Velkommen til Sidelinja-podcasten, podcasten for politisk hjemløse.

Innspillingsdatoen er 3. januar 2024.

2025, selv sagt.

Rundt bordet, Trond Sørensen, Arne Eidshagen,

meg selv Vegard Nøtnæs, og i dag, Peter Hagen.

Velkommen til gass, Peter.

Jo, takk for det. Her sitter jeg fullstendig overrumplet,

for jeg kom uforvarende for besøk for å planlegge et landsmøte,

og du visste.

Den chatgruppa sa at dere skulle begynne tidlig,

og jeg tenkte jeg kom innen det var ferdig.

Men jeg får gjøre mitt beste,

så jeg sitter på jobb nå og er fullstendig overleset

med alt fra årsrapporter til revisioner og annet

som angår HMS-arbeid som jeg driver med,

så jeg er ikke forberedt på noe som helst.

Nei, men likefullt så snakket vi om et par av sakene vi hadde tenkt å ta,

og du begynte å korrigere oss på innholdet i dem.

Jeg er ganske sikker på at du skal kunne bidra her.

Dessuten så er det noen som var veldig hyggelig

å sette frem en pils til meg,

så det er mulig at jeg kan bli en større bidragsyter utoverkveld.

Det er sånn vi gjør det her på Sidelinja.

Peter er en del av, kan vi kalle det, redaksjonen vår,

og kommer med innspill og saker, etc.

Jeg har snakket med Peter om dette,

og han har vært litt skeptisk til å høre sin egen stemme på podcast,

og det kan jeg redaktere meg til.

Kort og godt, altså jeg har ikke sangstemme i det hele tatt.

Nei, men heldigvis synger vi ikke her.

Jeg kan relatere meg til det, for jeg hater jo det selv,

men da skjønte jeg jo også at det eneste måten

å få varmen opp på, det er å gi han en faksdobbel,

10% tull, fordi da har vi fått smurt stemmebåndet litt

før vi starter, og det hjelper jo alltid.

Sammenlignet med de tre-fire koppene kaffe

jeg har drukket så langt i dag,

så merker jeg at dette fungerer med en gang.

Ja, ellers er det sikkert noe whisky her,

vi får se om vi finner noe eple-cider.

Nei, det er en ukedag.

Mitt generelle håp er at de også har litt pils rundt bordet

når de har disse møtene i dette.

Hva er det for noe kjernekraftutvalget, Kristin Halvorsen?

Det er i hvert fall ikke mye drulig fra Kristin Halvorsen,

det kan vi vel si.

Nei.

Hun fant jo ut at hun skulle ut og uttale seg

om motstand mot kjernekraftverk,

at det kom til å stige,

det kom til å bli mye mer motstand,

og ingen ville ha dette hjemme hos seg.

Det sa hun egentlig med et veldig stort håp i stemmen,

og normalt sett er jo Kristin Halvorsen

ganske lite relevant i noe som helst,

men hun leder jo dette kjernekraftutvalget nå,

samtidig som hun besitter styreplass i Statnet

og en del sånne ting,

og vi kan jo være relativt bestemte

på resultatet hun skal lande på når dette er ferdig.

En del har jo påpekt det at det er jo litt pushy

å ha noen med så tydelig uttrykte negative holdninger

til kjernekraft til å lede et kjernekraftutvalg,

men sånn er hun det.

Det er jo ikke det at hun er negativ,

hun har bestemt seg før hun begynner,

og jeg håper jo at man ender opp med et utvalg

hvor hun må trekke seg fordi hun er uenig

med resten av utvalget,

men jeg mistenker jo at de har satt sammen

dette utvalget så det passer.

Men når lederen av kjernekraftutvalget

går ut og håper at det blir motstand

mot kjernekraft,

så er det klart at...

– En pekepinn.

– Ja, det synes jeg antyder alt vi trenger.

Godeste Jonny Hestammer var jo ute,

og jeg fanget opp saken via han før,

han skriver...

– Norsk kjernekraft NSIG, sant?

– Ja, han skriver en del fornuftig

på Facebooken henne med ham,

og deler noen artikler og en del sånne ting,

og han vet jo selvfølgelig hva han snakker om

og hvordan pleier populasjoner å reagere og så videre,

og så plukket jo han fra hverandre dette her,

ikke sant?

Og det viste seg jo at 9 av 10 av de som bodde

der det var et kjernekraftverk,

synes det var helt greit faktisk.

Jeg tror det var sånn 99% som var positive til

kjernekraftverk,

og så var det 86% som syntes det var helt greit

å ha det i bakgården der de bodde.

– Lokale arbeidsplasser, stabil grunnlast,

mye positivt med kjernekraft,

og det blir jo veldig vanskelig for dette kjernekraftutvalget

å lage en negativ case for det,

fordi alt man har er det der evige problemet

med at vi vet jo ikke hva vi skal gjøre med avfallet,

så når det kommer bilder fra Schweiz,

som lager avfallet fra 40 års kjernekraftproduksjon

i en gymsal der du kan gå inn i,

så er det klart at det er jo ikke det sterkeste argumentet.

– Jo, det som var litt av det morsomme

med dette argumentet hennes,

det var jo at man, Hesthammer han,

henviste til et sted i USA,

og så var det sånn, ja, det var det stedet.

De hadde et eget kjernekraftverk,

og det var det stedet i USA

hvor det var størst oppslutning om å ha kjernekraft,

av alle steder.

– Og det evige problemet er det dere Yucca Mountain-greiene,

at USA aldri klarte å lande på et sånt sentralt sted

og lagre det,

fordi at de som bor i nærheten

vil ikke ha alt avfallet fra hele USA til sitt område.

Og man hadde planlagt å legge det i det som heter Yucca Mountain,

men man har aldri blitt helt enige i kongressen,

og så er det en sånn evig innlending mot kjernekraft.

– Altså, man later som om problemet er å lagre det,

men det er ikke problemet med å lagre det,

problemet er å få politisk enighet om noe,

så det er egentlig bare politikken som står i veien.

– Det er det, og det gjelder jo også på kostnadssiden,

at det er politikken som koster penger, ikke teknologien.

Når du er kapitalintensivt og frontloaded kostnadsmessig,

da ender man opp med at

hvis den regulatoriske prosessen tar lang tid,

så koster det mye penger.

