Velkommen til Sidelinja, podcastet for de politisk frustrerte.

Og en liten spesialepisode hvor vi skal gå ned på Vegard, som har vært i retten denne uka.

Ja, Vegard, du har noe å svare for. Du har vært i retten og vittnet på lysglimt sine vegne.

Ja, til fordel for lysglimt. Det var jo i utgangspunkt en gledelig situasjon,

for det var ikke akkurat staten som var tiltalt, men staten var saksøkt i hvert fall,

og jeg vittnet mot staten.

Ja, og jeg må kødde litt med det, for det er ikke veldig ofte du og lysglimt er på samme side av noe.

Det føler jeg ikke at vi har så mye felles med vann, men nå hadde man en gang det,

og da føler jeg at når du stiller opp som vittne, så viser du at du har prinsipper som går foran

alle mulige andre personlige ideer.

Ja, og så skal jeg være litt forsiktig med å helt forklare meg selv i det,

fordi at dette var en riktig sak. Den ble greit gjennomført og alt sånt,

og jeg fikk en høflig forespørsel om jeg kunne vittne i den saken,

og det synes jeg ville være rart å si nei til.

Hvis vi starter på starten, så er det en rettssak hvor Lysglimt har saksøkt den norske staten

på grunn av den nye valgloven, og hvordan den kaster ut alle mulige småpartier,

og er særs urimelig, og da ifølge lysglimt selv, så er den da udemokratisk

og strider med norsk grunnlov.

Ja, og hva skal man si? Grunnlovstridig, og strider med Veneziakonvensjonen.

Og det er jo interessant i seg selv, fordi som jeg også fikk påpekt i mitt vittnemål

i den rettssaken, så er jo det som er litt slående med den nye valgloven,

er at det ikke har vært noen debatt om den, til tross for at den er ganske dramatisk

for de demokratiske spillreglene. Og det synes jeg vi fikk frem.

Bare for å ha sagt det, så har jeg ingen tro på at vi vinner den rettssaken.

Altså, du er nestleder i Liberalistene, og er en av de som innså at

«Vet du hva, det er ikke noe vits å prøve å saksøke staten for dette».

Fordi det var selvfølgelig noen som vurderte den tanken,

når det kom som en liten bombe at den nye valgloven setter oss på siden i.

Ja, jeg kan jo si hva prosessen var i Liberalistene, fordi vi hadde landsmøte i fjor,

og så gikk det en uke, og så var det noen som spurte dere, den nye valgloven,

ikke sant, hvordan skal vi stille neste gang? Fordi vi hadde et resultat

som var under disse fem tusen påkrevde stemmene sist stortingsvalget, altså 2021.

Det manglet noen hundre bare.

Ja, vi var på fire og et halvt, litt over fire og et halvt tusen.

Og da var det jo noen, ikke sant, den ene tingen er at det var ingen debatt om det.

Det hadde ikke vært noen debatt i offentligheten,

så det var bare et årvåkent medlem hos oss som gjorde oss merksom på det.

Joachim Myrdal heter han.

Myrdal.

Myrdal. Ja, Myrdal, unnskyld.

Og det skal han ha for.

Det startet litt av en prosess i partiet,

og vi satt og knåte av noen dager og prøvde å forstå og lese oss opp

og regne på konsekvensen.

Så er det litt sånn at du ikke helt tror det, ikke sant?

Kan det virkelig være mulig at vi når 45.000 underskrifter for å stille igjen?

Så det går ikke, ikke sant?

Jeg gjorde noe av det samme.

Jeg visste ikke hva som foregikk sentralt,

fordi jeg var litt uttatt i interne foregående.

Jeg spørte jo noen jeg kjenner som er journalister,

driver i politikken og så videre.

Men drevene var bare sånn, nei, dette kan ikke stemme.

Det var tilbakemeldingene fra tre stykker, ikke sant?

Nei, nei, nei.

De leste de også, nei, det holder med 5.000.

Ja, men hva er det da? Dette, ikke sant?

Hvorfor står det sånn?

Nei, dette tror jeg ikke det på.

Og så viser det seg at jo, sånn er det faktisk.

Og så var jo, når man da har sett disse vilkårene,

og det å forstå hva rammeverket en stat kan gjøre.

Kunne du satt det til 5% eller 15%

eller et eller annet sånt nå, ikke sant?

Så vi begynte jo da å undersøke den der.

Først finne ut at det fantes noe som heter

Venezia-konvensjonen, og deretter lese seg opp på

et ganske ustrukturert materiale.

Og det var jo bare noen av oss som satt og

pluddra oss gjennom og tenkte og skrev.

Og Peter Hagen var nok den som gjorde mest her sånn.

Men til slutt så hadde vi skapt en intern forståelse hos oss.

