Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse.

Og for de som ikke får nok kulturkrig.

Rundt bor i dag kulturkriger Trond Sørensen, Åstin

Rasmussen fra Republicans Abroad Norge, og meg selv,

Vegard Nøtnæs.

Velkommen tilbake, Åstin.

Takk.

Vi kjører jo samme greia som vi gjorde

sist, du er mest komfortabel på engelsk, og

vi kjører norsk, fordi vi er litt skråtete

på engelsk, i hvert fall når vi skal

være precise.

Ja, ikke sant?

Og det er noe med det poenget er

å snakke, og få sagt det man ønsker

å si, og så tror jeg at det

er veldig få som hører på dette som

ikke kan begge språk.

Så da får vi være språkforvirret, og så

kommer vi sikkert til å, til og med

å begynne å snakke litt engelsk innimellom.

Det finnes til og med gamle folk over

åtte som har lært seg engelsk, har jeg

funnet ut.

Ja, det er ikke mange av dem, men

de finnes.

Jeg hadde en mor, jeg husker min mor

skulle til USA, jeg var midt på 80

-tallet, og hun er født i 42, og

da var det halvt år før jeg begynte

å kjøpe sånne der selvstudier med engelsk, med

kassetter og sånt, og hun spilte og lærte

seg engelsk før hun skulle på ferie.

Da kunne hun si, I am a boy.

Ja, hun var opptrent på det.

Hun fikk bestille seg mat, og det tror

jeg var bra.

Ok, bakteppet for å snakke med deg, Austin,

er jo selvfølgelig det litt mørke som skjedde

i USA her, drapet på Charlie Kirk, og

det er jo interessant, kjente du ham, eller

kjente til ham?

Jeg har følget ham i mindre enn 10

år.

Jeg har ingen personlig konneksjon til ham, men

jeg har sikkert sett hans forandring i karrieret

og organisasjonen han har bygget i ganske lang

tid.

Jeg skulle si, i de første fem årene

trodde jeg ikke så mye av ham.

Jeg tror ikke jeg var hans target audience.

Men som det er med mange mennesker i

hans profession, jeg delte mye av hans verdier,

og selv om jeg ikke har vært hans

target audience var jeg glad han gjorde hva

han gjorde.

Jeg tror han brukte mye positiv utvikling rundt

kollegiale debatter på universitetscampusene.

Da han ble åldre, og da jeg ble

åldre, han var 5 år yngre enn meg,

jeg skulle si i de siste 5 årene

har jeg virkelig fulgt ham.

Jeg så en av hans debatter på telefonen,

da nyheten gikk over notifikasjonen han hadde fått.

Så her ser jeg en debatt som nok

skjedde en år siden, eller 6 måneder siden,

og da jeg ser ham, ser jeg nyheten

gå over telefonen.

Og det var faktisk ganske surrealt.

Det var litt sprøtt, og så var selvfølgelig

reaksjonene sprø også.

Litt absurd å følge med på, for det

er liksom, mennesker er skutt, og det ser

alvorlig ut, og så begynner man å vitse

med det.

Det som har slått meg, og det som

hadde vært interessant å høre fra deg var,

han har jo blitt bokstavlig talt svartmål til

Norge, som en ekstremist, eller en langt ut

på fløyen.

Anders Behring Breivik.

Ja, ikke sant?

Som er helt vanvittig.

Men som deg, så har jeg ikke fulgt

ham tett, men jeg har sett ham i

mange år.

Fått opp noen klipp, og sett en og

annen debatt.

Og min subjektiv opplevelse av det, er at

han har fylt en konstruktiv rolle.

Det kan gå til at han hadde enkeltstå

steder som var ekstreme, eller utenfor, eller hva

du vil.

Men det er liksom helt åpenbart for meg,

at han verken er rasistisk, eller seksistisk, eller

noe annet.

Han har litt konservative synspunkter på en del

ting.

Han er en konstruktiv debattant, han tar debatten

åpent, han møter folk i øyehøyde, som er

litt vanlig å si.

Og jeg er litt opptatt av å få

fram den funksjonen han har spilt i kulturen,

og i deres bevegelser, altså republikanene i USA.

De som diskuterte Charlie Kirk den dagen før,

eller den dagen etter, eller de dagene til

nå, hadde enten aldri hørt om Charlie Kirk

før han ble mordt, eller hadde kanskje hørt

om ham i forhold, men hadde ingen realitet

om hvem han var.

Så da var det litt som å kramme

for eksampen i universitetet et par tider før

du må ta det, og så vise deg

som om du er den eksperten på det

spørsmålet.