Hvis den tar kort tid, så blir det ganske lønnsomt.

– Så en annen ting som vi skal spille litt tilbake til,

det var at du var inne på dette temaet med NIMBYism,

not in my backyard, som mange snakker om,

og hvis vi ser utoverfor en norsk kontekst,

hvor vi har deilig fin vannkraft

og kanskje en eller annen irriterende vindmølle,

så har vi jo ganske gode data på forventet levealder

i folk som bor i nabolag i nærheten av kullkraftverk.

Så om vi beveger oss til Tyskland,

om vi beveger oss til USA,

det er jo helt utrolig at noen som bor i nærheten av kullkraftverk

er villige til å støtte kullindustrien,

når det eneste atomkraftverket har,

frem til du skal flytte brenselstavene, er vanndamp.

– Men det er et eller annet med det,

at arbeidsverdieteori ligger jo ofte til grunn av

hvor mange arbeidsplasser skaper det.

Det trengs flere folk for å skovle kull

enn for å regulere brenselstaver, det skal jo sies.

Men de fleste skjønner jo at dette her,

de fleste har liksom ikke noe problem med det,

de opplever at dette ligger her,

dette står og går,

det plager aldri meg, det bråker ikke,

det slipper ikke ut noe dårlig,

det lukter ikke vondt,

det gir meg ikke støv i halsen,

så da føles det veldig fort trygt.

Du har sett på dette her, kjørt forbi det tusen ganger,

og vært sånn, ja, dette gjør jo ikke meg noe.

– Ja, så må vi ikke glemme,

hvertfall for meg da,

som er en veldig stor fan av brutalistisk arkitektur,

og stor infrastruktur,

jeg vil veldig gjerne ha et kjernekraftverk i bakhagen,

som jeg kan sitte og se på,

når jeg slapper av fredag kveld.

Så de er jo flotte, objektivt flotte.

– Kjernekraftverk er på størrelse,

eller hvertfall de litt mindre,

de er jo på størrelse med Ullevål stadion.

– Jeg sikter jo mer til de der store kjøletårnene

fra Simpsons-dager.

– Ja, det er kanskje,

nevner jeg at Peter har for vann

å reise til de mest avsidesliggende stedene i verden,

og de er de mest spennende stedene,

han har aldri vært i et turistfjellet noen gang.

– Så lenge lever ikke at det har vært å bruke tid på det.

– I rettferdighetens navn,

så må jeg si at jeg ser ikke åpne meg en karriere

i en urangrove da, men det er noe sånt.

– Nei, men du har ikke helt kroppen til det, Arne.

– Nei, det er farge for det.

– Men hvis du skal velge om du må grave uran eller kull?

– Det er forsiktig oppoeng.

– Da tror jeg faktisk at du foretrekker å ta fram uran.

Det er ikke spesielt strålingsfarlig inne i fjellet,

før det er renset og gjort noe med, eller?

Det er ikke mer stråling fra det

enn det er fra den bananen du spiste til lunsj i dag.

– Nei, også om alt annet skulle skjære seg.

I fremtiden så blir det en veldig fin turistmagnet.

Du nevnte jo, Trond, at jeg liker å reise til rare steder,

og i 2009 så var jeg en tur i Pripyat.

– Ja, fordi har det smeltet et kjernekraftverk,

så må man bort og sjekke ut hva som skjer.

– Så må du stå utenfor reaktor 4

for å finne ut hvordan det føles å være der.

– Ja, du sa at det ikke fanns nok tid her i livet.

Jeg lever ikke lenge nok.

En måte å leve kortere på er jo ...

– Nå sier du hvorfor.

– For ordens skyld er Pripjat tettstedet

direkte utenfor Chernobyl, ikke sant?

– Ja, det er korrekt.

– Men tilbake til poenget,

man må jo snart skjønne at det er på tide

å bytte ut Kristin Halvorsen som kommer med sånne utspill

midt i et arbeid, i en komitee nedsatt

for å vurdere kjernekraft,

og så kommer hun med alle mulige sånne utspill

for å prøve å svartmale litt forsiktig.

Det er ikke akseptabelt,

og noen bør jo egentlig si at

nå har du mistet den jobben.

Men det skjer jo ikke,

og det tyder jo på at vi har ...

Nå har vi en regjeringskrise,

men det har ikke vært stor nok krise til å bytte ut hele, dessverre.

– På generell basis,

og SV er vel en av de fremste synderne på dette,

det er den der hersketeknikken nesten,

som er forskning viser at ...

Og så har du cherrypicket noen form for forskning

som understøtter ditt politiske ståsted,

og så er du ikke interessert i forskning

hvis det ikke understøtter ståstedet ditt.

På samme måte kan offentlige utredninger og utvalg

fungere på samme måte.

Vi vil ha en konklusjon,

derfor plukker vi noen som for eksempel Kristin Halvorsen,

som er ganske trygg på at det ikke kommer til å gå inn

for kjernekraft til å lede utvalget

om utredning av kjernekraft i Norge.

Det, etter at politikere på Stortinget

har ført en politikk der man har brukt opp

den verdifulle variable ...

Unnskyld, ikke variable, men regulerbare kraften

på å kompensere for dustete vindmøller,

for å levere grunnlast,

sånn at vi kan sende strøm til sokkel,

eller eksport, eller hva det nå måtte være.

Så da trenger du faktisk grunnlast inn.

– Jeg tror du er inne på noe veldig essentiellt her, Vegard,

og det du innleder med, også etter Kristin Halvorsen

til å lede dette utvalget her, er jo fankeren meg

som må finne en eller annen helvetespastor

fra Flekkefjord til å lede ekteskapslovutvalget.

Det henger jo ikke på greip.

– Det er topp.

– Det der var soundbite jeg skal bruke til reklamen senere.

– Det er vel omtrent det, ja.

Men selv politikere på galside kan finne på

å gå riktig en gang i døgnen eller to.

– Det er sant.

– En klokke som står stille viser riktig

en eller to ganger i døgnen avhengig av hvordan den ser ut.

– Så vår venn Mimir, han syns ikke noe om sløsing.

– Velkommen etter, sier jeg da.