Ikke hjulpet av media eller pressen i det hele tatt.

Og det synes var interessant i rettssaken,

fordi vi laget jo en form for en retorikk rundt det, ikke sant?

Dette med at stortingspartiene trekker opp stigen etter seg,

at det krever 40 000 underskrifter,

at det er en tidobling av kravet for å drive småparti,

at det utarmer det ideologiske og politiske spektrummet

som får lov til å stille, og så videre.

Og så bestemte vi oss internt i partiet

for å gjøre et formelt vedtak om å legge ned

i håp om at det kunne skape mediaoppmerksomhet rundt det.

Og det tror jeg vi lykkes med,

fordi vi fikk i hvert fall nyhetssaker i hele pressen.

Det som var mer skuffende var at det var ingen

med noen hederlige unntak som var villige til å ta det redaksjonelt

og faktisk gjøre opp for at man ikke har diskutert dette

i offentligheten så langt.

Klassekampen intervjuet meg og nestlederen i NKP

med to journalister, og de fulgte opp senere

ved å intervjue saksordføreren i Stortinget,

intervjue Rønebæk, som var leder for valglovutvalget,

og gjorde en viss oppfølging på det.

Det ble redaksjonell dekning av den nye valgloven

og konsekvenser, og hva de ansvarlige i maktposisjonen

hadde å svare til det.

De stilte relevante og kritiske spørsmål.

Rett nok spørsmål jeg føler at det var vi som forandret med,

men like fullt.

Subjekt skrev en lederartikkel,

eller det var debattredaktøren som skrev den artiklen,

hvor de påpekte hvordan media har sviktet i denne saken,

fordi det har ikke vært offentlig debatt,

og det var en litt sånn mea culpa for dem,

og det satt jeg også pris på at de gjorde.

Ellers var det jo selvfølgelig Liberaleren der vi skriver,

og mange av folk vi kjenner skriver,

som skrev mye om den saken.

Jeg gjorde det, Bent Johan gjorde det,

andre, Peter, Arne,

mulig du også skrev om den saken.

– Nei, jeg holdt meg unna å skrive om akkurat det.

Jeg har egentlig bare en sak på trykk i Liberaleren til dags dato,

og det var for å slå beina under en tidligere partikollega.

– Stemmer det, stemmer det.

Men det var det, og så var det i nyheter.

Vår venn Benjamin har jo skrevet mye om det,

og andre i nyheter.

Men Dagsavisen, Aftenposten, VG,

Dagblad for den del, hvis man skal regne Dagblad som en avis.

– Nettavisen hadde et oppslag på det,

det var vel de som slo det opp først,

og de kjørte det som en førstesidesak.

– Jo, men det hadde alle.

Men det var nyhetssaken.

Det var NTB-meldingen som bare ble brukt for å,

ikke sant, det er lite verdt,

men det ble ikke gjort noe journalistisk arbeid på det.

– Jeg mener, det man skulle gjort den gangen,

det var jo selvfølgelig å si,

hei, her setter vi disse menneskene i et rom,

og så tar vi og har en diskusjon,

med mikrofoner til stede.

For det ville jo vært den rimelige måten

å få dette opp i dagen på.

Men jeg føler vel at kanskje medier følte at

det er lettere å la dette skli,

for da slipper vi å se det i speil etterpå.

– Ja, jeg vet ikke.

Fordi det jeg kanskje hadde forventet,

var at det ble en runde på

Politisk Kvarter,

eller Dagsnytt Atten,

eller Debatten.

Det ble det riktig nok,

men det de hadde invitert var

en dame fra Feministisk Initiativ,

som ikke hadde satt seg inn i saken i det hele tatt,

så det ble jo bare en skjønnsmål.

Fokusert på helt feil ting,

bare opptatt av sitt eget parti.

– Jeg følte litt som at når de gjorde det,

så var det et fuck you fra NRK til oss.

– Ja, jeg må innrømme at det opplevde sånn,

fordi vi hadde faktisk brakt saken opp,

vi hadde skrevet om det,

vi hadde skrevet kronikker i mange aviser.

– Det var vår sak som vi førte.

– Ja, og vi ble ikke kontaktet en gang.

– Nei, og det er en ordentlig skru.

– Ja, det synes jeg at det var.

Så jeg gidder ikke å

telle det som redaksjonell

eller journalistisk dekning,

eller å slippe til på Arena,

fordi du har valgt feil menneske

til å representere saken.

Men det er noe sånn sak.

En annen ting som jeg bet meg merke i

i prosessen, var at

da vi kom ut

og startet denne kampanjen,

hvis du skal kalle det det,

så var det jo mange av oss som skrev i avisene.

