Velkommen til Sidelinja podcast, podcasten for de politisk hjemløse.

Og det litt frustrerte.

I dag med Trond Sørensen, Vegard Nøtnæs og ikke Arne Eidshagen, som har misforstått tidspunktet vi skulle spille på.

Han er Egon A. Wall.

Nå skal vi ha det litt moro med ham.

Du, Vegard, kan du beskrive hva Stockholms syndrom er?

Ja, det var vel et bankran i Stockholm på et tidspunkt, hvor han som ranet banken var en veldig sånn sympatisk fyr,

og så begynte alle som var gisler for han å ha veldig sympati for han.

Så han endte opp med å avstedkomme dette begrepet av Stockholms syndromet, det å få sympati for din overgriper.

Ja, fordi dette føler jeg overførbart.

Nå skal jeg ikke si at Erna Solberg er sympatisk, men det er veldig mange høyremedlemmer som fremkommer å være angrepet av dette syndromet,

og som er gisler i sitt eget parti.

Ja, det føles sånn innimellom.

Jeg har alltid irritert meg over høyres forskjellen i retorikk og gjøren, om du vil.

Vi snakker om skatteletter og avregulering og effektivisering og redusere statens størrelse,

og så kommer de i posisjon, og så gjør de akkurat det motsatte, eller bare sånn symboliske fisetiltak.

Ja, og dette her er ganske igjen og igjen.

Men hvis man begynner å observere høyrepolitikere rundt omkring,

hva de liksom mener hver for seg, eller i sine egne fora,

så er det en veldig dissonanse mellom hva høyre som parti står for, og hva partiledelsen vinkler og vil.

Du snakker om det Blått Energiforum nå, ikke sant?

Ja, Blått Energiforum, som et eksempel, er et fora med typ 700 medlemmer,

hvor noen få av de som er medlem da ikke er høyremedlemmer, men det er ment for høyre folk.

Og gjennomgående for de menneskene som sitter der, det er at de er uenige med partiet som de er medlemmer av,

gjennomgående over all energipolitikk.

Og jeg vil si at hvis du har 700 engasjerte mennesker i et parti, så utgjør de en veldig stor del av partiet.

Ja, og det er en sånn ting som har vært å minne om, at partimedlemskapsraten i Norge er ganske lav,

så det er liksom ikke hundre tusener av medlemmer i høyre, liksom. Det er noen tittusener.

Ja, det er noen tittusener, men det er en annen ting også, det er jo at noen er bare engasjert på lokalt plan.

Og som håndregel er det at det er sånn typ 1, 2, 3 av 100 medlemmer som faktisk engasjerer seg ordentlig politisk.

Resten er mer eller mindre bare medlemmer og stiller kanskje litt opp på noen valgstegn når det er valg.

De er ikke engasjert resten av året.

Og så har du alle de som bare er medlemmer i høyre, for i kommunen min så er høyre det partiet som fører den politikken

i kommunen, men nasjonalpolitikk det driter jeg egentlig litt i, det er ikke derfor jeg er medlem.

Dette er egentlig alle partier.

Bare for ordens skyld har jeg slått opp fort det. Rett under 30.000 medlemmer i høyre i 2022.

Ja, og da vil jeg si at da er det nok, si det er 1.500, kanskje 2.000 ordentlig engasjerte medlemmer

på nasjonalt nivå, som er virkelig interessert og jobber politisk med på et eller annet vis.

Kanskje det er litt mer fordi vi har erfaring fra vårt eget parti som ikke satt i posisjon noen sted.

Og jeg gjetter at for høyres del så er nok mange av partimedlemmene på et eller annet vis involvert i kommunestyregrupper og sånne ting.

Jeg tipper kanskje det ligger litt høyre sånn andelsmessig fordi at du har en del mer fulltidsbetalte mennesker som er medlemmer.

Men ja, 700 er en betydelig andel av bare …

Jeg tenker på nasjonalt nivå så er det ganske mange.