– Nei, Mimir har jo plutselig innsett at

Høyresiden har tatt eierskap til at det offentlige

kaster penger rundt seg som villdyr.

Det som er litt snodig, han peker på alle de tingene

som jeg tenker jeg ville peke på som sosialdemokrat,

og så er jo ikke jeg det.

Men vi bruker masse penger på masse rart,

og så er det ikke penger til...

kommunene sliter med å levere sine helsetjenester,

skoletjenester, alt det som på en måte er

de grunnleggende tjenestene.

– Det er sant.

Det her med velkommen etter, det er jo helt viktig.

Jeg har faktisk litt tro på Rødt i den forstanden.

Jeg tror jo egentlig at de...

De har ikke sånn fortappet i wokeness,

at de mener at du skal svia ting til det vanvittige.

Men det er et av våre...

Jeg har et ankerpunkt da, når Rødt

i dette tilfellet Mimir og snakker om sløsing,

og det er at hele det økonomiske systemet ditt,

det er jo lagt opp til å ikke fungere.

Det er jo det som er sløsingen.

– Vi må gjøre poenget.

Når kommunisten kommer løpende og sier

at det sløses for mye, da har det gått galt.

Da har det gått skikkelig galt.

– Da er vi ganske trygge i vår posisjon.

– Samtidig vil jeg sitere en journalist

i Telemarksavisa, Lars Løkkebø,

som er en gammel venn av meg.

Han sa veldig greit at...

Jeg er jo ikke enig med hva disse er,

selv om han er en god og lydig sosialdemokrat selv

fra Arbeiderpartiet.

Men når de kommer til møter i bystyret,

er det ingen som er bedre forberedt på økonomien.

Det skal de faktisk ha for.

De har faktisk gjort forberedelsene

i saksdokumentene.

De ligger i hånda, og de vet hva som står i dem.

Det er ikke nødvendigvis noe

som er gjennomgående i kommunepolitikken.

– Nei.

Det tror jeg faktisk godt.

Jeg tror faktisk at det er to typer politikere i Rødt.

Det er de som faktisk er opptatt av

det de opplever som rettferdighet,

som egentlig er en bra ting.

Da kan du for eksempel henge deg opp i hvordan

kommunen bruker pengene på en fornuftig måte.

Og så har du de skikkelig kommunistene

som lider av en annen politisk rangforestilling,

som nekter å akseptere virkeligheten som den er.

– Her er litt av det jeg lurer på,

i hvert fall etter å ha lest saken med Mimir.

For det er to typer folk, som du sier.

Jeg har egentlig alltid hatt en viss respekt for Mimir,

for han virker å være veldig godt forberedt.

Han virker å forstå det han snakker om.

Da lurer jeg på, har han sett skriften på veggen,

eller er det rett og slett et litt krampaktig

populistisk utspill?

– Vel, nå har vi jo sett mange politikere på venstre siden

bevege seg til høyre når de blir voksne.

Så det er jo ikke helt umulig at han...

Men jeg opplever litt at det ofte er litt sånn

ønsket eller vanskelig personlig blindhet.

Fordi man føler seg veldig god, tror jeg,

som et menneske på venstre siden,

så føler man seg liksom som et veldig bra menneske.

Jeg er et moralsk veldig god og veldig...

– Ja, vi kan tenke økonomi, vi også.

– Ja, nei, jeg tror ikke det går på det.

Det går mer på en sånn følelsesmessig sak

som gjør at jeg hører til her,

som det snille, gode menneske er.

– Det er et spørsmål om moralsk overlegenhet.

– Ja, og så tenker jeg at etter at vi har fått lurt

Mimir inne i studio her en par timer,

så er det jo håp for han.

Jeg sier ikke at han kommer til å melde seg inn

i Foreningen Liberalister, men kanskje han flytter seg

forhåpentligvis ikke til Høyre.

– En tanke slo meg nå.

Sånn som vi ser verden, så er det litt sånn at

vi aksepterer jo pragmatiske kommunister,

men vi foretrekker kanskje ideologiske liberalister.

Gjør vi ikke det?

– Jeg vil nok ha en preferanse i den retningen, Arne.

Det er korrekt.

– Hvis vi får Mimir inn her, så skal jeg spondere

en bok eller to på østerriksk økonomisk lære.

– Ja, han skal få en pils også, han.

Alle gjester på Sidelinja får pils.

– Ja, pils. Han kan få whisky, forminner jeg,

men jeg er ikke sikker på at vi får det.

– Jeg må jo si, jeg ønsker jo ikke

sosialdemokratiet eller velferdsstaten

noe som helst godt, men på et eller annet nivå

så setter jeg litt pris på at det finnes

forsvarere av velferdsstaten som tenker at

vet du hva, hvis vi skal bli tatt på alvor i fremtiden,

så må vi faktisk ikke sløse.

Vi må forvalte fellesskapets midler på en fornuftig måte.

Og det tenker jeg kanskje skal tjene Mimir til ære,

til tross for at han jobber mot et mål

jeg ikke tenker er verdig.

– Og så er det et spørsmål om det ender opp med

å være i tankegangen og i festtalene

og sjelden blir man inn i selve politikken.

– Ja, men så langt så må jeg jo si at

Mimir er en sånn troverdig, oppriktig fyr.

Mulig, han bare har godt medietekke

og sjarm og karisma,

men jeg har ikke så mye å utsette på han.

Jeg vet at jeg er politisk uenig med Mimir,

fra bunnen av helt til toppen av det

politiske fjellet han står for,

men han er noen sånn ærlig og rett framfyr.

Og det må være greit.

– Det er mye grusommere folk i Rødt enn Mimir.

– Å ja, til de grader.

Jeg tror til og med Mimir er sånn av og til.

Han har fått hodepine og trengt mer enn en pils

for å svelge en del av det som kommer derfra.

– Det er jo ikke uten grunn at

de gangene noen fra Rødt faktisk uttaler seg

om et eller annet litt mer

enn å bare være sint og gjerne,

så er det gjerne Mimir.

Som jeg sa innledningsvis,

inntrykket mitt, og det så jeg for år,

at fyren faktisk setter seg inn i ting

og tar det som han har vett,

og det mener jeg er bestemeningen.

