Velkommen til Sidelinja-podcasten, podden for politisk hjemløse og flødremakere av alle slag.

I dag med meg, Vegard Nøtnæs, Arne Eidshagen og Trond Sørensen, som jeg tror har satt dagsorden, som vi pleier her på Sidelinja.

Ja, det begynner å føles som en vane. Vi setter dagsorden, og så kommer de andre mediene traskende etter og sier at nå kan vi snakke om det.

Det er vel rimelig å si at vi i hvert fall snakker om det litt før de andre. Så er jeg usikker på om de har plukket opp for oss.

Jeg liker å leve i illusjonen om at alle medier følger oss i all hemmelighet, som en sånn der guilty pleasure.

Og jeg ser jo lyttertalene våre, så da suler det ikke godt.

Ja, felles oppspilling i redaksjon hver morgen.

Det vi i hvert fall kan si med sikkerhet er at hvis du lytter på Sidelinja, så får vi deg ting litt før aftenposten.

I hvert fall når vi kommer litt sånn.

I hvert fall på enkelte saker, så klarer vi dette.

Så hva er dagsordensettingen denne gangen, Trond?

Nei, altså, vi beveget oss jo her ut i minefeltet, for det er jo det vi må kalle grooming-skandalen i Storbritannia,

og grunnlaget for hvorfor Musk gikk ut og kritiserte Starmer, og alt dette.

Og hva skjer da?

Jo, da finner jo NRK ut at dette må vi jo faktisk snakke om.

Plutselig er det sturendt å snakke om i den offentlige samtalen i Norge.

Ja.

En uke etter at vi gjorde det.

Plutselig er det stuerent å snakke om i den offentlige samtalen i Norge.

Og så …

Da finner de virkelig de beste folka til å diskutere nå.

De gjør ikke det.

De finner noe av det meste ubrukelige som noensinne har vandret gjennom norske medier.

Det er et under at hun har jobbet noe annet sted i Dagblad.

Å, jeg vil si at hun … Ja, hun er ikke i Dagblad.

Nei, det er et under at hun ikke har det.

Å, sånn, ja.

Og som da på en måte kommer inn og prøver å påkelegge dette her,

og endre problemstillingen, og litt sånn der politisk korrekt renvasking,

fordi at det var veldig ordentlig å få blandet inn noe annet enn pakistanere,

fordi det ville være … Hvis dette her ble på en måte klistret rent på pakistansk miljø,

så ville jo ikke dette se bra ut.

For å være litt presis, hun vi snakker om er Nasrin Khan-Østrem,

som er kommentator i Aftenposten, ikke sant?

Ja, det er Dagblad bare med blå forsider.

Og hun har nok ikke lest tidsånden riktig, tror jeg.

Jeg tror hun ikke har forstått at dette ikke lenger skal understrykes,

men hun forsøkte å gjøre det likevel.

Glatte over, jevne ut, ta bort alle kanter og anklager,

og heller forsøkte å fordele ansvaret litt tynt utover

på grupper som kanskje ikke fortjente det.

Dritt lukter jo kjent mye bedre hvis du smører den jevnt utover alle.

Hun tok jo en veldig politisk korrekt tilnærming,

og faceplanta selvfølgelig,

fordi hun klarer jo ikke å holde seg til det som er sant heller.

Men vi har jo kommet så langt nå at det er jo fullt mulig å kritisere.

I all offentlighet.

Og da finnes det jo to måter å gjøre det på.

Den måten jeg ikke vil anbefale, det er The Espen Teigen Oi,

som klarer å lede ut med...

For det første så er det en pakistansk dame som er og rengasker pakistanere.

Si litt om fokuset i hodet til Teigen Oi.

Ja, fordi hun er født i Kenya med afghansk bakgrunn.

Ja, hun er pashtun, men det er litt som å si at

vi nordmenn, vi er arer, vi er tyskere.

Og det hadde jo kanskje passet bra inn i Espen Teigens verden.

Ja, men det er litt avslørende, ikke sant?

Og det er derfor kanskje du ikke skal bruke så mye tid på Espen Teigen

på generell basis.

Som nå både er en dømt svindler,

både med offentlige midler og på privat hånd.

Det er sjeldent jeg venter med mer lengsel

etter at noen skal ryke inn i fengsel for å zone.

Ikke fordi jeg er så tatt av zoningen hans,

men fordi jeg tenker at norsk medielandskap blir akkurat litt bedre

uten Espen Teigen.

Ja, fordi dette er litt trist, ikke sant?

Fordi det fremstår jo som at han er et offer i den saken også.

Fordi han får en strengdom, mens alle de andre politikerne

som hadde juksame leiligheter og hva det er for noe,

bare slipper unna med en sånn...

Det er ikke pent for karrieren, men det var det.

Mens han må faktisk inn og zone.

Altså, den saken lukter dritt i andre hønne.

Ja, det gjør det, ikke sant?

Og det er nesten utrolig hvordan det offentlige i Norge

klarer å få alt til å bli gråstein.