Og jeg tror at litmustestet for det er

hvordan han har blitt framt i det norske

medielandskapet.

For faktet er, at hvis du hadde noen

forståelse om republikanene i USA, eller bare konservativer

i generelt, så skulle du også forstå at

Charlie Kirk var faktisk en ganske moderat republikan,

en ganske moderat konservativ, i den måten at

hans verdier hadde blitt delt som en standard

utgangspunkt på hva konservative republikanske verdier er.

Selvfølgelig med tro på kyrken og Gud, kyrke,

men også om familieverdiene, og virkelig bare den

standardbaseringen på hva det er å være en

republikan.

Så å bare malte han i dette livet

at han var en rasist, han har ikke

ennå, over årene, og du kan finne mange

spørsmål og snakker som han har hatt, hvor

han åpenbart sa at han ikke ennå trodde

i konseptet av ras.

Han trodde at ras var en sosial konstrukt

på den måten vi trenger det i dag.

Og det er mange publiske tilfeller hvor han

ble oppført av noen i lgbt-kommunen, og

i hver fall kan du se at han

har velkommen dem med åpne arme a.

til å diskutere ham, eller b.

til bevegelsen selv.

Han hadde veldig mye åpnet døren for noen

som skulle komme og kjempe for tradisjonelle konservative

verdier, og han hadde et åpnet døren for

de som ville diskutere ham på disse temaene.

Det som var mitt subjektive inntrykk var at

hver gang han møtte noen som var en

nominell meningsmotstander, og spesielt hvis du var svart

eller trans eller et eller annet sånt, så

ble du møtt med en ganske sånn betydelig

omsorg.

Han la et par lag med vatt rundt

for å behandle deg ordentlig, og høre deg

ut og hele den greia der.

For meg, de bruker det der sitatet om

svarte piloter og sånt, og det har vi

i og for seg forklart før, men driver

det ut av sin kontekst, og så etterlater

et inntrykk at han var rasistisk.

Det var nøyaktig, 180 grader motsatt, ikke sant?

Hvis noen, selv en annen svart person, i

den situasjonen hvor du vet at strukturen er

der for å glede seg på grunn av

fargens farge, så trenger du å undre instinktivt

om den personen er kvalifisert til å være

der eller om det burde være noen annen

som var mer tilgjengelig.

Det er ikke en rasistisk poeng å gjøre.

Det er en naturlig, tror jeg, respons til

systemene han diskuterte.

Systemene som ble implementert som gav preferensbehandling basert

på rasismen.

Han advokerte for avgjørelse av sånne policy, fordi

han trodde det var bedre at folk ble

behandlet basert på merittet av sin individuelle karakter,

i stedet for immutable karakteristikker som ingen kan

forvandle.

Det er også interessant, man ser jo i

disse viralklippene fra Kirk, og det er jo

gjerne et eller annet lite uttrykk av debatter

med ulike, men du ser jo de som

kommer inn med dette synspunktet for DEI eller

kvotering, eller hva det er for noe, ofte

ikke skjønner implikasjonene av policyen de argumenterer for.

Så du ser liksom, han må hver gang

forklare dette er konsekvensene, ikke sant?

Og du må bruke litt tid på å

forklare at jo, du diskriminerer faktisk basert på

hudfargen din.

Sånn er det helt absolutt.

For en kvinne i denne posisjonen er det

ikke nødvendigvis å forstå at hun ikke er

kvalifisert, men det er stadig en spørsmål, er

hun der for å fylle den kvoten, eller

var hun der fordi hun faktisk er kvalifisert

til å sitte i denne posisjonen?

Og det er det disse typer av policyer

gjør, de instillerer disse spørsmålene i menneskene, av

alle om disse situasjonene.

En annen kvote som jeg vil si er

nok den mest abuserte kvote i eftermiddelen, var

hvor han diskuterer at han ikke liker ordet

empati, og han sier at han synes at

empati er et nyårsord som gjør mye smerter,

og de bare bruker den delen av kvoten.

De gir ikke noe mer kontekst.

Hvis du skulle lese det i sin helhet,

går han på til å si at jeg

synes at empati er et mye mer passende

ord.

Empati betyr at du føler hva noen annen

føler, men du kan ikke muligvis føle hva

en annen person føler.

Empati er et mye mer passende ord til

å bruke når du sympatiserer med en annen

person.