– Ja, og det er faktisk mer enn vi forventer

av regulære stortingspolitikere,

for de er stort sett relativt svagt informerte

også på konklusjonssiden.

– Jeg bare slår meg til ro med det.

Vi har sjelden mye pent å si om politikere

i det norske Storting,

og Mimir har nå kanskje fått den beste omtalen

av samtlige politikere i det norske Storting,

og det på sidelinja.

– Og det er ikke uten grunn.

– Nei, og det syns jeg,

det er en ironi i det,

men det gjør jo noen poeng.

– For å sitere en ting som ble gjentatt,

opp og ned i mente da jeg gikk på videregående

fra min gamle norske lærer,

som var like langt ute som Mimir,

altså ære den som ære bør.

Vi kan holde oss bedre når vi fornærmer folk,

så hvis noen gjør noe bra,

så bør vi faktisk klappe dem på skulderen

og si ifra.

– Og så fornærmer vi resten.

– Absolutt, de har fortjent det.

– Ok, kudos til Mimir.

Nå kommer et innslag dere ikke har forberedt på.

Vi skal ha en kjønnssjekk.

Trond, kjønn.

– Det der var veldig intent, kjønn.

– Ja, men du.

– Jeg er mann.

– Peter.

– Jeg både føler meg og ser ut som en mann.

– Arne.

– Så det er ikke mann her, altså?

– Og også her er det mann,

og dette er et problem.

I podcastleiren så er det rett og slett for mange menn.

– Ja, eller for få kvinner, eller...

– Så, Adelina Ibishi har skrevet på NRK Yttring

at mannepodcaster dominerer,

og det taper samfunnsdebatten på.

Og det er jo interessant,

fordi det er klart da vi fikk beskjed fra myndighetene

om å starte podcast,

og det grantet bare gikk til fire menn rundt et bord.

Kan dere lage podcast og snakke om samfunnsspørsmål?

Så satte jo vi lydig i gang.

– En ting var penger,

men det er klart det var i samfunnsattrag også.

– Ikke sant?

– Og det er jo den her...

– Når næringsministeren står på døra di og sier

«Vær så snill, lag en podcast, Norge trenger det»,

du kan jo ikke si nei.

– Og det er jo denne gleden over å også ha inflytelse

over samfunnsutviklingen,

som vi menn jo har i større grad enn kvinner.

Og da i særdeleshet Adelina Ibishi,

som er journalist i NRK.

Som hun sier i sin kronikk,

«Både kvinner og menn foretrekker å lytte til menn.

Dette er en setning jeg har blitt fortalt og måttet forholde meg til

utallige ganger gjennom snart ti år i lydbransjen.

Meldingen har kommet fra ledere, mellomledere

og etter hvert også kolleger.

Er det sant?

– Altså, det var nytt for meg da jeg leste det,

men jeg aner jo ikke om det er sant eller ikke.

– Nei, på ingen måte.

Jeg har ikke sett noen statistikk.

Jeg har en kronikk å forholde meg til på det spørsmålet.

– Kan jeg...

Jeg må kvastig sitere meg selv her,

for jeg fant ikke igjen mitt eget sitat.

Jeg skrev faktisk...

Jeg twitteret noe om dette her med kvinner og podcast.

– Kvinner må jo selvfølgelig...

– Selvfølgelig, de må gjerne ta de initiativene de ønsker

og starte de podcastene de vil.

Og så er det noen måte...

Det er jo ikke sånn at det å nå gjennom nødvendigvis er kjempelett.

Vi har vel ikke hatt de store gjennomslagene her enda,

det kan vi si.

– Det kommer.

– Det kommer, og på et eller annet tidspunkt

står vi og ser ned på både Ness og Wolfgang.

Det sier seg selv.

– Obviously.

– Men det som er litt gjennomgående...

Jeg stusset litt på det,

og så endte jeg på å bla gjennom noen podcast-lister og sånn.

Fordi jeg begynte å få opp masse reklamer for podcaster,

fordi sosiale medier overvåker det,

og det gjør Google også.

Og da fikk jeg opp masse podcaster med kvinnelige programledere.

De kommer selvfølgelig fra den helt begrensede podcast-plattformen

vi har fått med,

som vi vil gjerne at folk skal betale for å høre på oss også.

Beklager å si det,

men de podcastene som jeg har fått opp reklam for,

og da jeg begynte å bla litt,

så var det liksom...

Temaene var,

og la meg til å late meg selv være litt blunt nå,

det er hvordan vi pleide å drikke,

og pleide å pule,

og pleide å drømme om å pule.

Og så er det hvordan vi drikker,

og hvordan vi puler nå.

Det var liksom inneholdet i de kvinnelige podcastene

som jeg fikk opp i feed-en min,

og så begynte jeg å bla.

Så begynte jeg å se,

ok, men hva er det disse kvinnelige podcastene er da?

Fordi jeg begynte å stusse litt på det,

fordi det var et tema for en måned tidligere,

to siden også.

Og så er det liksom sånn,

jo, altså det kan være gøy å sitte og høre på

en sånn samtale i et kvarter,

men jeg tror ikke det er så sinnssykt spennende

å høre på det en time i uka.

En sesong blir litt mye.

En sesong kan bli litt jo,

jeg har lyst på litt mer,

jeg er ikke så interessert i dine personlige

seksuelle preferanser på en måte,

og hva du likte før,

og hva du kommer til å like i fremtiden,

og fantaserer om,

altså dine fadeser og sånn.

Jo, det kan være underholdning i et kvarter,

men det er ikke podcast i ti timer.

Jeg tenker at vi skal høre litt mer

av hva Adelina tenker om dette.

Da jeg selv begynte i min første radiojobb,

som vikar i et program,

med en kvinnelig medprogramleder,

tenkte jeg at det var verdens mest naturlige sak.

Helt igjen en mannlig kollega ga oss

en uoppfordret tilbakemelding i forbifarten.

Ofte kan det bli litt sånn mensenradio,

med to damer.

Men dette syntes jeg faktisk var gøy.

Sa han og mente det som et kompliment.

Jeg var 23 år,

og husker fortsatt hvor dum jeg følte meg.

