Velkommen til Sidelinja, podcasten for de politisk hjemløse.

Ja, og alle sammen ønsker et hjem.

I dag er det 13. mars, og rundt bordet, Arne Eidshagen og meg selv, Vegard Nøtnæs,

og vi har egentlig bare begynt å tjuve innspillet vi har før Trond kom.

Vi venter egentlig bare på Trond, han dukker nok opp.

Ja, Vegard, du har jo hatt en interessant og sikkert litt spesiell opplevelse

i form av å være vittne i en rettssak.

Ja, vi laget jo en egen episode om det.

Og dette er jo alltid denne behandlingen av valgloven,

men det som har skjedd nå er at dommen har kommet.

Den kom, på 40 sider.

Hvordan gikk det? Det ble full seier for småpartiene.

Naturligvis, det er jo sånn systemet fungerer.

Så vi snakket om i den episoden vi hadde om den rettssaken,

at det var i og for seg en ryddig rettssak,

men at det er svært liten forventning om å vinne frem her sånn.

Så det lille man kunne håpe på var kanskje at dommeren eller noe så noen av poengene.

Og da kan det jo først start with the headline, ta på alle punkter.

Stortinget har lov til å vedta disse lovene.

Det er innenfor.

Om det ikke er innenfor Venezia, så er det ikke bindende for statene.

Så det er på grenser og greit nok.

Men det var kanskje det som var det springende punktet litt i gang.

Var det ikke rettssaken om hvorvidt denne valgloven er konsistent

med kravene i Veneziakonvensjonen?

Og der er det vel, så vidt jeg leste dommen,

så var det vel sånn at den krysset egentlig litt grensen marginalt.

Ja, vi kan jo oppsummere argumentet som Lys Klimt brukte i rettssaken.

Det var han som var saksøker her.

Ja, det var en ganske farverik samling.

Ja, Lys Klimt og Osilib og NKP.

Så det er første politiske samarbeid over de aksene da.

Ja, spenner ut det ganske vidt ideologisk filtet der.

Men ikke sant, det er jo en prinsipielt viktig sak for alle partiene.

Det handler jo om deltakelse i demokratiet

og anledningen til å gjøre det

og anledningen til å gjøre det uten å være helt mainstream.

Sånn sett synes jeg faktisk det er en viktig og riktig sak å ta.

Jeg er veldig glad for at Lys Klimt gjorde det.

Han skal ha all mulig kredit for å ha tatt en risiko.

Ja, absolutt.

Og det kommer tilbake til, men det ser jo for seg av Anke også.

Men det kan vi snakke litt mer om etterpå.

Hovedargumentet, hva angår Venezia?

Ja, det er jo at der sier man helt eksplosivt

at det er ikke å anbefale å gå over 1% i signaturkrav

for å få stille til valget.

Ja, og hva skal vi kalle det?

Makten som råd, de satte seg selvfølgelig

akkurat den ytterste grensen som gjelden i Norge.

Ja, og så er de frekke nok til å si at dette er,

og det har gått igjen som retorikk.

Det sa han sakserføreren i Stortinget,

det sa han Rønebæk,

og det sa til og med statsadvokaten i rettssaken

at dette er jo en anbefaling fra Venezia.

Ja, til og med hun har delt i menneskerettighetsorganisasjonen.

Hun har altså kjørt det argumentet at dette er en anbefaling.

Og det er det rene piss, ikke sant?

Det er en virkelig fordreining av virkeligheten.

Det er en absolutt makskrense,

og anbefalingen er å gå lavere.

Fordi det som gjennomsyrer Venezias dokumenter,

er å legge opp til å delta.

Å kunne delta.

Poenget er å skape et fungerende demokrati,

ikke sant?

Ikke gjøre det vanskeligere for utfordrere å slippe til.

Nettopp fungerende og åpent.

Ikke sant?

Argumentet her i stor grad,

og det går jo frem av dommen også.

Fordi spørsmålet er, er det saklig begrunnet?

Og det er saklig begrunnet i den forstand at du,

etablissemange da,

mener at man får et bedre fungerende demokrati

ved at det er flere partier.

Det er nå greit nok det.

Det fungerer kanskje bedre for dem?

Definitivt.

Men problemet er jo at nå er det for folk som oss da,

så er det ikke noen politisk uttryksmåte lenger i valg.

Nå er den bare utenfor valget.

Ikke minst derfor vi driver podcast.

Ja, det stemmer.

