Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse.

Og frustrerte.

Og andre.

Og for denne episode nummer 100 så sitter Trond Sørensen, Arne Eidshagen og meg selv, Vegard Nøtnæs, rundt bordet.

Ja, ikke verst. 100 episoder.

Ja, det er for en ski.

Og det er jo nå som vi sitter her og spiller inn på mandag, så har det kommet inn en melding om at paven har gått bort.

Ja.

Har ikke hørt om det.

Det er enten oss eller JD Vance som ble for store for at det var plass til både Paven og han, eller oss.

Ja, for de som mener at JD Vance er satan, så har jo de fått vann på mølla i hvert fall.

Ja.

Hvor mange timer var det før?

18, tror jeg.

18 timer, ja.

Og det er til nyhetsmeldingen, så det er jo liksom.

Ja, da er det hvertfall det, da.

Enten det er JD som er skyld i dette, eller om det er Paven som bare ikke har fått nok av oss.

Som sikkert mange andre.

Ja, ja, ja.

Så er det i hvert fall 100 episoders jubileum i dag.

Da føler jeg at egentlig så burde det startes med litt selvskryt.

Ja, hvorfor ikke?

Selvskryt er jo bedre enn mye annet.

Ja, eller enda bedre. Vi kan starte med noen andre som skryter, altså.

Og så kan vi gjenta det. Det er en form for selvskryt og andreskryt samtidig.

Det må være bra.

Ja.

Nicolai skrev helt uoppfordret en artikkel i Liberaleren.

Ja.

Hva var taglineen, Trond?

Den var noe sånn som at du blir dummere av å ikke høre på Sidelinja.

Nettopp.

Og det var jo i motsetning til...

Altså, nå skal det sies at Ness har endret sin tagline.

For han hadde jo...

Vi lover jo at du i hvert fall ikke skal bli dumre av å høre på,

var vel hans tagline i utgangspunktet.

Men nå har han begynt å love at folk skal bli smartere.

Nettopp.

Aktiv og positiv, ja. Ja, det er ikke bedre, det.

Ja, ja. Men det var veldig hyggelig i hvert fall.

Og så må det vel i all oppriktighet sies at

Nikolai har jo vært med å spille inn et par episoder,

så han er jo ikke helt uhildet i dette.

Slutt med det.

Men det er jo lenge siden.

Altså, vi har fått han til å høre på podcast, da.

Som ikke handler om true crime.

Men dere, Kara,

hva tenker dere om prosjektet så langt?

Hva tenker dere videre?

Noen som er sikre er jo at det å delta i det

gjør jo det at du er litt skarpere på alt som skjer i verden.

Ja, hva skal vi si?

Så det har i hvert fall vært en fin greie.

Selv om det innebærer litt sånn å skreble ned

noen notater for å kjapt lese det.

Noen artikler, ikke sant?

Som gjør at vi av og til går litt fort og gærlig.

Ja, men sånn alvorlig gærlig er det jo ikke noe vi vet.

Jeg tror vi tåler å bli faktasjeket.

Selv av de mest nidkjære faktasjekkerne

er faktisk da til nå.

Ja, jeg har jo eksperimentert litt med å få

sånne AI-er til å faktasjekke noen episoder innimellom.

I hvert fall når vi er...

La meg også bare...

For den lytter som ikke måtte ha forstått det enda.

Vi er ikke kjempegodt forberedt.

Så når vi ramser opp tall og annet,

så er det litt på hukommelsen og litt på cirka.

Og så litt på å søke de opp der og da.

Og litt på det.

Så er vel kanskje min ambisjon i hvert fall,

er at vi skal bruke pauseknappen litt mer

og slå opp ting så vi liksom sier...

er sikre på at vi sier riktig ting.

Det jeg ofte gjør er jo å sjekke det i post

når vi redigerer det, og liksom bare slå opp ting

og se at vi ikke har sagt noe som er helt feil.

Og det har jeg det gode å finne noe segelig av.

Og kjørte gjennom noen AI'er innimellom

for å faktasjekke.

Og de feilene du får,

de påpekningene du får fra AI'en,

er stort sett at AI'en ikke har oppdatert med

siste informasjon.

Så stort sett så har vi rett.

Eller sier riktige ting i hvert fall.

Og så, vet du hva?

Vi hadde et eksempel på at vi snakket fra hofta her

for noen episoder siden.

Vi snakket om valgsystemer i Argentina.

Og så leser jeg opp resultatet fra valget

der Milei fikk 27 prosent eller noe sånt.

Og så sitter både jeg og Arne og husker et eller annet sted

mellom 10 og 15 prosent.

Det viser seg at begge hadde rett.

Fordi valgsystemet i Argentina er faktisk

på samme måte som i USA.

Du velger en tredjedel av senatet

og halvparten av kongressen hver gang.

Så det betyr at etter et godt valg,

der du fikk 27 prosent, så hadde du ingenting fra før

og så får du da halvparten.

Så han har mindre parlamentarisk støtte

enn vi endte opp med å lese ut av Wikipedia

fordi vi leste bare valgresultatet.

Og da har vi klart å korrigere oss selv samtidig.

Det synes jeg var bedre.

Ja, ikke sant?

Men det er jo et eksempel på hvordan det går gærent

når man ikke har lest seg opp på forhånd

og bare tar det på hukommelsen.

Ikke bare alle detaljer i hodet.

Jeg tenker, kanskje vi skal si litt

om hvordan Sidelinja ble til.

