Velkommen til Sidelinja-podcasten, podcasten for politisk hjemløse.

Og innspillingsdatum er, hva er det i dag, Trond?

7? 8?

Ja, i dag er vi nok på den 9.

9. februar.

I dag med allerede introduserte Trond Sørensen, meg selv, Vegard Nøtnæs,

og samfunnsdebattant og redaktør, J.K. Baltzersen.

Vi må jo ha det litt moro med Baltzersen her sånn, fordi han er litt gammeldags mann.

Han skal være på etternavnet.

Han krever at man bruker etternavnet i formelle settinger.

Sørensen?

Ja.

Så dette blir gøy. Vi skal se hvor lenge det holder for vår del, men velkommen, J.K.

Takk, Nøtnæs.

Dette høres rart ut allerede, men veldig hyggelig å ha deg her sånn.

Vi hadde tenkt å snakke om valgloven og dennes implikasjoner i dag.

Du er jo av de årvåkende som faktisk leser høringer,

og hadde fått med deg mye av dette den gangen det ble sendt ut på høring.

Ja, den utredningen ble overlevert fra utvalget i slutten av mai 2020.

Det var midt under pandemien, og så hadde man en ekstra lang høringsfrist.

Den pleier å være på rundt tre måneder, men fra slutten av mai, 27. mai,

til nyttårsaften samme år, så hadde man da mulighet til å sende inn høringsuttalser.

Og jeg sender inn høringsuttalser ganske ofte.

Og det varierer jo hvor lange disse er, og hvor grunnig jeg gjør det.

Denne gangen så gjorde jeg det ganske grunnig, og et av de temaene jeg kommenterte,

det var faktisk om det som har med småpartier å gjøre.

Og der skriver jeg blant annet i høringsuttalsen,

det kan være gode grunner til å ha en viss terskel for partier til å komme inn.

Likevel bør man være klar over at småpartier er en viktig ventil for missnøye med de etablerte partier.

Lave terskler kan på den andre siden gjøre opp posisjon mot etablerte, fragmentert og lite effektivt.

Det er vel vanskelig å ikke slutte seg til det,

nå som de andre også har plukket opp hva innholdet er i denne valgloven.

En av mine kjepphester i dette har jo vært den der, hva skal man kalle det,

en sånn ideologisk forflatning som blir et resultat av dette.

Vi hadde jo en diskusjon på EX igår, eller noen hadde en diskusjon,

og det er mye snakk om det for tiden, at alle disse småpartiene,

de bør jo lage en fellesliste, ikke sant?

De bør komme ut med en, ja, lage en sånn superliste,

og så skal man virkelig lekse opp med de der stortingspartiene.

Problemet for min del er at jeg mener jo å se at blant småpartiene

så er den ideologiske spennvidden større enn den er blant stortingspartiene, egentlig.

Ja, og hvis man går med på en fellesliste, og felleslistene er i hele landet,

så vil jo konsekvensen være at jo, man kan stille fellesliste neste gang om fire år igjen.

Dersom den felleslisten får over de femtusen stemmene som man trenger

for å kunne stille under forenklet regelverk.

Men hvis man vil tilbake til den selvstendige listen,

så har man jo da ikke noen stemmer fra foregående stortingsvalg

for å få til, som er grunnlag for forenklet regelverk og stille under det.

Så dermed må man da ut og skaffe de nærmere 40.000 underskrifter

hvis man vil tilbake til å stille selvstendig liste.

Kort sagt så blir det ingen vei tilbake igjen.

Det er litt sånn jeg har hørt mange av disse som snakker om å stille fellesliste

sier at man må legge alle uenigheter bak seg,

og det blir sett på som en slags stolthet,

men jeg tenker nettopp uenigheter er jo det som er hele poenget med å stille.

Det er det som er hele poenget.

Hvis man legger alle uenigheter til siden,

så har man jo ingen grunnlag for å stille etter valget i det hele tatt.

Ja, hva var da vitsen, ikke sant?

Jeg opplever jo at det man diskuterer ofte

med de som er mest entusiastiske for felleslister,

er at man ser på en del sammenfallende punkter.

Typisk så handler det om i vår tid energipolitikken.

Kanskje at staten er blitt for stor,

og at man er skeptisk til EU,

EUs internasjonale organisasjoner, ikke sant?

Og ja, der er det noen fellestrekker, ikke sant?

Rett nok ikke blant alle små partiene,

fordi hvis du ser på …

Partiet Sentrum?

Ja, altså hvis du ser på sentrum, generasjonspartiet,

det gamle industripartiet,

så er jo det sånne big spender partier

som bare skal fikse på energipolitikken,

eller fikse på et eller annet,

men den underliggende uenigheten mellom de tre partiene

og oss som var liberalistene,

eller norgesdemokraterne, eller konservativt,

er vesentlig større enn den er mellom Høyre og Arbeiderpartiet,

ikke sant?