Fordi det er liksom.

Men la oss ta det argumentet som anføres av Lys Klimt.

Fordi Venezias sier da 1%,

vi har lagt oss på 1%,

så det er innenfor Per Def.

Og så har man på toppen i Norge

videreført en gammel bestemmelse om at

når du signerer for et parti,

så har du bare lov til å signere for det ene partiet,

og ikke for flere partier.

Og det betyr jo at

hvis et parti har vært ute og samlet underskrifter,

så er ikke de underskriftene ledige for neste parti.

Og da kan du i en viss forstand argumentere for at

da må du egentlig samle inn mer enn 1%,

fordi du har nå bare 99% igjen å ta av.

Ja, det stemmer.

Så her er loven strengt over grensen

for Veneziakommisjonens samme folger.

Men hvorfor ga ikke Bødbyng det med opp med å holde retten?

Så det dommeren sier er at

det er egentlig ikke behandlet i det hele tatt.

Det er bare videreført fra,

jeg tror hun nevnte at

lovbestemmelsen kom i 1920

om unike underskrifter.

Så den er liksom ikke vurdert opp mot Venezia i det hele tatt.

Men argumentet er at i den grad

det går ut over Venezias grenser.

Så påpeker dommeren også at

statene blir gitt ganske vidt spillerom.

Og at håp om medhold i noen form for

EMD eller noe sånt,

altså menneskerettstomstolen,

er bortimot ingenting.

Det er skikkelig.

Fikk jeg lest det?

Da var vel dommerens konklusjon her

at Veneziakommisjonen er rådgivende.

Så det står staten fritt

å velge å gi lover

som er i strid med Veneziakommisjonen.

Jeg tror vel kanskje...

Ikke sympatisk, men lov.

Nei, ikke sant?

Jeg tenker og har egentlig tenkt hele tiden

at mitt anleggende er å gi de etablerte partiene

de ripen i lakken de fortjener

for å ha gjort det,

uten å argumentere for at det verken er

tilbakevirkende eller ulovlig.

Jeg tror i en formell juridisk forstand

så er det ingen av delene.

Det føles tilbakevirkende for oss

fordi vi var kvalifisert i 2021

og så var vi plutselig ikke kvalifisert

sommeren i 2023.

Men det er klart,

i en juridisk forstand

så har vi fått beskjed i god tid

og til og med blitt invitert på høringsrundet.

Så det er ikke som om det er en formell

tilbakevirkende effekt her.

Også er det selvfølgelig opp til Stortinget

å vete av lover,

og de kan også vete av urimelige lover,

sett fra vårt ståsted.

Ja, men man kunne kanskje anføre

at det ville vært en viss rimelighet

at reglene var avklart på det tidspunktet

man målte deltakelsen i Stortingsvalget.

Det vil jeg absolutt mene var en rimeligere tilnærming,

til tross for at jeg mener

reglene slik de foreligger

fortsatt ikke er rimelige.

Men selvfølgelig igjen innenfor

statens handlingsrom

og deres mulighet for å gi lover.

Også kan vi jo bare påpeke

hvis det var uklart hva vi mente

med denne unike signaturen,

bare for å ta det av det absurdum,

la oss si at det var 100 partier

som skulle samle underskrifter.

Så når 99 hadde samlet inn

og fått underskrifter,

og da har du dekket 99 prosent av forholdene,

da er det bare 1 prosent igjen å samle inn.

Og de 101. partiene vil da ikke ha

mulighet til å samle inn underskrifter.

Også er det selvfølgelig en helt

tåpelig tenkt situasjon.

Men effekten er da sånn også

på de første prosentene du samler inn,

fordi at det er så mange som

ikke er interessert i å signere.

Og her snakker vi om bank-ID og sånne ting også.

Så vårt anslag, basert på erfaring,

og det ble bekreftet eksplisitt

fra NKP også,

var at når vi er ute og samler underskrifter

til det ene formålet eller det andre,

så får du i hvert fall ikke noe mer

enn 1 av 10 til å signere.

Og det betyr jo for vår del,

hvis vi skulle samle nær 40.000 underskrifter,

så skal du spørre nær 400.000 mennesker.

Og det er en ganske svær oppgave.

Og hvis du da har 5, 6, 7, 8 partier,

som alle skal ut og spørre,

så har du dekket hele Norges befolkning

et par ganger.

Klart, og hvis du ikke oppnår

de 5.000 stemmene ved neste korsvei,

så må du på den igjen.