De siste ukene har jeg tenkt mye på dette

i forbindelse med nyhetssaker og undersøkelser,

som viser at menn dominerer,

særlig innen personlig drevende,

samfunnsrelaterte podcaster.

Føler vi oss litt troffet her?

Jeg føler meg veldig som han som kom med komplimentet.

Hun sa at dette endelig ikke hørtes ut som mensenradio.

Jeg følte at jeg var han mannen.

Men vi er en samfunnsorientert podcast

med bare menn, og definitivt selvdrevet.

Absolutt.

Hvis noen skulle løre, det var en spøk,

det med alle penger fra Folkeministeren.

Nøkkelordet her som jeg reagerer litt på,

at noen har valgt å reagere på,

det er jo nettopp selvdrevet.

Her snakker vi om at veldig mange menn fra Grasrota

finner ut at,

nei men faen gutta, det er ikke gøy

å sette seg ned og ta en pils og prate skit.

Og så har noen konkludert om at

det er et samfunnsproblem.

Det sliter jeg faktisk litt med å se.

Det er jo litt sånn,

jeg tror samfunnsproblemet hun prøver å beskrive,

for å forsvare henne litt,

det er ikke at det er masse menn som driver podcast,

men at det er så få kvinner som prøver.

Nei.

Hun er faktisk sint på menn.

Da vil jeg bare skytte inn,

når det kommer til det med få kvinner som prøver,

nå sitter vi og prater på Sidelinja,

og dette fant jeg ut for ikke alt for lenge siden

etter å ha søkt opp Sidelinja.

Det er jo faktisk også en podcast

som handler om kvinner i LSK,

altså fotballkvinner i Lillestrøm.

Den heter Sidelinja.

Sidelinja, beklager, vi tar den folkelig.

Fordi Sidelinja er Ralf og tre andre kompiser

som snakker om fotball og dataspill.

Også menn.

Og jeg skal banne på at denne podcasten

om kvinnelig fotball er drevet av menn.

Jeg har lyst til å ta en ny spesiell,

og så har jeg lyst til å spørre en kvinne om dette.

Fordi Kari Bu, som er journalist i Subjekt,

hun i en artikkel stiller en spørsmål,

eller hun påstår at det er ikke smertefritt

å stemple alt man ikke liker som høyradikalt og giftig.

Også sier hun at...

Hvis du ser på litt sånn radikale medier,

som Dagbladet for eksempel,

så sier hun at sånne kvinnesaker

som vi gjerne appellerer i den retningen.

Nå bruker du radikalt som synonym for stupid.

I mange sammenhenger så er det jo faktisk det.

Men i hvert fall er det mye snakk om influenser

og deres sex-liv og sånn.

Jeg er litt i tråd med hva Trond akkurat har for å snakke om meg.

Men når hun går til de såkalt høyre-orienterte podcastene,

da snakker vi jo norske samfunnspodcaster.

Ness, Joe Rogan, Lex Fridman.

Kjente ytterhøyre trollfabrikker.

Også finner vi at der snakker de om folks virkelige problemer.

Så det er ikke spørsmålet hvor er problemet.

Nå skal jeg snu litt på det.

Hvem er det som lytter på podcastene?

La oss begynne der.

Fordi jeg føler at dette er litt sånn

hvor man krangler om kvinnefotballen

og man klager på at ikke supporterne til gutta dukker opp på damekampene.

Og så er det fremdeles akkurat veldig få damer

som gidder å gå på de kampene som spilles av damerne likevel.

Og jeg føler at det er litt det samme her.

Fordi jeg tror i enda større grad

så er det masse damer som hører på podcast.

Og uten å utlevere min ex på noen større måte,

hun hørte på en del podcasting.

Men hun hørte ikke på podd med Ræle.

For det var hun ikke interessert i.

Og alt jeg fikk med meg av hun hørte på,

så var det menn.

Beklager, men da har jeg litt lyst til å snu det mot henne.

Så skal jeg si at problemet til kvinner er

at de klarer ikke engang å lage podcaster som er interessante for kvinner flest.

Så det vil innvende her sånn.

Vi var jo så vidt inne på idrett og publikumstall.

Og det er klart at NBA, lingerie league,

har jo tilskutt alt som går langt utover vanlige sportsinteresserte.

Men du, Trond, la meg komme tilbake til det du sa her

med at kvinner lager ikke podcast som er interessante for kvinner.

Uten å gå inn i en dypere filosofisk diskusjon rundt dette her,

så er jeg ikke så veldig glad i gruppebegrepet.

Og det du sier er egentlig at en gruppe

lager ikke noe som er interessant for en annen gruppe.

Altså, veldig enkelt.

Er gruppebegrepet relevant i denne diskusjonen?

Når man diskuterer, så er begrepene relevante.

Fordi vi kan ikke diskutere 4,5 millioner individer.

Vi kan diskutere i større og mer generelle begreper,

og da må vi på en måte gjøre en eller annen plassering.

Og kvinner og menn er en ganske safe plassering her,

hvor du på en måte har brukt relativt etablerte begreper

og grupperinger som det er lett å skille på.

Men det er fremdeles en kjensgjerning at

hvis vi sier at menn hører nok mer podcast enn kvinner,

og de hører drastisk mye mer på podcaster som handler om

også samfunnsrelaterte spørsmål,

så er de ikke så interesserte i å høre på det

som typisk blir produsert av podcaster av kvinner likevel.

Og jeg skal ta det litt ...

Ta fullført argumentet, du.

Dette blir litt som når Tussi og Tansen holder stand-up.

Fordi det er ingen som gidder å gå på det heller.

Ikke kvinner heller, og de er jo radikale feminister

og står jo på barrikadene som de holder

og viser rumpehullene sine på storskjerm.

Vet du hva? Kvinner er ikke så interesserte i det heller.

Så det kan hende at det bare er litt feil mennesker

som tør å gjøre det som individer,

sånn som du liker å tenke deg.

Hvis de rette individene hadde startet podcast,

så hadde det fungert mye bedre.

Og der er det en ting som jeg har lyst til å følge opp enda videre.

For nettopp fordi vi snakker om grupper her,

Vegard, i sitatet du leste,

hva var den begrepet som ble brukt for å snakke om

individe-grasserota i denne sammenhengen?

Begrepet er personlig drevne samfunnsrelaterte podcaster.

