

Det kan vi jo ikke ha, da.

Nei, og da var det fulle frontala angrep

på Rød Isaksen.