Men uansett, we're burying the lead,

fordi det er en annen Espen.

Det er litt bedre.

Ja, det finnes jo en Espen til som tør om no,

han tør til langt ut på venstre siden i norsk politikk.

Espen Goffeng, han har ofte noen gode poenger.

Ja, det stemmer.

Jeg synes jo ofte at til tross for ståsted,

så skriver han jo ofte interessante kommentarer.

Ja, og det viser seg jo med ulik politisk ideologi.

Hvis du er opptatt av hva som er sant,

i stedet for hva som er PK,

så kan du godt være langt ut på venstre siden

og gi mening.

Det hadde vært helt uinteressant å høre Nasrin Khan-Østrem

Espen Goffeng gikk gjennom denne saken,

refererer til rapporter og gjør hele dette her.

Han gjør dette i en kritikk av henne,

Eller Espen Teigen mot Østrem,

Han gjør en så etterrettelig gjennomgang av det

hun høvder, hva som er galt,

denne famøse Nasrin Khan-Østrem.

Han sier at det er ikke bra å gå rundt

hun hevder, hva som er galt,

men her har jeg ikke noen annen valg.

Fordi dette er faktisk bare ren,

det er ikke noen annen måte å vinkle dette på

enn at du lurer.

Du fremhever deg som en ekspert

på Storbritannia, og så har du ikke gjort

enten så lyver du,

eller så har du ikke gjort

de grunnleggende hjemmeleksene dine.

Hvis du er en ekspert, så har du gjort

de grunnleggende hjemmeleksene dine,

ergo lyver du.

Jeg må si at min tiltro til

den norske journalistens kompetanse

er litt slitslits.

Jeg føler at jeg blir trygg på at hun

bare ikke har gjort jobben.

Det tror jeg er riktig,

men det som er ganske åpenbart i denne saken,

er at hun er villig til å lyve

for de riktige sakene.

Det er det som er problemet her.

Det at hun ikke har vært diskvalifisert

som kommentator for mange år siden,

for dette er ikke første gangen.

Det er faktisk litt sånn skamlig,

og det at hun nå er så på bakbeina,

på herda, med å forstå det stemningsskiftet

som vi snakket om for noen uker siden.

Det fremstår så forbanna desperat,

på hæla, med å forstå det stemningsskiftet

I hodet mitt er hun og Espen Teigen

det to av samme hal.

Bare med ulikt fortegning.

Det var kun forskjellige fortegninger,

det to av samme alen.

Når vi setter det til side,

så er dette akkurat det samme.

La oss si det direkte, da.

Nasrin Khan-Østrøm er like useriøs

som Espen Teigen.

Det er bare at hun kjemper for PK-sida.

Nasrin Khan-Østrem er like useriøs

Teigen er veldig opptatt av at folk er hvite,

og han skal forsvare alle som er hvite,

og Østrem virker å prøve

å gjøre Espen Teigen-versjonen av det,

bare at hun skal forsvare de som er brune.

Det er på ingen måte en fornuftig tilnærming.

Det er like dust etter begge deler.

Du kan ikke som et voksent menneske

sitte og se ut i verden og dele

hva du tenker fritt.

Det er det som har vært problemet

med den klamme PK-lokket

som har ligget over den offentlige debatten

i ti år nå.

Det skal Espen Teigen ha,

for han har ikke klart å holde seg inne for PK.

Han har virkelig gjort det med det andre fortegnet,

men problemet er at han er like skjev

og urettelig i sin fremstilling

som Khan-Østrøm er når hun skal forsvare.

Det bare virker som verden er ferdig

med i hvert fall Khan-Østrøm-versjonen av dette,

i hvert fall Khan-Østrem-versjonen av dette,

Så er problemet,

vi var inne på det i en tidligere episode,

at frykten med dette stemningsskiftet er

at det blir en nasjonalkonservativ,

banal fremmed frykt,

og at du får utløp for de greiene.

Det hadde vært skikkelig hyggelig

hvis det ikke ble utfallet.

Hvis det faktisk ble slik at

nå er det litt friminutt

for å kunne snakke åpent om ting man tenker.

Litt av det vi var inne på,

fordi det som utløste den episoden vår,

var at en VG-kommentator dukte opp hos Nes

etter å ha blitt kritisert av Nes.

Plutselig er det greit for en VG-kommentator

selv i å møte opp i en alternativ podcast

drevet av i-nyheter

som for to år siden,

eller for fem år siden,

ville vært stemplet som rasistbulle.

Det er til og med,

og så skal det sies at

med stor angre i etterkant

og et forsøk på å bortforklare seg,

selv trevalt kommenter på Nes.

Jo, men det tjener trevalt til ære.

Ja, han skal ha for det

selv om han fremstår ikke bra der.

Men ikke sant?

Det der å være villig til å snakke med folk,

være genuint uenige om ting,

og ha en diskusjon i full offentlighet,

er det sånn den offentlige samtalen

bør og skal fungere?