Personlig drevne, det var nettopp det ordet jeg lette etter.

Så det vi snakker om her er at en gruppe venner,

folk med felles bakgrunn, snakker om noe de interesserer seg for,

får et tilfellig utvalg av andre folk

som interesserer seg for det samme,

uten noen form for innblanding av store samfunnet.

Altså dette her er så desentralisert som det er mulig å få det,

og likevel greier noen å male dette her til å være et samfunnsproblem.

Den vinklingen har jeg lyst til å utforske litt.

Er det noen som har noen tanker om

hvilken rolle har stor samfunn oppi dette her?

Så den umiddelbare tanken er jo at

fordi argumentasjonen her blir ganske dum,

fordi når du faktisk presiserer personlig drevne,

så indikerer du jo ikke noe annet

enn manglende initiativ hos kvinner, egentlig.

Og så er spørsmålet om det er det hun mener å formidle,

eller om en etterlyses statsstøtte til kvinnelige drevne personer.

Det er jo egentlig der vi ender opp.

For hvis det er et stort problem at individer snakker til andre individer,

så hva kan vi gjøre, bortsett fra innføre tvang?

Og jeg er redd for at veldig mange av den typen kulturelle diskusjoner

til syvende og sist går dit.

Tvangsfinansiering på et eller annet vis.

Men dere vet jo hva, jeg tenker jo litt sånn at

dette er jo å plukke en bestemt arena,

og der kan det jo selvfølgelig være skjevheter.

Ja, altså jeg har på nytt og lyst til å referere til en journalist

som skriver på subjekt.

Det er i dette tilfellet Toril Gustavsson,

som har en kommentar som hun kaller

«Kulturfeminisme på speed».

Der påpeker hun at helgebilaget i Aftenposten,

som skriver om litteratur,

der er det stort sett alltid bare kvinnelige forfattere

som intervjues og hvis bøker anmeldes.

Og det kan jo hentes at det er andre arenaer

hvor kvinner dominerer.

Hvis jeg hadde hatt lav nok kulturell kapital til å lese Aftenposten,

så hadde jeg sikkert irritert meg over dette jeg også.

Ja, det er ikke så irriterende, men det er jo interessant.

Det er jo ikke så veldig rart det at

hvis du bare snevrer din fokus nok,

så vil du finne noen skjevheter mellom grupper,

i vårt tilfelle mellom kjønn.

Men der er jo gruppebegrepet en grunnleggende feil,

og så uavhengig av hvordan vi velger å kategorisere det,

så har vi produsenter, og vi har konsumenter.

Og akkurat som du sier, Arne,

hvis vi bare lager merkelig nok definisjoner,

så kan vi finne problemer.

Altså, nå skal jeg gjøre litt vondt i øra til Vegard.

Det gjør du jo alltid, Trond.

Ikke skrik i mikken.

Nei, jeg skal bare sitere noe,

eller ikke sitere, jeg skal henvise til.

Og Jordan Peterson har jo snakket litt om

forskjellen i hvordan de typiske,

ikke på individnivå, men som kjønngruppe,

så er det en del forskjeller.

Og de små forskjellene manifesterer seg, ikke sant?

Og en av de forskjellene som manifesterer seg,

er jo at menn er mer villige til å hoppe litt ut på planken

og se hvor de lander enn kvinner som er litt sånn,

de skal vite hva de lander på før de hopper.

Og det gjør seg sannsynligvis utslag

ikke bare i næringsliv og topplederjobber

og har konkurranse, jeg tror det fort gjør utslag

også når man finner ut at man skal lage en podcast.

Fordi det er et visst risiko med det,

du må investere litt, og så i utgangspunktet

så er det en investering som du må kjøre på,

og så sjansene for at du blir rik av det er i hvert fall ikke stor.

Nei, vi har i hvert fall ikke blitt sukkerrika

av å drive podcast så langt,

men det kommer etter hvert.

Minnen er på at vi bestiller merch etterpå

og få satt opp det sånn at vi kan bestille selv.

Jeg skal absolutt bestille de der Arbeiderpartiet-dildoene.

Ja, ikke sant? Så må vi bestemme oss

hvilken farge vi skal ha på armbåndet vårt.

Unnskyld, dildo sier jeg?

Buttplugg.

Jeg er litt motstander av den buttplugg-en,

fordi jeg tenker at alt for mange mennesker liker akkurat det,

at det føles negativt for alt for mange mennesker.

Mitt slagord kommer til å være

savner dere Arbeiderpartiets skattepolitikk,

kjøp en buttplugg fra Sidelinja med rose.

Men bare for å konkludere saken,

dette problemet har jo en veldig enkel løsning.

Det er jo bare å få flere damer å starte opp et podcast.

Ja, det går godt.

Da får de overtale frivillige kvinner

til å starte sine frivillige podkaster

og samle de frivillige midler som trengs,

så det er egentlig ikke mer komplisert enn sånn.

Ja, og da kunne vi kanskje avslutte med et spørsmål.

Hvis du søker opp vedkommende som skrev dette her,

har hun en podcast?

Svar på det er vel enkelt.

I den grad hun deltar i en podcast,

så har hun full den fra det,

fra Trygge NRK som finansierer hele produksjonen

og trenger ikke å ta noen risiko selv.

Og to be fair, så var jo hun sint på selvdrevende.

Ja, sant også.

Og da tenker jeg jo kanskje at hvis man ikke finner henne

på podkastlistene, så kan hun faktisk rike å reise.

Ja.

Trond, Arne, Peter og meg Vegard driver podcast,

hun gjør det ikke.

Svar på det.

Go fuck yourself.

Ferdig med det.

Kort og godt.

Men det har jo skjedd noe spennende i forrige uke da,

når du hørte dette her,

og det var at det var renteuke,

som betyr at viktige sentralbanker,

de flyttet nøkkelrentene sine.

Og vi behøver ikke gå så veldig langt i og for seg.

Vi kan gå til Sverige, som nå har kuttet renten sin til 2,25%,

som er akkurat halvparten av hva renten er i Norge.

Vi kan se på den europeiske sentralbanken,

som kuttet en kvarting til 2,75%,

som er litt høyere enn Sverige,

men likevel ganske tydelig lavere enn det norske rentenivået på 4,5%.