Ja, det var jo på en pub.

Vi satt tre stykker og drakk øl,

og så ventet vi her.

Hadde det ikke vært fint å ha mikrofoner mellom oss nå,

tenkte vi.

Ja, ikke sant?

Vi synes vi sa så himla mye smart

etter at vi hadde drukket en god del øl.

Akkurat som alle andre som drikker mye øl,

og til tider har det kanskje blitt mye øl.

Folk som drikker øl uten å ei mikrofoner,

de er fortatt.

Nei, men det begynte vel med denne nye valgloven.

Uten den så hadde det ikke blitt noe Sidelinja.

Nei, det har fått meg til innsending.

Det er at man har kanskje vært litt passiv.

Kanskje det hadde vært en lur ting

å etablere Sidelinja uavhengig av for to år siden.

Ja, da hadde det kanskje vært overlinje, midtbanen.

Ja, midtbanen, sånn rent bortsett fra en ting.

Vi kjente ikke hverandre spesielt godt den gangen.

Nei, det kan du si.

Nei, jeg visste hvem du var,

men jeg tror første gang vi virkelig hadde en samtale,

det var etter en kveld på Kaffee Amsterdam,

hvor jeg stilte noen spørsmål til foredragsholderen.

Det var en, jeg skal ikke nevne navn,

men han kom med noen ordentlige slengbemerkninger,

og dem var så drøye at Vegard reagerte på dem,

for dette var sånn, sånn var det ikke lov å si.

Så han kom bort og fortalte meg at han hadde vært å brukt kjeft,

for sånn kunne man bare ikke snakke.

Vi må kanskje forklare at Kaffee Amsterdam er åstedet

for den såkalt liberale aften hver måned.

Hver måned er vel å ta i.

Nei, hver måned.

Siste tidslag i måneden, Arne, er å drikke deg hver måned.

Sånn er det.

Jeg fliret nå når han kom med noen skarpe stikk fra siden,

og så synes nok Vegard at det var ikke helt greit,

så han måtte liksom føle at dette er et fyr som jeg ikke har sett her før,

så her må jeg bolere litt, og så sto jeg og fliret selvfølgelig.

Men derifra ut så ble det jo en del samtaler.

Ja da.

Nå har vi jo sittet i noen styrer og sammenkomster sammen i en del år,

for det er jo noen år siden dette her.

Det er fort fem år siden.

Det er ikke det, vet du.

Nei, jeg tror ikke det.

Det var før pandemien.

Nei, det er ikke det, vet du.

For det var etter at jeg flyttet inn til Oslo,

og nå flytter jeg inn til Oslo, mars, to år siden.

Akkurat.

Det er sånn tider går fort når man er gammel.

Jo, men denne nye valgloven kom,

og så det prosjektet vi egentlig møttes gjennom

var partieliberalisme,

og så er det åpenbart at det står for fall.

Ja, og grunnen var selvfølgelig det at

de store partiene, eller det vi liker å kalle stortingspartiene,

de fant ut at det var på tide å trekke stigen opp etter seg,

ikke få noen nye konkurrenter på banen,

for det er noe herk med konkurransen selvfølgelig.

Så derfor så fikset de på valgloven,

sånn at ja, det burde vært veldig, veldig, veldig vanskelig

for et parti som liberalisme.

Jeg liker å bruke litt klare retorikk.

De gjorde det per alle praktiske formål,

forbudt å starte et nytt breddeparti,

og prøvde å drifte det.

Ja, det er umulig å drifte over tid,

er det rimelig å si.

Så er det, det er liksom på en måte litt greit,

men også litt sånn ubehagelig og ekkelt det er at,

i Norge så er det sånn, du forbyr ikke partier,

ikke sånn at du bare fikser reglene

sånn at de har løpt å legge seg der selv.

Jo, nei, og la oss si,

det hadde liksom vært fair enough

hvis det var sånn helt åpenbart,

ikke livlaga, og at du bare liksom kastet bort tida.

Sånn var det jo ikke, vi var jo,

vi er vel det største, eller neste største parti

som ryker da på denne nye valgloven,

og det er jo liksom, det er ikke 200 stemmer,

det er 5000.

Ja, og så er det en ting til som jeg liksom tenker,

jeg så den gangen Liberalistene på en måte hadde litt sånn

driv i de sosiale mediene og sånn,

så var det veldig tydelig å se at både FPU og FRP

var liksom, de kom innom og snakket med litt retorikk

og litt punkter og sånn innimellom.

Så man hadde en viss påvirkning,

selv om man ikke hadde noen politisk makt

fra Stortinget, fordi at FRP også skjønte at,

det er ikke det at vi lekker medlemmer dit,

eller lekker velgere nå,

men det ligger et potensial her,

og det potensialet, det må vi prøve å fange opp,

så de, om ikke annet så retorisk,

så begynte de å liksom passe litt på

og snakke litt på den måten innimellom da.

Og jeg synes jo det er verdt å bringe opp at

de ti årene vi holdt på som parti,

så stod jo vi på Karl Johan og snakket om

kjernekraft som den eneste mulige klimaløsningen,

ikke sant?

Vi snakket om problemet med sløsing,

vi stod i pandemien og snakket om

Great Barrington-erklæringen,

altså de som må beskyttes,

men ikke stengt ned hele samfunnet.

Jeg synes jo det lukter ganske roser av mye

av det vi har stått for,

selv om alle tre tingene

var ganske lattelige,

eller irrelevante,

eller bare sånn merkelige.