Og

i min naivitet så tenkte jeg at

ja, det er en høy terskel for å

få en kronikken i Aftenposten,

men jeg kan faktisk skrive.

Og jeg sendte kronikken til

Aftenposten først, fordi jeg tenkte på det som

landets største debattarena, og hadde

egentlig en forventning om at det skulle bli antatt,

for dette er et spørsmål om demokratiets vilkår,

ikke sant? Så det er faktisk verdt

å diskutere i offentligheten. Og Aftenposten fikk

den muligheten. Fikk, og så får du den der jævla

meldingen fra Aftenposten som sier, hei, vi har

veldig stor pågang og alt det der,

men vi lover deg å svare innenfor tre dager.

Og jeg visste at jeg kom til å få den, så jeg skriver

helt eksplisitt, først i posten jeg sender,

at du, jeg vet at dere

har tre dager, men kan du være så snill

å svare tidligere, spesielt hvis dere ikke antar det,

for jeg trenger å få dette ut

ganske fort. Og jeg hører ingenting

annet enn denne standardmeldingen fra Aftenposten,

og nøyaktig tre dager senere så forteller de meg

at dette vil de ikke trykke. Nøyaktig det samme skjer

for Arne, og det skjer for Peter.

Jeg sitter her med litt sånn

følelse av at det, la oss,

la tiden gå, fordi

da blir vi mindre aktuelt, så da kan

heller ikke våre konkurrenter blokke det opp og bruke det.

Men la oss påpeke

at dette var Aftenposten,

da jeg fikk svaret fra Aftenposten at de

ikke ville trykke det, fordi jeg

jo er høflig nok til ikke å sende det

andre steder, hvis jeg hadde sendt det til Aftenposten først.

– Du har sluttet å være så høflig nå?

– Nei, ja. Nei, egentlig ikke. Jeg bare kommer

aldri til å sende noe til Aftenposten igjen.

– Det er akkurat så høflighet.

– Men samme ettermiddag som jeg fikk

avslaget fra Aftenposten, så sender jeg det

til Dagsavisen, får et svar innenfor

en time som sier vi trykker dette i morgen,

og så går en time til, og så sier de, du, bare så du vet det,

så har vi nå lagt ut i nettversjonen, her er linken.

Dagsavisen gjorde det.

Subjekt trykket ting vi sendte dem.

Klassekampen er jeg sikker på ville gjort det,

hvis vi hadde sendt dem ting.

– Så, i samme sammenheng,

og så vil jeg bare poentere at omtrent samme dag,

jeg husker ikke akkurat hva debatten var,

men det var en eller annen sånn der

debate of the day-greie som Aftenposten

drev å hange på, jeg lurte på om det var

interiøret til Per Sandberg, fordi han hadde

lagt ut en fin annons, eller var et eller annet sånn der

skrot-tullesak, som de valgte

å prioritere, i stedet for å diskutere

demokratiets vilkår. Så gratulerer Aftenposten.

– Tullavis. – Ja.

– Men, det er liksom bakgrunnen,

og så, Lysglimt,

han klarer jo ikke å la være, så han tar

dette til retten, for å se

om han kan klare å utfordre den nye

valgloven, og da staten.

– Han gjorde det, og

prisverdig av ham å gjøre det.

Jeg vil bare si en ting først,

det er at vi har en spesialepisode på

valgloven, så for detaljer om

valgloven, så tror jeg kanskje jeg bare vil anbefale

denne episoden. – Den er utydelig.

– Så gjentar vi ikke det nå. Men ja,

Lysglimt saksøkte staten.

Det har vært en sånn fremskyndet

behandling i rettsvesenet, fordi dette er

svært dramatisk hvis man får medhold.

Da er det dårlig tid for både Storting og

valgstyret og mye rart

for å få satt på plass

en kompensatorisk ordning, slik

at valget kan gjennomføres på en fornuftig måte.

Men jeg kan jo fortelle litt

fra erfaringene i denne

rettsaken.

Det foregikk på tirsdag, som var.

Innkalte vittner

var meg fra

Liberalistene, det var

Rune Evensen i

NKP. Også var det,

nå har jeg glemt navnet, men det var en kar

som hadde vært i Alliansen, som også

vittnet. Og

Ørnulf Røhnebæk,

lederen av valglovutvalget,

som alle var kalt inn som vittner

for Lysglimt.

Også var det en professor

i

forfatningsrett, tror jeg,

fra Bergen, som også hadde sittet i valglovutvalget

og for ordens skyld også vært del av

flertallet som vedtok

de grensene som vi ikke liker,

som var innkalt av staten.

Og

hovedforhandlingen

der var det fra

ni på morgenen til kvart over fem

på ettermiddagen, så det ble litt

overtid og mye taletrengthet

underveis. Men jeg synes

Lysglimt gjorde

en ordentlig jobb med å føre sin

egen sak, det er jo ikke bare lett.