Samme prosent som det vi drikker.

Det er sant. Akkurat samme prosent som det vi drikker.

Og jeg tenkte egentlig at jeg skulle nevne det mer for deg,

for at du skulle tenke over den grunnleggende mekanismen som spiller seg ut her.

Nå har kanskje ikke Vedum lenger finansministeren når du hører dette her.

Å håpe han ikke er.

Det håper jeg du har rett i.

Men det er sånn mekanisme som følger.

Vedum bruker mer penger enn han burde.

Det er en inflasjonsimpuls til økonomien.

Norges Bank har i oppdrag å fikse inflasjonen,

så de fyrer opp renta.

Og for folk flest så betyr det at det er en kostnad

ved politikernes gavemulighet.

Jeg holder på å si at det finnes en film som heter «Kongens nei».

Hvis det kommer i morgen, da blir jeg litt tuffa.

Da kongen ikke sa nei til Vedum i regjering,

så driter jeg hva kongen mener om dette.

Men spørsmålet mitt på generelle basis er,

fordi i mitt hode og min mentale tilstand

så høres 4,5 prosent ut som noe som er nærmere normalen enn 2,25.

Ja, det kan du si.

Du må stille spørsmålet hva slags inflasjon

du tenker er riktig for økonomien.

Hvis du tenker på det, så kan jeg jo si at

det er Stortinget som gir mandatet til Norges Bank,

og de sier at en normal inflasjon er 2 prosent.

Og så skal du ha bittlitt realrente,

så kanskje mer sånn «I don't know».

Nå får jeg spille han litt domme søvn i gata.

Og så må jeg stille spørsmålet,

fordi i hodet mitt er det sånn at

jo, at inflasjon krever renter for å få ned inflasjonen,

det er noe i en side av det.

Men veldig lav rente, det er jo gjerne et tegn på at

man trenger å sparke i gang økonomien.

Det er ikke egentlig det vi ser litt i Sverige.

Og ennå, etter å ha hatt masse inflasjon,

så trenger de liksom å få i gang økonomien igjen,

så de driver seg til å mene dette veldig lavt.

Og det er egentlig ikke et veldig godt tegn

for europeisk økonomi.

Nei, vet du hva også?

Det du peker på her, Trondi,

det er at det er forskjellige historier

som spiller seg ut i Norge-Sverige og i Euroland.

Hvis vi bare tar Norge og Sverige da,

så tror jeg at historien med Sverige er at

det går litt trått på deg,

og det er jo derfor Sverige

og den svenske Riksbanken har en lavere nøkkelrente

enn det den europeiske centralbanken har.

Så ser du at Norges Bank har en rente som er dobbelt så høy som den svenske Riksbanken,

og det er rett og slett en historie som handler om noe helt annet.

Det er en historie som handler om at Vedum og co har vært alt for glad i å spa ut penger.

Hvis jeg skal oppsummere, kan vi si det sånn at Europa har en dårlig økonomi som krever en lav rente for å få fart,

mens Norge har en dårlig økonomi med en så høy inflasjon at vi må ha en høy rente til tross for en dårlig økonomi.

Kan det være en konklusjon da?

Det er ikke så galt, ja.

Nei, og da vet vi hvor skuddet treffer, da.

Det gjør vi også.

Da vil jeg bare følge opp med et spørsmål her, Arne.

Ja?

Jeg tenker litt sånn lange linjer da, ikke sant, fra parikurs via Bretton Woods til slangesamarbeidet.

Mhm.

Så mener jeg, husker jeg, at du fortalte meg at du var i rommet en av de aller siste gangene sentralbanken ringte ned til Europa for å si hva valutakursen skulle være, ja?

Det stemmer.

Ja, ikke sant? Og da lurer jeg på, hva tenker du om konseptet valutakurv, for eksempel da, mot dagens løsning med flytende valuta og inflasjonsmål?

Nei, altså jeg er egentlig helt happy med det konseptuelt, slik som det er i dag, også flytende valutakurser virker helt greit.

Inflasjonsmål, ikke så sikker, men det virker jo, som konsept virker det egentlig ganske greit, da.

Et annet spørsmål, for meg så, og det er mulig jeg bare har trent meg selv til å tenke sånn, men når Sveriges sentralbank sier vi kutter renten til 2025, så er det jeg hører, er vi har bestemt oss for å trykke mer penger.

Ja, det er også en måte å si det på, ikke sant? Også det er klart at når de har en lavere rente enn Euroland, så er det for at de har en mer stimulerende pengepolitikk, så det er jo riktig.

Så å sette ned renten er å trykke penger?

Ja, det kan man si.

Mer eller mindre?

Ja.

Å ha høy rente er å trykke mindre penger?

Ja.

I mitt hodet så er det positivt å ikke trykke mer penger.

Det som er positivt er å ha en riktig pengemengde, tror jeg det er å tenke, jeg tror det er sånn man må tenke på det.

I en ikke fri valutaverden, så er det positivt?

Ja.

Du vet, Vegard, i lyset av det du sa nå, da, så skal jeg sitere en økonom som jeg egentlig ikke liker, men vi ser jo hvordan den politiske diskusjonen i Norge i dag går,

når det kommer til hvordan alt dukker opp og biter forbrukerne i Ræva, og Keynes sa jo «In the long run, we're all dead».

Og jeg kan være helt enig med deg at det er en god idé å ikke trykke penger på sikt, men det går jo ganske dass akkurat nå for veldig mange.

Vet du hva, det er egentlig litt sånn pussig akkurat i dag, for det er sant og ikke sant.

Det bevares å gjøre at reallønnsvekst i 2024, det har vi.

Og samtidig, på den negative siden, så er jo veksten i antall personer som trenger sosialhjelp, den stiger jo brått i år, og jeg synes spørsmålet her er «hva faen er det som skjer?».

Jeg tenker jo at vi er litt som de har vært i Argentina, hvor man lapper på, og lapper på, og lapper på med dårlige tiltak for å rette dårlige konsekvenser av dårlig politikk.

Og på et eller annet tidspunkt så treffer vi kanskje en grense hvor det blir á la fuera og harde kår, og så kommer vi ganske, hvis vi er heldige, så kommer vi ganske fort i rett spor,

men det krever harde tiltak, som gjør vondt en tid.