Disse menneskene de har ukentlige, jeg kaller det møter, hvor de har gjerne en foredragsholder som snakker om et eller annet.

Og disse bruker masse tid på å forstå energi og forstå politikk, og de er ikke enige med høyre.

Det er det eneste jeg oppfatter av det.

Og så er ikke dette det eneste utgang som er av dem.

Jeg hørte gjennom en podcast på vei til vårt redaksjonsmøte, vi kan kalle det det i går, på puben på Majorstua.

Og der dukker det opp en stortingspolitiker fra Høyre som vil ha staten på 16 ukers helvete for å få slanket den.

Ja, og vi har jo allerede hatt staten på åtte års helvete med Erna.

Ja.

Hvor den har lagt seg ut over hoftene.

Veldig. Og det er derfor jeg kommer tilbake til dette med Stokholmssyndromen, for jeg føler at hvis dette faktisk er det du mener,

hvis dette ikke bare er et utfall av at dette er et hot topic akkurat nå, du mener faktisk at

hei, jeg vil at staten skal slankes og effektiviseres og at ting skal, alt mulig sånt nå, så passer du ikke inn i Høyre.

Og så føler jeg at de allikevel ender opp i Høyre og føler ikke at de har noen annen sted å gå.

Nei, altså jeg må jo si, la oss si vi hadde en fraksjon i vårt gamle parti, Liberalistene, som mente at vi ville egentlig ha velferdsstat vi.

Og i stedet for å finne et annet parti og melde seg ut av Liberalistene, så opprettet man en sånn hatgruppe internt i partiet

som skulle prøve å forandre partiet til å gjøre, bli sosialdemokrater da, sammen med resten.

Det hadde vært litt lite konstruktivt.

Veldig, veldig.

Dette er jo, Blått Energi Forum er egentlig gruppen Høyre-medlemmer som er uenige med Høyre og skal ønske Høyre var et annet parti enn de er.

Og det er noe litt sånn, det føles litt hjelpeløst.

Ja, altså det var jo, vi har jo snakket om det før, det var et medlem i Høyre.

Nå husker jeg ikke helt hva han heter.

Han var ute på Gjerdrum, og han var også en del av dette Blått Energi Forum.

Og han takket for seg og skrev et meget velfundert Facebook-innlegg, hvor han tok alle de store sakene, hvor han var uenig.

Var det jo han Sandelin?

Nei, det er ikke Sandelin.

Sandelin delte dette innlegget.

Å, sånn var det, ja.

Simen Sandelin delte innlegget, og der skriver han at jeg kjenner meg inn i, egentlig kjenner han seg inn i absolutt alle kritikken.

Men det store forskjellen er at Sandelin er fortsatt medlem i Høyre, mens mannen fra Gjerdrum takket og sa at dette her går ikke lenger.

Jeg kan ikke være medlem i et parti jeg ikke kan stemme på.

Ja, men da var det jo sympatisk av Sandelin å i hvert fall ikke drive og prøve å trekke ned igjen.

Han krabba som prøvde å komme ut av bøtta.

Nei, altså, det var det som var gjennomgående.

Når jeg mottok dette her, og jeg følger en del av disse menneskene på forskjellige plattformer og så videre, så deler disse menneskene hans Facebook-innlegg.

Og han har stengt for kommentarer i sitt eget innlegg, for han ville ikke ha noen stor debatt om det.

Men han ville bare si at jeg forlater Høyre, og dette er hvorfor jeg forlater Høyre, og dette kan ikke jeg være med på lenger.

Og det gir jo mening, for lojalitet og respekt er jo en veldig konservativ verdi, så det passer inn i Høyre.

Ja, ja, men alle som deler det har et kommentarfelt.

Og så følte jeg at det var veldig mange i det Blått Energiforum som delte dette innlegget.

Det var også en del utenfor, men gjennomgående så delte dette, og dette var delt 250 ganger.

Og alle skriver, jeg kjenner meg inn i kritikken.