Jeg uttaler kvoten selv, men det er poenget,

at han kontrasterte ordet empati til sympati, og

når du har den tilgjengelige konteksten, så lytter

det ikke så hjemmeløst og kjærlig som det

er når du bare gir teksten til den

første delen av denne uttrykken.

Litt til reaksjonene i USA, for en av

de tingene jeg har sett en god del

av de siste døgnene, er at det settes

opp små minnesmerker med noen blomster og et

lys og noen bilder og sånn, og så

kommer det noen fra den tolerante siden og

sparker og ødelegger dette her.

Jeg synes jo det er ille å se

på det i Norge, altså hvordan man håndterer

dette på, men det ser ut som du

har en ganske stor komponent i USA også,

som rett og slett ikke behandler dette med

en særlig verdighet.

Ja, så lenge det gjelder for å se

hvordan individene og memorialene går, men også i

den veien, er det å se denne åpne

masse-feiringen av døgnet.

Det var en nydelig poll som ble løst

av YouGov som møtte republikanske demokrater forløp eller

rasjonalisering eller justifikasjon for politisk violens, og det

var en serie spørsmål som ble spurt.

Og demokrater var 4-6 ganger mer likelige

til å si at politisk violens er akseptabelt,

og at politisk violens kan bli feiret.

4-6 ganger mer likelige enn republikaner.

Republikanerne var i de nære, enkelte digitene, 4

% sa ja til disse spørsmålene, eller 5%,

som fortsatt er 4-5% for høyt

selvfølgelig, men det var oppe i 20-tallet

for demokrater.

Det er ikke en mindre del, men det

hjelper også å fortelle oss at en majoritet

av demokrater ikke støtter dette, og en majoritet

av republikanere ikke heller.

Disse menneskene som har en plattform for å

snakke veldig lydelig, og fordi det er så

kontroversielt, får det mye oppmerksomhet.

Vi er...

Jeg lytte til en av dine episoder nødvendigvis

om dette eventet, og jeg tror at det

var deg som brukte opp Konstantin Kisin, og

hvordan han artikulerte det, og jeg så på

det, og jeg tenker at jeg har vært

en nyheter, og politisk aktiv, i hele min

adultliv, og kanskje også i min adolescens.

Så jeg er ganske nødvendig for nødvendige eventer.

Det tar mye å løpe meg rundt inntil.

Men i sammenhengen han gjorde at han ikke

kunne huske den siste gangen han følte denne

måten siden den 11.

september.

Og jeg kan si at jeg gjerne deler

denne artikuleringen, denne interne følelsen.

Dette hadde en effekt på meg selv.

Jeg følte for dager etter at jeg var

virkelig opptatt av dette.

Og jeg kan ikke huske at det har

hatt den samme effekten Jeg må si at

jeg har noe av samme følelsen, og det

er ikke nødvendigvis for drapet i seg selv,

for det er sånn grusomme ting som skjer

hele tiden.

Men det er reaksjonene på det, at det

sakte går opp for deg, hvor mange gærninger

du deler samfunnet med.

Det er det som er problemet nå i

USA.

For det siste året har konservativene vært gassløse,

og den venstre har, til og med presidentielle

kandidater, og presidentene selv, til Joe Biden, tilbake

til Hillary Clinton, og da til og med

mediepersonaliteter og tenkeledere i venstre, har helt normalisert

dehumaniseringen og dæmoniseringen av konservativene sammen med den

generøse bruk av ord som nazi, bygget, utfordringer,

alt dette.

La oss si at her i Norge, hvis

vi ble fortalt fra toppen at Russland infiltrerte

vårt regering og krosset bordet, og at vi

skulle forlore vårt land og vår demokrati, hvis

jeg konsumerte denne typen innhold, nærmest eksklusivt, og

trodde det, det skulle være en følelse av

nødvendighet til å ta opp armene og gjøre

noe om det.

Og jeg tror at det er i slutten

hva denne dehumaniseringen og den kontroversielle språken har

gjort til mange mennesker over de siste 10

årene.

Det er jo et eller annet med at

hvis du overbeviser noen om at dette er

Hitler, så er det jo ikke galt å

skyte Hitler.

Hvis du tar ut Hitler, så slipper vi

2.

verdenskrig.

Dette er en fyr som er du skjønner

at han har Karajan foran seg, selv om

han har gjort det bra i forklant.

Vi har bruket den retorikken over tid, så

ja, du vil overbevise folk.

Han ringte meg noen år siden med en

liste spørsmål og han vil bare kjøpe det

i munnen min.