Det var ikke salgbare når vi solgte det.

Nei.

Også, ja,

mer populært i dag.

For det er nesten litt sånn skjebneironi her,

at veldig mange sånne liberalist-saker

har jo egentlig fått litt mer vind i seil

med tiden,

for eksempel sånn antisløsing

har jo blitt veldig populært.

Der er det bare,

tror jeg nok det er bare en ting å gjøre,

og det er å dele ut all ære til

Are Sørberg,

sløseriombudsmannen.

Fordi det han har gjort der i løpet av

snart 11 år,

det er en formidabel jobb,

og han har virkelig fått påvirkning

på hvordan ting skjer,

og hva som er aktuelt i det.

Vi snakket om å skrive om sløsing,

og så klarte ikke politikerne nødvendigvis

å følge opp enda,

men han skaper uansett press.

Ja, så det er klart,

han har jo vært en veldig, veldig viktig

opinionsdriver på dette følget.

Så all ære til Are på her.

Så nå har vi jo

da dette som episoden nr. 100.

Jeg skal nok innrømme at jeg ikke trodde

vi kom til å komme til 100.

Det viser seg at det er lettere,

vi har mer innhold enn vi trodde.

Ikke minst så tror jeg vi har blitt litt ivrige

for å finne ut at vi faktisk har mye på hjertet.

Og dette tross for at vi kanskje

ofte snakker om de samme temaene,

det er bare at de gir seg ikke til verden heller.

Vi snakker veldig ofte ut fra

å kalle den samme filosofien,

de samme prinsippene,

også er det de samme sakene som går rundt

i samfunnet også,

kommer tilbake igjen,

og blir aktuelle, og mindre aktuelle,

og blir mer aktuelle igjen.

Det er klart at da vi også blir på en måte

litt trengt i den fanen der,

så innimellom klarer vi å finne noe å snakke om

som ingen snakker om.

Jeg tror kanskje, som Arne sier,

la oss si vi sa at vi hadde

5-6 hovedpoenger som vi kanskje kommer inn på

i en eller annen form i nesten hver episode.

Men det er jo hovedpoenger som kanskje

glipper litt i den offentlige debatten for øvrig.

En ting som vi tar opp til stadighet

er jo denne favoriseringen av middelklassen

i all velferdspolitikk.

Og det gjelder på så mange politikkområder.

Det er på en måte verdt å bringe opp poenget

for å slå hjem den ballen.

Å åpne opp øya til folk som ikke har tenkt på dette før.

Hjelpes hvorfor har vi et kjempedyrt velferdssamfunn

for å ta vare på de som kan ta vare på seg selv,

når ordningen til og med er retta inn

mot de som kan ta vare på seg selv,

i stedet for de som faktisk faller utenfor.

I sammensleget så er det jo verdt å nevne

at vi ofte snakker om at vi foretrekker

nøytralitet, for eksempel en nøytral politikk,

som, hvis man skal sette seg på spissen,

egentlig betyr slutten på politikk for bestandig.

Ja, ikke sant?

Slutten på politikk i den forstanden

at veldig mye av politikk handler om

å gjøre ikke nøytrale ting.

Det handler om å gjøre valg på vegne av innbyggerne.

Politiker skal bestemme ting som de ikke

egentlig nødvendigvis er spesielt kompetente på

å bestemme.

Nettopp, og det er jo den der spillebrett,

og så er spørsmålet om du skal være spiller

eller spillerregellager eller dommer.

Ja, ikke sant?

Og en stat som er en sånn nøytral dommer,

som mulig, og kanskje også ikke dømmer

på noe særlig annet enn noen kjernepunkter.

Nei, så vår tanke er jo liksom sånn,

at hvis staten både skal være spiller og dommer

samtidig som kommer til å snuble seg,

så kommer staten til å snuble i egne bein.

Men har dere lært noe?

100 episoder, har vi lært noe?

Det synes jeg alltid er interessant.

Jeg kan jo begynne for min egen del.

Jeg har definitivt lært noe om redigering

og sånne tekniske ting.

Og så synes jeg jo det er nyttig

å ha de samtalene her sånn,

fordi at en ting er at du sender ut i verden,

og så får du av og til noen tilbakemeldinger på det,

som du kanskje ikke hadde tenkt på.

Og det synes jeg er veldig nyttig for min egen del.

Og så synes jeg også det er nyttig

å bare si hva jeg tenker høyt,

fortrinnsvis så ufiltrert som mulig,

og egentlig bare få en direkte tilbakemelding over bordet på det.

Og så er det av og til litt spennende

å sende ut i verden, fordi du ikke er helt sikker på

om du er innenfor eller utenfor.

Fra mitt perspektiv så tror jeg

det direkte svaret på spørsmålet,

det handler om det som jeg nevnte litt tidligere,

om å være skarp på hva som skjer ute i verden.

Men jeg har også lært noe litt interessant.

Jeg tenker jo på oss som har denne podcasten,

at vi er litt forskjellige av natur,

forskjellige typer, har forskjellige personligheter.

Og det er noe med at vi har funnet en form

som jeg tror er appellerende for mange lyttere.

Jeg håper jo det.

For å begynne litt på begynnelsen,

så hadde jo du en sånn idé, Trond, i begynnelsen.

Den gjorde deg vondt.

Stemmer, jeg liker ideene.