Hadde forberedt seg godt, innkalt

folk informert godt.

Og jeg opplever også at

vi ble behandlet på en ordentlig måte av

av Lysglimt og

andre siden og

dommeren. Så jeg synes egentlig det var

en ryddig gjennomført rettsak.

Jeg opplever at vi fikk fremmet de

poengene vi var ute etter å fremme.

Også har jeg da fortsatt ingen tro på at vi

får medhold. Nå sier jeg vi,

la oss si Lysglimt får medhold,

men jeg føler jo at vi i hvert fall

i en sånn filosofisk forstand

er del av hans søksmål.

Det som gikk igjen,

og som en observasjon

da, som jeg synes var interessant,

som jeg sa i sted, det å

forstå regelverket, forstå

sammenhengen, forstå konsekvensen av det,

det måtte vi gjøre på egen hånd fordi det ikke var noen

offentlig debatt om dette, ikke sant?

Så det var egentlig noen av oss

i Liberalistene som satt oss ned og

regnet sammen og leste igjen og igjen

og igjen og igjen for å liksom, kan

man virkelig tro at det er slik vi tror det er?

For da betyr det at vi er ferdige som parti,

ikke sant? Det er en dramatisk ting å ta inn

over seg, og spesielt når du liksom skal

tolke forskjellene

i regler og sånt på egen hånd,

som ikke jurist og lekmann og alt det der,

så begynner man å sette seg inn i

Venezia og alt det der,

det er en kompleks materie, tross alt.

Og min erfaring i løpet

av hele den dagen i den rettsaken

er at ingenting vi fant ut

ble motsatt av noe vi har

forstått alt sammen riktig.

Det, altså, just er ikke et enkelt

fag å forstå seg på, så det,

jeg vil bare gratulere.

Jeg syns det var tilfredsstillende, faktisk.

Det kom noen sånne bomber,

så jeg hørte ingenting jeg ikke var

klar over. Nei, og det er en veldig bra

sak, men det er alltid

gjort å bomme på noen juridiske detaljer.

Jus skrives som om

det er ment for jurister, ingen

andre. Men la meg si at

jeg syns både dommer og

statsadvokat

opptrådte på en veldig

ordentlig måte gjennom den rettsaken.

De tok hensyn til at

rettsaken ble ført

av en lekmann.

De var veldig greie med

tidsutglidninger og den

type ting. Som vittne så føler jeg

at jeg nesten kunne snakke fritt.

Og det medførte jo også at

jeg fikk egentlig sagt alt jeg hadde lyst til

å si. Blant annet

dette poenget som han Røhnebæk

har gjort mange ganger

og saksordførerne i Stortinget

og som også statsadvokaten

gjenbrukte. Hvor de

sa at her har man jo bare gått

etter anbefalingene i

Veneziakonvensjonen.

Og det irriterer meg

til no end at de kan tillate seg å si

sånne ting. Og så sier jeg i mitt vittne mål

at jeg vil bare påpeke at det

er altså ikke anbefalinger.

Det er den absolutte maksimumsgrensen

og Norge har valgt å legge seg på

den absolutte maksimumsgrensen

på område etter område etter område.

Det er 1%

absolutt maks av det du kan tillate deg. Det har de gjort.

Det er at

hver underskrift må være

unik. Så hver signatur,

støttesignatur, du kan bare signere

for ett parti. Du kan ikke signere på flere

lister. Som betyr at hvis vi skal

samle inn 40 000 og hvis vi

må spørre tid for å få en underskrift så skal vi

kontakte 400 000 og så skal NKP

kontakte 400 000 og så skal

Alliansen kontakte 400 000.

Går tom for velgere ganske fort altså.

Og denne

professoren fra Bergen som jeg må si

jeg synes hadde et veldig interessant

vittnemål, bekreftet jo

også den forståelsen at ja, det er

riktig at vi har lagt oss på maksimum

hele veien. Det var det vi ville.

Men jeg holder på å si

et par ting jeg blir sittende og lurer på.

En, fikk du inntrykk av

at Røhnebæk som leder av dette

valglovutvalget faktisk

forstod å kunne sitt eget

altså, kunne sine egne

dokumenter?

Det kan du si. Nei, jeg er

faktisk, jeg har stussa

litt tidligere enn jeg har sett han uttale seg, for han

virker jo helt sånn fraværende.

Sånn uinteressert.

Nei, altså dette var mange år siden.

Når han ble spurt, ikke sant?

Jeg husker han ble spurt av klassekampen

og så sa han ja, nei, det var

i et sånt skriftlig intervju.