Og så er kommentarfeltet fullt av andre Høyre-folk som sier at dette er sånn jeg føler på da.

og så var det en del av de som hadde tatt konsekvensen av det og forlatt sin gisseltager.

Men flertallet, nei, men jeg er medlem i Høyre.

Og så må man jo tilføye at 250 delinger, som det høres jo kanskje ikke så imponerende ut,

men dette var altså på Facebook, ikke sant?

Ja.

Og jeg har inntrykk av at Facebook bare er døtt nå, ja.

Det er jo ingen som bruker det lenger.

Jo, altså i sånne sammenhenger, internt i disse politiske,

det når ikke ut til vanlige folk, men det når veldig mye på kryss og tvers blant politikerne.

Så det er en type 250 delinger sikkert omtrent internt i Høyre da?

Ja, i hvert fall.

Med Høyre-sympatisører?

Ja, og så noen, kanskje noen FRP-folk som deler det,

og noen som har vært medlem i Høyre og sier at

dette er jo grunnen til at jeg forlo parti og en del sånne ting.

Men på et eller annet merkeverdig vis da,

så føler jeg at de som er medlem,

jeg begynner å mistenke at de er medlem i et parti som de tenker har en overordnet ideologi,

som sier at dette er parti for meg.

Fordi dette partiet, altså i festtaler og ideologisk, vil det samme som meg.

Men partiledelsen, de som har grep om systemet,

de trekker dette i helt feil retning.

Jeg må innrømme, jeg forstår jo denne mentaliteten,

fordi jeg har hatt den selv.

Jeg har jo faktisk vært medlem av Høyre en gang i tiden,

men jeg var svært ung og uerfaren.

Så jeg var medlem, jeg vet ikke, for slutten av 90-tallet kanskje,

som sånn ungdomlig type,

og så stemte jeg på Høyre en eller to ganger,

og så ble jeg ferdig med Høyre for godt,

da Børge Brende ble næringsminister.

Og så holdt han en tale,

og den talen handlet bare om hvor viktig det var med aktiv næringspolitikk.

Og så tenkte jeg bare, helsikk, er det du?

Ok, jeg har blitt lurt.

Jeg er ferdig med dette partiet, skal aldri ha noe med det å gjøre igjen.

Og så ble jo denne nissen utenriksminister senere,

og han er jo av en eller annen grunn

en sånn fyr som har en høy stjerne i Høyre,

og jeg skjønner ingenting av det.

Han var en elendig næringsminister.

Han var en helt håpløs utenriksminister med den der krypingen for Kina.

Og så må jeg få lov til en liten anekdote.

Da jeg var ung og dum, kanskje til og med veldig dum,

så var jeg veldig engasjert i europeisk ungdom før valget i 1994.

– Ja, det er sånt vi har sluttet med.

– Ja, vi har det.

– Så du var liksom 16 år og hadde en sånn EU-klistremerker på moppen og greier.

Ja, det var en stilig tid.

Men uansett, stod på som faen for å få EU-valget i riktig retning.

Og det må jeg få lov til å si,

at jeg tror faktisk jeg fortsatt hadde vært for EU slik utsiktene var i 1994.

Fordi jeg anser nok i dag at det viktigste EU har gjort

var å innlemme Østeuropa.

Og det mener jeg faktisk var en viktig og positiv ting

som EU har bidratt med,

det å åpne Europa og innlemme disse gamle Østblokkestatene

og ønske dem velkommen i den vestlige sfære.

Og incidentelig, så husker jeg Erik Solheim ble intervjuet under EU-kampanjen i 1994.

Han hadde ingen tro på at EU skulle utvide Østover,

men var også ærlig nok til å si at hvis de gjør det,

så skal jeg snu mitt standpoint.

Men så kommer Maastricht og den der unionsdille,

og så blir det bare tull.

Men uansett, anekdoten.

Det var på en eller annen samling med europeiske ungdommer.

Og så var det pizza i kveld,

og alle hadde gjort en innsats,

og så var det litt belønning med en pizza på kvelden.