Jo, nei, men du liksom tenkte at

Arne og jeg skulle være sånne,

holdt på å si intellektuelle fyrtårn,

og så skulle du være mannen fra folket

som stilte dumme spørsmål.

Jeg tror du kalte det for idioten og nerdene,

eller noe sånt, som jeg var veldig, veldig

ukomfortabel med.

Men dynamikken i det er jo der på et vis.

Arne har økonomrollen og fagmannrollen,

på et vis.

Jeg har litt sånn programlederrolle,

så jeg holder meg litt mer på matta

innimellom i hvert fall.

Og så er du den litt mer jordnære som ...

Beina på bakken.

Ja, folk gjør ting mer folkelig direkte,

og sånn sett så er du litt enn dynamikken

du var ute etter.

Du er ikke dum nok.

Nei, men poenget med å være idioten,

det er jo at idioten er jo på en måte

i apostrof.

Men vi lever i et samfunn der politikere

stort sett behandler befolkningen sin

som idioter.

Og da er det jo veldig hyggelig hvis

de idiotene har en mening, tenker jeg,

og kanskje kan grunne i den.

Sånn må jeg jo si for min egen del.

Jeg skal innrømme at jeg føler at

jeg lærer akkurat så mye her hver uke

at jeg har blitt vesentlig smartere

og skarpere sinn når det kommer til

politiske debatter.

Og da skal jeg si at jeg ikke føler at

jeg har noen parti jeg må snakke i.

Altså, nå har jeg ikke vært nøye på det

noen gang, da.

Å snakke etter partiet, og det har liksom

lat meg tenke for min egen del og snakke

for min egen del.

Men jeg føler at jeg har fått så mye

mer ballast i løpet av ...

Jeg har fått like mye på 100-episoder-podcast

som det jeg har fått på 10 år i Lib,

og det var faktisk lærerikt å være det også.

Så for å parafrasere Nikolai litt

en gang til, da, så blir man dummere av

å ikke spille inn podcast.

Ja.

Det kan man si.

Jeg har jo en overraskelse i dag.

Jeg tenkte sånn at vi av og til har laget

litt sånn musikk her på Sidelinja.

Nå tenkte jeg at jeg skulle forsøke

å hoste opp en låt som nettopp går på

det her med valgloven.

Så vi kan jo høre hva vi klarte

å få ut av det her.

Er det noe at jeg liker musikken bedre

enn teksten her?

Det er ikke for at jeg har noe bra

med det budskapet, men det er klart

det er kanskje ikke sånn som eier seg

kjempebra for samtekst, dette.

Nei.

Kreativt utløp.

Veldig norsk-inspirert rock, dette her,

føler jeg.

Ja, det er det.

Det er ikke bare teksten der, men det er

litt sånn norsk bygderock pleier å høres ut

på en scene også, ikke sant?

Stemmer nok, det.

Men det er klart, det var jo de 40 000

underskriftene som ledde til Sidelinja.

Det var det.

Navnet også kommer jo direkte av det.

Vi var satt på sidelinja, som selvfølgelig

var litt uheldig, for det er jo bare

fotballreferanser for øvrig, og det er

lite fotball hos oss.

Litt fotball her i det stedet.

Vi filmet en annen podcast som også het

Sidelinja, men de sluttet å lage episode

for noen år siden, så nå har vi heldigvis

forbigått dem på søkeresultatene.

Det har ikke kommet noen søksmål

til Vegard Nøtnæs for copyright infringement.

Ikke hørt noe fra noen,

men formatmessig så begynte vi jo med

en sånn nyhetsrunde ting.

Rett og slett en episode i uka,

en times tid kanskje to, der vi pludret

gjennom det vi hadde av nyhetssaker

siden sist.

Det ble jo et litt pludrete og litt tett

format, mye på en gang.

Så fikk vi noen tilbakemeldinger på at det

var tungt å komme seg gjennom to timer

Sidelinja.

Kunne vi få kortere episoder, vær så snill.

Så prøvde vi oss på kortere episoder,

men vi hadde jo like mye innhold.

For noen måneder siden ble det mer

halvtime-ish episoder, men da ble det bare

flere episoder, så da ble det plutselig

daglige episoder gjennom for eksempel

hele mars.

Da kjente vi vel på at det ble kanskje

litt mye.

Jeg tror kanskje at vi ble litt for ivrige.

Det er bare sånn at når du først begynner

å kommentere alt som skjer i verden, så får du

kjempe mye å si.

Rett og slett mye.

Her vil jeg bare si at det er ikke vår skyld.

Det er politikerne som gir oss så mye.

En stund så prøvde vi å drikke oss gjennom

dette her, og vi så hvordan det gikk.

Det var jo 266,6 prosent med alkoholskader.

Akutte alkoholskader.

Så som følge av det i løpet av bare noen måneder,

så det gikk jo ikke i det hele tatt.

Nå drikker vi te og cola her.

Det er sant, vi har blitt tammet.

Ikke i retorikken, for å gjøre det.

Men jeg har hørt andre podcastverter

også si at de første episodene,

for å få ting til å flyte litt, så litt alkohol på både

meg og gjesten var veldig bra.

Så vi startet med å drikke og skravle litt øl,

og så trøkket jeg opp Recall på et tidspunkt.

Det var vel det som Wolfgang startet siden sine.

Gjesten visste ikke engang når han begynte å ta opp.

Men vi har nå gjort både lange og korte episoder,

også har vi gjort noen temaepisoder.

Hva tenker dere fremover?

Jeg tenker at ...