Og hvis du ser på, la oss si,

norgesdemokraterne, liberalistene og konservativt,

så har du jo …

Ja, på sosiale spørsmål så tror jeg konservativt

tar abort, eller surrogati,

eller homofilerettigheter,

eller hva det måtte være av den type mer sosiale spørsmål,

så tror jeg du vil finne en ganske stor uenighet

mellom LIB og konservativt,

til tross for at konservativt har en sånn veldig

small state holdning til økonomisk politikk,

og går du til norgesdemokraterne,

som da også kaller seg selv nasjonalkonservative,

og legg merke til at begge de begrepene

ikke finnes i liberalistene,

ikke sant?

Sånn, liberalistene er ikke konservativt,

og de er ikke nasjonalistiske,

ment i beste mening egentlig.

Og da vil du også støte på en del problemer,

men for eksempel å melde seg ut av NATO,

som norgesdemokraterne snakker om,

det er jeg ikke sikker på om du får med liberalistene på,

og det er en substansiell forskjell.

Det er jo en kamp som har vært topp i liberalistene tidligere,

og for å si det sånn,

det fikk ikke spesielt stort gjennomslag

på hverken den første eller andre landsmøtet,

det ble løftet.

Det har falt mot én stemme hver gang,

som har vært forslagstiller.

Sånn, det er veldig enkelt.

Det er ikke et LIB-standpunkt.

Nei.

Det som man kunne tenke seg som en mye bedre løsning

enn fellesliste da,

det er jo listeforbund.

Problemet er at det har siden 1988

vært forbudt i grunnloven,

og det var noe som de borgerlige partiene,

spesielt før utgjenningsmandatene kom,

var veldig interessert i,

fordi at blant de borgerlige partiene

var det veldig mye såkalt bortkastede stemmer,

og dette problemet ble vesentlig redusert for dem

når da utgjenningsmandatene kom.

Men det var fortsatt relevant for partier

som ikke oppnådde sperringrensen,

og man kunne jo tenke seg at man fjernet dette

forbuddet mot listeforbund,

og at man tillot at partier stilte i forbund,

men for eksempel sa da at hvis du inngår listeforbund,

så sier du nei takk til å delta i konkurransen

om utgjenningsmandater.

Eller vi da dobler,

hvis det er to partier som stiller i forbund,

så dobler vi kravet til å delta i utgjenningsmandatkonkurransen.

Hvis det er tre, så ganger vi det med tre.

Kan du forklare hva et listeforbund innebærer?

Det innebærer at flere lister stiller teknisk sett sammen,

sånn at når du har opptelling av stemmene,

så telles stemmene felles for de listene,

sånn at man først fordeler mandatene til forbundet,

og når man da har fordelt,

når så et listeforbund eventuelt har fått mandater,

så fordeles da de eventuelle mandatene innenfor det listeforbundet

i henhold til stemmene som hver enkelt liste har fått i det listeforbundet.

Nettopp, og er det da slik at for et gitt valgdistrikt,

så er det da den listen innenfor listeforbundet

som fikk flest stemmer som får mandater?

Eller er det slik at disse partiene må bli enige i seg mellom

om hvem som har mandat i det distriktet?

Nei, det fordeles i henhold til reglene for fordeling av mandater utifra stemmer,

altså den metoden som brukes.

Åja, Laguës metode er innenfor listeforbundet?

Ja. Akkurat, ok, så interessant.

Og hvis det listeforbundet kun har fått et mandat,

så er jo da den listen som har flest stemmer innenfor forbundet

som får det ene mandatet,

men hvis det er flere mandater,

så vil det ofte fordeles i henhold til reglene

på akkurat samme måte som man fordeler stemmer innenfor hele valgdistriktet.

Så bare for å være helt konkret på hva et sånt listeforbund er,

la oss si for teoriens skyld at konservativt,

og Norgesdemokraterne og Liberalistene stilte sammen i et listeforbund,

så kommer du til mandatfordeling innenfor valgdistriktet Hedmark,

og så har listeforbundet fått et mandat i Hedmark,

men vi vet ikke enda hvilket parti,

og da er det Laguës metode innenfor listeforbundet,

altså flest stemmer får først,

og så ganger du med 1,4 og tar bort de stemmene som gikk til det første mandatet,

og så fortsetter du nedover.

Ja, akkurat.

Det er altså Laguës metode,

det tror jeg jeg har aldri hørt om det før,

usikker på om noen andre har det,

kan noen forklare hva det er da?

Det er jo rett og slett bare en sånn multiplicatorordning

for å avgjøre hvem som får første mandat, andre mandat, tredje mandat,

etter en sånn, det blir nesten en matrise,

som sier flest stemmer får første mandatet,

og så er spørsmålet hvem får da andre mandatet,

fordi det du gjør er å ta bort de stemmene fra første,

nå må du korrigere meg, Baltzersen.

Det du gjør er at du har et delingstall,

og du har delingstallene 1, 3, 5, 7 og så videre,

men 1,4 på første, ikke sant?

Det er korrekt, det er den modifiserte norske,

men i utgangspunktet er metoden 1,

altså oddetalen 1, 3, 5,

og så får du da svaret på den delingen,

det er for eksempel hvis det er fire mandater å fordele,

så tar du og deler på 1, 3, 5 og 7,

og svaret er hver parti som da får det høyeste,

de fire høyeste svarene er de partiene som får mandater,

og i utgangspunktet så er det jo 1, 3, 5, 7,

men i den modifiserte norske varianten så er det

1, 4 som er det første tallet, ikke 1.