Så det blir et riktig syssefossare arbeid.

Riktig. Sånn meningsløst tullarbeid,

som du bare blir kvert i.

Men da sier jo ofte,

nå skal jeg kalle deg representanter

for myndighetene,

de sier jo at det er jo mange partier

som kommer til,

så hvor er egentlig problemet

for demokratiet her?

Og det tenker jeg jo egentlig kan

kommentere litt i gang.

Og det har jo å gjøre med at

det er ikke så veldig vanskelig

for et parti å stille liste

første gang.

Problemet oppstår når du skal

stille liste neste gang.

Også fordi,

ja, hvor mange underskrifter er det du må ha

for å stille liste første gang?

5.000 nå, og så blir det 10.000

på et tidspunkt i fremtiden.

Mens hvis du skal stille,

hvis du ikke har oppnådd de 5.000 stemmene

i et stortingsvalg,

så må du ha 1% av de stemmene

berettiget til å skrive under på at

de vil at du skal få stille til valg.

Og det blir jo sånn cirka 40.000.

Og det gjør det veldig

vanskelig for

utfordret partier

å bygge seg opp.

Og vi har jo vært inne på det her på podden før,

at for eksempel for partier som MDG og Rødt,

så er det vel god grunn til å tro at de ikke

ville ha vært av Stortinget i dag.

Nei, det er nesten

vanskelig å se for seg. MDG hadde

jo et godt valg i

89-80, hvor de hadde 10.000 stemmer

eller noe sånt. Også hadde de gått gjennom

ja, egentlig hele 90-tallet

som et sånt lite teiserparti

som vi har vært da.

Lenge et mikroparti.

Og de har da fått anledning til å bygge seg opp,

gjøre sine feilskjer,

prøve seg frem

og til slutt finne en formel som fungerte.

Og det samme gjelder jo Rødt.

Bare at Rødt har gått i flere interasjoner

med Rødevalg, Allianz og AKP

før det.

Nå har faktisk Rødt vært med i mange

år nå. Jeg tror

han har ikke rett og slett bursdag i dag.

Jo, jeg tror det var 20-års i blem nå.

Ja, det var ikke verdt.

Jeg hadde en sånn der

liten aha-opplevelse og tenkte at

jeg har alltid tenkt på Rødt som en dytteparti,

men hvis det holdt på i 20 år, så hadde

kanskje jeg blitt en gubbe.

Jo, jeg tenker på

NDG som en nytt parti også.

Selv om de har vært med mye

lengre enn de har sittet på Stortinget,

så der kan man tilvise for å

ikke ha tenkt på dem som parti.

Men egentlig for å

illustrere det der, en vinkling på det

er jo at det er faktisk mange

pusse småpartier

som nå stiller liste

for første gang. Og jeg har forsøkt

å lage en liten liste over

HV-partier som jeg tror er

nye i denne forstanden.

Eller nær nye, da. Sånn en liten

liste over HV-

mikropartier som kommer til å stille til

stortingsvalget i tøsten. Og

Ensomhetspartiet har jo faktisk fått bittelitt oppmerksomhet,

tross på at de ikke har

et program. De har rykt nok

en kommentar de skal gi en milliard til

for å motvirke ensomhet,

som både

var et hyggelig formål, og som

egentlig var ganske beskjedent i forhold til pengebruk

fra politiske partier.

Jeg synes egentlig at de fortjener en liten

stjerdemorgen.

Ja, det er den billigste sakslista

så lengt. Og så har vi noe som heter

Fred- og Grønnskyldighetspartiet,

og så forkortet for.

Og det latter til å være

en sånn gammeldags

passivistparti.

Nå får jeg en spontan idé

kanskje vi skal gå gjennom

litt sånn partiprogrammer.

Vi gikk jo gjennom

Gida Oddekals

generasjonsparti her en gang tidligere,

som for øvrig er et av

partiene på listen min.

Men det er nok

flere morsomme partiprogrammer.

Pensionistpartiet er jo,

ja de har vært med lenge, men det er et mikroparti.

Velferds- og Innovasjonspartiet,

det synes jeg var en veldig fin,

men det er kanskje det som pleier

å være helsepartiet, kanskje?

Det er jeg usikker på.

Og så har vi

selvfølgelig partiet Yttre

sentrum, de var med.

Og så har vi

de splittet det norske industripartiet

og Industri- og næringspartiet, som

det kan være, for den som ikke

følger så nøye med, så kan det sikkert være vanskelig

å skille dem fra hverandre.

