Du hører på Sidelinja-podcasten.

I dag en nyhetsrunde med Trond Sørensen, Arne Eidshagen og Vegard Nøtnæs.

Det er vel greit å begynne med positive nyheter. Skal vi ta litt millenniet?

Milleniet lysner alltid i dagen. Det pleier sjeldent å komme dårlige nyheter derifra om dagen.

Reuters melder at internasjonale investorer støtter opp under Milei i håp om at han får økonomien på rett vei.

Noe som i og for seg ble understreket i et podcastintervju nylig med Milei, hvor han gjennomgikk hvilken politikk han har kjørt for å rette opp i Argentinas økonomi.

Både når det gjelder statsgjelden og inflasjonen og alle mulige slags reguleringer.

Det er positive tegn i den virkelige økonomien.

Men så er det det at finansmarkedene nå også støtter opp om Milei.

De tror på det, rett og slett.

De tror mer på det. Som jeg har vært inne på før, så kan du si at det er jo ikke en kølbrenner-tro på det her.

Det har så virkelig å gjøre med at den jobben Milei har her er veldig, veldig vanskelig.

Han skal fikse en økonomi som har vært kjørt rett i grøfta.

80 års mistillit blir ikke rettet opp på ett år.

Nei, det gjør ikke det.

Men aksjemarkedene. Du dro opp en sammenlengning her, Trond.

Rett og slett sånne børshandla fond som følger indekser i ulike land.

Ja, og der kom jo Argentina svært så godt ut, og tilsvarende Norge svært dårlig ut.

Jeg ser det, nei. Også var den her tatt ut her om dagen, eller forrige uke.

Da var avkastningen i dollar på det argentinske aksjemarkedet 46 prosent.

Mens det norske aksjemarkedets avkastning i dollar var en halv prosent.

Ja, og verdensavkastning er 19,6.

Ja.

Her blir det to mulige temaer.

En, vi kan diskutere Argentina og hvorfor de gjør det så bra der,

eller vi kan diskutere Norge og hvorfor det går så fryktelig trådt og dårlig her.

For å ta det åpenbare først, det er litt mer oppside i Argentina enn i Norge.

Mer rimelighet. Enklere ting å fikse på et vis.

Det er en økonomi som burde vært i verdenstoppen som de var for 100 år siden,

men som har plassert seg selv ganske langt bak i midtfeltet.

Så det er nesten blitt et utviklingsland igjen.

Ikke helt, men det er et midt på tre minusland.

Jeg la meg merke til i det intervjuet som jeg så med Javier Milei,

at fattigdomsraten, slik de definerte det der,

den hadde vært ganske høyt oppe, nærmere 50 prosent,

og at det var tydelig på vei ned nå.

Det var vel en effekt.

Det var interessant å se på leftiene her til lands

i resten av Vesten som forakter Milei.

Fordi fattigdomsraten steg ganske betydelig etter at Milei tiltrådte.

Det handler om at priser i innenlands går opp,

og det går opp i reelle termer, ikke bare inflatorisk,

fordi du begynner å gjøre disse litt ubehagelige justeringene

for å få en sunn økonomi.

Som vi var inne på i en tidligere episode,

så er jo approval ratingen til Milei fortsatt svært høy.

Ikke høyest i verden, men den er svært høy

til å gjennomføre så tøffe tiltak i hvert fall.

Det er veldig overrasket at hvis du kjører en tøff austerity-politikk,

hva heter det, innstrammingspolitikk,

at du klarer å selge det til folk, at det du gjør er bra.

Jeg tror han klarer å selge, fordi han var ærlig om det i forkant.

Jeg tror folk i Argentina er der hvor de skjønner at dette går skikkelig ...

Dette går ordentlig gærent, dette går til helvete,

så vi får heller ta den som helst, for den kommer følge siden uansett.

Peronistene har gjort sitt for å realorientere befolkningen.