Han var på vakasjon nederst nydelig, han var

med noen andre norske venner og han sa

der, nødvendigvis, mens de spilte på etter avslutningen,

at hans venner hadde rett til Charlie Kirk

som Hitler.

Det overrasket ham.

Han sa, jeg forstår ikke hvorfor det er

så mange norske venner som bare kan bruke

denne språket til å beskrive noen.

Som om, a.

om de virkelig tror på det, eller b.

om de virkelig ikke vet mye om Hitler.

Og hvis du tenker, dette er Hitler, hva

har noen til hans rett?

Jeg hadde en opplevelse for noen år siden,

vi sto på gata for liberalistene på Karjohan,

ikke sant?

Så kommer folk inn og da får du

en sånn temperaturmåling på folkedypet, om du vil.

Det er kanskje spesielt interesserte som går inn

om valg, både på Karjohan, men like fullt

at du får et ganske greit spektre av

ting.

Hvis du husker tilbake til 2019, så var

det den svære saken med disse Covington kids.

Det var en 16-åring som hadde litt

sånn dra til trynet, og hadde en Trump

-lue.

Og de sto der sånn og mindet their

own business.

Og så ble de egentlig omtrent overfalt av

en sånn der Native American-type, og det

ble en sånn svær mediesakuttale, fullstendig feilfremstilt.

Alle som ville finne ut av det kunne

finne ut av den kvelden.

Ingen gav det, ikke sant?

Så det ble jo presentert i Norge som

om det var noen sånne oppstørnasige, frekke drittunger,

som drev av å plage en gammel indianer,

og det var ukesvis, og ingen som korrigerte

seg selv, ikke sant?

Fullstendig.

Men det fascinerende for meg, for det var

i 2019, jeg sto på gata til kommunevalget

i 2023, og så var det en dame

som kom innom, og så begynte vi å

snakke om mediekritikk, og så tok jeg opp

denne saken.

Så jeg bare nevnte det, men det er

litt lav sannsynlighet for at en tilfeldig nordmann

på gata skal huske den saken, og hvem

han er, og hvis jeg sier navnet han,

så sier han «Nei, jeg aner ikke hvem

det er».

Hvis du husker han der guttungen med dra

til trynet og Trump-lua, «Åh, han, mini

-Trumpen, hvor faen tar han?».

Og det er liksom fire år etterpå, så

er det tilfeldige mennesker på gata i Norge

som har et aktivt hatforhold til en 16

-åring, som hun har sett på TV.

Og det er noe med ikke bare tar

hun feil på det, ikke sant?

Sånn at det er fullstendig urimelig å hate

han.

Men det er også den virkningen media har

på å forme så mange mennesker og hvilke

holdninger de har til ting.

Og så er det den der konsekvensene og

følelseslivet fra det, som kommer ut av det.

Og den generelle holdningen til ting som skjer

i Amerika, ting som skjer med sånne, Arne

formulerer det som at man ser på sånne

mediepersonheter som tegneseriefigurer.

Så man kan ha litt sånn utrett menings

- og følelsesutbrudd overfor dem.

Men en sånn ting som virkelig...

Man så den der videoen med Kaur som

lo av dette, og mange andre som lo

av dette, og uverdig opptreden, og den der

hele kvalifiseringsmarathon Olympiaden som alle driver med.

Og så blir du litt sånn satt ut

av at dette er uverdig, det er skjevdekning,

men det er vi jo vant til, ikke

sant?

Og så så jeg denne saken fra Oxford

Union, den der lederen av Oxford Union, som

også hadde reagert på den måten og le

av drapet og liksom high-fivede det.

Og så skjønner du etterpå at han, lederen

for Oxford Union, har faktisk debattert Charlie Kirk

med en meters mellomrom, så han har stått

og sett dette mennesket i øynene.

Så det er ikke den der tegneseriefiguren engang.

Det er et menneske du har møtt, hatt

en høflig debatt med, og så jubler du

over drapet hans i dag.

Vi har ikke møtt hverandre.

Jeg finner det, og i alle mine politiske

aktiviteter, jeg har krossført med mange mennesker som

jeg har fundamentalt ideologiske forskjell.

Men når du møter dem, og du forstår

ok, dette er en person, dette er ikke

mer en mediefigur.

Det er mange av dem som du kan

utvikle kjærligheter med, og fortsatt ikke sikre med,

fordi du har en menneskelig forhold nå.

Og jeg tror at det i seg selv

er en menneskelig natur.

Vi har forlort det.

Vi har blitt så polarisert, og så mange

av oss er endelig online.