Klassekampen påpekte

jo da at nå har jo flere partier bestemt seg for å

legge ned, og så sier han, å, det har jeg ikke

tenkt på. Nei, ja, det var jo synd.

Og så

kommer han til dette vittnemålet

nå, og så har han, ikke sant?

Først, så

det første han

sier

i vittnemålet sitt er

at det der med unike

underskrifter, det var jo ikke noe som de hadde

funnet på i valglovutvalget. Så det var

ikke denne NOU'en som de hadde

gitt ut. Så det var det stort

ingen som fant på. Og så er det liksom

statsadvokaten som,

nei, det er faktisk ikke riktig, det er i NOU'en.

Det var dere som fant på dette.

Å ja, ja vel.

Og så kommer vi til en sånn senere punkt

hvor da har jo

jeg og NKP

og han fra alliansen avgitt

vittnemål, og så

blir det liksom lagt

frem for Røhnebæk da, at

det er jo flere partier som har bestemt seg for å legge ned

og det må jo illustrere

og de sier alle at dette er et umulig

krav som det er

gjennomgått med å legge ned

disse partiene, ikke sant? Og så sier de

nei, men det er jo beviselig ikke noe problem

for det har jo kommet til flere nye partier.

Ja, men det følger jo

et annet regelverk, ikke sant? Du trenger 5000

signaturer for å stifte et nytt parti

og da får du stille i hele landet. Å ja,

ja ja, jeg tror fortsatt ikke det er noe problem.

Og

han påpeker også, ja for det har jo kommet

et nytt parti, og

hele rettssalen, om ikke kor,

så er det hvertfall flere som påpeker, nei, det er ikke

1, det er 5, men de har altså et annet krav

og et annet regelverk, ikke sant? Så han

tar det til inntekt for at det de har

funnet på ikke er et problem.

Det er en sånn nonchalant

uinteresserthet når

du har vært et menneske som har

lagt i hvert fall premissene for

den type maktutøvelse, og så

er det liksom, det er ikke interessant for deg engang, hva du

har sagt, eller hva konsekvensene av det er,

eller hva, så jeg må innrømme, jeg er

litt sånn, ble litt sjokkert av

hvor

blasert denne mannen er, altså.

Var dette et sånt der, jeg har fått

lov til å sitte i et utvalg, men det var ikke det utvalget jeg hadde

lyst til å sitte i, fordi,

eller er man generelt så lite

interessert når man sitter i sånne utvalg?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, altså, for det at

han virker jo som en hyggelig fyr og smart

fyr og alt det der, men det er liksom noe med

å ikke helt skjønne sin rolle, altså.

Nei, altså, det er litt sånn

for meg litt sånn ufattelig at

man kan være så sløv, rett og slett,

og fremdeles

sitte med sånne roller.

Holdt på å si, men det var jo en professor som

hadde fått plass der også, men

hadde han forståelse av hva de hadde

innført og konsekvenser?

Han må jeg innrømme at jeg oppfattet som svært

patent, og han er

han er da professor

i en eller annen rettsdisiplin,

om det var konstitusjonell rett, eller

valgrett, eller, hva

vet jeg ikke, men han sitter

da, satt da både i

valglovutvalget, så han var med å

produsere denne NOU-en, og

tilhørte flertallet, altså de som

ønsket de strengeste kravene, og han

sitter i Venezia-kommisjonen. Så

riktig mann til å svare på spørsmål om dette,

og det ene er at han,

så langt jeg forstår i hvert fall,

bekrefter alle våre tolkninger

av konsekvensene av at

vi ligger og har bevisst lagt oss på

makskravene, og i og for seg også

at han ikke tror det er

grunnlag for å gjøre noe juridisk med

den valgloven, at den er lovlig vedtatt, og

gyldig, og ikke utenfor rammen

av det tillatelige. Og det

tenderer jeg til å være enig med om i, men vi

får avvente dommen og se. Jeg har forventet

at den kommer innenfor

14 dager, eller noe sånt, omtrent fra når vi

publiserer dette. – Ja, ja, altså, nå

skal jeg si noe som jeg sikkert ikke kommer til å si,

hverken ikke har sagt før, aldri kommer til å si

her er jeg Lysglimt.

– Ja, jo, neimen, og jeg mener

igjen det der, her

fører han riktig sak på riktig måte,

ære ham for at han

gjorde det, og der har jeg også lyst til

å påpeke at statsadvokaten

legger jo frem et sånt

saks omkostningskrav

til slutt, og det ble lagt frem på

82,500.

– Ja, jo, det var ikke flaut.