Og så har vi selvfølgelig

nevnt generasjonspartiet, og det var de

partiene som jeg klarte å

tegne på listen min i dag, da jeg forsøkte

å få en oversikt over mikropartier.

Og det er jo en sånn rar, når du ser på valgresultatet

fra de siste valgene, så har jo

generasjonspartiet vært med mange ganger, men det er da

to iterasjoner av det, og jeg tror ingen

av dem er det samme som Gydda Åttekals.

Så jeg tror det er et tredje generasjonsparti.

Se, men det er da tre generasjoner

av generasjonspartiet.

For hun har jo faktisk samlet underskrifter

for å nyregistrere i år.

Så jeg er usikker på hva disse...

Det er vel kanskje bare lister, da, som har

kalt seg for generasjonspartiet tidligere også.

Men slik som valgloppen nå fungerer,

så kan vi jo regne med at

disse partiene får lov til å være med

en gang, og så vil

de fleste av dem ryke ut.

Det er mulig at noen av disse partiene

har større oppslutning.

Jeg tenker for eksempel INP har kanskje

stor nok oppslutning, for eksempel.

Ja, hvis det konkurrerende

INP får ingen oppmerksomhet,

men hvis de skal dele på oppmerksomheten

på sin nisje,

så er de i trøbbel

begge to. Og da dør jo begge, ikke sant?

Det virket jo sånn om

at INP var et

levedyktig utfordrer

på et tidspunkt, men så

forsvant alt de kranglige, og så

fulgte de store partiene litt etter,

og det møtte opp for den

misnøyende partiet representerte.

Ja, og så nevnte du vel ikke Norgesdemokraterne

konservativt heller. De er jo godt etablerte

mikropartier, for å si det sånn.

Og det er jo egentlig de to største,

tror jeg. Ja, det er riktig.

Konservativt er vel egentlig størst for de, ja.

Det stemmer, jeg tror jeg tok med

for dem. Ja, ja, men det er riktig konservativt.

Det har vel egentlig en ganske grei

oppskyttning i omdagen. Ja, de har liksom

fått 05, 06,

07 i valg, og nå tror jeg de ligger rundt

prosenten. Ja, ja, ja. Men så Norgesdemokraterne

er litt mer på sliteren

for tiden. Ja, ja, ja.

Altså, alle disse partiene,

det har vært mye

iterationer av dem, og så

konservativt pleier du å vete de

kristne, og Norgesdemokraterne

har vel også hatt noen ånder en del sånne

maktkamper opp igjennom,

så vidt jeg har fått med meg. Med meg.

Det er i hvert fall

fortsatt mye å velge mellom, men veldig

mye av det du kan velge mellom får du nok bare

sjansen til å velge en gang. Ja,

og det illustrerer jo

problemet med den valgloppen,

at de får da ikke anledning til å bygge

seg opp og bli, la oss kalle det seriøse

da, en godsetærn, slik alle

andre partier som er etablert i dag har fått

anledning til. Og da

er det du får, er litt sånn

skrålet populistiske

bevegelser og partier, som

popper opp hvert stortingsvalg, fordi

at det er mulig å samle 5 000

eller 10 000 underskrifter, men det er ikke mulig

å samle 40 000. Og det er

litt trist, og det vil jo også

bare underbygge ideen om at småpartier

er useriøse. Ja, det er klart. Og det er jo

ja, det passer nok

etablissemanget veldig godt.

Det er også sånn, det virker jo som om

hva skal vi kalle det flertalls

stembok, det er det at

det er nok partier

og partier på en storting, og da de partiene

favner den politiske

bredden som trengs her i landet, så

de later det å tenke

på utfordret sammen som en utting.

Og det er jo

litt rart, for det er jo de samme folkene

som er overrasket

over at de får

litt sånn aggressive utfordret partier

i andre land.

Og det er jo en del av dem, hvis

man ser nedover på kontinentet.

Så kanskje

det også ville vært i de etablerte

partienes interesse å

tillate

partier som har en annen tilnærming

til politikken enn de har selv.

Det er jo

rimelig å si da, hvis man skal snakke

de store partienes sak, at ja, det har vært

lite oppslutning om småpartier i Norge,

så det er en liten flik av

befolkningen som sprer seg på mange småpartier.

Og det borger jo for

at det er lite behov

for den bredden de partiene bidrar med.