Det minner meg på, jeg leste akkurat en lederartikkel i The Economist, på bakgrunnen av en annen lederartikkel som du sendte meg, Trond.

Men artiklet som jeg leste, den hadde akkurat det der poenget at hvis det er noe som er populært i det politiske landskapet i verden om dagen, så er det sånn å «cut red tape», og så blir det kvitt byråkrati og shit.

Kutt sløsingen, og så er konklusjonen til The Economist nettopp «se til Argentina, se hva de har oppnådd der».

Og hvem hadde trodd det for et år siden?

Det er vanskelig å ikke stille seg bak.

Det er bare en ting å si, og det er «Viva la libertad, carajo!».

Ja, altså, når mainstream-media som The Economist snur seg og ser til Argentina og sier at «dette er malen», da er verden om ikke alt på rett vei.

Da har faktisk vi vunnet.

Ok, vi spilte inn en episode for cirka en uke siden, der jeg trodde at jeg hadde kommet til skade for å nevne et navn som ikke skulle nevnes i sammenheng med en alvorlig voldtektssak.

Og det var, jeg nevnte Gaute Drevdal, som jeg trodde var riktig navn for å ha blitt dømt til 13,5 års fengsel for serievoldtekts.

Dette var kulturpersonligheten som det var mye styr om, og som Subjekt-magasinet ble dratt ned for fordi Danby Choi kjente vedkommende, og så videre.

Uansett, jeg var litt bekymret for at jeg hadde sagt feil navn, så jeg googlet Drevdal-saken etter podcasten sist.

Jeg husker et riktig navn, og det er bra, for det er dumt å nevne feil navn i forbindelse med et dom fengsel i en voldtektssak.

Jeg skulle si at jeg visste ikke at du var så high risk tidligere.

Men jeg googlet det, og så plukket jeg opp en del ting jeg ikke hadde plukket opp.

Blant annet at det hadde vært en ankesak.

Og bare for å gjenta røffelig hva som var problemet fra forrige gang,

det var altså at i halen av MeToo-oppgjøret ble denne kulturpersonligheten i Oslo som hadde voldtatt i øst og vest tiltalt,

og rettssaken gikk, og det kommer ut at det var Gaute Drevdal,

og så ble dommen 13,5 år ubetinget fengsel til slutt.

Og så satt jeg i en bil på vei sørover, for vi skulle til Sandefjord,

og var interessert i det og diskuterte med han som kjørte,

og fant frem dommen på nett, og da ligger jo domspremissen også.

Og jeg leste høyt fra hva som lå til grunn for dommen.

Og la meg bare igjengi et element av det som lignet veldig på alle de andre elementene.

Gaute Drevdal, kulturpersonligheten, sitter hjemme på kvelden,

og så ringer det en tidligere bekjent venninne,

som han også har ligget med og hatt et forhold til tidligere,

som sier «Du, jeg er på konsert i byen og trenger et sted å overnatte.

Jeg kommer til deg».

Og så kommer vedkommende kvinne, så pleier han litt å ta et glas vin,

og så går hun og klærer seg splitt i naken og legger seg i senga hans.

Og så klår han et.

Voldtektene han ble dømt for lignet på dette.

Og jeg husker at jeg var svært opprørt over dette og domsslutningen

og det hele på den tiden dette skjedde.

Og så tok jeg jo dette opp med, for jeg har jo også venner som ikke er

Trond, Arne og Peter, men også venner som er ...

– Normale? – Sertifisert woke.

–Normale, ja.

– Og ta opp denne saken med folk som var woke,

var en sånn, jeg følte meg som at jeg hadde pådratt meg spedalskhet.

Det var ikke lov å stille spørsmål ved denne saken, ikke sant?

Og så hadde vi den podcast-episoden forrige uke,

og når jeg da googler det, så dukker det opp for meg at

«Oi ja, han anka faktisk den saken».

Det er faktisk veldig rart, men jeg har faktisk ikke hørt om utfallet av ankesaken

før jeg leste om det.

–Vet dere hva utfallet var? –Ingen anelse.

–Jeg har tro på at han faktisk går fri der.

– Frikjent i 7 av 8 voldtektstilfeller,

han er dømt for 1 voldtekt fra 2005,

og en oppreisningserstatning på 690 000 til 5 av 8 ofre.

–Der er vi jo inne på et annet litt sånn vanskelig tema,

for å tilkjenne folk erstatninger for kriminalsaker blir jeg frikjent for.

–Ja, så det er to problemstillinger her.

Det ene er bevisskravet i straffesaker,

og bevisskravet i erstatningssaker.

Det er enten overveiende sannsynlig,

eller sannsynlighetsovervekt.

Så 50 prosent eller veldig mye prosent.

Og det andre er at du går til en rettsinstans og får ett utfall,

og så går du til neste og får et helt annet utfall.

Det er mye problemer med dette.

Og det ene problemet er utglidingen av definisjonen av voldtekt.

Så det er liksom alt fra at du klodde på feil sted,

til overfallsvoldtekt på Frogner-plenen er voldtekt.

Og det andre er at man fastsetter,

fordi man er politikere i FRP eller et eller annet,

minimum strafferammer for alt mulig rart,

og du tar vurderingen ut av rettsvesene og dommerens hender

og sier at dette er noe så hott tema,

at vi som politikere fastsetter at det skal være

minimum 200 år i fengsel for noe vi ikke liker.

Fordi det er veldig motriktig å ikke like det akkurat nå.

–Jeg har jo ikke lyst til å uttale meg om den konkrete saken her,

og det er en enkel grunn til at jeg ikke har lest noe som helst om den.

Men det jeg kan si er at jeg har vært lekdommer i Oslo Tingrett

i ganske mange perioder,

og sittet som dommer i ganske mange varierte og komplekse saker.

Og det jeg synes er interessant her,

er at det vi kanskje prøver å spille inn som litt problematisk nå,

det bekrefter egentlig for meg at systemet fungerer.

For her har vi også noen som har blitt tiltalt for noe

i den laveste rettsinstansen.

Og selv om vi har noen checks and balances,

som for eksempel et lekdommersystem,

hvor du har to mot én fagdommer