– Nei, og

Lysglimt påpekte at, ja, jeg som

fører min sak selv får ikke lov til å legge frem et krav,

jeg har da ikke kostnader. Og det

er åpenbart regelverket, og

ja, jeg

må nok si at jeg syns

staten kunne kostet på seg å ikke

legge frem et krav her. – Ja,

skal det sies at dommer har

anledning til å avvise saksomkostninger

her, da, og si at de fordeler faktisk det ikke,

fordi dette er ikke et udugelig

søksmål. – Det vil jeg nok

som et minimum håpe på at det er

utfallet av denne

rettssaken når dom kommer, og så

vil jeg nok åpet, i hvert

fall. Jeg har nok ingen tro på at

dommeren kommer til å omstøte

eller gi en forføyning

på dette, som var det som var bedt om.

Men jeg har jo et klart

håp om at

det i hvert fall er en del poenger som

anerkjennes underveis. Så når man

kan lese dommen, hvis man kan

lese ut av det at det

i hvert fall er en viss sympati med

saksøkere her, det syns jeg hadde vært

rimelig. Men vi får se. Vi får se hvordan

dette lander.

– Jeg syns i det hele tatt at

spesielt dommeren var veldig ryddig

gjennom hele dagen.

Tolmodig og

behjelpelig med å

ja, av og til å

hjelpe til med å spisse poengene,

klargjøre poeng

til saksøkers

fordel. Ja, jeg

må si at jeg har et godt inntrykk av

hele rettsprosessen her sånn.

– Om ikke annet,

selvfølgelig skulle man ønske at

dette ikke var lov

å gjøre sånn og stønt

som stat mot

de som skal delta. Men når det en gang

er sånn, så

ok, greit. Så blir dommen

den blir den blir. Men det

er jo greit om systemet fremstår som

fungerende likevel. – Det er jo

i hvert fall betryggende på det

nivået. Og så må jeg jo

si at jeg sånn både

emosjonelt og filosofisk

og på mange måter opplever at

det man har gjort med den nye

valgloven i Norge er jo

å i hvert fall bryte

eklatant med intensjonene

i Venezia-konvensjonen som Norge har sluttet

seg til. Og det

som går igjen gjennom alle

dokumentene du leser fra Venezia, er at

poenget er at flest

mulig skal kunne delta. Det skal være

enklest mulig å stille lister og prøve seg.

Det skal være mulig

å utfordre sittende

makthavere, ikke sant? Og så sier man at

her er noen yttre grenser for hva det er

rimelig å gjøre i et fungerende demokrati.

Og Norge har valgt å legge seg på

yttre grensene, på punkt etter punkt

etter punkt etter punkt. Og det er til alt

overmål de partiene som ikke ønsker

seg konkurranse som har fått lov til å gjøre det.

Og det vi vet med, og som

denne professoren fra Bergen påpekte

flere ganger, var at

den NOU-en som ble

produsert var jo et balansert dokument

i den forstand at man har forsøkt å

avveie

fordeler og ulemper mange steder,

men også opp mot hverandre, ikke sant?

Så det de

på en side hadde gjort var å

la seg litt slurvete

og rydde unna en del småpartier

som skapte støy og gjorde det forvirrende for velgere

og den type ting. Og han påpekte også at

det partiet som helt klart

kom dårligst ut av dette var Liberalistene.

Fordi vi var de som var nærmest

og det største partiet som nå blir

utradert. Så jeg oppfattet

faktisk å ha betydelig sympati

fra han. Fordi jeg tror ikke det var meningen deres

å slette oss.

Sier du at folk som sitter

i akademia ikke har

forståelse for konsekvenser?

Nei, han

påpekte jo da at vi var

over grensen i 2017 og under

grensen i 2021, og da de la frem sin

NOU, som jo

egentlig var i 2019 eller noe sånt,

så var det jo ikke mulig å vite at vi kom til å komme under

i 2021. Så sånn sett så er

det. Men det han påpekte var

da at, ja

de hadde vært strenge mot småpartiene, men de hadde

også ønsket å senke

sperregrensen til 3%. De hadde

ønsket å utvide muligheten for

velgerne til å endre på lister, og en del

sånne ting, ikke sant, som hadde flyttet mer

makt til velgerne og bort fra partiene.

Gjett hva som skjedde med alle de

forslagene i Stortinget. Nå sier man at de ble nedstemt.

Ja, de ble det. De slettet alle sammen.

En ting til,

fordi jeg vet jo at det står i denne

NOUen at det er for enkelt

å starte nye partier og

stille til valg. Ble det,

men det står uten begrunnelse.

Det er ingen stedes,

det begrunner vi med fly, ABV,

CD argument.

Ble det løftet i rettssaken?

Det ble det tatt opp

i den forstanden at man gjentok det.

Det var for enkelt.