Og så skulle det komme en stjerneskudd fra høyre,

som skulle snakke med oss.

Det var Børge Brende.

Han kom ramlende inn.

Og jeg husker som 16-åring at jeg hørte på hva han sa,

og så tenkte jeg, hvorfor har han en stjerne?

Han lukter helt sånn ultra-dull.

Og det henger ikke sammen med hva han sier heller.

Det er bare tull.

Og det er som 16-åring, liksom.

Og så følger du dette gjennom livet,

så blir han næringsminister og snakker tull.

Og så blir han utenriksminister, og det er bare tull.

Ja, ok.

Samme.

Jeg er ikke noen fan av Børge Brende, for å si det sånn.

Nei, men dette er et konsept

som egentlig ikke er helt ukjent i politikken.

I USA har det et betegnelse på det,

og det er failing upwards.

Hvor man i politikken,

altså alle andre steder, hvis du feiler i jobben din,

så mister du jobben, og så er det ikke gitt at du kommer,

altså, det kan hende du må rykke ned noen grader

hvis du gjør det dårlig.

Men i politikk, og litt også sånn i offentlig byråkrati,

så feiler du, og feiler igjen,

og så rykker du opp i gradene.

Så du sier at han blir statsminister ved neste korsferd?

Ja, det er konkurransen jeg har.

Det er mange som feiler.

Det er ingen.

That's fair.

Ok, nei, men Høyre,

Gud hjelpe, hva er det de tenker på disse medlemmene som,

de ser at politikken er feil,

men har en ide om hvordan de er i riktig parti.

Ja, nei.

Kjemperart.

Nei, men jeg tror kanskje jeg har en idé

om hvordan det blir sånn, da.

For hvis du kjøper ideen om at

de mikropartiene, de kommer aldri til å komme noen sted,

så har du ingenting å gjøre i de, ikke sant?

Så da må du på en måte, hvis du skal engasjere deg,

engasjere deg i det som er eksisterende.

Ja, og som legger ned mikropartiene.

Ja.

Nei da, alt henger i sammenheng.

Ja, og så det gis på en måte,

altså jeg tenker at disse menneskene,

de kjøper den saken der,

og så kommer de til et punkt,

ja, men det er jo ikke noen annen politisk parti

å melde seg inn i.

Dette er liksom det nærmeste,

jeg kommer det jeg vil,

selv om det kanskje er fjernt.

Og jeg hadde en liten Twitter-diskusjon

som flyttet seg over på meldinger

med en gammel kjenning av oss,

og beklager Henrik,

men jeg skal henge deg litt rand nå.

Så håper jeg du hører det,

jeg skal tagge deg til og med.

Nå må vi bare inn i diskresjonen her,

og da unnskyldes meg at Henrik har sagt

han blir med på podden hvorsom helst,

han er velkommen også.

Ja, men så er det liksom sånn,

jeg la ut en sak på Twitter,

hvor jeg skriver at,

altså, dette er Stockholm-syndromet,

det er noe jeg da har hørt gjennom denne podden

med Sløseriombudsmannen

og denne høyre politikeren

som sitter på Stortinget.

Han som vil ha 16 ukers helvete, ja.

Ja, og det er sånn,

dette er Stockholm-syndromet,

du er en gissel i ditt parti,

og jeg hører at dette bare passer inn

i et mønster som er gjennomgående.

Og Henrik liksom,

ja, nei, men,

og så innser jeg følgende,

det er at, altså,

velgere har dårlig hukommelse,

men det har jammen de politiske engasjerte også.

Fordi jeg husker hvor sint du var, Henrik,

på høyre i 2020-2021,

og du ble egentlig veldig redd

når du så hvor villige de var

å bruke, være autoritære,

og bruke statsmakt mot folk,

på helt,

altså, bare,

grunnlov kan du drite i,

ingen regler gjelder, vi bestemmer.

Og dette ble han redd for,

og i går så var likevel,

ja, men, hva skal jeg gjøre da?