Samtidig så er jo det du nå

luker bort, er det

ideologiske mangfoldet. Fordi

jeg tror det er veldig få i Norge som opplever

at det er stor spennvidde på Stortinget.

Går du fra Rødt til FRP,

så er det, ikke sant, det er liksom ytterste

venstre til ytterste høyre

innenfor etablissemanget. Stemmer det.

Og det er to partier som ofte stemmer sammen

på tinget. Nettopp. Og

de er begge for

stor velferdsstat.

Ja, det er klart

du ser en del forskjell på

FRP og Rødt i hva de

markerer seg på, hva de er opptatt av,

hva de fokuserer på, ikke sant.

Men ser du på statsbudsjett

fremleggende deres,

deres alternative statsbudsjett, så er det

ganske lett å kjenne igjen Norge i begge

tilfeller. Mens hvis du hadde

sett Liberalistene, eller

Konservativt, eller Norgesdemokraterne,

eller et av de andre småpartiene, så ville du fått

en ganske betydelig endring.

Kanskje med unntak av

Ytterøy sentrum, da. Ja, Ytterøy.

Det må sies. Ja, fordi

det er vel en parti som er tøftet

på å være mer mainstream enn mainstream.

Ja, det er sant det.

De er vel, som jeg forstår i sentrum,

så er vel poengene etterpå å være så snill som det

bare går an å være. Ja, liksom.

Å si at vårt partiprogram det er FNs

bærekraftsmål, er ikke det de sier.

Så det er jo

nå er vel ikke,

da føler jeg kanskje ikke at vinden blåser deres vei,

da. Så det er jo en del,

det har

vært en del forandringer i

hva som, altså hvilke saker som får oppmerksomhet

og ikke. Så jeg har

følelsen at, for eksempel,

partiet Ytterøy sentrum og

MDG, det er partier som kanskje

ligger litt

svakere an enn det de har gjort

tidligere. Altså,

nå har jo også aldri sentrum selvfølgelig vært

et

stort parti.

Vi må jo huske,

nå må vi jo

nesten si hvem vi

assosierer partiet Ytterøy sentrum

med.

Men det er altså Simen Bondevik, og så er det

jo han, Lippestad.

Lippestad, ja, stemmer det. Som er

de profilerte...

Snilleste gutta i klassen. Snilleste gutta

i klassen. Jeg vil altså også tilføye

mulighet til å ta feil på dette, men jeg synes

jeg har hørt at Simen Bondevik var egentlig

ganske entusiastisk for den nye valgloven han.

Ja, i hvert fall, vet du hva? Det har du rett i.

Jeg tror han

passet på å uttale

det at dette var

fornuftig å greie regler.

Så det kan vel hende det at

han må spise

sine orp etter

dette her.

Det er jo et politisk hjemløstips

til valgbaka. Man kan jo følge opp her på

om sentrum går under

eller over 5000. Det stemmer det.

Og så har det jo kommet nylig en

partibarometer

og en meningsmåling på

som viste

faktisk en rekke av de politiske partiene som enten

lå nær eller under sperregrensen.

ja, Venstre

og NDG ser jo

ut som om de kan ende

under sperregrensen. Senterpartiet er jo

lykkelig nok

veldig nær.

Jeg må si, hvis jeg skulle

ønske meg noe som helst, så måtte det jo

være senterpartiet under sperregrensen.

Det er rart det der.

Har du lagt merke til hvordan

senterpartiet har forandret seg

etter at de gikk ut av regjering?

Det er ganske merkbart.

Plutselig fikk vi

plutselig et mye mer nasjonalkonservativ

tilsnitt.

Alt er fryktelig galt.

Hvis jeg så

riktig, og her er det jo

jeg drev jo med dette

i Liberalerne for mange år siden.

Jeg gjorde en sånn miniparti

barometer. Rett og slett bare

snittberegne målinger og prøve å få et stabilt

underlag for mikropartiene.

Nå har jo Benjamin

på en måte

løpt med det konseptet

og gjør en sånn greie

i Nyheter.

Benjamin Bringsås,

som journalist i

Nyheter. Jeg tror det er riktig.

Han er veldig ansatt der, så langt jeg forstår.

Han har også jobbet

med meningsmålinger og sånn, så han har litt

tilganger å få tak i

bakgrunnsfall og sånne ting.

Verdt å plukke opp

og lese.

Hans konklusjon er jo at

et sånt underkommunisert ting i media

er hvor dårlig MDG gjør det.