1, 4, 3, 5, 7.

Jeg sitter igjen med fasiten at det er mange tekniske løsninger,

men mye tyder på at det ikke er den første gangen

man modifiserer valgloven for å gjøre det litt vanskeligere,

det virker å være en gjentagende bedrift.

Men bare for å presisere, den Laguës-metoden er jo bare

en praktisk tilnærming for å gjøre en forutsigbar mandatfordeling

innenfor et distrikt, så skjevheten i den er ikke

nødvendigvis så mye verre enn mange andre valgsystemer,

vil jeg mene.

Bortsett fra at 1, 4 er blant flere,

også blant seriøse statsvitere, omtalt som en liten sperregrense.

Ja, sånn jeg forstår det.

Dette er måten man fordeler mandater på i Stortinget per i dag.

Dette er ikke bare sånn var det hvis man har dette spesielle systemet,

men dette er måten å fordele alle mandater på.

Skal vi gå litt i dybden på det?

Bjørn, kan du forklare hvordan dette systemet deles?

La oss si i et valgdistrikt at Arbeiderpartiet har fått 100.000 stemmer,

og så har Høyre fått 62.000 stemmer.

Og for å fordele førstemandatet da,

så deles alle listenes stemmer på 1,4.

Og den som da får det høyeste svaret av den delingen,

vil da få førstemandatet.

Og det vil jo da være Arbeiderpartiet som da har fått,

i dette tilfellet, fått flest stemmer, det vil si 100.000.

Ja, så førstemandatet går alltid til den som har fått flest stemmer.

Ja, og i neste omgang for å da fordele andre mandater,

så vil da det partiet som har fått flest stemmer,

det som da har fått mandat på grunn av delingen på 1,4,

går da videre til neste delingstal, som er 3.

Mens de øvrige partiene som enda ikke har fått mandat,

der deles stemmene fortsatt på 1,4.

Nettopp.

Og det betyr jo da at hvis Arbeiderpartiet fortsatt er større enn Høyre

etter å ha delt på 3, så får de andre mandater også.

Men hvis Høyre da er større når de deler på 1,4, så får de andre mandater.

Det er korrekt.

Og så fortsetter det sånn nedover.

Og hvis Høyre da får andre mandater, så er deres delingstal også 3.

Og så kan det hende at FRP er på tredje plass

og begynner å konkurrere om tredje mandatet

når både Arbeiderpartiet og Høyre må deles på 3,

og FRP deles på 1,4.

Og det er mekanismet.

Og da sier du at i valgforbund så ville mekanismen vært den samme, ikke sant?

Hvis Norgesdemokraterne hadde flest stemmer og konservativt nest flest,

så ville de fått første mandatet uansett.

Også ville hvis det var to mandater,

så er det spørsmålet om det var konservativt eller liberalistene

som kom heldig ut av delingstal 1,4 mot Norgesdemokraternes 3.

Det er korrekt.

Nettopp.

Og igjen så fordeles man først mandatene til forbundet,

og så fordeles mandatene innenfor forbundet

i henhold til samme fordelingsmekanisme.

Nettopp.

Nå er vi i rene Wikipedia her.

Og så var det jo også en liten detalj som kompliserer det hele da.

Og da listeforbundet var i bruk,

så var det mulig for en velger å reservere seg mot forbundet.

Men...

Ja, for å reservere seg mot enkeltpartier innenfor forbundet.

Man reserverer seg mot at egen stemme deltok i forbundet,

så forbundsfordelingen.

Og sånn forstår jeg.

Det gir jo egentlig mening.

Og da vil man ikke,

den stemmen ikke teller ved fordeling til forbundet som sånn,

men det ville telle som enkelstemme til partiet.

Men det må jo gå an å slutte da at,

hva skal vi si, flertallets holdning til utfordret

gjennom veldig mange år har vært at det vil vi ikke ha.

Så gang etter gang,

altså det å ha listeforbund er jo noe som gjør det mulig

for mindre partier å faktisk oppnå innflytelse, ikke sant?

Og så har det blitt fjernet fra valgloven for mange, mange år siden.

Og nå tar man bort muligheten for å drive småpartier seriøst over tid.

Det mener jeg jo er den hovedkonsekvensen av den nye valgloven.

Fordi hvis du forsøker å bygge organisasjon og drive seriøst

og ikke ha sånn skrikeretorikk,

så du ikke får oppmerksomhet,

så du får disse 5 000 stemmene som lar deg stille etter forenklet regelverk,

så dør du rett og slett.

Altså det er bare en dødsdom.

Så det Stortingspartiene har vedtatt nå,

det er jo å gå inn i en ny valgordning,

der den eneste måten å sikre seg overlevelse på

er å rope høyt,

å snakke i enkle budskap

og skape oppmerksomhet.

Det blir litt som bompengevalg i 2019,

eller koronavalg i 2021,

eller hva det nå er for noe som er

the issue of the day.

