Velkommen til Sidelinja Podcast og en nyhetsrunde.

De politiske hjemløsene rundt bordet i dag er Arne Eidshagen,

meg selv Vegard Nøtnæs og Bent Johan Mosfjell.

Hei!

Hei, Bent. Så hyggelig å ha deg tilbake.

Da er det hyggelig å være her.

Ja, nyhetsrunde i dag. Også kom det en nyhet for deg i går.

Det kom en trist nyhet. Det var nyheten om at professor i

sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen var død.

60 år gammel, som selvfølgelig er alt for tidlig.

Ja, det er litt tidlig.

Han var jo ellers en markant samfunnsdebatant og en artig skruve.

Selv så ble jeg oppmerksom på ham da han skrev for Gata-aviser

for mange av hans år siden. Det er ikke mye feil, så fikk han

avtjene siviltjenesten sin i Gata-avisen.

Ja, at han var en siviltjenestefyr kommer ikke overraskende på.

Nei, det gjør nok ikke det. Det er sant.

Så jeg kom til å tenke tilbake på de tingene han skrev den gang da.

For eksempel så husker jeg en historie han skrev fra sitt feltarbeid

på Trinidad og Tobago. Det var der han hadde stillet seg spørsmål.

Finnes det samfunn som er slik at folk kan oppnå sosial status

uten at det er noe økonomisk inne i dette?

Som andre går an å ha status uten å være rik,

eller tjene mange penger, eller hva det skal være.

Resurser liksom.

Ja, ikke sant. Og det mente han at han fant på Trinidad og Tobago.

For det var jo sånn at mannfolkene som typisk ikke hadde jobb,

de skaffet seg status ved å henge rundt på stedene og drikke rom

og fortelle hverandres skrønehistorier.

Dette er jo vanlig kjent, det var sånn kulturell kapital

som ikke er økonomisk.

Det stemmer.

Det er så vanlig. Bolle Joa er jo typisk for det.

Riktig. Og det man kalte denne praksisen på Trinidad og Tobago,

det var liming. Når man da var økonomisk uproduktiv,

men sosialt produktiv.

Og så hadde man et særlig uttrykk hvor hvis det ble kjedelig,

så sa man det at «the lime has no juice»,

mens hvis det derimot var en skikkelig bra lime

og folk dro noen ordentlige skrønehistorier om noen damer

eller hva det skulle være, så sa man at «the lime is sweet».

Men jeg tenker at det var jo egentlig et tema som har gått igjen mye

hos Thomas Hylland Eriksen, det der med at tiden løper fra deg,

og kanskje deres side med det å ha et godt liv,

som ikke handler om å ha jobb og konsumere.

Jeg kjenner jo til Hylland Eriksen.

Det var han som omdøpte Gateavisa til Glasuren

i den perioden et par år.

Jeg husker det. Jeg var ikke noe fan.

Nei, ikke jeg da.

Men jeg husker vi hadde han på studentersamfunnet

av aktivitet, og da snakket han om boka sitt «Øyeblikkets tyranni»,

som jeg leste.

Og den gang tenkte jeg at han har jo fullstendig feil på dette her,

og ettertid har jeg funnet ut at jeg hadde jo fullstendig feil,

og han hadde rett.

Det handler om hvordan du blir tung opp til øyeblikket.

Du har tid til å gjøre små ting og litt her og der,

men du får ikke tid til de store prosjektene som tar tid.

Og de tankene om at man skal leve litt langsomt

og ta seg tid til ting, har blitt veldig relevante med tida,

med sosiale medier og sånt.

At man fanges opp av hele tiden må man sidde med mobil,

hele tiden må man gjøre noe.

Man sidder og kjeder seg, sånn som man gjorde i gamle dager.

Og det er ganske fint.

Jeg leste et sitat, det var vel fra Øystein Sjølie,

tror jeg, han ble referert et eller annet sted,

som var en fyr som virkelig likte Hylland Eriksen,

men som påpekte også at hans naivitet kunne være

ganske grenseløs innimellom,

men kanskje en litt god og jålete naivitet,

at du er naiv på det gode sveinet.

– Men det tror jeg liberalister kan kjenne seg litt igjen med.

– Å ja.

– Du kan dra litt til på argumentene,

og så kan det hende at du flater litt ut detaljene

som må skje underveis.

– Ja, så lenge det er i det gode stjeneste, liksom.

– Akkurat sånn.

Det er jo, hvis du stoler på folk og er åpen,

så går det jo på noen smeller av og til,

men det er jo en del av det å nyte livet,

at man målesomt har noen sjanser,

og man må også ta sjanser på å gi folk frihet,

og av og til går det litt galt,

men det er alltid verdt prisen,

i det store og hele.