Frem mot episode tusen, tenker jeg.

Frem mot episode tusen, ja.

Alt i hele veien så har vi jo tenkt det der,

å møte forberedt og være litt sånn kompakt.

Det hadde vært bra.

Så kan du si at det av og til er litt vanskelig,

når man lever virkelig livet sånn.

Ikke minst når man blir litt ivrig til å prate om ting.

Så det blir vel litt sånn ...

Jeg vet ikke om vi ser for oss noen kjempestore forandringer,

selv om litt oppstraming skal vi kanskje prøve på.

Men her vil jeg bare gjøre et poeng.

Fordi det finnes jo såkalte konkurrenter.

For eksempel ...

Giæver og gjengen er litt samme format.

De har dette som ...

De jobber med dette på heltid.

Og helt ærlig, vi leverer så mye bedre enn dem.

Og dette er bare en hobby for oss.

Det er en veldig spontan greie.

Det er en sånn greie det.

Det er det.

Jeg slutter meg jo til Arnes innspill her.

Hvis vi hadde klart å strukturere oss selv

til å være mer disiplinerte

på både saks utvalg og saks struktur,

at vi har litt notater før vi begynner,

så vi har en sånn røff outline

og at vi ikke må post hoc finne strukturen,

ettersom vi snakker,

så tror jeg det hadde vært enklere å lytte til.

Så jeg håper jo vi går litt i den retningen.

Rent sånn teknisk så har vi jo tenkt på en mekanisme

for å gjøre det,

som er i stedet for å spille inn episoder som helhet,

så prøver vi å spille inn segmenter separat,

og så syr vi det hele sammen til en episode etterpå,

både tematisk og tidsmessig.

Kanskje det hjelper litt på stringensen.

Vi tester det hvertfall,

enten så funker det eller så funker det ikke.

Og så er vi egentlig det vi er mest avhengig av.

Det er noe helt annet vi er avhengig av

at de som eventuelt lytter,

sier at dette var dårlig,

dette var bra,

og så kommer det tilbakemeldinger.

Eventuelt for oss helst sier at dette var veldig bra,

og derfor sender det videre til hundre av sine venner.

Fordi det hadde jo hjulpet oss litt på vei med å nå bredere ut.

– Ja, for vi er ikke noen store markedsførere.

– Nei, vi er ikke markedsførere.

Vi har vært inne på Apple sin liste og så vidt der,

men vi var jo ikke på toppen av nyheter og kommentarer der.

– Ikke helt i toppen enda.

Hva kan vi egentlig si om nedlastningstallene?

– Vi kan jo avsløre at vi ikke er store.

Men samtidig har det jo vært en viss økning,

og så har vi kanskje spredt oss litt,

i og med at vi har fått en YouTube-kanal,

så noen hører og lytter der,

og det kommer kanskje ikke helt med på den andre statistikken,

men gjennom året har podcast-statistikken

vist en veldig fin oppgående trend,

selv om den er ikke stor.

– Neida.

Vi er ikke en stor podcast,

men vi vokser litt hver måned,

og så håper vi at det går litt fortere etter hvert.

Så skal vi sikkert prøve å hjelpe deg med litt markedsføring,

eller finne ut hvordan vi når ut her i verden.

– Hvis vi har noen lyttere som faktisk forstår markedsføring,

fordi her er det minst en som hater markedsføring,

og jeg tror det er tre som ikke forstår markedsføring,

så om noen bare,

dette skal jeg klare å pushe ut litt,

så send oss gjerne en mail eller en melding i et eller annet format.

– Eller i god, liberalistisk ånd,

bare gjør ting helt på egen hånd.

Det står jo nederst på podcast-sida vår,

Copyright, i det fri.

Så vi er bare ute etter å nå ut, vi.

Og hvis noen gjør noe, så er det bare å gjøre.

– Vi representerer jo det gamle punket,

også do-it-yourself.

– En ting som jeg håper vi fortsetter med,

er jo disse temaepisodene,

der vi faktisk har planlagt å være litt forberedte,

og lager en lengre episode over et tema, et riff.

Det tror jeg jo kommer til å komme med jevne mellomrom utover,

også helt uavhengig av hvordan vi strukturerer

disse nyhetskommentar-tingene.

– Det er vanskelig for å si at man ikke ender opp med noe sånt,

fordi innimellom så dukker det bare opp ting som bare,

det her er det mye å si om.

Vi prøver jo å finne noen interessante gjester

som kunne sekkes til, og vi også.

Da er det jo, når man først har besøk,

så må man jo gi gjesten rom for å delta.

– Ja, ja, ja.

– Og siden vi prater mye, så betyr jo det

at episodene må bli så mye lengre.

– Og det som er helt sikkert, er at på temaepisoder

og på intervjuer eller sånne spesialting

vi har andre mennesker innom,

så kommer vi ikke til å la oss begynne

av noen sånn format at dette skal være inn

for 22 minutter eller et eller annet sånt nå.

Det er mer for å få det jevne vann og brød

nyhetskommentarene til å sitte litt tettere

enn de gjør i dag.

Men tiden får vise.

Vi prøver oss på litt nytt,

og så ser vi hvordan det går.

– Skal vi bare si gratulerer med dagen til oss selv,

eller gratulerer med episode 100 til oss selv da?

– Ja, så tror vi vi gratulerer oss selv med det.

– Ja, gratulerer. – Godt jobba.