De gjør det,

altså MDG selv

under sperregrensen risikerer jo å få

tre mandater, fordi det er høy oppslutning i Oslo

og det andre. Nå er det liksom

der at det kan hende de får null.

Altså at de er på under to prosent.

Det er ikke nok til å få

ett mandat en gang, og kanskje

de får ett, men i hvert fall ikke tre.

Og det er litt sånn

ordentlig synkende skip.

Det stemmer, det vil gjøre utrolig

vondt å bli lempet ut av

storleggen selvfølgelig.

Så det er jo klart at de har vel

for det første så har de jo

etter hvert

en etablert partiorganisasjon,

og så har de vel et veldig sånn

mitt inntrykk er jo at det er en veldig

sånn urban stemmebase

sånn at, i hvert fall i store byene

som måneden, så er det vel sjans

men så vinden

blåser definitivt, det er ikke deres vei nei.

Nei jo, ikke sant, de kommer til å fortsette

i Oslo bystyret for å si det sånn,

men der skal du fordele

65

bystyreplasser på Oslo's

befolkning. Da får du fortsatt et par

3-4-5 inn.

Men å fordele på 20 stortingsplasser,

da begynner det plutselig å bli trangt for

den siste. Ja, det er klart.

Men det blir også spennende å se da,

hvis vi skal legge opp til noe sånn form for

det blir jo nesten en negativ

valg bak i dette da. Ja, det stemmer, vi har

fått jo litt sånn, hva skal vi kalle det,

småpartierfokus, ikke sant, for det blir

er

senterpartiet små nok til å falle

under sperregrensen?

Vil KRF og Venstre,

vil de holde seg der? Og så har vi

all de andre rare

partiene som jeg har snakket om da.

Det blir spennende å se hvor de

havner. Når du nevner dette

med Benjamin og

mikropartiene, det virker jo faktisk som om

han registrerer at

folk melder

at de vil ha stemt liberalistene

fortsatt, selv om

partiene er meldt

nedlagt.

Det er vel et utslag av

at det har ikke vært noen

offentlig debatt om dette.

Den nye valgloven,

ikke sant, og det har vi jo snakket om

før. Både du og jeg og Peter

og flere har sendt inn til

Aftenposten og til de store avisene

og Aftenposten ville ikke engang

trykke meningsinnlegg om det, og i hvert fall

ikke noe redaksjonell dekning.

Dagsavisen og sånn har jo

trykket meningsinnlegg, men ikke gjort noe redaksjonelt.

Så det er jo,

klassekampen var flinkere, tok saken,

gjorde det redaksjonelt og gjorde

journalistikk på det. I tillegg til

og de ville helt sikkert tatt imot

meningsinnlegg og kronikker og sånn.

Subjektene tok det redaksjonelt og

enigheter og liberalerne da,

er de som gidder å

skrive om dette.

Det må jeg innrømme at har vært ganske skuffende

og øyeåpnende.

Ikke sant? Det å diskutere

demokratiets kår

i det landet vi da

klapper oss på ryggen og sier at vi er så

intenst demokratiske vi,

og det er så konsensusbasert, og her er vi

alle enige, og alle får være med, og her

er porten åpen. Den er jo ikke det, vet du.

Nei, ikke sant? Jeg må jo si at

til min overraskelse så fikk jeg jo med meg

at Norge lå øverst på

i den såkalt demokratiindeksen.

Til Ekonomist, ja.

Som selvfølgelig var hyggelig, men

men, hva skal vi si?

Det er noe litt

svakere nå da, enn det var.

Og så kan man vel også tilføye i samme slengen

at hvis du tar

Ekonomist er jo et brittisk

magasin.

Og tar du valgsystem i Storbritannia,

hadde vi fått det her sånn, da

er det flere Norsk som hadde blitt simte.

Hvor du har sånne enmannskretser, og du får

en kamp mellom to til

tre partier, kanskje fire

på en god dag.

Og winner takes all, ikke sant?

Ja, det fører til

en veldig

ustabilitet i den

parlamentariske situasjonen, som

jeg tror selvfølgelig er tilsiktet,

og så vil de ha et styringsstykte

alternativ, og dermed har de system

som er en sånn

bortimot winner takes it all-type.

I hver valgkrets er det selvfølgelig sånn,

men typisk gjenspeiler

det seg på nasjonalt nivå.