En ting som slo meg i forbindelse med at

Hylland Eriksen også gikk bort,

det var jo det at han representerer en interessant parallell

til David Graeber, som vi snakket om for et par episoder tilbake,

som også nettopp var både antropolog og anarkist,

noe som vel, jeg tror, Hylland Eriksen identifiserte seg som

gjennom hele sitt liv, så vidt jeg vet.

Om ikke annet så var i hvert fall hans engasjement i Gata-avisen

nettopp et bidrag til den anarkistiske bevegelsen i Norge.

Det fikk meg til å tenke på en annen likhet,

man skal kalle det den frihetlige,

la oss bruke høyre og venstre siden,

personen er ikke så glad i begrepet,

men jeg tror folk skjønner hva jeg mener når jeg sier det.

Det er jo akkurat dette elementet,

at folk skal ha makt i eget liv.

Jeg tror hvis du sammenligner med konservative,

de synes at du skal arbeide for det er bra for deg,

det er en arbeideedelig folk,

det er en fattigdom, en edele menneske.

Hvis du tenker på sosialdemokrater,

så er det sånn at du er nødt til å jobbe,

for ellers rakner velferdsstaten,

så du skal jobbe,

med mindre du er på den mottagersiden,

og da kan du slippe å jobbe.

Begge er litt mer, hva skal vi kalle det,

ikke like friheteorienterte ideologi,

de er sånn at du skal jobbe,

mens hvis du har en frihetlig holdning,

så er det noe du skal velge i ditt liv,

og så hvordan du organiserer livet ditt,

det er ditt eget valg.

Dette her er jo en lenke mellom liberalister,

og holdt på å si marxister,

for de snakker jo om utbytting,

man tar liksom ekstraverdien,

jeg husker ikke ordene nå i farten.

Når kapitalisten tar mer verdien enn mennesket.

Mer verdien enn verdien,

og liberalismen har jo samme greier,

med at de tar det vi har til overvåst,

med i skatt,

og det tvinger meg,

tar de halvparten av tiden,

så må jeg jo dø med dobbelt så lenge,

for hvor like mye med til seg selv.

Så jeg tenker jo at

i et samfunn uten skatt,

eller med mye lavere skatter i dag,

så vil man jo kunne arbeide mye mindre,

men ta det ut i fritid og opplevelser,

og ikke i nødvendigvis mer greier.

– Jeg synes det perspektivet er himmelen viktig,

og jeg tror det kommer til å dekke flere temaer

som vi kommer til å ta opp i dag,

også at du bør kunne arbeide så lite som mulig,

for å få oppnå de godene du trenger.

– Litt i samme gata,

for å fortsette sammenlengningen

for å fortsette sammenligningen

mellom Thomas Hylland Eriksen og David Graeber,

her i en tidligere episode på Graebers begrep

«bullshit jobs»,

som nettopp beskriver det fenomenet

at du sitter og har en tullejobb,

og kanskje den jobben gir deg status,

kanskje den gir deg høy lønn,

men så at the end of the day,

så vet du at det du gjør,

ikke gir så veldig mye mening.

Og jeg tror det er den typen samfunn

vi skal bort fra.

– Men man skal jo også være veldig forsiktig med

hva man kaller «bullshit jobs».

For det er jo mange ting som er ganske nyttige,

som man kaller «bullshit»,

altså en aksjemeldinger fordeler kapital,

det er det mest nyttige.

En halvlek yter ut nødvendig tjeneste

til seksarbeidere,

så de kan produsere det de er gode på,

og så videre, så videre.

– Ja, det er jeg faktisk helt enig.

– Jeg tror den som er den rette til å avgjøre

om noen har en «bullshit job»,

det er den som har jobben selv.

– Ja, og de som betaler.

– Ja, de som betaler, for den vil jeg ha sagt,

må jeg innrømme.

– Buld også, selvfølgelig, er du gæren.

– Men her er vi jo inne på et sentralt element

i liberalismen,

en ting er at du må få folk til frivillig

å betale for det du ønsker,

og at det er en viktig del av det.

Men du har jo også denne integriteten

som ligger der.

Hvis du tar et Ayn Rand-eksempel, The Fountainhead,

der har du Roark som vil jobbe med sitt eget ting,

og vil heller, hva skal jeg si,

jobbe i et steinbrudd i stedet for

å kompromisse med det han egentlig jobber.