Dette går sjeis, noen må ta pilla og svelg igjen,

og det gjør vi nå, og det er Milei som skal gjøre det,

og så lenge det ser ut som ting går i riktig retning på sikt,

så tåler vi litt smerte på kort sikt.

Det er ikke bare aksjemarkedet som har løftet seg i Argentina,

også Pesón har kommet seg etter en turbulent runde.

Og obligasjonsmarkedet, som andre ord Argentinas statsgjeld i dollar,

har jo hatt en veldig fin opptur.

Hvis vi skal gjøre en lignende sammenligning på avkastningen

mellom ulike lands statsobligasjoner, og igjen da målt i dollar,

så ser vi at avkastningen siste år på Argentinas statsgjeld,

den har vært opp under 90%, og til sammenligning har vi

statsobligasjoner fra Venezuela, som har hatt negativ avkastning.

Så det er slåen yttere venstre ned i støvleskapet, Agit.

Ja, jeg har jo fortsatt moro av denne her.

Hvis du går inn på Rødts nettsider, så finnes det en gammel artikkel

som gratulerer Chavez med...

Har de ikke klart å ta vekk den enda?

Nei, og de skal jo ha for at de ikke har tatt den bort,

men det morsomme er at over artiklen så står det

opps, den er flere år gammel, og kan være utdatert.

No shit, det burde bare stått øverst på nettsiden.

Denne politikken er veldig gammel og utdatert,

hvor ideologi har feilet, og jeg synes at det burde vært

en advarsel man fikk, egentlig ikke på toppen,

men utenfor hele siden, litt som en kukkesvarsel.

Ja, litt på samme måte som når du av og til får

vannmerkeadversel på dokumenter, at dette her er

ikke for publisering.

Opps-kommunisme.

Ja, opps-kommunisme.

Men det er jo litt artig, den intuisjonen og magefølelsen

for om ting er bra eller dårlig.

Jeg er relativt overbevist om at folk i Rødt ikke

syns det var positivt at Milei vant det valget,

og at de ville foretrukket peronistene videre.

Det tror jeg også.

Og når det kommer til valget Venezuela for 20 år siden,

som ødela Venezuela, så tenker de at dette er supert.

Ja.

Jeg vet ikke om du på et eller annet tidspunkt

begynner å tenke at, er det noe galt med meg, tror?

Altså, når man ser utviklingen nedover i gradene,

jo yngre det blir, jo ytterligere blir det jo i Rødt.

Så nei, jeg tror egentlig at det der står ikke,

det der kommer ikke.

Tenk om hver gang vi gledet oss over et valgutfall,

og det har skjedd en eneste gang, som var Milei.

Ellers er vi stort sett kritiske, ikke sant?

Vi er ikke entusiastiske på vegne av Trump,

vi er ikke entusiastiske på vegne av Erna,

vi er i hvert fall ikke på vegne av Støre,

og så videre, ikke sant?

Og så er det bare sånn gradsforskjell,

at det er litt bedre eller litt dårligere.

Og så kommer det til Milei, og så er det, du vet hva,

dette er faktisk en sånn markant forbedring.

Dette er udelt positivt.

Det er våre magefølelser.

Og tallene støtter oss, ikke sant?

Sånn, Argentina blir nå et rikere, bedre, mer stabilt,

et bedre land å leve i for de som bor der på sikt.

– Men altså, det virker for meg som om

i Moxnes-perioden i Rødt, så gjorde man jo Rødt spiselig

på en helt annen måte enn hva Røde Valgalliansen

og i hvert fall hva AKP-ML hadde vært i gode gamle dager.

Men igjen virker det som om det er helt legitimt

for folk der å gå rundt og kalle seg kommunist.

Og det tror jeg på en måte, der graver de sin egen grav,

for det skjønner folk.

– Altså, de kaller seg ikke bare kommunister.

Der finner du folk som definerer seg som maoister og leninister,

og de sitter i ledelsen hele ungdoms.

– Ja, vi styrer det.

Men apropå Moxnes, han har jo giftet seg.

– Ja, det har han.

– Jeg tror han har forlovet seg.