Hvor skal jeg engasjere meg inn?

Hvilke partier synes du jeg skal gå til da?

Og da er vi inne i denne samme greia om at,

ja, men, jeg må jo inn i et parti,

for det er et politisk partidir, ikke sant?

Og det gjelder nok alle disse menneskene,

og jeg synes Henrik eksemplifiserer det veldig godt.

Fordi han føler at han må inn

for å drive påvirkning,

og så er det egentlig ikke noe å gå inn i

som er verdt å drive påvirkning i,

for det eneste du gjør,

det er å bidra til å dytte det lasset

i feil retning.

Men du har ingen annen sted å gå.

Du brenner tiden din på å gjøre feil ting

på riktig måte, eller et eller annet sånn.

Men nå er vi jo litt slemme med Henrik her.

Ja, vi er litt slemme,

men jeg synes ikke jeg var kjempeslemme.

Jeg har vært mye tøffere med Henrik før, altså.

Det vi gjør er jo egentlig bare å utgløse

en sånn tilsvarsrett, i hvert fall moralsk.

Ja.

Så nå har du blitt kritisert

for å komme og forsvare deg.

Så det er bra.

Og så er det en apropos,

da vi skal gå litt videre.

Minerva hadde en sak på trykk

i går eller om det var i forgårs.

Skrevet av vår gode venn Benjamin Bringsås.

Hvor han ser på oppslutningen til Venstre-MDG.

Og den er mildt sagt ganske hardt fallende,

og media har ikke vært spesielt interessert

til å skrive om det.

Men det kan vi,

og jeg kaller ikke dette å risikere.

Det kan hende vi får den seieren

at begge disse partiene ryker ut av Stortinget.

Ja, og det er vel bare for å være precis.

Venstre har jo egentlig i alle år så lenge,

jeg kan huske det har vært sånn pluss-minus-sperregrense.

Og det er de vel fortsatt.

Så jeg vet ikke om de har sånn kjempefall.

Jeg ser de gjerne på 3,4 eller noe sånt innimellom nå.

Ja.

Jeg tror, mener du,

så kan de ha en enda litt lavere tall på dem.

Faktisk.

På en sånn poll-of-polls-snitt.

Ja, men ikke sant.

Så de er fortsatt et småparti in contention.

MDG er ikke det lenger.

De begynner å bli et sånn

Norgesdemokratenes størrelse-parti.

Det er bare at Norgesdemokraterne kommer andre veien.

Det er liksom 1-2 prosenters parti.

Ja, og det er ingenting som er bedre enn det.

Men disse partiene har pushet en politikk

som ingen har lyst til å spise lenger.

Og ironisk nok så er det akkurat den politikken som går igjen,

som er veldig upopulær å si det.

Høyre har jo den samme politikken,

og Arbeiderpartiet har den samme politikken.

Bare malt med litt annet pensel,

men i samme farger.

Og så er disse partiene da på vei ned og ut.

Og jeg skal si at Benjamin bruker,

han skriver ganske langt,

men han er ganske grunnig,

og han forstår dette med valganalyse

og sånne meningsmål.

Dette har han jobbet med en del år.

Det er ikke sånn at han bare har lest litt forsiktig på tallene.

Han har jo faktisk ganske inngående forståelse for det.

Men det å bytte,

det jeg føler at disse partiene har gjort,

det er å bytte miljøpolitikk mot klimapolitikk,

men med klimatiltak som ikke fungerer,

men veldig dyre for lommeboka til alle,

og enhver som bor her.

Ja, litt sånn gjennomgående så er jo,

jeg vil kanskje kalle det symbolpolitikk,

eller sånn der moralposerende symbolpolitikk,

at det er en god sak her,

og det er en god retning,

og vi bare må gjøre noe uansett hva det er.

Så koster det vanvittig mye penger,

og du ser bort fra regnestykkene på deg,

og så begynner man å pansette hele nasjonalformuen

og vekstraten og sånn i økonomien,

fordi det er bare så viktig å få gjort disse gode tingene.