Så du har også den integriteten,

den ikke-kommersielle i bunnen,

så du har både hensyn til kundene,

og hensyn til din egen integritet

og hva du ønsker faktisk å gjøre,

hva er man villig til å gjøre.

– Bra navn det, Rourke.

– Ja, spesielt med mine R.

– Men vet du hva, jeg har lyst til å

egentlig trekke linjen tilbake til Gata-avisen.

En annen karriere som jeg synes

også dekket litt om dette feltet ditt,

det var jo Christian Vennerud,

som nettopp, kanskje i Norge,

er kjent mest for,

eller han er kjent for mange ting,

men han er delvis kjent for å ha popularisert

«fuck you money»-begrepet,

som nettopp handler om det at du skal

ha økonomisk frihet i livet ditt.

Og Christian Vennerud, han var jo i en periode

redaktør for bladet «Dine penger»,

som han likte å omtale som økonomibilag

i Gata-avisen.

Ikke så verst.

Men jeg synes egentlig at,

ok, det var en spøk,

men det var en artig og innsiktsfull spøk,

og sånn bør man tenke,

og man bør tenke at

det at du har kontroll over ditt liv,

din økonomi, det er det som gir deg valgfrihet.

Det er en ting som har slått meg litt i det siste,

og det er at folk,

de elsker jo sånne engelske kostymedramer,

på NRK,

og en av de tingene som jeg tror

gjør at folk

fascinerer seg av det,

det er jo at det gjerne beskrives en arbeidsfri klasse.

Altså folk som nettopp er

frie fra arbeid.

Men det står en utrolig skarp kontrast

til den rådende ideologien

av at det er bare arbeid som er

saliggjørende.

I hvert fall lønnsarbeid.

I hvert fall lønnsarbeid.

Det å gjøre produktive, gode ting,

kan jo ha verdi.

Og det er en viktig del av det.

Jeg synes liksom, både Vennerød

og Hylland Eriksen er jo veldig interessante personer.

De er skapende,

originaltenkende.

Jeg husker vi hadde jo,

da vi var aktive i Frie Demokrater,

hadde vi jo begge av dem til stede på

arrangementet vi hadde,

og det var alltid interessant,

for vi klarte både å glede

og provosere

tilhørende på samme tid,

og litt på ulike måter.

Jeg husker da antiglobalistene,

eller antiglobaliseringens

Attac-bevegelsen, de var på sitt

kraftigste, så arrangerte vi

jo Walk for Capitalism.

Ikke med fakler, men med sånne

elektriske lysrør.

Og da fikk jo

Vennerød,

jeg vet ikke hva jeg kalte det, kapitalismeprisen,

som hadde holdt en tale foran Stortinget,

til store protester fra

venstresiden som var mot globalisering.

Ja, den der Attac-gjengen var,

det var et,

det må jeg innrømme at jeg husker som et sånt

veldig sært fenomen.

Fordi der forsto jeg ingenting av hva de

faktisk ville.

Jeg synes de var veldig sånn dårlig begrunnet.

De mente jo at en annen verden

var mulig, men de sa ikke noe om den verden.

Det var jo sånn,

typiske venstresosialister som

for 20 år før

hadde jo vært tilgjengelige av kommunisme,

men så kollapset kommunisme. Altså nå snakker vi tilbake rundt

år 2000, 10 år etter,

10-12-15 år etter, på en måte.

Og de manglet noe.

Altså de husker fortsatt at kommunismen gikk i dass.

Så derfor tørte de ikke, tror jeg det.

Men de ville jo ikke ha det eksisterende heller.

Men jeg får en

assosiasjon her, og det er,

jeg tror ikke dette er så helt uvanlig

politisk historikk. Husker jeg å skrive Obama's

slagord Hope, ikke sant?

Men Hope på hva da?

Var det Hope, var det ikke Change?

Hope and Change, var det ikke det?

Jo, det har du helt rett i.

Men hva skal jeg si?

Hope, Obama og endring av eksempelet?

Det fungerer akkurat like godt.

Det gjør det.

Uansett, vi får lyst og fred over

Hylland Eriksens minne, og tar en

skål for å ønske dem lykke til

på den siste reisen.

Skål. Lykke til, mann.

Ja, ja.

Fra et par anarchister

til enda en, eller i hvert fall en som

har litt anarkistiske trekk.

Han, Roar Mikalsen, møter i retten

denne uka.

Han må vel kunne kalles en mann som følger

handlingens agitasjon

som prinsipp?

Ja, nei, virkelig. Møter i retten.

Det er han som satt opp denne

cannabis-cafeen i Oslo for en stund siden,

og det er vel det han er i retten for nå.