Vi interagerer ikke så ofte i virkeligheten.

Men i alle fall, dette er hva konservatene

føler.

Jeg vet ikke om du så Bill Mahers

reaksjon til dette.

Jeg tror han hadde en ganske sober reaksjon

til dette.

Han beskrev hans opplevelse, hans personlige opplevelse med

Charlie Kirk.

Og da, hans konklusjon til det var jeg

har møtt så mange av disse menneskene, og

ingen av dem er så galt som de

gjør dem til å være.

Han er en god menneske.

Han var en kjærlig menneske.

Og den måten han karakteriserer det, er at

du kan få en konservativ her, og jeg

kan ikke sikre med hver eneste av dem,

men i alle fall snakker de, og prøver

å snakke, og ha en dialog, og en

diskurs med oss.

Den venstre vil ikke snakke.

Det er morsomt at du sier at han

hadde en drulig tilnærming, fordi jeg så podcastversjonen,

og da sa han at han kom nok

til å drikke mer i dag enn vanlig.

Ja.

Var han ikke på med Charlie Sheen?

Nei.

Ja, ok.

Så i dag må jeg drikke mer enn

...

En ting er at du har andre som

reagerer med å juble og si at det

var fint, men det er litt om i

hvilket samfunnslag de gjør det, og det er

litt forskjell på om bilmekanikeren eller rødleggeren eller

et eller annet gjør det, eller de som

på en måte pusser litt på det og

pynter litt på det, men som jobber i

TV da, eller i New York Times, eller

Washington Post, eller et eller annet.

Det er noe med hvilket nivå de er

på.

Men jeg vet ikke, hvordan deler du, vil

du si, medieavdelingen i USA er da?

Klarer de fleste medier å holde seg i

sjakk og ha en forluftig tilnærming, eller er

det dårlig sult, jubel og glede?

As far as the Norwegian press landscape goes,

it's so diverse.

I mean, there's a spectrum.

So I guess it just depends on how

far, which way on the spectrum you're gonna

go.

As far as the legacy media outlets go,

the mainstream media outlets, there's this kind of,

whether it's center, center-left or left, there's

this insidious kind of impression that's constantly being

left.

They acknowledge that this is an assassination, and

they acknowledge that this is a truly impactful

moment for the nation.

But there's always this equivocating.

Yes, he shouldn't have been assassinated, but.

Let's say the roles were reversed, and it

was some thought leader for the left.

Dean Winters.

And there's never a but.

This is a horrendous thing that's happened.

We all agree that it's a horrendous thing

that's happened.

There's no justifying it.

Yeah, they were assassinated, but look at what

he said.

I mean, are we really surprised?

And that's kind of, I think, what the

media is telling in the United States.

A summarized characterization of the narrative.

Here in Norway, it's a little bit different

because well, first, the Norwegian people tend to

be culturally and innately more trusting of authority

than Americans are.

And more forgiving as well.

And when you have the mainstream media here

in Norway, all of which gets some forms

of subsidies from the state, well then, technically,

they should be viewed, when you're kind of

evaluating the situation, as somewhat of a state

apparatus.

Not only are they authority as far as

delivering the news and giving media analysis to

its audience, but there's a state component to

this that's backing whatever it is they're saying.

And these people are supposed to be the

experts.

And so when you put these two things

together in the equation, you have an audience

that's trusting of authority and forgiving of authority

when mistakes are made, and willing to sweep

things under the rug collectively.

And then you have this media that's obviously

ideologically biased and driven, and not an expert

as far as the United States goes, or

an understanding of the United States.

Then you end up with the result of

that being your average Norwegian casually referring to

the assassinated as, well, you know, he was

like Hitler, though.

And I think that's how you end up

with that result.

And I commend those

for admitting that.

And I saw one article and forgive me

for not remembering exactly who the author was,

but the point of it was, how can

we expect in Norway to maintain any credibility

in our publication if we're writing about a

topic that so many in our audience know

more than us about?

There's so many that are reading what we're

writing and they know that we're wrong.

They know that we don't know what we're

talking about, because they know, as an average

reader, far more about the topic than we

do.

And there you erode your own credibility when

you start down that path.

There's an amnesia, the idea that you browse

through the newspaper and you come across a

topic you know something about, where you have

domain knowledge, and you see that journalism is

all over the place.

The cause and effect are quickly opposed.

And then you think, oh my God, how

can he work in a newspaper that's not

known to hospitals, or businesses, or the US,

better than this, and write about it?

And then you go on to something you

don't know about, and then you start to

trust it again.