Så er problemet at sånn som elektrifisering av sokkelen,

det er vanvittig dyrt og har ingen klimaeffekt.

Jeg mener det er sånn helt sprøtt.

Det har ingen klimaeffekt,

fordi du skal selge den gassen du ellers hadde brukt,

uansett til noen andre som da skal brenne den.

Du kan kanskje si at det har en marginal klimaeffekt,

fordi jo færre brukere du har av fossilbrensel og sånn,

men det åpenbare økonomiske momentet her,

er at hvis vi i Norge bruker vanvittig mye ressurser

på å få vanvittig små utslippsreduksjoner globalt,

så er det bare feilbruk av ressurser,

fordi klimaproblemet er globalt, ikke sant?

Selv ifølge deres egen retorikk da,

og det at disse partiene har vært så lite villige

til å holde på å si ta denne turen ved hornene,

og si at MDG har kanskje vært det mest gardinet

trukket ned greia, ikke sant?

De har en eller annen ambisjon om at vi faktisk skal gå ned

i energiforbruk i en verden med ganske mange milliarder

fattige mennesker som skal bli rikere.

Det er så urealistisk at det er bare tullepolitikk.

Men det beste av alt er at nå sitter du der og snakker i store ord,

og du er tross alt bare en helsebyråkrat.

Men det viser seg jo at seniorforsker i Cicero,

som er Asbjørn Torvanger, som er forsker på klima

og økonomi og alt mye sånt, han sier akkurat det samme som deg.

Nå har vi der at økonomene sier at dette er håpløst.

Klimaforskerne sier at denne politikken er tullete.

Noen av dem, to be fair.

Men vi kan i hvert fall si at det er ikke noe konsensus

om at dette er en fornuftig løsning.

Det er svært kritisert.

Også er MDG og Venstre, de står på denne politikken beinhardt.

Hold på å se, jeg har litt lyst til å bruke et gammelt uttrykk

som var veldig populært til å bruke for fire år siden,

follow the science.

For dette var follow the science-menneskene,

som nå er fullstendig, de tar ikke inn noen ting

som går imot det de sier.

De justerer ingenting, og det er full gass

den veien høna sparker.

Og let's be clear, Høyre synes også fortsatt

at det er en kjempeide med elektrifisering av sokkelen

og havvind og det sløseriet som de har funnet på.

Og det som er problemet mitt,

eller det som jeg opplever som utrolig frustrerende,

er at vi har sagt dette i ti år.

Vi har snakket om kjernekraft og næringsnøytralitet,

altså det konseptet med at du ikke skal favorisere

industrier eller teknologier,

fordi politikken er ikke egnet redskap til å gjøre det.

På et eller annet nivå føler jeg at vi har

nesten rett på alle punkter, og hadde det hele tiden,

men Gud hjelpe som vi har blitt ledd av

for å snakke mot retningen i elva i de årene.

Og så blir vi lagt ned,

og så er stemningen i ferd med å snu,

og jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Respekten min for den ordinære politikken,

altså den som foregår på Stortinget, er så lav nå

at jeg bare vattnisser.

Spørsmålet er, jeg tenker at det er et spørsmål

om hvor mye ressurser skal vi bruke,

hvor mye ressurser skal vi kaste bort,

hvor vondt skal det gjøres,

før man forholder seg til realiteten og virkeligheten.

Fordi virkeligheten er at dette her er,

dette regnstykket deres går ikke opp,

det fungerer ikke,

dette vil ikke ta oss noe sted,

hverken at vi blir mer miljøvennlig,

eller at vi får lavere klimautslipp,

men vi vil bli fattigere.

Og det at man begynner å se konturerne av

at nå er det en kollaps i,

man har klart å få det strømnettverkets strømsystemet

med best forutsetninger i hele verden,

for å kunne være robust og rimelig og stabilt

og bra og fleksibelt og fremtidsrettet.