Og det nærmeste man kom

noen begrunnelse var at det var

27 partier eller noe sånt i

Oslo. Eller var det 19? Jeg husker ikke.

Jeg glemte tallet, men det var mange lister

som stilte til valg i Oslo.

Man fikk ikke noe mer ut av det

enn at det var for mange.

Jeg synes nok ikke at det

er, altså det er bare mitt personlige

syn, men jeg synes jo ikke det holder

for å begrense

muligheten til demokratisk

utøvelse. Og jeg vet jo

for min egen del at den direkte konsekvensen

av dette er at jeg kommer ikke til å stemme på

veldig mange år i hvert fall.

Hvis du legger

ned partiet mitt og lurer på om jeg skal

delta i det systemet videre, så

go fuck yourself.

Glem det. Ja, nei, det er faen meg uaktuelt

altså. Jeg skal jobbe aktivt for å få andre

til å stemme. Ja, det er på en måte

det jeg føler er litt vårt kaldblitt.

Det er litt noe for folk til å bli hjemme på valgdagen.

Men det er noe vår

trassighet i dette, og

jeg tror kanskje vi kan

påberope oss litt retthaversk harme

i dette. Men

ja, ja. Stemme blankt eller

stemme på andre

gjenværende småpartier. Jeg vet ikke. Et eller annet

som ikke kommer de store partiene

til gode i hvert fall. Det må noe være

poenget. Men

jeg kommer ut av denne rettsaken

og savner fortsatt en

fornuftig forståelse av

hva det er de ønsker å

oppnå. Eller en fornuftig avveining da

mellom hensynet til demokratisk

deltakelse og dette

litt vage ønske om bare å

ha færre lister. Ja, jeg vil

bare gjenta mitt eget forslag om å gjøre kraftig

sammenslåing i den norske partiflora

blant de som sitter på Stortinget.

Det er ingen problem med

å slå sammen Venstre, MDG,

Høyre, FRP og Arbeiderpartiet,

Rødt og SV.

Alle disse partiene

kan slå sammen. Krf kan vi kaste ut.

Jeg har mange muligheter der. Vi kan ha

valglov som ekskluderer Krf på min del. Det er greit.

Men det er mange

løsninger her som...

Bare for å presisere,

nå tøyser du. Ja, litt derann.

Men litt sånn

spissformulert sarkasme, det føler

jeg meg berettiget til. Vi er litt sure

på Stortingspartiene, så vi får kanskje si at

vi hadde nok ikke

ekskludert noen hvis vi hadde fått bestemme.

Men jeg fikk også sagt

i løpet av rettssaken

at jeg har signert for NKP

opp til flere ganger tidligere når de har

trengt underskrifter. Fordi jeg mener

dette med at man bør

faktisk få delta selv om man

ikke nødvendigvis deler

mitt politiske syn. Jeg syns det er

en veldig fair greie. Jeg signerte

til og med for Feministisk Initiativ den gangen

de fant ut. De har jeg også signert for.

Da traf jeg faktisk deres tidligere

partileder på et kjøpesenter

på Aker Brygge.

Så sa han, jeg skal signere for deg, men jeg kan love

deg å aldri stemme på deg noensinne.

Ok, sånn.

Ja, politisk så finner jeg

det helt avskyelig og

forkastelig, ja. Men

det er veldig sansen for at alle får delta.

Men da har du jo

mer for demokratisk forståelse enn

de fleste andre vi møter på i dag.

Det var henne som spør.

Vi har jo

brukt mange år på

å stå på mange valgeår.

Stå på Karl Johan og treffe velgere,

og sånn, ikke sant? Da har man jo en sånn greie

nedover med at alle partiene

har en valgbod, ikke sant? Og så har du

mainstream opp mot Stortinget

der stortingspartiene får stå,

og så har du litt sånn blonks

ned mot nasjonalteatret der alle

småpartiene har kluddret opp

teltene sine, ikke sant?

En eller annen dag så skal vi få snudd litt på det

systemet der. Om 20 år eller 30 år

når det eksisterer et nytt lib for lib,

så er det nærmest regjeringsmakten,

det er det som teller, og det er da helt

motsatt enda av Stortinget.

Ja, det var jo et år

hvor noen glemte en plass.

Tredje øverst mot Stortinget,

og den fikk vi. Så det var et år hvor vi

fikk stå med de store og spise kirsebær,

men ok.

Et av årene så

to små anekdoter

fra det som begge har med

Alliansen og Lysglimt å gjøre.

Jeg stod der og mindet meg

on business, og så var det en sånn gammel dame

som tasset forbi, og så

ser hun på meg mens hun går forbi, og så sier hun bare

«Fish», og så går hun videre.