– Vi har jo snakket om mange ganger før

dette med vind og sol og alt som er politisk korrekt,

så har man en tendens til å lage offentlige ordninger

som slik viser det, blir skjulte subsidier.

Enten det er at man slipper å betale normalrente for ting,

eller at man slipper å betale tilkoblingsavgift

i nett når du setter opp vindmøller

eller andre ting som påvirker en stykke positiv retning

for visse prosjekter,

og som når du sammenligner med andre prosjekter,

gjør at du kommer bedre ut

på grunn av manipulering av spillebrettet.

– Du mener sånn at alle har sånn høyere politikk?

– Ja, men hvis vi bare ser bortsett fra investeringskostene,

det er det du skal frem til nå.

– Jo, men det er mye sånt,

og det er jo politikkens spesialitet

å manipulere de faktorene

som inngår i prosjektene,

og så later man som man ikke har gjort det etterpå

og snakker som om markedet har talt.

Se her, det kommer til og med private investorer inn

for disse vindkraftsgreiene.

Jo, men det er fordi at dere har gitt det

spesielt kunstige vilkår,

og dere har puttet masse offentlige penger inn i ryggen.

Så du kan ikke bruke private investorer som argument.

De er der bare fordi at dere har joksa.

– De er kompiser,

og de kommer til å tjene på

at det er puttet offentlige penger inn direkte

eller indirekte av å gjøre at det gir fordeler.

– Og så er det jo en etterlysning vi har gjort

holdt på å si siden begynnelsen av denne podden,

og i mange år før det,

som i politikken har jo vært at

hvorfor i helvete ser man ikke på kjernekraft i Norge?

Det hadde jo gitt all verdens mening

å ha stabil baselast inn

og ha regulerbar vannkraft på toppen.

Ikke sant?

Den regulerbare vannkraften er jo gull og diamanter.

Så selg det til blodpris til Europa,

og så har vi kjernekraft i bånd,

som er billig og stabilt og langvarig

og er alt du skal ha.

Så har vi både lave strømpriser og høye eksportinntekter.

– Her har jeg en liten utfordring til Arne,

for han er veldig glad i å snakke om

Eastern Power Boys.

Men i dette strømmarkedet,

så er det en ting jeg ikke forstår,

og det er at prisen til en verdensbild

settes på marginen.

Det vil si at hvis det er ett menneske som trenger

en aktør i dette markedet

som trenger en terawatt

veldig desperat og er i skvis på den,

så blir prisen på all strøm i hele Europa

satt ut fra prisen på denne ene terawatten.

Det vil si at i hodet mitt så skulle det vært sånn

at de som er mest desperat og er størst skvis,

de skulle betale den høyeste prisen,

mens de som på en måte har mye å gå på,

de burde kunne handle til mye lavere pris.

Hvorfor skjer ikke det i det markedet der?

Du tenker at du kunne hatt en diversifisert pris

for ulike typer kunder?

Ja, ut ifra behovet.

Markedet fungerer litt som en auktjon

hvor du setter prisen,

og det er det høyeste budet som setter den der.

Det er et tilbud-og-etterspørselskryss.

Den krysser.

Ja, jeg skal være med på det,

men problemet mitt er at når jeg har kjøpt

en terrawatt som jeg er desperat etter,

så jeg betalte 13,5 kg kilovatten for den.

Hvorfor er det ikke nye bud på resten etterpå?

Hvorfor kjøper man den ikke blokkvis?

Du kjøper den dyreste, og så kommer noen andre

med mindre pris.

Ja, det er det.

Men det er jo litt sånn at det er en dynamisk prosess,

sånn at du hele tiden har kjøpere og selgere

som setter akkurat det nivået.

Så jeg tror beskrivelsene fungerer

hvis du har få aktører,

eller aller helst bare to, en kjøpere og en selger.

Da kunne du tenke deg at det varierte veldig.

Men i virkelig effektive markeder,

så vil denne prosessen flyte rett frem.

Da vil det være sånn at de marginalaktørene,

kjøpere og marginalselger, setter prisen.

Det vil det være fordi det er der det handler.

Det du kan innvende som argument,

også bare for den økonomiske effektiviteten i det,

var at hvis du hadde et åpent marked

på tilbydersiden også,

altså at det var en fri etablering av kraft,

så ville du fått et større driv

med den marginalprissettingen som er nå,

til å produsere mer strøm,

altså til å produsere billigere og mer,

og mer stabilt og alt det der.

Så egentlig skulle det jo balansert seg ut.

Og så er det jo rart at den første kilowatten

skal koste det samme som den siste,

men det er vel bare en praktisk,

det er ikke mulig å differensiere i spotmarkedet på det.

Det er et enhetlig produkt,

så et enhetlig produkt får en enhetlig pris.

Men det vi har hørt om mange ganger,

er jo for eksempel så var noen sure over

at det var noen tyske industrialister

som hadde kjøpt norsk vannkraft,

og forsikret at de hadde kjøpt så mange

terravattimer over så mange år

for en veldig mye lavere pris

enn du fikk i spotmarkedet.

Og det er jo egentlig mekanismen som du etterlyser,

at jeg vet at jeg trenger så mye strøm om to år,

la meg bestille det nå.

For da har de shøvet risken på noen andre,

og forhåpentligvis noen andre som er den andre veien,

slik at begge parter avlaster risken.

Og så er problemet for norske forbrukere

at de er i spotmarkedet uansett,

så de kan ikke gjøre en sånn langsiktig kontrakt,

men de kan jo gjøre fastprisavtale

med leverandøren sin, som er et veddemål

om du kommer over eller under denne spotprisen.