Har man altså klart å komme til et punkt

der en del av industrien som skal produsere energi

inn i dette nettverket,

begynner å snakke om at,

men er det så gærent om vi slår av strømmen innimellom?

Nei, fornybar noe.

Hva er dette for noen komplett idioti?

Det er vattnis også.

Trur at det går an at voksne mennesker

i en industri som nominelt skal levere dette greiene,

bare driver og ruller teknologien tilbake?

Du ruller sluttresultatet av teknologien

tilbake 20 og 30 og 40 og 70 og 100 år, ikke sant?

Fra et utgangspunkt som bare,

det kunne jo ikke gått gærent,

og så har disse folk klart å få det til å gå,

og det har ikke gått gærent enda,

men det er veldig tydelig at retningen er

at det skal gå gærent,

og at det er det de planlegger for,

når de kan si noe sånt,

og at den samme gjengen gjør alt de kan

for at vi ikke skal få kjernekraft inn i Norge.

Logikken i det er jo at vi bruker den verdifulle vannkraften,

den regulerebare vannkraften,

for å dekke grunnlast i nett i Norge,

som er sløsing, ikke sant?

Det er sånn overskuddssløsing.

Vi har så mye av dette verdifulle

at vi kan bare helle det ut på ting som,

nei, nei, du burde ha et kjernekraftig bånd,

ikke sant?

Du burde ha et stabilt, termisk,

kontinuerlig produserende kraftverk,

som går å levere grunnlast.

Det burde vært halvparten av forbruket i Norge,

og det burde sitte der sånn og pumpe inn,

og så skulle vi bygge,

faen meg, så mange utenlandskabler vi bare klarte,

for å selge dette greiene til overpris

til tyskere som da har valgt Merkel,

og tenkte at, ja, men dette er en god idé.

Ja, men vær så god,

send oss penger deres.

Og det verste er at jeg sitter med en følelse

at det er den tanken du og jeg har nå,

det er den tanken veldig mange andre land i Europa kjører på.

Dette er det de,

de har bare sånn,

her er det en business opportunity,

her kan vi tjene store penger på å selge kraft

til et ikke fungerende Tyskland til stiv pris.

Yes.

Det eneste,

jeg tror ikke det er bra for Europa

om tysk kraftmarked og tysk næringsliv kollapser

på grunn av dårlig tysk politikk,

og så kan resten av Europa kanskje redde det litt,

men jeg mistenker at Tyskland kommer til å,

altså det kommer ikke til å være den,

det er et spørsmål,

kommer det ikke til å være et G7-land

hvis de fortsetter den retningen?

De er vel knapt det nå, tror jeg.

Ja, men de er vel en av G7-landene.

Jo, det er jo den politiske avtalen der,

men ja.

Men realiteter treffer da.

Jeg vet ikke om du fikk med deg det,

men hydrogen har jo vært det de har sagt,

ja, men hvilken hydrogen?

Jeg elsket den, jeg fikk med meg at

vi hadde en kreativ destruksjon av et hydrogenselskap

i Norge i desember, visste du det?

Ja, jeg hørte noe om det.

Ja, det gikk i konkurs da,

og dette er jo,

det var jo sagt at disse kunne kanskje levert hydrogen,

og dette må vi ta,

jeg vet ikke om vi har snakket om det før,

men dette er bare sånn hinsides,

vi har jo ferger som går på hydrogen i Norge.

En.

Vet du hvor denne fergen får sin hydrogen fra?

Nei.

Ok, denne fergen går bort på Vestlandet,

jeg skal ikke si den går i Bergen,

men hvis vi spør en bergenser,

så er jo hele Vestlandet Bergen,

så i bergensk kontekst så går den i Bergen.

Men denne fergen den går på hydrogen,

men det er ingen hydrogenproduksjon i Norge

som kan levere hydrogen til denne fergen.

Så dette hydrogenet det fraktes da

fra midt nedi Tyskland,

på vogntåg til der denne fergen går.

Nå skal jeg spørre deg,

altså jeg kan fortelle,

nå skal jeg ta et tall.