Det er en veldig bra løsning.

Og det skal Trædal ha for, faktisk, synes jeg.

Ja, altså han møtte opp...

Det skal sies at jeg har sett Trædal

i bredere politiske debatter på lokalt nivå.

Der oppførte han seg som et normalt menneske.

Og han er jo en flink fyr også, ikke sant?

Nei, der er jeg mer usikker.

Jo, men han er ikke brukelig sånn retorisk,

og han kan...

Han var ryddig i diskusjonen,

han var ærlig om sine standpunkter,

og han gikk ikke så mye rundt grøten,

i motsetning til

veldig mange av de andre partiene der.

Og så var det sånn, ok, greit,

jeg er ikke nødvendigvis enig med deg,

men hvis du hadde opptredd sånn

i sosiale medier og andre steder,

som du er tross alt bystyremedlem i Oslo,

da må du på en måte ut av det,

ha en litt...

Hva skal jeg si for noe?

Vise deg på en tilsvarende måte.

En viss verdighet, ja, klart, ja.

Jeg føler at jeg, som amatør-podcaster,

har litt mer slingningsom enn han.

Men likevel så føler jeg at han overgår meg.

På den andre siden så må man jo også kunne si

har litt mer slingringsmonn enn han.

bidrar til at politikken får den æren den fortjener.

Fordi han oppfører seg som drit i offentligheten,

at Eivind Trædal er en av de som

hvordan man burde se på politikken og politikere.

Men det virker jo som,

både teigen og strømmen virker jo

ha følgende tilnærming.

Det er menneskene som jeg ser for meg

som begynner å vurdere straffutmålinger,

og folk skal fengseles ut ifra gruppetillhørigheter.

Så tenker jeg at det finnes jo en enklere måte

å gjøre det et par.

Skyldig eller ikke skyldig, heter tiltalet.

Og ferdig, og så spiller det ikke denne rolle,

hvorvidt det er pakistansk, homo, trans, whatever.

Spørsmålet er, har du forgrepet deg på noen,

eller har du ikke?

Og i et videre perspektiv,

når vi diskuterer i offentligheten,

hva er sant og hva er ikke sant?

Og det at vi, det føles i hvert fall

som vi er på vei inn i noe,

der man er mer opptatt av hva som er sant og ikke,

enn hva som er pek og ikke.

Og det er bare å applaudere at vi kommer dit.

Og så fremstår den opptreden til Khan-Østrem,

som et sånt, noe som kanskje kan bli stående

som et sånt siste krampetrekk

av de der kommentatorer med en plattform

som de aldri skulle hatt,

som ikke helt skjønner tidsom noe,

ikke har plukket opp.

– Skammen smilepel.

– Ja, men ikke sant? Det var veldig flaut.

– Det var pinlig, ordentlig pinlig.

– For tre år siden så hadde man blitt provosert

over at noen sa dette,

fordi det er sånn åpenbart løgn,

og du hadde sluppet unna med det.

Nå er det litt sånn at du tenker,

dette er bare pinlig,

fordi du vet at de ikke slipper unna med det.

– Men her snakker vi litt tilbake til det du sier,

det å forholde seg til fakta og være ærlig.

Så er det liksom sånn,

jeg er ganske sikker på at Goffeng

står fesentlig til venstre for Strøm politisk,

men jeg vil heller ha en diskusjon og en debatt med han,

fordi han er en ryddig og ærlig fyr.

Han er etterrettelig, han forholder seg bra til fakta,

og så kan vi ha en konstruktiv samtale om det,

utlyses,

Ja, ikke sant?

Det er interessant å høre Espen Goffeng og Jan Haraldsson diskutere,

ikke sant?

Fordi de er begge etterrettelige og redelige debattanter.

Det hadde vært helt uinteressant å høre Nasrin Khan-Øststrøm

debattere Mohamed Abdi,

fordi de er begge uetterrettelige.

– Ja, helt uinteressant.

Eller Espen Teigen mot Øststrøm,

det hadde vært shit show going down, på en måte.

kvert deg og gitt deg hjerteinfarkt.

eller mutet Espen Teigen på X.

Jeg kan vel si at jeg er en av dem.

– Jeg har ikke gjort det.

– Det er jeg ikke gidder å høre på hva han har.

– Det skal sies.

Det hender at jeg får opp noen saker som jeg ser han har skrevet,

og da er min følgende respons,

Å være oljefondssjef, det er en

– Nettopp.

– Og så går man inn, og så søker jeg,

så prøver jeg å finne andre kilder,

og så viser det seg, når man holder sammen to-tre andre kilder,

at jo, det er en sak her,

men den er ikke slik som Teigen la den fram,

og han har løyet om dette, dette og dette.

– Så problemet mitt er at man har begrenset med tid,

og jeg har blitt eksponert for hva Espen Teigen gulper opp

i ulike sammenhenger.

Jeg er ikke interessert i å bli eksponert for det,

for jeg gidder ikke å bruke tid på å faktasjekke en fyr

jeg vet er upålitelig.