Jeg har et spørsmål da, fordi

jeg er ikke noen matematiker,

men hvordan slår dette ut sånn helt i bunnen

på de som da er på vippen

til å klare å få inn et mandat?

Blir det lettere eller vanskeligere

når man bruker denne delingsmodellen?

Dette delingstallet på 1,4

det gir et styringstillegg til store partier,

og når man regner ut

hvem som skal ha mandater,

så er det slik at hvis du har et lite parti

som ligger an til å få kun et mandat,

og det er akkurat på marginen

til å få det ene mandatet,

hvis delingstallet hadde vært 1,

så kan det tenkes at de kunne komme til

med 10.000 stemmer,

men hvis du da har,

øker delingstallet til 1,4,

så trenger de da 14.000 stemmer

for å få det mandatet.

Ja, så det du gjør er egentlig

å dempe utslaget fra toppen av

sånn at det er vanskeligere

å komme inn i konkurransen,

så jo mindre du er,

jo mer ufordelagt de er den 1,4.

Ja, og det kalles jo av flere

den lille sperregrensen.

Og en annen effekt her sånn,

det er jo at antallet mandater

i hvert valgdistrikt er en vesentlig faktor

i hvor lett det er å være liten,

og det kan man tenke seg helt intuitivt,

fordi hvis et valgdistrikt har fire mandater,

så er det veldig vanskelig

å være niende største parti

og få noen innflytelse,

mens hvis du for eksempel er i Oslo

og du har, hva er det for noe,

19 eller 20 mandater,

så begynner det plutselig

å være en hyggeligere proposisjon

å være venstre.

Fordi du har faktisk noe å ta, ikke sant?

Og det ser vi jo med MDG,

at det er jo i Oslo de har fått en mandat

de siste valgene.

Men da er jo spørsmålet

hvordan er det mandatene blir fordelt

til valgdistriktene, ikke sant?

For vi har da 19 valgdistrikter i Norge

som korrelerer med de gamle fylkene,

og det ble sånn også etter regionsreformen,

fordi det var en nedfelt i grunnloven

og var vanskelig å endre,

så man har ikke tatt seg bry om

å endre valgdistriktene.

Men rent praktisk så er det jo slik at

jo større valgdistriktene hadde vært,

jo gunstigere hadde det vært for små partier.

Og i Norge så fordeles dette

med en arealfaktor og antall innbyggere.

Er ikke det riktig, Bjørn?

Det er korrekt, og så fordeler man da

mandatene i henhold til Laguës metode,

men da den ikke modifiserte med delingstall 1.

Så man tar de antallet,

det vil si 150 mandatene

som da ikke er utjevningsmandater.

Såkalte distriktmandater.

Ja, og så fordeler man da de mandatene

til de 19 valgdistriktene

i henhold til Laguës metode.

Ja, og da, hvis jeg husker rett,

mulighet å ikke gjøre det,

men jeg innbiller meg at

1 innbygger og 1 kvadratkilometer teller det samme.

Akkurat hvordan den sammensetningen er,

det husker ikke jeg,

men hvert valgdistrikt får da et tall,

som da du kan si at det er

en slags form for jannførselstein, stemmer.

Og så har hvert valgdistrikt da det tallet,

og det tallet fordeles da på 1, 3, 5, 7 og så videre.

Og så får man da et svar,

og de 150 høyeste er da de som får mandater.

Og fordi Norge er et distriktspolitikkland,

så har man da valgt å ikke bruke 1,4

når man fordeler mandater mellom distriktene,

fordi at det å pisse på småting i distriktspolitikken,

det skal du ikke gjøre i Norge.

Men da er det ikke valgdistriktene

som får styringstillegg,

det er bare partiene som trenger det, hvis det ikke.

Og bare for å presisere da,

innflytelsen bak én stemme fra Finnmark

er sånn røffelig fire ganger innflytelsen

bak én stemme fra Oslo.

3,7 eller et eller annet sånt nå.

Fordi det er så mange kvadratkilometer i Finnmark,

og det er så få i Oslo.

Det er en ting som slår meg her nå.

Sånn jeg tenker dette i hodet mitt nå,

så er det sånn at jo flere småpartier

som plukker opp litt stemmer,

jo bedre slår dette ut for de store partiene.

Stemmer det?

Ja, egentlig.

Fordi hvis du tenker deg situasjonen

hvor det er 4-5 mandater i et distrikt,

hvis det er, la oss si det var 40 småpartier,

som plukker opp 1000 stemmer hver seg,

så betyr jo det at hvis det da er,

la oss si 7-8 realistiske stortingspartier

i det distriktet,

så betyr det at de største partiene

får delingstallene sine tidligere

og har større sjanse for å vinne frem

enn de mer marginale store partiene

i det distriktet, ikke sant?

Da er det jo veldig, veldig sjukt at de har lagt til rette

for at alle kan lage ny valgliste hver gang,

sånn at det blir stiftet mye nye valglister

i stedet for etablerte partier.

Altså, vi er jo ikke veldig konspiratoriske

på denne problemen,

men det er jo klart at når du bare ser

på reglene stortinget lager,

så er det vanskelig.