–Jeg elsker å

komme meg sånn forbi. –Og så tenker du

«Ok, fuck you too», liksom, men

ok, og så

står du der litt opprørt, og så tar det

tre minutter, og så kommer hun dama tilbake,

og så sier hun «Unnskyld, unnskyld, jeg trodde

dere var Alliansen».

Og så hadde hun møtt på boden til

Alliansen lenger ned i gata, og var den hun

ventet å si «Fish» til. Ok, og så

gikk det noen dager

eller en uke eller noe sånt, og så kom man ned på boden

på morgenen, og da sto

boden til Alliansen var i et sånt lite

trehus, og det var det noen som hadde brukt

natta til å knuse til pinneved, så det

lå bare et sånt vraka i et hus igjen,

det må jeg si jeg syns

veldig litt om. Og

det som var oppløftende den dagen

jeg sto der, det var at det var utrolig

mange som kom inn om boden vår og spurt

«Hva er det som har skjedd der nede?»

De sier at det er Alliansen,

det er boden deres, som har blitt ødelagt i løpet av natta.

Og reaksjonen var, for man kunne

jo tenke seg at «Ja,

det er tilpass for dem, liksom,

jævla naser».

Nesten universelt var reaksjonen

at «Det der er ikke bra,

det der er ikke bra».

Det skal foregå

ved at vi diskuterer, ikke ved at vi

knuser hverandres ting.

Jeg syns også det hadde vært en grei måte å gjøre ting på.

Og det viser seg at det er ganske

mye sånne demokratiske impulser

nedi hjerterøttene til

normen, til tross for at man ikke nødvendigvis

stemmer på de partiene som rammes av

i dette tilfellet politisk herverk

eller politisk vold som

Lars Thorsen ble utsatt for

da han ble på forsøk drept av disse

to damene som skulle preste meg

veien. Og jeg

mistenker jo at hvis vi

klarer å skape litt debatt rundt

denne valgloven likevel, det er alt for sent

og vi får ikke gjort det om og

annet, men det bør

koste for stortingspartiene. Så jeg

tror nok at i

sesongen frem mot

valgkampen som begynner nå, så

skal jeg i hvert fall gjøre det jeg kan for å få

informert folk, velgere i

Norge, om hva disse stortingspartiene

har vært med på. Altså jeg er klar for å kjøre

en antivalgkampanje

hvor man rett og slett

lager valgkampmateriell

mot hvert enkelt av de partiene

som sitter der. Dette er årsaken til at

du ikke skal stemme og... Ja,

eller bare få til den debatten

som burde vært for

to-tre år siden om den nye

valgloven og demokratiets

vilkår i Norge, muligheten til

å delta spillereglene og bok-

bukkebrevseksproblematikk og sånn. Jeg

er uendelig skuffet over at

de store mediene

i Norge ikke har tatt tak i dette.

Men hvis vi må

ta det alt for sent i stedet for

tidligere, så får vi heller gjøre det.

Men det å faktisk

få disse partiene til å svare for seg,

fortelle hvorfor de har stemt som de gjorde,

og rett og slett

få den ripen i lakken som de

fortjener av det de har gjort.

Jeg er ikke

optimistisk

i sånn måte, men

min optimisme er på lengre sikt.

Jeg tror det blir

et grunnlag for å stifte et nytt

parti i mange år i fremtiden.

Jeg ser for meg at vi

kan være involvert på et eller annet nivå,

og ha noe med det å gjøre.

Jeg har lært dem mange år et feil,

og da når

man gjør det, så er det et så stort

grunnlag for det at man trenger ikke

samle 40 000 underskrifter over etter

man sitter allerede på Stortinget med

en betydelig representasjon, fordi nå har folk

fått nok. Det er litt det

jeg går rundt og håper på.

Vi får se, men nå er det

vel slik at alle vi

som har drevet til Liberalistene og har holdt på

i ti år,

eller der omkring,

har brukt fritid og penger og tid

og alt som er, og så blir man møtt

med en sånn avspisning

fra de folkene vi prøver å utfordre.

Jeg kjenner nok at jeg tror

kanskje ikke jeg gidder dette en gang til.

Nei, du skal være sikker på

seier før du begynner.

Takk skal dere

faen meg ha. Skal vi si oss

fornøyde med det for denne, og så får dere

ha en fortsatt god kveld,

folkens.

Takk for at du hører

på Sidelinja-podcasten. Vi vil

gjerne noe bredere ut, så hvis du

snakker om oss, deler oss, eller

anbefaler oss i podcasthappen din,

så er det høyt verdsatt.

Government is not the solution to our problem.

Government is the problem.

Hvis du heller vil snakke med oss

i form av ris eller ros, kritikk, forslag,

spørsmål eller noe annet, så finner du

all kontaktinfo på

sidelinja.transistor.fm