– Kan vi kjøre? Jeg har en idé til hva vi kan gjøre.

– Afuera!

– Espen Teigen og hans likensidende i media.

– Ja, forhåpentlig klart.

– Yes.

Ok, åpenbart vi som skapte denne debatten.

– Ja, åpenbart.

– Sånn er det.

Vi var jo ute med en annen nyhet også,

litt sånn før alle andre.

– Ja, vi er ute, vi er liksom,

det virker som noen beveger seg en uke i etterkant av

hvordan verden går rundt.

– Men du var jo, det var kanskje ikke med tilatelse,

men det var jo også ganske mildt,

men du annonserte at det kom til å komme

mer sløseriombudsmanns arrangementer.

– Ja, jeg gjorde det.

– Du gjorde det.

– Jeg begynte å strempe om at det nok kom et arrangement til,

og nå er jo det på plass.

Dette tror jeg blir skikkelig gøy.

– Ja, det så litt artig ut.

– Hvem sløser mest, Norge eller Sverige?

– Det er rett og slett et sløselandskamp

mellom Norge og Sverige,

representert ved de respektive sløseriombudsmenn.

en 1,3 millioner fattigere.

Og ditt råtips er at Nicolai Tangen

men det har vært en stilling finansiert

av den svenske skattebetalerforeningen.

Så det skal sies at de har kommet dit,

at de har et eget sløserimuseum også.

Der står det mye gøy, det vet jeg,

men det er et museum jeg på et eller annet tidspunkt

bare må få reise innom.

– Ja, kanskje vi må ha en podcast-studietur

til sløserimuseum-museet i Sverige.

– Ja, jeg føler at det er...

Men de skal i hvert fall sette seg ned

og snakke sammen.

Jeg mistenker jo at det blir en konkurranse for seg,

selv om...

– Nei, men det låner seg jo til et opplegg

hvis publikum har knapper de kan stemme med,

og at man presenterer sløsesaken

og den ene eller andre siden vinner.

– Ja, det kan jo være litt artig.

De har jo en litt annen type sløseri

der borte i Sverige enn det vi har her,

som vi ikke er like godt kjent med.

Og så har de andre ting de finner på.

– For de som føler at...

Det vet jeg ikke om det var Sløserimuseum

som laget det,

eller om det var noen andre,

men det var en svensk dokumentar

for en del år siden som het

«Noen annen betaler».

– Og det lukter jo litt sånn svensk

– Ja, det føles veldig som dem.

Men den er verdt å se,

fordi det er en sånn...

Ja, det er ikke så proft og sånn,

men det blir litt satt ut av hvor tokige

de politikerne er.

– Ja, og så er det den ene historien

som jeg hørte som Are Søberg fortalte,

hvor de hadde satt en røykmaskin

i en rundkjøring.

Det er det mest overleggende

jeg har sett noensinne.

– Det er i den dokumentaren

så langt jeg husker.

– Ja, og dette er en sak som...

Det er fra Svenskers sløserijobb,

som han laget,

en av de sakene som inspirerte Are

til å starte den norske versjonen.

Fordi hva skjer?

Jo, det blir minusgrader,

og hva er denne røyken?

Jo, det er vann.

Hva skjer da?

Jo, det blir jævlig glatt,

men det synes jeg ikke er mulig

å se hva er det som skjer

Nydelig hvordan de klarte

å gjennomføre dette.

– Det er jo litt artig.

Det er en sånn tanke

som politikere kan få.

At de sier,

ja, vi skal jo liksom

ha litt twistere,

så kanskje vi skal skape

litt trollsk stemning.

Hvorfor ikke en røykmaskin

i en rundkjøring?

– Jeg tror vi skal legge den linken

til noen annen betaler i show notes

på denne episoden,

hvis noen skulle være interessert.

Jeg tror det er...

Altså, man bør se på det

når man starter ut i godt humør,

sånn at man klarer å le av det.

Fordi det er sannsynligvis så mye dumt

at du har to valg.

Du kan bli provocert,

eller du kan le.

– Dette er dokumentarisk som komedie.

– Men uansett da.

11. mars, klokken 18.

Vi er vel fremdeles på...

– Fosthallen Drink Hub.

– Ja, og det er et sted

som er verdt å besøke uansett.

Hvertfall hvis man liker

noe godt å drikke.

Og her føler jeg at

det her er bare å melde seg på

og bli med folken,

for dette tror jeg kommer

til å bli uhyre gøy,

selv om jeg allerede har utropt en vinner.

– Ja, det blir god stemning og hyggelig

omfrasere som at folk er idioter,

Jeg tror alle vi er sikkert der.

Og mange vi kjenner i hvertfall.

Jeg håper mange dukker opp.

– Ja, en...

Jo, jeg har utropt

en norske versjon til vinner,

fordi per dagstatus har de cirka like mange

følgere på sine respektive Facebook-sider.

Men det er tross alt

dobbelt så mange svensker her i verden.