Ja, så sist valg i Storbritannia, så ble det jo et valgskred

for Labour, fordi man var

i simte på Tories,

og i tillegg så kom

Farage og det der, det var ikke UKIP,

men det der Reform Party, eller hva de kalte seg.

Ja, Reform UK.

Ja, ikke sant?

Og de konkurrerer med Tory,

så det betyr at selv sikre

blå kretser

fikk da den blå

stemmetallet splittet,

og så blir det rødt der også.

Og da plutselig så vinner du

250

MP, ikke sant?

Og da, ja.

Og i en verden der

valgsystemer ofte fungerer sånn, slik er de

i Frankrike, slik er de i Storbritannia,

slik er de i USA, så er det klart

at det kanskje

blir litt detalje

da, om Norge stenger ut

mikropartier eller ikke.

Ja, det er derfor ikke MNK og Aftenposten

ikke har lyst til å skrive noe

om dette, for de tenker at dette

angår få personer.

Og de tenker ikke så mye

at det angår den

grunnleggende virkemåten i demokratiet,

som jeg synes

er den rette måten å tenke på.

Men så kan man jo si,

hvordan er det med

det norske systemet da?

Det er jo ofte slik i Norge at du

har blokker,

og at et hvert valg typisk

blir en fight mellom to blokker, og de

valgene er typisk veldig jevne.

Og det fører jo

til at selv om

du har ulike partier,

så ligger jo blokkene egentlig ganske

nære hverandre, som andre ord.

Selv om du har

ulike regjeringsalternativer,

så blir jo politikken

fra disse regjeringsalternativene

ganske like.

Det er en slik type outlaying

slå av greier, hvor

du prøver å fange nok

velgere, så du legger deg

mest mulig nær konkurrenten

i din

politiske retorikk.

Et knepp utenfor, i den retningen du vil,

og så er det det.

Og hvis du tar

helheten i valgloven,

for det er jo flere endringer enn det som angår oss.

Nå er det slutt på stryk,

det er slutt på prioritere og kumulere

og alle disse tingene.

Så nå ligger all makten igjen i

partiorganisasjonene. De lager

lister, og det er klart, partiorganisasjoner

er opptatt av å vinne

valg, og det betyr jo at de kandidatene du setter

opp, det er jo ikke

disse

karismatiske large-living life

tenkerskjerdfolka.

Det er jo partikaniner.

Du har

lydige undersøtter på lista,

og kommer du på Stortinget, så går du da

og enstemmer for

den nye valgloven, eller for whatever else

krisetiltak under korona,

eller hva det er for noe.

Det blir et litt anemisk

politisk liv av sånt.

Det er jo der det ideologiske

mangfoldet faktisk hadde hatt en egenverdi.

Det er veldig lite

det jeg har sympati med NKP

for rent politisk, men jeg skjønner

at de representerer noe annet enn

Rødt eller SV.

Det er opplagt for folk som har sagt

at folk må jo få anledning til å

stemme på et kommunistparti hvis de

for en eller annen grunn synes at det er forluftig.

Ja, og på samme

måte så er på en måte ikke

Høyre eller FRP

eller Venstre tilprestillende for

liberalister, ikke sant?

Det er i beste fall et kompromiss,

men i verste fall så har du sålt sjela di.

Og det er et annet moment

også med den der, for vi snakket om

enmannskretser kontra det litt mer pluralistiske

norske politiske systemet.

En av fordelene med

enmannskretsene er at fordi du

tar USA som det mest

tydelige eksempelet, at du har

to store partier, og så har du en haug med

also rants.

Men det er Republikaner og Demokraterne

som gjelder, ikke sant? Men det betyr jo

også at i noen

en viss forstand så må de

være et større telt. De må være

mer åpne for, ikke sant? De må romme

det mangfoldet som ellers hadde

fantes i et

virepartisystem.

Eksempelvis ser vi at Trump

talte på Libertarianernes

landsmøte

og ba om Libertarianernes

stemmer mot løfter

om at dere skal faktisk få noen

ting, og

frigivingen av Ross Ulbricht var jo

en av dem.

Det er jo interessant å legge

merke til at det virker jo ikke som om

partitilhørighet er så viktig

i USA i den forstanden at det er

veldig lett å bytte

partitilhørighet, og det er

greit for eksempel.

I Norge så tror jeg at du er litt mer gift med

partiet ditt. Hva heter noen annen

Arbeiderpartikkaren som hoppet

til venstre og nå som er på liste for

Red Ulle?

Ja, ja, ja.

Han bøler.

Ja, han bøler.