Han var i nyhetene her forleden dag,

fordi han hadde sendt cannabis i posten

til både Støre og Emilie Enger Mehl

og flere andre sånne

samfunnstopper. Og hans

formål med det er jo, han melder

jo fra til politiet før han gjør det hver gang.

Fordi han vil pågrepe seg, han vil ha

rettssaken, og han vil dømmes for det.

Ja, det er klart at dette er politiske

aksjoner. Det er absolutt det.

Og det er på en måte sånn sivil

ulydighet skal gjøres. Ja.

Du følger på en måte spillreglene

for å ikke følge spillreglene.

Du skir ifra, melder ifra, skaper ikke

noen fare for noen, ødelegger ikke

noen andres egendom. Pass på,

ikke gjør det kjipt for noen.

Skal vi si, du

påpeker at tanninger uten

offer skal være uten offer. Nettopp.

Og sånn sett så er det ganske

beundringsverdig hele greia.

Og nå står den altså i rettssalen,

og overskriften i avisen

her om dagen var

at det hadde blitt

det livligste

eller ampereste

rettslokal i Oslo den dag,

i uka i hvert fall. Ja, det tror jeg på.

Han hadde vært litt sur på

dommerne og bett dem

fra tre,

for å slippe å være del av en sak

som kom til å ende på

gal konklusjon, tror jeg var poenget hans.

Det er jo interessant det er sånne

rettssaker, og så skal man, hvis man for eksempel

er meddommer, skal man

dømme han?

Jeg ville jo slitt hvis jeg ble innkalt

som meddommer, for jeg ville jo ikke stemt i tråd

med lovene, jeg ville stemt i tråd med min egen

overvisning,

og ville jeg nekta å

avlegge eid om å

dømme i tråd med lovene hvis jeg var innkalt som jury,

jeg hadde kanskje ikke vært jury lenger,

men som meddommer. Meddommer, ja.

Du vil også ha utført

sivillig ulydighet i denne situasjonen,

Bent Johan. Man kan ikke sitte og dømme

noen i fengsel

for noe man mener bør være lovlig.

Det handler om de sånne

grunnleggende etiske prinsipper.

Det er nok en grunn til at hverken

du eller jeg, eller sikkert hverandre, blir kalt inn

som meddommer.

Ja, ja, ja. Men det var forresten

veldig artig den gangen han startet denne

kanabiskaféen i Oslo.

Den ene gangen jeg fikk greia på hvor den var, så løp jeg ned.

Jeg kom dessverre litt for sent.

Jeg så bare at det var en ansamling

av folk der. Pyrkum ba folk om å

vise legitimasjon, men

den var stengt da jeg ikke klarte å komme meg dit.

Men det var en veldig flott gjennomført

aksjon, og så hadde han laget et lokale

som så helt

fullstendig autentisk ut som

en kafé. – Hvis du trenger å handle, så

kjenner vi jo folk som kjenner folk som kan

ordne det til deg. – Det er nok greit.

Det var nok viktigere for meg

denne gangen å rapportere

til nettopp til liberaleren Bent Johan.

Det er en god tanke.

Eller så kan det sies at han

roer vår venn her sånn.

Han representerer jo da alliansen

for rettighetsorientert

ruspolitikk.

Så det er jo en sånn

liten bevegelse bak det, og han har en ide

om å, når han

får den dommen han forventer, så skal det

ankes videre til sånn menneskerets domstol,

og det skal gjøres,

ljusen skal klemmes ut av dette da,

så godt som mulig. – Det skjer mye

i denne saken for

tida hos mange. Altså det er bevegelser

nå, og norske sosialdemokrater

henger jo igjen samlinga med

resten av Europa. Så

her er det jo muligheter til å få

liberalisering og legalisering etter hvert.

– Jeg tror også det. Jeg tror

det skille vi kan se i

norsk politikk, det handler om hvilke partier

som appellerer til folk på Bøgda,

hvilke partier som appellerer til en mer

urban befolkning. Og jeg tror nok

vi kan være temmelig trygge på

at i denne saken, som i

mange andre saker, så er det

den urbane befolkningen som leder vei.

– Jeg ser jo litt sånn

for å slappe av hjemmen og holde på med

andre ting. Jeg har sånn sitcoms, gamle

humorserier i bakgrunnen

akkurat i går satte jeg meg

6. City, og da satt jo det her

brødshåret, currybrødshåret,

og røykte hash

eller cannabis i New York.

Og det illustrerer jo det der

plant urbane mennesker, så er det

jo ikke noe mer ekstremt ofte

å bruke cannabis enn

å bruke alkohol. Eller det er

mer harri, mer hjemmebrent, for å si det sånn.