– Sverige har ikke havvinn, vet du.

– Nei.

Men vi har jo reelle sløsesaker i dag også.

– Du stemmer det.

– Norges Bank.

– Norges Bank har faktisk

tenkt å bruke 1,3 millioner kroner

på ikke å ansette en ny oljefondsjef.

– Jo, det er jo...

– Velanvendte penger, vil jeg si.

– Altså, i min verden

så kunne dette vært helt fornuftig faktisk.

Hvis man sier at vi avvikler

den stillingen og bare avvikler

hele dette systemet, så ville jo

dette vært helt fornuftig.

– Ja, hadde det enda vært sentralbanksjefen,

så hadde det jo vært kjempefint hvis de

brukte 1,3 millioner på å la stillingen stå ledig.

– Det har du helt rett i.

– Det ville vært det beste.

Hvis det var sentralbanksjefen, så foreslår jeg

å bruke gjerne 10 millioner på å ikke ansette

noen til den noen gang.

– Her må vi vel anekdotisk forlofte å nevne

at jeg tror hver gang sentralbankstillingssjefen

utblyses,

så blir det jo sånne offentlige søkelister.

Jeg tror vel vi tre

kjenner liksom tre av fem navn

på den lista hver gang.

Det er alltid noen vi kjenner som søker

på den på piss.

– Jeg synes jo du skal søke på den, Arne.

– Ja, det hadde jo

ment å være et seriøst entry.

– Det hadde vært et seriøst entry, vanskelig

å avvise, og jeg tror

Norge hadde hatt fryktelig godt for deg som

sentralbanksjef, selv om rammene hadde sannsynligvis

kvert deg og gitt deg hjerteinfarkt.

– Arne for president.

– Nei, men spøk si det.

Altså, for å forklare

hva som er saken.

Å være oljeforløpingsjef, det er en

åremålstilling, så den kommer jo opp.

Men nå regner man jo

Khan-Østrem og Espen Goffeng.

Så du kan si at

det hadde jo gått an bare å sette en

annonse på Finn, da,

og sparte de 1,3 millionene.

– Det koster, er det 15 000?

– Noe sånt. – Ikke det, jeg synes jo det er

helt hinsinnes pris for å annonsere, men

– Det har du gjort rett i.

– Men det er jo bare sånn

filosofisk, så er jo det noe

av problemet med offentlige midler

på generell basis. At du

er litt sånn bondefanget.

vel å få en skikkelig filleristing nå,

en seriøs innsats for at anbud

skal være reelle for at stillingsutlysninger

skal være reelle for at, fordi du

tross alt forvalter fellesskapets penger

og alle skal ha de samme mulighetene til å komme

seg inn, ikke sant? Så man

kan jo tenke at sånn rent praktisk,

så kan man bare gjøre sånne her

skinnprosesser av ting, bare for å oppfylle

lovensbokstaven, at det ikke er en reell prosess.

Men det ville jo vært urimelig det også.

– Ja, det er jo helt tilgjengelig

at hvis man har ansvaret

for det,

det ansvaret som en offentlig stilling

gir deg, så bør du ta den

på den største

mulig alvor. Så spørsmålet her er vel

litt mer om

hva krever

egentlig denne situasjonen?

Men i hvert fall

så gjør det skattebetalere

en 1,3 millioner fatter.

– Og ditt råtips er at Nikolai Tangeren

kommer til å fortsette. – Jeg er farlig for at det er råtips.

– Det er røftelig, noen

skal ha skatt i

cirka 15%

av sitt arbeidsliv for å

dekke denne stillingen.

– Men da er det jo

kanskje bedre, ikke sant?

Vanskelig å være offentlig i sektor

og bruke penger, ikke sant? For du er litt sånn

forpliktet til en del formaliteter,

men hvis du er på privat, eller mer privat side,

så kan du agere friere og mer

rasjonelt, sånn som NHO, for eksempel.

stremningen som finnes i dag.

– Ja, altså, for NHO er jo ikke en

interesseorganisasjon for noen

som er... – Nei, altså, det er det jo.

Men jeg mener, man...

Der burde man

jo kunne få, ja, sånne

rasjonelle utslag av pengebruk,

og nå har de bedt om penger, hvis jeg forstår

verden rett. – Ja, det stemmer. Subjekt

melder det at NHO

tryggler staten å bruke offentlig bidrag på å drive

såkalt tilsyn med aktører

som krever kritiske eller alternative

påstånder om mat og

helse på sosiale medier.

– NHO som representant

for nærings...

middelbransjen? – Ja.

– Det du sier, at det er jo... Dette er ikke fordi

at de er opptatt av det samfunnsmessige

beste, men fordi de er opptatt

av å be for sin syke mor?

Er det det du sier? – Ja, eller,

rett og slett, den fremste

faktisk representanten for

en organisert tilkarringsindustri

i Norge, uten tvil.

– Hva de mener med

tilsyn her, er også et godt spørsmål,

for det er klart at det er jo ikke noen

tilsynsmyndighet, så det er jo egentlig bare for

å, ja, hva skal vi si,

si fra at, hei, vi følger med på det du skriver.