Det forstår vi ikke sant,

og sånn sett er jo kanskje det strømmarkedet

litt underutviklet, ikke sant?

Så hadde jo vært bedre om du kunne velge

mellom flyt og fast,

på samme måte som du kan velge

mellom flytrente og fastrente.

Men i stolt Sidelinja-tradisjon

så er vi igjen burying the lede.

Det er vi gode på.

Det er vi, fordi vi snakket jo om

denne urimelige subsidieringen av vindkraft

og andre sånne PK-prosjekter.

Det er ikke noe for det,

for det er ikke samfunnsøkonomisk fornuftig,

ikke sant?

Og så har vi snakket pent om kjernekraft,

men nå kommer en fyr vi har lest og skrytt

og likt mye av, Jan Emblemsvåg,

og sier at vi skulle ikke hatt noe mulig

å vente på kjernekraft, hadde du?

Jeg kommer jo over dette her,

og umiddelbart så lovte jeg bare

bort Arne Eidshagens kompetanse på Cambridge-nivå.

Så det sendte han artikkelen,

og nå håper jeg du kan forklare Emblemsvåg

på en høflig og hyggelig måte,

som gjør at han forstår at vi er dine venner,

og nå er de gode venner forteller deg

når du tar feil.

Men la oss bare fortelle kort

hva Jan har skrevet, ikke sant?

For overskriften er nullrente på kjernekraft

kan være fornuftig.

Så viser han til Frankrike

som gir rentefri lån til kjernekraftprosjekter.

Og så er det egentlig et ganske langt argument,

og jeg skal ikke si at det er en del relevante poenger,

og så er det en del poenger som kanskje ikke

egentlig er så relevante, til overskriften i hvert fall.

For dette med nullrente, der er vi litt på tynn is.

La oss bare begynne der,

for jeg tenker som satt,

det er klart hvis du er en utbygger i kjernekraft,

så synes du at det å få låne gratis penger,

det synes du er en fantastisk flott idé, ikke sant?

Det betyr jo på en måte at,

ja, og så gratis penger er bare topp.

Så null prosent rente, det vil jo si at

inflasjonen vil spise 2,5 prosent av lånet ditt,

uten at du betaler deg lånet.

Stemmer.

Men hvis vi snur på det,

så kan vi si at du er en investor,

en investor som låner penger til den typen prosjekter,

og det vil jo typisk være livsforsikringsselskaper og pensjonsfond,

som vil typisk være investorer,

og sånn renteinvestorer i den typen lange prosjekter.

Så kan man si, hvor attraktivt virker det

å ta risikoen på at dette går veien,

og så kontra at det går rett i dass,

og ikke få noen betaling,

og i tillegg at inflasjonen spiser av verdiene dine.

Så hvor kult er det?

Nei, det føltes som en dårlig investeringsstil.

Da skal verdensøkonomien være ganske stupende,

før det blir attraktivt.

Det er akkurat det som er greia,

at dette er en dårlig deal,

og derfor må vi forstå at dette med at Frankrike

gir gratis fremmedkapitalfinansiering til kjernekraftverket,

det er en subsidie.

Og en subsidie er selvfølgelig en aktiv næringspolitikk,

som vi ikke spesielt er glad i, her på Sidelinja,

men vi er jo glad i Kjernekraft da,

på en måte.

Vi er glad i Kjernekraft på den måten at vi tror

at det har tekniske fordeler,

og vi tror at det kan være lønnsomt.

Vi tror at Kjernekraft er lønnsomt,

men det at Kjernekraft er lønnsomt,

det betyr jo det.

Det er nærmest en definisjon på at du har avkastning

på kapitalen din,

og det gjelder både egenkapitalen,

som handler om aksjeverdiene i prosjektet,

og fremmedkapitalen,

og så at du har avkastning på de penger som du har lånt.

Og hvis du ikke har det,

så ja, da er ikke prosjektet lønnsomt da.

Nei, og nettopp ideen med at prosjektet er lønnsomt,

betyr at du trenger ikke subsidier.

Det er akkurat det, så du trenger ikke subsidier.

Så vi kunne egentlig satt strek her da.

Jo, vi kunne det, ikke sant?

Men jeg tror jeg vet hvor det går galt da,

i dette resonemanget,

og det er fordi at vi sammenligner noe som en statie,

noe som Frankrike,

de gir ut subsidier i en form for aktiv næringspolitikk,

og så sammenligner han det med hva statkraft bruker

som sin kapitalavkastingskrav.

Men det er jo veldig forskjellige aktører, ikke sant?

En stat kan jo finne på å gi bort skattebetalernes penger da,

som en slik subsidier,

mens en investor vil jo søke en lønnsom investering,

og 0% rente er ingen lønnsom investering.

Så jeg tror det er der det går galt.

Ja, og så kan vi jo bare påpeke da,

fordi når vi snakker om aktiv næringspolitikk

og fremmer nøytralitet som prinsipp,

så handler det jo om at staten skal ikke være en spiller,

det skal ikke være en tunge på vektskålen

som skal dytte teknologien hit eller dit

fordi at en eller annen politiker får en lys idé en dag.

Du skal overlate til markedet og finne ut

hva som er de regningsvarende løsningene, ikke sant?

Så du ønsker den nøytraliteten i deg,

rett og slett for å få markedet til å hjelpe deg

med å finne de beste løsningene.