Det har vært så enkelt å konstruere

noen konspirasjonsteorier.

Jeg bare konstaterer at reglene har en tendens

til å passe de som lager dem.

No shit.

Det er ikke noe annet.

Det finnes jo bedre måter,

det finnes jo mellomting,

mellom å velge det absolutte maksimum

som man kan ha,

maksimum som man kan ha

i henhold til Venezia-konvensjonen

og de reglene som man hadde før denne endringen.

En ting som man kunne gjort

var jo å si at i kommunestyret,

altså ved kommunevalg,

så kan man ha for eksempel

300 eller 500 underskrifter

for å stille til valg,

og så kunne man kommendert det

med en endring i partiloven som sa at

ok, hvis du stiller,

hvis et parti stiller til valg

i et lokalvalg,

eller fylkestingsvalg,

og de stiller for eksempel

ved fylkestingsvalg

minst tre fylker,

eller ved kommunestyrevalg,

så stiller de i minst ti,

hvorav minst to er fordelt på,

altså du har minst tre fylker,

hvor du har minst to kommuner,

hvor de stiller lister,

så får de lov til å fortsette

å være et registrert parti,

selv om de ikke stiller til stortingsvalg.

Da kunne man lagt til rette for

at et parti kan bygge seg opp

på lokalt nivå over tid,

uten at man sier at

nei, dere får ikke lov til å være

fordi dere har ikke konkurrert

ved stortingsvalg.

Det hadde gitt mening,

og slik den gamle valgloven var innrettet,

så sa man jo,

til forskjell fra den nye,

at det var to inngangsporter

til å på en måte overleve,

altså kvalifisere for forenklet regelverk.

Den ene var disse 5000 stemmene nasjonalt,

og den andre var minst 500 stemmer

i minst ett valgdistrikt.

Og det var jo også noe som tok hensyn til at

partier kunne finne på å være regionale.

Ta Norgesdemokraterne som eksempel.

De har sin base rundt Kristiansand,

og de er store der,

men de er, var i hvert fall,

små i resten av landet.

Men det betydde at

de klarte 500 stemmer i Agder,

og dermed så fikk de også lov til

å stille til stortingsvalg,

fordi de hadde demonstrert at de var

et substansielt parti,

i hvert fall i ett valgdistrikt.

Vi i Liberalistene,

vi var jo nesten det motsatte tilfellet.

Vi var små overalt,

men vi var i hele landet.

Og det er jo nesten det som,

det er nesten det den nye valgloven

er designet for å stikke kjepp i hjula for.

Det å være liten overalt,

og da, i vårt tilfelle,

akkurat ikke nå opp til 5000 stemmer,

men ha relativt bred representasjon,

det var det som gjorde at

vi må ut og samle underskrifter

hvis vi skal fortsette.

Og teknisk juridisk så kan man argumentere for

kanskje at valgloven som ble vedtatt

ikke var med tilbakevirkende kraft.

Men i praksis så skjønner jo alle at

dette var å endre reglene underveis.

Ja.

Og man kunne sagt at

ok, vi endrer reglene nå,

men de partiene som oppnådde

det kravet som var

ved det stortingvalget som var

før endringen ble vedtatt,

de får en sjanse til

til å oppnå de kravene som er

i den nye valgloven.

Det hadde vært mer fair,

og så tenker jeg også at

det hadde gangnet oss,

fordi Gudene vet hvor mange

jeg har snakket med som har sagt at

ja, men jeg skal stemme på dere når det blir større,

men jeg føler at jeg kaster bort stemmen nå.

Det er klart at hvis jeg hadde sagt at

ja, men hvis du ikke stemmer på oss nå,

så kan du miste muligheten i fremtiden.

Da hadde man fanget de siste

350-400 stemmene man manglet.

På våre stil så hadde det liksom,

jeg tror det hadde vært akkurat nok til å bikke

dette over med margin.

Snakk om et mea culpa for de som

har stemt taktisk på de store partiene underveis.

Da fikk de akkurat det de ba om.

Man kan jo også tenke seg

for eksempel at

reglene var, hvis du faller under

en definert grense, for eksempel 5000,

i to stortingsvalg

som påfølger denne stortingsvalg,

så må du ut og sanke stemmer.

Sanke underskrifter, ja.

Men problemet her sånn,

så jeg er med på at en del sånne

modifikasjoner kunne gjort det

la oss si enklere for oss,

eller et eller annet sånt nå,

og det hadde sikkert vært innenfor.

Men problemet her sånn er jo at man har

rent faktisk satt et helt urimelig krav.

Altså, du har bare utstedt en dødsdom

over små partier, ikke sant?

Fordi at det å samle inn 1%

og at det skal være unike underskrifter,

er faktisk en helt uoverkommelig greie.

Og spesielt for små organisasjoner,

der folk driver på idealisme og kjærlighet,

og det er det,

du har lite penger, du har lite organisasjon,

du har lite ressurser,

også skal du jammen bruke all tiden din

på å samle underskrifter,

hvis du har tenkt å overleve,

når det du egentlig skulle gjort

var å drive valgkamp og lage politikk,

allerede med en klar disadvantage

overfor de store partiene,

som sitter med fulltidsansatte og staber,

og folk som bærer ut boden og sånn.