And that amnesia comes in, that you forget

how little they knew about the thing you

knew about, and then you think that they're

still trustworthy on other things.

And that's very scary, and that's the trust

you're talking about.

Because in Norway, we have a tendency to

not think of ourselves as very authoritative, right?

We compare ourselves to the Swedes, and they're

much worse than us.

They're huge, they walk in line, and everyone

stands on the right side of the escalator.

We're incredibly conformist here.

And it's like, the corridor of opinion is

really narrow.

And it's evident in this case, among other

things, that those who let it go, or

even those who try to defend the other

side, like Imre Marstall and Andresen from Minerva,

who were there to take the other position,

to talk to Magnus Marstall.

And it's like, it's such a soft defense,

and it's so careful in avoiding it.

I also saw that Gauter Scherwe was talking

to Dan Burchoy.

And it's much of the same.

Dan Burchoy becomes incredibly evasive, and Scherwe gets

to talk freely with quite imprecise turns.

He's good at talking, and he doesn't say

anything completely crazy, but you draw the impression

all the time in one direction, right?

And that's fine, because he's an opinionator, and

has a position in it.

But it's like, what you avoid without meeting

the opponent, that's quite absurd in Norway, I

have to say.

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

...

er lederen av Republicans Abroad i Norge og

stiller spørsmål om Charlie Kirk?

Og det er en positiv ting.

Og jeg ønsker at, i noen måter, noveligheten

med å snakke med medieren vokste opp for

meg lenge siden.

Så det er ikke som om jeg er

myktet over det, eller fornøyd.

Jeg er stadig en leder av Republicans Abroad,

og du vil tenke deg at jeg er

en av de første som spør om disse

veldig relevante spørsmålene.

Men nei, da det kom til Charlie Kirk

var det bare Ine Heter som kontaktet meg

og lagde en intervjue og skrev en artikkel

om mine første tenkninger i den nære tilfellet.

Men nei, ingen andre.

Og en gang i tiden, alle av dem

hadde ringt meg.

Jeg tror også at de ikke så mye

kjenner for min kritikk om norske medier eller

de ekspertene de vil bruke.

Og under den siste kampanjen i valget, og

snart etter valget, hadde jeg noen spørsmål med

noen som jobbet med medier og jeg tror

at de nok husker det.

Jeg vet ikke, jeg er ikke så mye

av en konspirasiv person men noen ganger får

jeg den følelsen at jeg kanskje har vært

blakklistet i denne kampen.

Men jeg vet ikke om det er sant.

Det er veldig hyggelig å ha deg her

i hvert fall.

Jeg er glad for å være her.

Min fascinasjon for dette i litt sånn metaperspektiv

er altså at du har et politisk attentat

og så klarer man å vri det til

at man problematiserer ofre.

Det er omtrent ikke snakke om gjerningsmannen.

Det er omtrent ikke snakke om problemer med

politisk vold.

Det man klarer å problematisere på basis av

dette, etter at en prominent republikaner er skutt

og drept, og etter at presidenten har forsøkt

skutt to ganger, så er det man problematiserer

er risikoen for en backlash fra Høyre siden

i USA.

Det var en kjærlighet for hvordan Trump kan

eksploere, og det er sånn at de karakteriserer

Trump for å eksploere denne assassinasjonen og Charlie

Kirk.

Faktum er at Charlie Kirk var så god

som familie til Donald Trump.

Donald Trump, jeg tror fullt, og har sett

hans relasjon med Charlie Kirk oppleve over årene,

tror jeg at Donald Trump hadde en kjærlighet

for Charlie Kirk.

Det er ingen følelse av det at det

er eksploerasjon.

Simpelt å karakterisere assassinasjonen som det er, og

effekten det har på landet, er ikke eksploerasjon.

Det er ikke det samme.

Vi er røde.

Konservativer er røde.

Og Donald Trump er også rettvis røde.

Selv om han ikke var presidenten, ville dette

gjort han personlig, på grunn av hans personlige

sammenheng med situasjonen, men også på grunn av

at han selv har vært på den andre

siden av bulleten et par ganger.

Så jeg utstyrer og utstyrer disse karakteriseringene av

eksploerasjon.

Ja, vi navigerer noen slags unnskyldt territori.

Det er noen sammenhenger laget, og jeg tror

rettvis så til assassinasjonen av MLK.

Ikke nødvendigvis i motivasjoner eller ...

Selvfølgelig er hver personens agender annerledes, men med

tanke på pågående på landet, så tror jeg

det er en rett sammenheng.