Du må ikke skrive at

du kanskje synes

at den der bio-biffen

ikke kan finne

på vei så sunn. – Et av eksemplene

som på en måte blir veldig

tydelig, ja, det er jo, man har en

dame som forsker på kosthold og næring,

hun er professor i jern- og

næringsfysiologi, Marit Kolby.

Marit Kolby var jo for så vidt med

ut på å arbeide data-grunnlag

for det som skulle bli de nye

kostholdsrådene, men så trakk hun sitt navn

fra dette her, sammen med flere andre.

Noen trakk også alt de hadde skrevet,

for da hadde de satt ned dette vi ikke var med på.

Og så er hun kritisk, og så formidler hun

forskning og sine tanker

og ideer og konklusjoner

om det hun driver,

og hun har kritisert

kostholdsrådene en hel del.

Og dette er jo da det

NO har funnet ut at, hm, kan vi

få en offentlig forvaltningsinstans

som beskytter oss på en måte,

og måtte svare på

kritikk av det vi driver

og spiller inn, og det våre venner

produserer? – Det er jo

i hvert fall et

veldig sånn naivistisk syn på

distribusjon og tilblivelse

av informasjon. Fordi den der

ideen om at

når du ser informasjonen du

misliker, eller du mener det kunne vært

utypet eller et eller annet sånn, hele ideen

med offentlig debatt er at da får man det opp i lyset,

og så diskuterer man det, og så finner man ut hvilke argumenter

og hvilke faktorer

som er mest vektige, og så kommer man frem til

en konklusjon, ikke sant? Og NHO's

holdning her sånn, må man jo anta

er at vi vet allerede

hva som er best. Det er bare problemet her at folk

ikke kjøper det. – Ja, men så jeg tror

at den tanken da, som

ligger til grunn her, den tror jeg kan

prefrasere som at folk er idioter,

de har ikke gått av å høre

synspunkter som ikke er

– De må rett og slett få kontroll på hvilken

informasjon folk får tilgang på.

– Og det er veldig vanskelig å skjønne

hvor de setter streken sine der.

Og det gjør at, altså jeg tenker jo sånn,

når vi driver podcast nå,

så er vi jo kanskje vi innenfor

det NHO mener bør ha

en tilsynsmyndighet som kontrollerer,

og det vil si at i det vi kritiserer

NHO så kan vi risikere å få besøk av

NHOs drømmetilsyn

som kommer og forteller oss

at dette kan dere ikke snakke om, dette

kan dere ikke si, dette

er et politisk

ukorrekt tema, eller

her snakker dere veldig negativt

om en batterifabrikk.

– Ja, ikke sant? Jeg tenker

dette ser jeg som en del

av den illiberale

strømningen da, som kanskje er

den negative

trekken i tidsånden om dagen.

Du regner

ikke med at folk kan vurdere ting selv

og derfor så må de passes på.

Du har en type sånn paternalisme

som i hvert fall er

fjernt fra mitt ståsted.

– Men dette er litt sånn typisk,

altså man får insentiver,

fører til det de fører til,

kaller dere etter,

og det var noen som tok en titt på

NHO-ledelsen og

i det hele tatt, og før så var jo dette

gjerne folk som kunne faglige ting

på forskjellige nivåer,

og vet dere hva de har byttet ut med?

– Nei. – I all hovedsak så jobber

det nå kommunikasjonsrådgivere

og folk som har jobbet med tilkarring

på IMSE-måter ellers.

Alt mulig sånt nå, det er mer

eller mindre hele NHO-ledelsen nå,

som har gått vekk fra

å drive med kunnskapsbaserte ting,

og baserer seg mer på vi må snakke

riktig, vi må være korrekte,

vi må finne måter

å vinkle ting på, og i hodet mitt

er det et veldig

sykdomstegn. – Og det er jo et

apropos til forskjellen på

Kahn-Østrøm og Espen Goffeng.

– Ja. – En er opptatt av fakta, en annen

er opptatt av hvordan ting fremstår,

og det er bare flaut.

Den ene tingen er godt

da moten. – Men det slår meg også at

disse kommunikasjonsrådgiverne som har fått

jobb i NHO, de har ikke fått med

seg noen stemningsskifte i hvert fall. – Nei,

men jeg tror kanskje de vil få

en sånn rude awakening i løpet av noen

måneder, og kanskje et år eller to.

– Ja. – Fordi det er veldig tydelig

at noe skjer her sånn nå. – De risikerer

vel å få en skikkelig fileristning nå,

fordi dette er sånn som

du kunne kanskje skli unna med

omtaler av det. La oss være presise

Jeg tror at per nå, så tror jeg

du kommer til å få juling for det.

– La oss legge til den boka vi snakket om, Landet

som ble forrikt. Tenk om

den ble utgitt for to år siden.

Det hadde ikke blitt

noen diskusjon.