I hodsetten til Bøgda. – Men det er jo også

nå er det jo kanskje

trist å drape

en

dame som er helt uaktuell,

men Kamala Harris,

ble jo spurt om dette

etter Bill Clinton-mønster.

Inhalerte du den? Ja, selvfølgelig

inhalerte jeg, ikke sant?

Men hun har jo da samtidig straffoverført

10.000 vis av mennesker i Kalifornien

for å ha gjort det samme.

Og det er noe med den der

hva kaller man det? – Robert Ball.

– Ja, det er det, ikke sant?

Sånn jeg kan gjøre disse tingene,

men poengene er jo ikke blitt tatt.

Men hvis jeg har som jobb å ta folk

for det, så er det bare å kjøre på.

– For å snu på at

å si et kammert slagord, så er det klart at

det en person kan gjøre,

det kan en million mennesker gjøre,

hver for seg også. Og sånn er det jo med disse

sakene her. Men også

for å ta hvordan holdninger

forandrer seg.

Hver dag på jobben etter lunsj, så tar vi en liten

quizpause med Aftenposten-quizen.

Og så var det

et spørsmål om

hennes stortingsrepresentant

Lunde fra Høyre, og så hvordan hun

hadde gjort seg bemerket

tilbake i, var det 97?

Og da var vi

jo noen av oss de som mente at

jo, det var jo selvfølgelig fordi hun hadde vært

i organisasjonen Kvinner for Porno.

Fordi at, ja, jeg skulle si

vi er jo en del av den urbane befolkningen,

men til vår skuffelse så viste

det seg at svaret var jo at nei, nei, det var ikke det som

hadde gjort henne bemerket, var det at hun hadde røykt

hasj på TV.

Ikke noe spesielt bemerkelse som

var det i både dager i Kvinner, det har jeg sagt.

Det var mye styr på den tida,

og jeg husker, vi hadde jo

demonstrasjoner utenfor den kinesiske

ambassaden, og da ble jo

politiet innkalt og sånn, det var ikke

helt lovende demonstrasjoner, det var i forbindelse

med Hongkong, tror jeg, at det ble

kinesisk igjen. Og da måtte

jo enkelte, vi skal ikke

nevne noen med navn, men vi vet jo

hvor vi er i landskapet nå,

måtte fitte seg med ting

før politiet kom.

Så det er heldigvis en utvikling siden den

gang.

Men

for å oppsummere,

vi har også

fra

Thomas Hylland Eriksen til

til

vår venn

Roar,

så har vi

aksjoner som

nettopp

søker å øke folks frihet.

Dette er jo ikke på

den høyre siden av det politiske

spektrum for de som liker å ha

den frilakte inndelingen.

Det er jo liberale folk overalt,

uavhengig av politikk og.

Det er jo en helt annen dimensjon.

Som jeg

egentlig allerede sa,

jeg er ikke noen glad i den høyre-venstre-skala,

den gir ikke så mye mening for meg.

Det som er viktig,

og som jeg har blitt mer og mer oppmerksom på,

er jo det at man kan lære masse

av folk man er uenig om på nesten

alle områder, inkludert på de

områdene man er uenig med dem.

Det handler jo om å være en del av det liberale,

eller å ha et åpent sinn for

at ok,

det vi mente var forbudt

nå, ikke nødvendigvis er det.

Kanskje tar vi helt feil på ting.

Og det er til

den høyre-venstre-greia,

partivenstre,

MDG, er typisk

liberale partier, i grunnholdning

og magefølelse og reflekser.

Så har de en del

stats, vi gjerne bruker

staten som hammer på sine

ønskesaker.

Jeg liker jo science fiction, og jeg tenker jo over til på

la oss bevege oss 100-200

år inn i fremtiden, og hvordan

ser vi tilbake på våre dager? Altså, vi ser

tilbake om, oi, slaveriet,

det er jo helt psycho. Hvordan man behandler kvinner

i gamle dager, det er helt psycho.

Kanskje vi vil

om 100-200 år tenke,

oi, vi ga loven strengeste

straff for å gjøre noe som nå

er lovlig for alle mennesker i verden.

Ja, og bare det absurde

i å skulle mase på folk for å røyke

en plant eller plukke en sopp, liksom.

Det er jo helt sprøtt.

Nei, altså, jeg tenker

igjen på det, altså, at vi lever i et land

hvor det sitter folk

i fengsel, og avtjener

den lange straffen som egentlig ikke

har noe der å gjøre.