Har han rekt til å gifte seg?

– Jeg tror han har giftet seg med sin forlovete.

– Kan noen sjekke nærmest til Gullsmed?

– Nei.

– Nei, vet du hva, vi sier gratulerer til Moxnes.

– Alle fortjener litt lykke.

Du, apropå lykke, vi har vært inne på flere ganger

at det å følge med på Milei og alt som skjer der som er positivt,

vi kunne hatt en egen daglig podcast som bare gikk gjennom

alle disse greiene.

Her er for én dag som president i Argentina,

så har han da fjernet 44 ulike reguleringer

som begrenser kommersiell frihet, handelsfrihet og annet.

Det er lover fra 2006 og fremover som bare strykes, strykes, strykes.

Alt fra regulering på priser på biff,

ulovlig med priskonkurranse i markedsføring av nyhetsaviser.

Det er alt mulig rart, og du bare sletter deg.

Det er en lang liste her.

– Vet du hva, jeg fikk jo med meg, som nevnt,

et intervjuet med Milei på Lex Fridmans podcast.

Milei var jo veldig tydelig på at han skal gjøre Argentina

til det økonomisk frieste landet i hele verden.

Det er jo en tillegning som ligner på noe som vi har vært inne på her,

hvor vi har gått gjennom indekser for økonomisk frihet,

forsøkt å finne ut hvor er risikoen trykker,

og forsøkt å påpeke at her kan vi gjøre noe med det.

Det er jo helt tydelig at det er Mileis greie også.

Finne ut hvor risikoen trykker, gjør noe med det,

det er bare at han gjør det i et sånn sabla høyt tempo,

så det er jo nesten utrolig.

– Jeg tror ikke vi kunne gjort ting på samme måte i Norge.

Jeg tror ikke det lærte seg å gjøre på samme måte i USA.

– Det er et annet land.

– Når du starter på en måte på bånd, da,

så har du ikke noe å tape.

– Jeg har ikke kriseforståelsen i Argentina,

den tror jeg var på plass.

– Ja, det er noe med det.

Det finnes en forståelse for at her er det krise,

og ting får ikke blitt så fryktelig mye verre.

– Men det er jo greit nok.

Men hvis Argentina nå blir det fyrtårnet

som viser at Milton Friedman og disse gutta

hadde rett hele tiden.

Ta og lukte opp, legg ned ting du ikke trenger,

ikke lage en for stor stat.

Du har nok av land som er kjørt i Grafta,

og så velger de seg nabolandet Brasil,

som har hoppet frem og tilbake

mellom useriøse høyre populister som Bolsonaro

og tilbake til idioten Lula.

– Du kan jo prøve å se hvordan Brasil gjør det

på den oversikten over ETF'er.

Jeg tror faktisk at Brasil gjør det enda dårligere enn Norge.

– Ja, hvis ikke jeg husker det feil,

så er Brasils tall rød.

– Det passer jo veldig godt.

– Ja, minus 18 prosent, ja.

– Hvem skulle trodde?

– Ja, hvem skulle trodde at det kunne være sånn?

Bare for å dra litt inn på det i stedet,

det var venstresiden som ikke vil anerkjenne noe

som er kritisk til det, men som heier frem.

Hvis vi flytter det til den norske økonomien,

vi kan ta hvilken perspektiv,

vi kan egentlig ta USA som perspektiv,

hvor vi ser hvor negativ venstresiden nå er til

at noen skal prøve å kutte i noen offentlige utgifter der.

Alt du leser i avisen er en klovn med kobber,

jeg har hatt en raring, og dette er bare tull,

og noen var bekymret for lønnskostnaden.

USA er et land som er på vei ordentlig ut for stupe

med en statsgjeld som vokser helt hinsides.

Hadde de ikke hatt petrodollaren,

så hadde de vært Argentina ganger 10,

altså utenfor Bakke.

Det hadde vært ordentlig gært.

Det var rimelig å si at de hadde sannsynligvis

ikke håndtert finansene sine på denne måten

hvis de ikke hadde hatt petrodollaren.