Jeg har ikke talt på de gangene vi har

holdt på ned på Karl Johan

og skulle sette opp denne valgboden vår,

ikke sant?

Og det er liksom, det er partileder

og partiledere i Oslo,

og fylkesekretær,

og folk er ute og lemper konteiner

og setter opp utstyr og bestiller

og designer flyer og sånn.

Og så kommer selv småpartier som Venstre,

med to ansatte som bærer boden ut,

for den har stått på lagret til Venstre

hele veien,

og så har du noe profesjonellt

som lager flyere,

og så har du en vaktordning med trivillige,

som det er til og med rift

etter å stå på disse bodene,

ikke sant?

Konkurransefortrinnet for de store partiene,

og jeg sier ikke at det var urimelig,

men det var allerede så massivt til stede.

Og det å stå på Karl Johan

og bli sammenlignet med de store partiene

som har fulltidspolitiker og fulltidsansatte

og fulltidsmennesker som sitter og jobber med politikk

hele tiden,

og som sitter i kommittéene på Stortinget,

og som sitter i kommunestyrene,

og det å bli møtt med det argumentet da,

at ja, men dere har jo ikke satt dere inn i den saken,

eller har ikke satt dere inn i den saken,

hvordan kan vi ta dere seriøst?

Nei, det er jo faktisk at når du utfordres,

så må du begynne et sted.

Og nå har man gjort det enda tyngre

å få begynne et sted.

Og til alt overmål for å bytte tema litt,

det at det ikke har vært noen pressedekning på dette,

det er liksom at media har sovet også,

og ikke nok med at de har sovet

siden høringen i mai 2020,

for det har vært ingen dekning av implikasjonene

av innføringen av nye demokratiske spillregler,

som ganske dramatisk endrer spillet.

Men når vi så forsøker å komme ut,

så er det jo store debattplattformer

som Aftenposten, NRK, VG,

er ikke interesserte i å snakke om det.

Og det må jeg si,

jeg synes har vært svært skuffende.

Når vi ser på hva de store mediene tar opp,

og hva de tar inn i debattspaltene sine,

så er det jo ganske fascinerende.

Selvfølgelig kan man ikke forvente

at det som er motstrøms,

får like mye dekning som mestrømssynspunkter.

Disse mediene er tross alt medier

som skal skrive for et bredere publikum.

Men nye demokratiske spilleregler,

må man jo kunne si at det bør være relevant

for et bredt publikum.

Og når man ser på andre ting,

andre temaer som ofte ikke blir tatt inn,

ja, det kan være grunner fra tid til annet

til at de ikke blir prioritert.

Men jeg har for eksempel sett en artikkel

i Aftenpostens debattpalter

om kaffemaskinen på jobben,

og hvor relevant det er.

Jeg vet ikke hva Tanta Jakersgata tenker.

Men det er jo veldig relevant

for NPC'ene der ute,

for det er jo livsdrama man står i hver dag,

ikke sant?

Altså, Avisa Oslo har i tre dager

kjørt flere sponsede innlegg på Facebook

med en artikkel hvor en dame på jobb

hadde bestilt overtidsmat,

og så kom den levert med Foodora, var det vel?

Så var den lunken?

Nei, hun ble utsatt for noe helt forferdelig.

Bude, etter at han hadde reist,

sendte henne en melding og sa

at hun hadde pene øyne.

Å nei, å nei.

Ja, og hun løp rett til avisen,

fordi dette var forferdelig,

og Avisa Oslo fant ut at

dette må vi publisere i våre medier

flere ganger i løpet av tre-fire dager,

for dette er jo grusomt seksuell trakassering.

Han spurte om hun hadde noen type,

og så sa han til og med,

jeg hadde bare lyst til å si det,

jeg er ikke i meningen å være slem,

jeg har bare lyst til å fortelle at hun hadde pene øyne.

Hvorfor skal det til avisen?

Men her kan jo du ro deg helt ned, Trond.

Dette er trods alt demokratiets portvåktere

som har avgjort at dette er en verdig sak

å få opp i den offentlige debatten,

og at du liksom har et problem med det.

Det sier mer om deg enn om noen andre.

Ja, men du sa ingenting om

om det var i positiv eller negativ retning,

så jeg tolker det positivt.

Det kan du bare gjøre.

Nei, media, vi kan bli sittende her

og snakke om det til nå.

Det kan bli et langt tema hvis vi går inn på det.

Føler du du har noe usagt der,

eller hører du det hjemme i en egen temaepisode?

Ganske mye snakkes om i mange timer,

så jeg tror vi skal la det ligge der.

Hvor mange ganger har jeg brukt fornavnet ditt så langt?

Jeg teller ikke det, men noen ganger.

Beklager.

Noen ganger.

Unnskyld, men jeg har oppfattet,

jeg har hørt flere gjøre det i formelle settinger.

Han er ikke helt uvant med denne uvanen.

Jeg så det være sånn Twitter-spaces

hvor han ble også tiltalt med fornavn.

Det er helt riktig observert.

Sørensen.