Når du for eksempel ved et sånt nullrente tiltak

selv til kjernekraft, som vi sannsynligvis

mener er en god idé,

altså kjernekraft i seg selv,

så har du nå lagt tunga på vektskålen

og gjort det vanskeligere å lage vindkraft

eller noe annet, ikke sant?

Og det du ønsker er jo et marked som faktisk

avklarer og sorterer ut disse tingene.

Da slår det meg, jeg har et annet perspektiv

på hvorfor dette er gærent.

Og det er, la oss si at du ikke bryr deg

om dette med inflasjonen og sånt.

La oss si at du er happy med nullrente

som fremmed kommer til å aldri være stor.

Men du tar faktisk kreditrisiko da,

i dette tilfellet, for det er ikke sikkert

at du får tilbake pengene dine.

Og hva er det du egentlig gjør da?

Det er egentlig den samme posisjonen som

om du har solgt en puttopsjon på egenkapitalen

og samtidig som du holder en risikofri renteposisjon.

Men den puttopsjonen har du solgt gratis

og alle skjønner at det er ikke butikk.

Det var kanskje et litt mer komplisert perspektiv,

men det er det samme resten av gangen.

Jeg tenker at vi midtbart skal spørre,

hva er en puttoppsjon?

La oss starte der.

En puttoppsjon er at du sier at

jeg er villig til å kjøpe i dette tilfellet

egenkapitalen for 0 kroner, hvis det går gærent.

Ja, det er jo altså...

Nei, så beklager, nå skal jeg korrigere meg selv.

Du aksepterer at du skal kjøpe

egenkapitalen til det den er verdt i dag,

men du får bare gjort det hvis verdien er 0.

Sånn representerer du økonomiske tape i en konkurs.

Aha, det høres jo fornuftig for noen,

men det høres jo som en veldig dårlig butikk.

For fremmedkapitalinvestorer er det en dårlig butikk,

og det er jo det som er galt med hele denne tankegangen.

I finansmarkedet vil du jo

en av analytikere som hadde nått løs på et sånt prosjekt som dette her,

vil ha priorisert hvilke kontantstrømmer prosjektet vil generere,

og så vil analytikeren ha forsøkt å si noe fornuftig

om hva som er usikkerheten med disse kontantstrømmer,

og særlig for en fremmedkapitalinvestor.

Så vil han ha sagt, hva er sannsynligheten for at dette prosjektet går bøst?

Og fra det vil han sette et kapitalankastingsgrav.

For det første vil han måtte være overvist om at dette prosjektet

har en positiv forventingsverdi,

og at den positive forventingsverdien representerer en avkasting

som er større enn avkastingsgravet hans,

og avkastingsgravet vil avhenge av sannsynligheten for at det går bøst.

Men så tror jeg også at det er en liten feilkobling til i artiklene hans,

som går på det at han kjenner til at en del investorer

har et bestemt kapitalankastingsgrav.

Og det kan nok godt hende at vi har det man kaller en «hurdle rate»,

altså at du krever minst 6% avkastning som snitt på egenkapital

og ta over fremmedkapital.

Men det er jo ikke sånn at det er det du sikter på.

Du sikter jo på den høyeste mulige avkastningen,

og så sier du bare at faller du under dette nivået,

så kommer du aldri til å gjøre dette prosjektet.

Og jeg tror på en måte at det blir forvirret,

og at resten av manglen blir forvirret inni denne artiklen.

Men jeg bær på å merke et annet argument her,

og det er altså at dette lever veldig lenge.

Kjærnkraft og vannkraftforsvaret lever 80-100 år

og har opplevd fire finanskriser,

og da kan man risikere å få renter deretter.

Sånn jeg oppfatter det, sier han at det kan felle

med et ellers godt prosjekt som er bærekraftig,

men som ikke tåler en finanskrise med 17% rente.

Jeg vet, han har vel referert til en artikkel her

som ser på hvordan den typiske investorer

i denne typen prosjekter,

også livsidskaper og funksjonskasser,

hvordan de kan ha vanskeligheter for å delta

i lange prosjekter.

Og det har de nok i og for seg.

Grunnen til det er at de har giring på balansen sin,

som betyr at hvis markedet faller,

så er det nødt til å ta ned risiken sin.

Og det gjør det veldig vanskelig for dem

å binde opp prosjekter som er veldig lange.

Men dette er egentlig en direkte parallell

til oppsjonsargumentet.

Det er sånn at har du giring,

så kommer markedet til å banke deg,

og da blir det nødt til å ta ned risiken din.

Og bare for å sette dette i perspektiv,

dette er på en måte det motsatte tilfellet.

Jeg vet ikke om dere har lagt merke til

at Jens Stoltenberg er på TV om dagen

og forteller at når markedene faller om dagen,

så skal vi ikke være redde for penger i oljefondet,

fordi Norges Bank kommer til å ta opp

aksjedelen når markedet er billig.

Og det er akkurat det.

Men det kan de gjøre fordi

de er det som kalles en real money investor.

Altså, oljefondet tåler risiko,

mens diverseskapet for eksempel

har veldig liten evne til å bære risiko.

De er nødt til å ha veldig konservativ portfølje.

Ja, fordi de er giret som du sier,

altså at de har lånt penger på egenkapitalen sin.

Ja, ikke sant?

Eller de har balansegiring.

De er lovt på å betale masse pensjoner,

og de pensjonene må de for dømt betale.