Ja, og husmidler

er jo det mest

åpenbare eksempelet. Som du sier, det er flest

mennesker i fengsel, i hvert fall i Norge, men i

stor del av verden, noe som er

bevært lovlig så lenge jeg har.

Altså, hvilket sløsteri, ikke sant?

Hvordan du ødelegger

folks liv, og hvordan du ødelegger,

ja, hvis vi var inne på økonomien, og hvordan du

ødelegger økonomien deres, så gir jo for seg

i forlengelsen av den andre folks økonomi.

Det er jo noen ganger at

bare en sånn karikaturtegning

kan gjøre hele poenget.

Og det er den der

politimannen som står og banker en eller annen

fyr til en pøl av blod,

og sier du må slutte å knarke!

Det er farlig!

Ja, klart.

Ja, ja.

Hylland Eriksen er jo en perspektivenes mann.

Har du fått noen nye perspektiver

i de siste årene?

Du er jo faktisk innom Det Norske Videnskaps-Akademi

og hørte på en debatt

om perspektivmeldingen.

Og det er jo et feltverd

som vi har vært inne på

en del tidligere. Vi har jo faktisk

vår egen spesialepisode

om perspektivmeldingen.

Og den er

ja,

også sånn som vi skal ikke nødvendigvis

gå gjennom

hele den perspektivmeldingen,

men utover å si at

det er jo en død til lokalene

og til Det Norske Vitenskaps-

Akademi, det var sånne flotte

saker. Der hang det

mye flott kunst, og det var en alvorlig

Patrice villa, og det var veldig

flott.

Og de som var der, det var jo

utover representanter for byråkrati

og for akademia, så var det

Ola Borten Moe

fra Senterpartiet, og så var det

en tidligere finansminister fra

Høyre.

Nei, han er for gammel.

Jo,

hos han da? Der, vet du, der har vi det.

Jo, han var jo i stedene der de

skulle debattere hvordan man skulle implementere

denne

perspektivmeldingen.

Og jeg må si, en ting som slo meg

veldig i den debatten, så vi snakker

jo, nå har vi vært inne om ulike politiske

han Ola Borten Moe,

han snakker jo av og til

som en liberalist og så, så hva

den mannen gjør i Senterpartiet?

Det finnes en lang norsk

tradisjon med bygdeliberalister.

Ja, det må du gjøre.

18-tallet,

Jobbvekk-fløyen, vondrebevegsel.

Men altså bare for

å ta, bare for å

gjenta, fordi

de poengene som gjøres,

er jo i og for seg verdt å

gjenta, og det er at

utfordringen

for Norge som land,

for så vidt for norsk akademi, men det gjelder jo

egentlig for hele landet, det at folk

jobber mindre, og så

demografien er sånn at folk

blir gamle, de lever

lengre også, og det blir fødelsikten særlig barn,

og så er det kjempe mange folk som

blir uføre, og en av grunnene som blir folk

mer uføre her enn

de gjør i, ja, bare i

nabolandet vårt. Et annet

trekk er at

folk blir ikke mer

produktive, og det

tror jeg kanskje vi skal besire,

altså, ta litt teknisk,

og her snakker vi om

produktivitet, så hvor mye verdier du

skaper i løpet av en time på jobben,

og helt

i lys på hva vi akkurat snakket om, at

fritid er bra, så er det

selvfølgelig mye bedre å skape større

verdier i løpet av en time, for da kan du

velge om du vil

jobbe en time mer, og konsumere

mer, eller om du vil jobbe en time mindre,

og rett og slett

kose deg hjemme,

eller hva du nå har lyst til å gjøre.

Og så er det veldig tydelig at

dristikkspolitikken

står i veien for produktiv

vekst, og det har mye å gjøre

med at det

koster en god del

å sikre at alle folk

i det ganske landet har samme

tjenestetilbud. – Hva mente

Ola Borten Moe om dette her med

dristikkspolitikk og står i vekst? Han kan

være liberalist, var han liberalist på et eller annet?

– Du vet, et

kjempegodt spørsmål, akkurat

det sa han ikke, men

måten han vinklet det på,

det var at da han

satt i kommunestyret i Trondheim, så var

det sånn at

de mer brukerstyrte

sosiale kostnadene, de var

blitt like store som de generelle

kostnadene til eldreomsorg

og skole, og i det hele tatt var det sånn at

kanskje tiden er kommet

til å si at nok

er nok, og så at det her

har rett og slett gått for langt.

– Ja, når du sier det

på den måten, så er det klart at

det får jo Ola Borten Moe til å fremstå som litt

mer enn konservativ, som høres mer ut

som Senterpartiet, og det gir kanskje

litt mer mening. Men sånn er det jo når du

tenker gjennom sakene.