Jeg er ikke sikker på hvordan vi skal

forandre.

Jeg har noen ideer om hvordan landet kan

forandre, men det er enda tid som viser.

Nei, vi gjorde ikke det.

Det var ingen vild ...

Det var vigils, minneskap og bedrømme.

Det var ingen vilde røyter.

Ingen løp deres lokale bygninger.

Ingen burde bruke deres egen områder.

Det var ingen følelse av vildhet, uansett i

situasjoner, veldig isolerte lokale situasjoner, hvor folk kom

inn for å forsvare og forfølge memorialene mens

folk var omkring for å bedre.

Jeg så et par videoer der et par

mennesker forlokk deres temper.

Det var akkurat det, faktisk.

Vi har ...

Begrepet å be om jording kom til mind.

I Norge har vi et rettsprinsipp for det

som heter rettness i harme.

Det ville falle inn under, og det vil

si at du blir ikke dømt for å

bruke vold mot mennesker i en sånn situasjon,

fordi de har bevisst med vilje provocert så

mye på en person de planlater.

Det er good to go.

En annen ting.

Man har jo demonisert Trump i mange år

som vi er vant til den der tegneseriefiguriseringen

av ham.

Den er ganske fremtredende med J.D. Vance

også.

Når du snakker om å ha en personlig

connection, så var vel J.D. Vance enda

mye nærmere Charlie Kirk.

J.D. Vance hadde vel ikke vært senator

hvis ikke for Charlie Kirk i utgangspunktet, så

hans karriere og hele greia lener seg ved

egentlig på at Charlie Kirk var en av

de første til å omfamne hans kandidatur da

han stilte til senatsvalg.

Når han da hoster podcasten til Charlie Kirk

første episode etter at han er borte.

Så er det også gjenstand for en sånn

lattlegjøring og tegneseriefisering her i Norge.

Det er en sånn vicepresident i USA som

har sagt noe sprøtt om Charlie Kirk.

Det er ingen anerkjennelse av at det var

et menneske du kjente som er revet bort

på en helt urimelig vis.

Vi snakket om empati og sympati.

Det er ingen anerkjennelse av det.

Det er mye som skjer med anerkjennelser på

alle medier, om det er sosiale medier eller

nyheter.

Men det er også mye som er omfattende.

Det er veldig forsiktig informasjon til å maler

et stort bilde eller en karakter i et

stort lys.

Det forlader et stort antal kontekster og ting

som betyr noe.

Til en annen punkt av ironi der, tror

jeg at leftistene og dem som tar medierne

medier, forlader deres egen grunn nå.

Hvis det gjelder støtte for konservativer, støtte for

Turning Point, det er utrolig mye de får

i forhold til dette.

Jeg har sett rapporter om at kyrkene har

stiget mye i USA.

Dette har hatt en effekt.

Det er vanskelig.

Jeg tror at mange som har mikrofon og

har en slags styrke i den industrien, jeg

er ikke sikker på hva du kaller det,

men de opplever som om publikum ikke kan

gå til noe annet for å få mer

informasjon.

Jeg er ikke sikker på om det er

i denne situasjonen at det vil ta oss

tilbake til en mer rådgivende ton og en

mer produktiv og konstruktiv sammenheng med mennesker vi

ikke er sikre på.

Jeg er ikke sikker på hva som kan.

Jeg er ikke sikker på hva som kan

gjøre det for oss.

Jeg er relativt moderat på de fleste ting,

og i hvert fall når det kommer til

omgang og kostyme og den type ting.

Jeg kjenner disse folka skal jeg ikke ha

noe mer.

Jeg har null toleranse for den type oppførsel,

for det er rett og slett bare å

ikke oppføre seg.

Min teori er at det er så mange

vanlige mennesker som ikke har den mikrofonen eller

den talerstolen som mange har, som bare reagerer

intuitivt på dette.

Det er en fyr som har skutt, og

du fokuserer på dette, du vet hva.

Nå er jeg på vei ut, jeg skal

ikke ha noe mer der å gjøre heller.

Og jeg kjenner det selv, ikke sant?

Og jeg kan garantere at jeg har multiplisert

meg ganske mye for mange andre.

Du hadde jobbet i kalisert etter at du

ble anarchist, du.

Ja, det er fint.

I think you're absolutely correct, and I think

one of the more, intuition is absolutely the

right word to use in that.

You do have these kind of, I guess,

normies, people who are not consumed by politics

and current events, and pick it up piece

by piece throughout their day maybe, or throughout

the week.