Jeg har gått over til å bruke Baltzersen.

Baltzersen.

Godt.

Jeg har lyst til å spole litt tilbake,

for vi snakket litt om det etterpå,

og det ble litt sånn fram og tilbake på Twitter her.

Det heter X som det heter.

X heter det nå.

Og så ble det noe snakk om

Valglov-utvalgets leder, Røhnebæk.

Da begynte du å rampe litt.

Kanskje Nøtnæs kan rekapitulere

hans opplevelse av utvalgsformann Røhnebæk i rettssalen?

Ja, jeg kan jo gjøre det,

for jeg må jo innrømme at jeg ikke har vært superduper imponert

over Ørnulf Røhnebæk.

Det første jeg reagerte på var da vi

på en måte skapte denne mediesaken i utgangspunktet,

da vi vedtok nedleggelse i liberalistene

og fikk i hvert fall bittelitt pressetekning igjen.

Kudos til klassekampen og subjekt,

og Liberaleren og iNyheter,

som har vært villige til å snakke om dette

og gi det redaksjonelle omtale,

og faktisk gjøre journalistisk arbeid på det.

Men journalisten i klassekampen

oppsøkte jo både saksordfør i Stortinget

og utvalgsleder Røhnebæk.

Og inntrykket mitt den gangen,

men jeg tenkte at han var bare litt uheldig

med hvordan ordene falt,

men han virket så uinteressert

i konsekvensene av den valgloven

som var en konsekvens av utvalget han hadde ledet.

Fordi journalistene påpekte at nå er det

flere partier som har besluttet å legge seg ned,

og han sier det var jo trist,

og det var jo ikke meningen, og sånn.

Og ble også korrigert på et par fakta ting,

for eksempel denne gjentagende ideen om at

1% og unike underskrifter er anbefalinger fra Venezia.

Nei, nei, nei. Det er helt eksplisitt

ikke anbefalt fra Venezia.

Det Venezia sier er

du kan absolutt maksimalt legge deg på 1%

og være innenfor rimelighetens grenser.

Når det kommer til dette med unike underskrifter,

så er Venezia eksplisitt på,

og sier også, og nevner Norge i sammenhengen,

at la meg bare ta noen utdrag.

Vi kan legge kildene i show notes her,

sånn så kan folk slå opp selv.

Først handler det om 1%.

I any case, it is generally agreed

that signature requirements should not be too high.

The code of good practice in electoral matters

stipulates that a maximum of 1% signature requirements

in relation to the electorate

of the national or constituency level

where elections are held should not be exceeded.

Det betyr at vi har lagt oss på maximum i Norge.

Så går det til dette med unike signaturer.

In some cases, there is a controversial debate

as to whether voters should be allowed

to sign the nomination papers of more than one candidate.

Endorsing a candidate's or party's efforts

to stand for elections, however,

is not the same as voting for the candidate or party.

It rather strengthens the pluralistic nature

of elections.

Thus, it is in line with international good practices

that a voter can sign in support

of more than one candidate.

Otherwise, political pluralism might be limited

and voters' privacy might be affected

as authorities would have the possibility

to check their political affiliations,

which might have a dissuasive

and intimidating effect on voters.

Her vil jeg bare påpeke,

fordi i den rettssaken vi var i,

så vittnete også Runa Evensen,

som er leder i NKP.

Hun la faktisk vekt på at

dette med å gjøre signaturmuligheten elektronisk

var en negativ faktor,

heller enn en positiv,

fordi de har en lang historie med overvåkning

som kommunister i Norge.

Det synes jeg var et vektig poeng,

at de har faktisk mange som ønsker

å signere for dem,

men som ikke vil gjøre det hvis det er elektronisk,

så de ønsker å signere på de gamle fysiske listene.

Så vil jeg bare fortsette med å lese et punkt til

fra Venesia-kommisjonen.

OSCE,

ODIHR

og Venesia-kommisjonen har

rekommendert flere ganger

å ta bort bevisjonen om å restrike selskader

fra å kunne signere

nominasjonsfagene av en eneste kandidat,

for eksempel i Bulgarien,

Danmark, Republiken av Moldova,

Montenegro og Serbien.

Samme bevisjon eksisterer, for eksempel,

i Belgien og Norge.

Så de er helt eksplisitte på at

dette eksisterte allerede i Norge,

og det var kritikkverdig.

Og det er et av poengene som

jeg kommer frem med

i en artikkel som

kom på trykk i Minerva

nettavisen

i september,

på selveste den

Internasjonale Demokratidagen,

at dette kravet om at

underskriftene må være unike

til det enkelte parti,

kan være i strid med

det idealet vi har

om at valg skal være hemmelig.

Fordi at i og med at du kun kan

gi din støtte til ett parti,

så ligger det veldig

nært å være stemme

til partiet, i og med at

selvfølgelig kan du si at

ja, nei, vi støtter. Jeg støtter

det partiet, men jeg stemmer på

noen andre som er allerede etablert.

Men du kan altså ikke gi

en underskriftsstøtte

til flere partier som trenger

den underskriften, så da er det jo

på sett og vis likestilt

med å gi en stemme til partiet,

og vi ønsker jo at det skal være hemmelig

valg, men for dem som skal

gi støtte til partier,

så er kanskje ikke dette kravet om

at det skal være hemmelig valg så farlig.