Og så har vi fordyre

tjenester, og det er et tema som vi har vært

inne på her før, og så det er det at

vi for eksempel har

veldig mye helsepersonell

i forhold til hvor mange pasienter

som blir behandlet.

Så noe av min takk

til dette her, det er jo det at

her må man

jeg tror det er for eksempel det at man

må gjøre folketrygden flat, og så

jeg tror det at hvis du skal insentivere folk

til å jobbe eller

betale

for fritiden

sin selv, så må du liksom

stramme litt inn

på disse offentlige

tjenestene. – Men hvorfor

skal folk som betaler inn mer få mindre?

– Ja, hvorfor ikke?

Det er jo det som er redistribusjonen

som er sosialdemokratiets

toppide.

– Men jeg liker ikke

sosialdemokratiet!

– Nei, men vet du hva? Nå tror jeg du ender

litt i en sånn endestasjonspolitikk her,

vet du hva? Fordi at

hvis vi tenker på hvor er

vi står hen,

så er det nok litt sånn at

du skal innføre en koppskatt i Norge,

og det skal være det hele.

Det er det gode argumentet for,

men det er jo ikke mulig.

– Nei, men jeg tror ikke

det inneskritt i riktig retning heller er så mulig

alltid. – Nei, det kan jo hende.

– Men her har man snakket om to typer av muligheter.

Det ene er hva som man har

flertall for i dagens

samfunn, og så er det

hva som er mulig hvis vi

får flertall. Og jeg synes

det siste er også

realistisk, for å si det sånn,

om at hva kan vi gjennomføre hvis vi

får flertall, og vi kan gjennomføre

mer enn hva som er realistisk å få flertall for.

– Ja, det er jeg

sannsynlig ikke sikker på å forklare det en gang til.

– Jo, men altså, hvis du og jeg får flertall

på Stortinget, så er det jo en del ting

vi kan gjøre med i gang, og det er en del ting

vi ikke kan gjøre med i gang. – Det er klart.

– Og det er jo praktisk politikk

å tenke, hvordan vil vi komme fra

der vi er nå til der? Men

sannsynligheten for at vi

får flertall er jo mye mindre enn at vi

faktisk kan gjennomføre ting hvis vi får flertall.

– Ja, sannsynlig.

– Men en ting er hva du kan få med deg

flertallet på, og en annen

ting, en mellomting da, mellom

idealet og

realismen her, er jo hva du kan

over tid massere flertallet

i retning av.

Og jeg tror det Arne snakker om

og som vi har snakket om på podden her tidligere, er jo

dette fenomenet

at velferdsstaten i større og større grad

er en institusjon

av og for

middelklassen, ikke sant? Sånn som

at du får graderte sykepenger

etter hvilken lønn du hadde tidligere

er en veldig rar og

egentlig en fordyrende

fordi det hele velferdsstaten

gjør er å trekke inn dine penger

og gi dem tilbake igjen

med noen klausuler

koblet til, ikke sant? Så det man

egentlig gjør er jo å bytte

penger mellom statens hender og dine hender

og gi dem tilbake når du er i behov, men da får

du en masse vilkår knyttet til det.

Hvis du i stedet sa at

du vet hva? Målet her sånn er at ingen skal

sulte gjerne i grøfta, så

arbeidsledestrygd og sosialtrygd og alt mulig rart

er et sånt eksistensminimum

og så har du ansvar for resten selv.

Det er på en måte et skritt

det er mulig å tenke seg at du kan

massere en ganske stor andel av befolkningen

til å omfavne,

men som samtidig er et stort skritt i retning

av en mindre stat,

selv om det ikke er en ideell stat, ikke sant?

Men en minimumsbetaling vil jo ikke

oppnå det, på grunn av at

det må du innføre moralisme

i tillegg, for at la oss anta at du

får i en person nok penger til

å klare seg, så vil jo

vedkommende kunne gå ut

og kjøpe brennevinn for de i første dagen,

og deretter være tomt.

Da kan jo vedkommende på dag tre

ligge i grøfta og sulte hel

til tross på ettersystemet, så det

minimumsbetaling hvis du kan oppnå det du må

kombineres med

moralisme og …

Men jeg må få lov til å si at det er veldig enkle løsninger

på dette. For byalkohol?

Ja, for eksempel.

Fordi du kan bare splitte opp betalingen i 30

månedlige rater, og så får du

338 kroner

på konto hver dag, og så får du bare

disponere det selv, og så er det bare et spørsmål om

hvor sulten du er før du

må prioritere brødskive før

øl.