Jeg husker jo at jeg

av sted kom litt sånn

skikkelig sleivspark fra Arbeiderpartiet

da han meldte seg ut der.

Jeg tror i statene

så har du disse kåkusser

som er langt

mer ideologisk fokuserte,

som vi vel må kunne beskrive

som organiserte fraksjoner

innenfor rammen av

de politiske partiene.

Ja, det er kåkusser

i styringsorganene.

Det er også kåkusser i visse stater

i nominasjonsprosessen

som da er en separat ting.

Ja, fordi

det jeg kanskje vil

anføre som en nedside da med det norske

partisystemet er at partiene

får litt mer eierskap til at

vi står fritt til å stenge folk ute.

Vi står fritt til å være ekskluderende

da. Fordi det er flere partier

å velge mellom, og FRP kan gjøre dette, og Venstre

kan gjøre dette, og Senterpartiet kan gjøre noe annet.

Og da blir det plutselig litt

tyngre å komme inn i et av de etablerte

partiene, fordi du, ikke sant,

enten så må du ha Jesus på skuldrene

hvis du skal i KrF, eller så må du være

veldig agrar-

vennlig hvis du skal inn i Senterpartiet.

Eller FN-globalist

hvis du skal inn i Venstre.

Ja, men det du beskriver

er liksom sånn at du

bor for ja-folk,

altså med i partiene, så folk som er

lydige og lojale til

partiorganisasjonen sin.

Det kan jo være en fordel med sånn en-mannskrets

valg, ikke sant, for der kan jo

en

person

med sære

meninger godt finne på

å stille etter valg og faktisk bli

valgt. Og i

bunn og grunn så er vel egentlig denne

partiorganisasjonen er jo

et slags filter i demokratiet

for å, som du kan si, de er

der kanskje for at ting skal fungere.

Men ideelt sett så skulle du kanskje tro det

at det

ville ha vært bedre hvis folk

kunne vært så informerte at de kunne stemme

på personer

direkte, tenker i hvert fall jeg.

Men jeg hadde jo ønsket meg et

sånt system, fordi

disse

partiorganisasjonene er så

konserverende i

ja, ikke sant, du har litt partitradisjoner

også har du noen ideologi, og så har du

en sånn summe av ting, og så har du

en rekke mennesker som er

et lite representativt utvalg av

befolkningen som sitter og legger premissene

for hvordan disse partiene skal fungere.

Ja, det blir maktkonsentrasjon

i en lengre krets

som... Ja, det er det, ikke sant?

Og det er en, husker du han der

det var en sånn

IBM-eksekutiv

under den kalde krigen

som da hadde reist mellom Sovjet og

USA, fordi

fordi datamaskiner og blablabla

Og hans observasjon var at

ja, systemene er ulike, men

det er de samme menneskene på begge sider

som sitter i maktposisjoner, ikke sant?

Og det

er en interessant observasjon i den forstanden

at når partiene har så mye

makt over det å innrette

lister og sette opp de alternativene

som frie velgere

kan velge blant,

og hvis alle partiorganisasjonene fungerer på omtrent

samme måte, at de har de samme

skal vi si

insentivstrukturerne rundt seg,

så er det jo slik at du kan være så alternativ du bare vil

men når du kommer til stykket så kommer du til å være

du har frihet til å være

en del mer dogmatisk inne

i det partiet, og i de prosessene

som bestemmer listene

som setter dem opp, som bestemmer rekkefølge

som gjør alle de tingene, og så har du tatt

bort alle elementer der velgere

for strykerfolk, eller ikke sant?

Det var jo eksempelet

med Gro som hadde den der

fem- og sekstiende plassen på Oslo-lista

litt sånn æresplass

og så ble hun kumulert mange noen ganger

til at hun faktisk

i 80-årene sine kom inn i

bystyret i Oslo

og den muligheten er nå

tatt bort. Alle sånne

velgerpåvirkningsmuligheter er tatt bort

Altså jeg vet jo at man pleide

å si at det var ingen

funksjonellen, altså det var ikke

noen effekt av at hun

kumulerer eller stryker på stortingsvalgliste

før, men jeg synes kanskje

den naturlige responsen på det

var jo å gjøre systemet mer

følsomt for den nettopp den typen

velger-

valgt-endringer

på listen, ikke sant? Som gjorde det som

overfører makt

fra partiene til

velgerne, det synes jeg egentlig

hadde vært en bra ting. Ja, fordi det er en helt