Nei, og NKP underser ikke

det poenget i rettssaken.

Formålet med å bringe opp

dette var jo

utvalgsleder Røhnebæks

vittnemål i samme rettssak.

Der, på et eller annet tidspunkt,

fordi Stortinget har jo da

endret en del av det som ble

foreslått i NOU-en.

Og så sier Røhnebæk

egentlig uten

prompting eller noe annet at det der

med unike underskrifter, for han ble jo utfordret

på det, at det er jo bare med på

å gjøre det vanskeligere og vanskeligere og vanskeligere

når man allerede har lagt seg på maksimum,

og så kommer det i tillegg. Og så sier han at

nei, men det er jo ikke

vi som har foreslått, det er ikke NOU-en.

Det er det Stortinget som har finnet på.

Og så er det av alle

Lysglimt som da

er saksøker her og fører saken,

blir jo da overrasket og liksom

åja, ja, det var interessante informasjon,

ikke sant? Og det var det jo

i og for seg for meg også, for jeg var ikke klar over det,

fordi vi har jo faktisk lest oss opp på ting.

Og så er det statsadvokaten som

nei, det er faktisk ikke sånn.

Det var akkurat dette som sto i NOU-en,

så det var dere som fant på dette. Og Røhnebæk var liksom

bare, åja, åja, ja, men

da er det vel sånn da. Og det er liksom, hvis du har vært

utvalgsleder, og du har så lite kontroll på

tematikken du har vært innom,

men du har så lite forhold til det, du er så

uinteressert at du ikke en gang vet

hva som står i din egen NOU,

så må jeg jo innrømme at jeg lurer på

hvorfor du var utvalgsleder, og hvorfor

du er en person med tillit i

samfunnet. Og så vil jeg bare påpekke

en annen ting. Vi nevnte dette i forrige episode også,

men vi gjentar det for årens skyld.

Det blir påpekkt at

nå legger jo partier ned

og dette underskiftskravet

på 40 000 da,

eller 1 prosent, er jo da

en ekskluderende grense, ikke sant?

Det fører til mindre deltakelse, og så

svarer Røhnebæk at, nei, men det

stemmer jo ikke. Det vet vi at det ikke stemmer, for det har

jo kommet til et nytt parti under

LCK's furusett med det der ensomhetspartiet.

Så er det liksom, hun

Runa Evensen i NKP sitter ved siden av meg

på tilhørerbenken og liksom eksploderer

og bare, hva faen? Det er jo ikke

samme regler. Og det sier jo

hele rettssalen også, inklusive statsadvokat.

Ja, men sånn, nye

partier, for det første så er det ikke ett nytt,

det er fem nye partier, siden sist.

Og for det andre, så har jo de et krav på

5 000 underskrifter for å få lov å stille nasjonalt

første gang de stiller. Så det er jo ikke samme

regelverk, det er jo et annet regelverk enn det dere har

laget. Åja, og så er det

det er det liksom. Og jeg bare

skjønner ikke hvorfor mannen blir utvalgsleder,

hvis han er så intenst uinteressert

i temaet han...

Og litt tilleggspoeng der.

Han gir det samme forslaget,

så foreslår de å øke

den grensa fra 5 000 til 10 000

kroner, så det er jo tydelig. De har vært inne

og jobbet med tematikken.

10 000 underskrifter, ja.

Også har de faktisk blitt

vedtatt, men det har bare ikke blitt

effektuert.

Det er opp til regjeringen å effektuere på et tidspunkt,

og det er ikke effektuert enda.

Men denne

Røhnebæk, Ørnulf Røhnebæk,

han var jo ikke bare utvalgsformann

i dette utvalget,

men han har jo nå

stilling som lagmann.

Ja, det har han blitt hele tiden, og han er også

leder av

den der

Anki-instansen for tvistesaker

i Valg.

Ja, og da må man jo anta at

han skulle ha et

visst presisjonsnivå.

Og en viss interesse for tema,

ville jeg hette det vist.

Og selv om det er

mange år siden

dette her ble produsert, så må

man jo anta at, i og med at han

stilte den rettssaken som vittne,

at han har

forberedt seg på dette,

og leset opp, og

frisket opp kunnskapen,

men tydeligvis ikke da.

Det skulle man tro.

Og i denne

utredningen, så hvis man går

inn der, og

jeg har jo da sett igjennom

min egen høringsuttalelse

fra

ca. nytårsaften 2020,

og det er flere

ting som i denne

utredningen som er

tynt begrunnet, og

så har jeg også funnet

noen ganske grove

faktafeil, skrålstrekk

utlatelsesfeil, og

en av disse feilene

går ut på

spørsmål om folkeavstemninger.

Og der skriver utvalget

at Danmark er det

eneste av de nordiske landene

som har lovregulert folkeavstemninger.

Og vi vet at i Danmark

så er det slik at

hvis grunnloven skal endres, så må det godkjennes

i en folkeavstemning.

Men ut fra den påstanden