Folk hadde ikke giddet å diskutere.

– Og oljeboka hadde vel vært forbudt å selge i Norsk

bokhandel. – Den tror jeg vi skal ta en liten

nærmere kikk på og komme tilbake til.

Det er en annen skjønnelig, men

oljeboka skal vi ta en liten kikk på.

– Ja, den skal vi snakke om.

– Forresten, jeg fikk en liten assosiasjon, jeg skal

snakke litt om dette med styredebatter. Jeg husker

Dan Birchoy hadde en

ytringsfrihetsdebatt med hun Adela,

jeg husker ikke etternavnet henne,

i Norsk institusjon for

menneskerettigheter. Det er en sånn offentlig

blablabla organisasjon.

Hun tok opp temaet

at i Norge er det faktisk mange

folk som er klimaskeptikere.

Så skulle man kanskje forby den typen ytringer

fordi det er en fare

for menneskehetens eksistens

hvis folk går og benekter klimaeffekter

for eksempel.

Jeg tror

det var en mer høyt tenkning og tanke eksperiment

men så

den der typen tankegang

er noe som jeg synes

passer veldig godt inn i den illiberale

stremningen som finnes i dag.

– Jeg vil snu det på håret, så jeg vil si at den

typen tankegang er mye, mye farligere

enn å benekte Norge-mening.

– Ja, er du gerne. Så generelt

hvis du har litt bittere innsikt

i vitenskapsfilosofi, så vet du at

det som har verdi

er jo å fremme et alternativ standpunkt.

Så blir det kanskje som regel

blir argumentene

gjerne plukket fra hverandre, og det er greit,

men av og til er jo det alternativ

standpunktet som er rett.

Det er jo derfor du har vitenskapelige revolusjoner.

– Ja, og hvis du nå

og jeg er tilbøyelig til å være enig med deg

i å tro at hun bare

tenkte høyt, at det faktisk er en rimelig

ting å gjøre, ikke sant? Og det er faktisk et sunnhetstegn

for debatten at man tør

å si den type absurditeter høyt.

Fordi det er jo en del

av offentlig debatt, det er faktisk å få det du har

inne i hodet ut, og få det testet mot

virkeligheten og andre ståsteder og hva

folk tenker om det.

Men konsekvensen av å gjøre

det sett fra et sånn der klimaaktivist

perspektiv, det høres

veldig hendig ut å bare forby disse folkene

som lager krøll i narrativet vårt.

Forskjellene er at når du får det

stemningsskiftet du får nå, så er det de som blir forbudt.

Jo, men det er akkurat det som kommer

til å skje, ikke sant? Hvis Trump får

bestemme, og du har lukket opp

døra for å forby ytringer du ikke liker,

Hoire.

Du, jeg må bare få lure inn

en liten ting. Det er jo samme del som sier

det at, ja, det kan jo hvert

tid være tilfellig at Vinesia-kommisjonen

nevner 1%

som krever underskifter

i forhold til å stille til valg.

Nei.

Nevner? Hadde jeg sett det med en

absolutt maksimal grense, men ok,

av det hele?

Det var en, hva får vi si, det får vi nesten

kalle en intern på podden

en kommentar, men det har å gjøre med den gode

gamle valgloven som ble skikkelig

dårlig. Faktisk, den nye valgloven.

Den gode gamle var tross alt bedre.

Eller mindre dårlig.

Men, ja, nei,

det

må man jo også kunne si er et utslag

av den samme maktarogansen,

ikke sant? Fordi det man har følt seg

fri til er å si at vi kan

faktisk gjøre prosessen

så vanskelig for en reell opposisjon

at den ikke har noe særlig sjans til

å overleve. Det er en ting,

en annen ting jeg tenker, altså, det som er positivt,

når hun på en måte ytter det i en debatt

og så får man en diskusjon om det og får det

opp i dagen, så blir det,

da blir det avgjort at, nei,

det er ikke greit. Det blir på en måte

veldig vanskelig å falle ned på noen annen standpunkt enn det det er.

Jeg tror at veldig få mennesker som

tenker at, ja, dette var

en god idé, la oss bare forbi

alt som motser det narrativet som eksisterer.

De fleste vil

på et eller annet tidspunkt komme til at, oi, dette var en

dårlig idé, ikke sant? Men,

da har man fått det opp, og så har man fått luft av det,

altså, man har fått det på en måte,

denne debatten er nå gjort,

og det er ingen tvil om hvem som

vant eller hadde rett og

førte de beste argumentene, men da

får man det ikke sånn mellom linjene

lengre ned, altså litt sånn,

jeg ser for meg litt sånn usynlig

byråkrati som begynner å skjalte over

alt det fordi at det føles riktig,

for da føles det ikke så riktig lenger.

Det må jeg jo få lov å si

som del av en,

det må være greit å si at

vi er en liten podcast.

Hvis vi ønsket å gå fra 42

til 42 000 lyttre,

hvis noen prøvde å forby oss, det

hadde vært fint, det.