Nei, det hadde de ikke gjort.

Men det er fortsatt dypt uansvarlig.

Man har ikke gjort akkurat dette før i verdenshistorie.

Det er ingen som helt vet hvordan dette lander

og hvordan det skal få gjort opp.

Ja, du var på møte på onsdag, Arne.

Ja, det stemmer.

Det var en informasjonskonferanse

organisert av kommunal- og distriktsdepartementet

om den nye valgloven.

Den nye valgloven har vi ikke vært så kjempeglade i.

Nei, det kan man si.

På sett og vis var det sånn at

det var kanskje ikke så kjempe mye nytt

på den konferansen.

Det var nok mye informasjon som gikk ut

til valgmedarbeidere i fylker og kommuner

i det ganske land.

Til kloss for det så kom det enkelte

kritiske spørsmål fra folk som representerte

småpartier.

Det var en litt umake gjeng som kom med

noen kommentarer.

Først og fremst var han gjerne lysglimt der

og sa at han ville saksøke staten,

som skal bli interessant.

Så var generasjonspartiet representert

og de hadde kanskje en litt mer ungdomsaktig

tilnærming til det med litt kraftuttrykk

og det hele.

Så var det en kar der fra liberalistene

som rett og slett spurte om hvorvidt

dette var bra for demokrati

eller var det ikke det?

Ja, jeg la merke til at dette ble streamet også,

så vi kan jo legge link til den streamen

i show notes.

Ikke at det var kjempeinteressant,

for det var mye sånn byråkratisk, praktisk,

administrativt dill.

Ja, den er ganske langt, tenker jeg,

for de aller fleste å gå gjennom det hele.

Men vi kan legge ut den linken.

Ja, vi kan legge med en liten note på hvor

spørsmålene kommer for eksempel.

For det som var interessant med det for meg,

jeg har ikke sett hele streamen,

men jeg har sett litt av den,

og det var at dette er jo folk som har,

kanskje på et administrativt nivå,

skal delta i implementeringen av den og sånn.

Men fra scenen så kommer det jo da noen sånne,

litt sånn berømmende ord,

at søren så flott valglov vi har,

og det er grunnloven,

og her er stolte demokratiske tradisjoner og sånn.

Og så kommer det spørsmål fra salen som sier,

er dette så veldig demokratisk da,

vi får ikke stille til valg lenger, liksom.

Og så har jeg svaret,

det er ikke det vi er her for å svare på,

og dessuten så må dere bare jobbe politisk.

Og du har nesten lest absolutte svaret du kunne komme med.

Ja, da var det liker før jeg fikk latte kramp igjen.

Som selvfølgelig er det hele poenget,

at du vil jobbe politisk,

men det blir spent beina for.

Du får teppe nappet under,

føtta på deg,

eller hva som er den rette metaforen her.

Ja, og jeg må jo si,

jeg oppfatter ikke at,

jeg tror ikke de mente det spydig.

Nei, nei, nei,

jeg tror bare de var uforberedt på den typen spørsmål.

Jeg tror de forventet

at de fleste deltakerne på den konferansen,

det var nok folk som skulle administrere valgene.

Og funksjonærer, ja.

Ja, rett og slett,

så de var nok ikke forberedt på kritiske spørsmål.

Nei.

Og det tyder kanskje at responsen deres litt på så,

fordi at de plutselig så sier de at,

ja, den der en prosenten

som du trenger å underskrifte,

vi får kanskje ta detaljene på det litt først.

Og det er jo det at,

det har jo blitt mye vanskeligere

å være et lite parti nå,

noe som vi også har beskrevet gynnøyere

i vår spesiale episode om valgloven.

Og en av de tingene som kreves

er for partier som ikke har oppnådd

minst fem tusen stemmer i siste stortingsvalg,

det er at du må ha underskrift

fra en prosent av de stemmeberettigene

i de valgkredsene der du skal stille.