Du kan få med deg ca. 32 tonn med diesel

eller bensin på et vogntåg.

Hvor mye hydrogen tror du du kan få med deg

på et tilsvarende vogntåg

mellom Tyskland og Norge?

Jeg har jo ingen anelse,

men det jeg vet på generell basis

er jo at en ting er at du må ha det

i en sånn tryktank,

og det andre er at volumet,

altså energitettheten du får inn i hydrogen,

selv med det trykket du må ha det under,

er for eksempel alt for liten

til å kunne drive et fly.

Så det er utenkelig å bruke hydrogen på fly, ikke sant?

Jeg tror kanskje,

jeg regnet litt feil her,

for jeg tenkte litt feil.

Det er greit at man har litt andre vektbegrensinger

i Tyskland og i grenseoverskridende transport

innen Norge.

Det er forskjellige grener.

Så 40 tonn er makttotalvekt.

Så nei, du får kanskje ikke med deg

mer enn 5-6-7 tonn med diesel.

Du får med deg 3,1 tonn hydrogen.

På den samme bilen, ikke sant?

Ja, og det skal da kjøres fra Tyskland

og opp til dette ferjeanlegget opp på Vestlandet.

Og denne tryktanken,

den er ikke egnet for annen transport.

Så den skal kjøre tomt tilbake

for å hente neste lass.

Og da kan vi jo legge til,

at den her roundtrip-kosten

bare på selve drivstoffet hydrogen,

er jo da først så skal du,

hvis du gjør det på mest miljøvennlige,

men minst effektive måte,

så skal du jo kjøre sånn,

sette strømmen i vann, ikke sant?

Og splitte molekylene til hydrogen og oksygen.

Og da bruker du en del energi inn, ikke sant?

Så det er spørsmålet,

hvor mye energi må du putte inn

før du får tilbake hydrogen,

som kan ha den samme energitetten.

Og så skal det inn i tanker

og lastes inn og ut og frem og tilbake

og trykkes, settes under trykk og sånt.

Alt sammen koster energi.

Og så skal det til slutt

konverteres tilbake til elektrisitet

for å drive den der jævla fergen.

Og da er altså energitappen 90% på veien.

– Og så har man brukt

sted mellom 2 og 2,5 tusen liter med diesel

på transporten av det der hydrogenet.

– Ja, og den dieselen alene kunne du drevet.

– Den hadde holdt til å drive den fergen noen dager.

– Jo, men ikke sant?

Tenk deg det, 3,1 tonn,

og så bruker du 2,5 tusen liter diesel

på å flytte det.

Det er så sprøtt, ikke sant?

– Nei.

– Dette er jo summen av denne

duste politikken som MDG har stått for alltid.

Og de er jo fortjent på to prosent,

eller det vil si det er ikke fortjent

at de får to prosent,

for de burde ha hatt 0,02,

men sammen med det.

Det har konsekvenser

og mener skikkelig dumme ting over tid,

og da ryker du.

– Så mitt spørsmål om for å oppsummere,

det er, vi må gjøre en innsats her,

for jeg føler at vi må få

Stockholm-syndrom-menneskene i Høyre

til å få Høyre,

enten forlate Høyre,

eller klare å snu sitt eget parti

vekk fra denne dumme politikken

som de har arvet eller adoptert

fra MDG.

Hvis vi gjør den innsatsen,

da tror jeg verden blir et mye bedre sted å være.

– Ja, vi gjør det vi kan her i hvert fall.

Skal vi si at det var det for i dag?

– Ja.

Takk for at du hørte på Sidelinja-podcast.

Vi vil gjerne noe bredere ut,

så hvis du snakker om oss,

deler oss,

eller anbefaler oss i podcast-appen din,

så er det høyt verdsatt.

Hvis du heller vil snakke med oss

i form av ris eller ros,

kritikkforslag, spørsmål eller noe annet,

så finner du all kontaktinfo på

Sidelinja.transistor.fm