Det skreier sånn effekt herfra til månen, ikke sant?

Vi vet når liberalistene

satte dagsorden, og det var når vi sa vi legger ned

partiet fordi at det hadde kommet med en valglås

som gjør det umulig for oss å si det er valg,

da fikk vi satt dagsorden

i 100 norske medier.

I fire timer.

I fire timer, men vi fikk fem dags gjort det

over noen dager.

La meg

presisere en annen ting i forbindelse

med det som jeg synes er interessant.

Jeg

skrev i avisene, Arne skrev i avisene,

flere andre hos oss skrev

i avisene, Riksteknet medier,

Dagsavisen trykket avisa,

Subjekt trykket avisa,

Klassekampen gjorde det. Vet dere hvilken avis

som overhodet ikke var interessert?

Aftenposten.

Og

i all ubeskedenhet så har jeg bare

lyst til å si at

Arne skriver godt, jeg skriver

godt. Ingen grunn til, og det

var sånn relativt

greie ting vi sendte inn.

Vi ble begge refusert av Aftenposten

når vi forsøker å diskutere

demokratiets kår. Men det

Aftenposten var villige til å trykke

i dagene før og etter er sånn

tullesaker om interiøret

til Per Sandberg,

fordi han hadde lagt ut en boligannons

og så synes det var litt ikk.

Det bruker de tid på.

En ting er hva folk skriver i leseredlegg,

men hvis jeg titter på resten av

MedienNorge så var det veldig mye redaksjonelle saker.

Det er trods alt en vesentlig

større sak. Vi har så redaksjonelle

saker helt ned på lokalnivå,

hvor man omtalte dette.

Jeg skal innrømme at vi Rikspressen

må jeg si at Klassekampen er de

som gjorde det ordentlig. Subjekt

gjorde det.

Det var om ikke store oppdrag.

Vegard gjorde ingenting.

Aftenposten gjorde ingenting.

Bergens Tiden tror jeg gjorde det.

Jeg gjorde et søk en gang til, jeg husker ikke hva det var,

men det kom mange treff

på dette her.

Selvfølgelig mest avviseinnelegg,

men det var også en del redaksjonelle

omtaler av det. La oss være precise

på hva redaksjonelle omtaler er, fordi

det var nyhetssaker

alle steder, inklusiv Aftenposten,

om at liberalistene varsler

at de legger ned eller whatever, men det er

en nyhetssak. Det er ingen verdi for

innholdet. Det er en sånn typisk NTB-melding

som de bare gjengir.

Når vi sier redaksjonellt at man gjør

journalistisk arbeid på det, så mener jeg

det som Klassekampen gjorde, som var

å sette to journalister på saken.

Jeg ble intervjuet av dem.

De gikk og oppsøkte saksordfør

i Storting og snakket med han der

Ørnølf

Ørnødvekk.

Ørnølf Ørn.

Han som var valglov

og utvalgsleder.

De gjorde disse greiene. De stilte

kritiske spørsmål.

Ja, det er en

good fucking job, ikke sant?

Aftenposten gjorde ingenting.

De refuserte til og med innlegg.

Da vi sendte inn, både du og jeg,

Arne, så var det tidskritisk.

Vi trengte å få disse sakene ut.

Aftenposten tillatte seg

fordi vi er den fremste

debattarenaen i Norge av en eller annen grunn.

De burde ikke være det.

Jeg skjønner ikke at de er det heller.

Hvem faen vet hvorfor de har den posisjonen,

ikke sant? De var en blodskitt

i gamle dager. Nå er de bare en tullavise.

Norske Guardian eller et eller annet.

Samme av det. Ikke bare

blir vi refusert,

de lover jo i det du sender inn,

så får du en tilbakemelding at vi har mottatt

greien av det. Vi lover deg svar innenfor

tre dager. Jeg vet at jeg får det

svaret, så jeg skrev eksplusivt at jeg

trenger et svar litt fortere enn det

er det greie. Hvis dere ikke trykker det,

så vil jeg ha det ut et annet sted fort.

Når tror du jeg får svar? Etter at det har gått tre dager.

Rass, hører du?

Det er ikke noe...

Hva kan vi si? Aftenposten

opptrer som demokratiets

voktere. De passer på det

eksisterende demokrati og holder alle

konkurranser vekk.

For å si det sånn, jeg sendte det samme

innlegget etter at jeg fikk referasjonen fra

Aftenposten, sendte jeg til Dagsavisen

og da får jeg et svar

umiddelbart som sier dette vil vi gjerne trykke, det kommer i

avisen i morgen. Og så tar

det en time, og så sier de, vet du hva? Bare så

du vet om det, vi har lagt ut på nettversjonen

nå. Så det ligger ute i en riksdagsavis

umiddelbart. Flott.

utnemt til rikskanslerkandidat.

bare tull. Jeg kommer aldri til

å sende meg dit igjen. Men hold på

å si at Aftenposten bare er tull.

Det er jo ikke noe... Neida.

Aftenposten er jo...