Altså, hvis det viser seg at du kan ikke disponere

penger selv, ja vel, ok, da får du

få lommepenger hver dag. Ferdig.

Ja, jeg tenker …

Jeg kom til dette fra et mer sånn

litt mer sånn nærsynt

perspektiv, ikke sant? For jeg sier at

det man snakker om her i perspektivmendingen

er at folk ikke jobber,

ikke sant? Folk må jobbe mer

hvis du skal ha nok

sykepleier

og varme hender

til å ta seg alle de gamle.

Så jeg tror på en måte at du delvis

så er du nødt til å omprioritere.

Altså, hva skal vi si? Du er nødt til å

bruke mindre offentlige

penger, og folkeutrykket er jo

egentlig den aller største posten på

statsbudsjettet. Og så er du nødt til å

insentivere folk til å jobbe

eller å si at det er sånn sånn

hvis du skal ha noe mer enn

en slags

minimumsgreier, så er du nødt til å fikse det på

egen hånd, og det synes jeg jo egentlig er både

rimelig og noe som rydder litt sånn

snørre barter. Og

til synes vis så synliggjør det jo

liksom hva ting er da.

Altså, for at staten slutter å

opptre som et privat

forsikringsselskap, som

selger deg en eller annen forsikring

som hvor det er en sammenheng

mellom hva du betaler inn

og hva du får ut. Så det er veldig tydelig

hva som på en måte er

ja, hva skal vi si, hva som er

en kommersiell, eller

hva som kunne vært en kommersiell tjeneste, og hva som

er en velferdsstatsordning.

Nå snakker du

om hvordan man skal forvalte

velferdsstaten?

Ja, det stemmer.

Dette er nærsynkonsiktig.

Jeg tenker jo at vi har mye å lære

av kommunister.

For de har alltid hatt så å si,

men de har aldri vært nærsynte.

De har snakket om det rettferdige samfunnet.

da er det jobben til konservative

høyrefolk, som ikke vi liker,

å forvalte det sosialdemokratiet.

Jeg er jo opptatt av

det rettferdige samfunnet,

og er redd for at man...

Altså, jeg jubler for alle

slik til riktigretning. Det er kjempeviktig.

Men er det det

jeg ønsker å argumentere for?

Jeg tror jo ikke det er noen rundt

bordet her nå som egentlig ønsker

de løsningene vi ser,

men det er jo en...

Man må jo på et eller annet

tidspunkt ta stilling til det samfunnet

man lever i, og hvordan man kan flytte til

riktigretning. Og jeg tenker at

det å gjøre

staten til en nødløsning

i stedet for en defaultløsning, er et

viktig skritt i den retningen. Og jeg tror kanskje

det er et nødvendig skritt også for å komme dit vi vil.

At du reducerer

staten til å være en katastrofeforsikring

for de som ikke klarer seg selv.

Som en underliggende

rød tråd i hvordan man tenker på

velferdsordninger.

Så de bør ikke ha lov å råte

en smartphone? De bør ikke

ha råt en smartphone?

Det mener ikke jeg noe om.

Det handler jo om å nivå opp etter det her, for du får

en bevegelse av mennesker som vil

øke dette og beløpe.

Men sånn,

jeg vet ikke om jeg synes eksempelet er så godt,

fordi du får en smartphone for

1150 kroner.

Altså, bare sånn,

det er disse private

velferdskonene da, som smartphone

og sykkel og TV og alt sånt,

har blitt så billige etter hvert

at hvis du

ønsker deg det og vil prioritere det innenfor

et stramt budsjett, så tror jeg kanskje du får

til det. Det jeg er redd for er at du får

en permanent klasse

med mennesker som jobber for

å utvide

denne ordningen.

Og det har du allerede i dag. Du har et

statlig betalt organisasjonsliv med

10 000 eller kanskje 100 000

ansatte som jobber for mer penger til seg

og sine. Du har masse politiske

aktivister som bare, ok, de går ut

av 19 år gamle.

Dette er nok noe de kan leve av

siden der, og så

drive all tida på aktivisme

og jobbe litt svart på siden av seg for å råte litt

øl, og drive permanent

lobbying for

et dårligere samfunn.

Jeg har egentlig lyst til å gripe

fattig et annet poeng

knyttet til, som er

et viktig poeng i

perspektivmeldingen, og det er at

tilsynelatende

så er lærer

barn mindre på skolen enn

de gjorde før.

Og det

mente panelet

på denne

debatten, at det er

noe som er et problem for

Norge, fordi at

hvis du ikke lærer grunnleggende

lesing og skriving