And there is going to be an intuitive

reaction to this, and the only people, I

would suggest, the only people that this kind

of narrative is actually speaking to, are people

that have, there's something wrong in their head.

There is something wrong.

And I think you have social media and

cultural causes for that, but it's not a

majority of the people.

This is a minority that this is speaking

to, it's a minority of people that identify

with this type of language and almost Orwellian

reporting of the event.

But I do think, you're right, there is

an intuition for most people to say, why

are we talking about this?

In the days after, for example, we're still

trying to find the killer.

Why are we talking about this right now?

And then now that the killer has been

caught, and the evidence has painted a pretty

clear picture, something I was never in doubt

in, I think I knew, and I think

most people knew, exactly what this was when

it happened.

There wasn't a convoluted mystery, it was pretty

straightforward.

And now we know that the suspicions are

true, and you still have, I still am

getting confronted by people, some even in my

own family, who are saying, I don't understand

why you're so angry.

It was obviously a SuperMAGA guy that did

this.

It was a Gruyper that did this.

It was this right-wing guy who wanted

to kill Charlie Kirk because he wasn't right

-wing enough.

And I've said, what are you reading to

come to this conclusion?

I mean, if that were the case, I

would have no problem acknowledging that that's the

case.

But there is no point of evidence that

we have been provided so far by the

authorities and by the FBI, that could point

to anywhere close to that direction.

Well, but

the

irony of that is so many of the

people who are making this false claim about

him, many of them probably know better than

most of us that your politics is not

necessarily in line with the politics of your

family.

A lot of these kind of radical leftists

have broken from their own families, or their

families have broken from them because the state

of polarization in the American political landscape.

So, I find there to be a degree

of irony there because of all people in

American politics that should understand that maybe my

politics aren't quite in line with how I

was raised and what my parents believe in.

There is a break there, and I think

more of a break these days than there's

ever been.

Of course, I think in earlier periods of

American history, whatever your family's politics were, would

be a good predictive indicator of being able

to make a relatively accurate assumption of what

someone else believes.

As it were, they came from this area,

their parents are, you know, Quakers or Mormons

or whatever, and you can probably make a

safe assumption of what's on it.

But that isn't the case today because we

have the internet, and people have all these

other doors and windows to be influenced by

throughout their day.

But yes, they are definitely leaning hard on

the fact that he came from a very

small, rural, bedroom community, conservative Republican community, Mormon

community.

Utah is the Mormon state, and so of

course in the immediate aftermath, to say okay,

this happened in Utah, he's from Utah, I

think they were leaning on that very hard.

It must have been a Republican.

Cognitive dissonance is a very pleasant subject.

That's true.

Over the years, and since you've seen cycles

of insanity go through and disappear again, I've

come to the conclusion that here in Norway

we have a long history with it.

In the 70s, we had the madness of

AKP-ML.

It flew around and terrorized people and was

violent and unilateral.

And then it just dies out, and then

you get to a collective understanding that it

takes too long.

They have to apologize for what they have

been doing.

And it's like a cycle of insanity.

They've been doing that green shift and sea

wind for years.

It looks like a mental illness when you

see it, doesn't it?

You just don't understand how it's possible to

have a public debate that just keeps going

at this level.

But it just keeps going, and suddenly it

just dies out.

And then everyone turns 180 degrees, along with

nuclear power, along with the COVID-19 things

that have eroded so much trust in the

media and political leaders that what they don't

understand now, what we were talking about in

the city, that cultural shift they are now

contributing quite hard to create.

So the consequences of this in the long

run will be so much bigger than they

perceive now, because they think they have hegemony

on this, but there are so many who

don't buy that package anymore, and don't trust

what they are being told anymore, because they

are being lied to, right?

And I don't know what to say.

There are also some signs.

We talked about such memorabilia of Kirk that

were destroyed and trampled, right?

I just saw a video of a surveillance

camera that was filming a vigil that someone

had been kicked and thrown in all directions.

And then there are some boys on kick

scooters driving past early in the morning when

no one else is around, and then you

see that they stop and then they go

up, and then they repair and put everything

back up again, and then they drive on.

And you see the basic decency that lies

there among ordinary people who are not such

fire in the belly activists, right?

But who are just normal, decent people.

You see them reacting to these people who

are so ideologically autistic that I have seen

for a while.

An ex-account, and it is of course

not representative of anything, but it started like

this.

We are Antifa.

We are going to fight against anti-fascists.

We are 180% against anti-fascists.