Så for hele landet så er det noe

rett opp under 40 000 underskrifter

som du alle har gjenfordelt.

Og bare for å ta et konkret eksempel,

vi som var liberalistene i Oslo

under den gamle valgloven,

hvis vi ikke hadde kvalifisert til

såkalt forenklet regelverk,

så ville vi måttet samle underskrifter tidligere også,

men det var da begrenset oppad

til 500 underskrifter per valgdistrikt,

altså Oslo valgdistrikt.

Ja, som er håndterbart.

Med ny valglov så må vi samle fem tusen.

Og det er et sånt syfisk arbeid,

altså alle som har vært ute og samlet underskrifter

på den måten, eller for den del gjort det

via netteannonser og sånn,

det blir enten arbeidskrevende, eller dyrt,

eller begge deler.

Og der fem tusen underskrifter i et valgdistrikt

i Norge er ganske tøft, altså.

Det er en ordentlig motbakke.

Og det er ikke, bare for å presisere,

det er ikke en engangsjobb.

Det er hver gang du skal stille til valg,

så skal du ut og samle inn de fem tusen underskriftene.

Og de skal til og med være unike for ditt parti,

så hvis noen andre holder på også,

så skal hver av dem finne fem tusen separate

stemmeretter i greia.

Ja, så hvis noen forsøker seg på å gi en underskrift

til to forskjellige små partier,

så blir...

Da blir begge unikjent.

Ja, det stemmer nok.

Vil jeg tro.

Ja, hvis disse funksjonærene

i det hele tatt er i stand til å

undersøke dette, men i prinsippet

så ville begge underskrifter vært unikjent.

Og det har jo

valgstyre...

valgdirektoratet

og hva enn de heter, påpekt

at de har ikke kapasitet til å undersøke underskrifter

i det omfang.

Nei, kanskje vi får se at

godt er det. Det er jo en tullig regel.

Men det

interessante med det er jo at

man...

Det er jo litt som han

saksordføreren i Stortinget, han Svein Harberg,

også nevnte at i Norge

så har vi et veldig flott demokrati.

Det er så fint og så demokratisk

og så flott. Harberg er vår favoritt.

Ja, fy faen. Og så

ender de da opp med å lage et regelverk som er

det strengeste til latelige

under

internasjonale

regler.

La oss forklare det også.

Det som er av internasjonale regler, det er

beskrevet i noe som heter

Venezia-kommisjonen.

Den sier at

jo da, det kan nok være

slik at du skal samle underskrifter for å få lov til å stille etter valg,

men poenget er

å faktisk tilåte folk å stille

etter valg. Og du skal jo under ingen omstendighet

kreve mer enn

1% av de stemmede rettigheters

underskrifter.

Det er et absolutt maksimum.

Det er ikke greit.

Det som er morsomt på denne seansen i dag,

som ble organisert av

kommunale justisksdepartementet, det var at

flere av

aktørene på scenen, de gjentok

at dette tallet 1%

det stod jo faktisk i

Venezia-kommisjonens papir,

så det måtte jo absolutt være innenfor.

Det er helt utrolig.

La oss bare ta den delen de ikke

nevner av Venezia-kommisjonens papirer.

Det de sier helt eksplicitt er

det er ikke nødvendig å gjøre det så strengt,

og det er tilrådelig å ikke gjøre det så strengt,

men gjør for all del ikke strengere

enn 1%. Og så har de tatt

det som lesteskrift.

Det er jo selvfølgelig akkurat det som er poenget.

Du vil jo ha et

funktionerende demokrati hvor det er mulig

for nye krefter

å slippe til å stille liste

ved valg, så

ja.

La oss ta et eksempel da.

Jeg møtte på et tidspunkt

han Vermin Supreme,

han er sånn der perennial presidential

candidate i New Hampshire.

Fyr som flyr rundt med gummistøvel

på hodet og lover ponner,

regnbuer og

obligatoriske

tannpusselover.

Your friendly neighborhood fascist.

Han er åpenbart en tøysekandidat,

men han gjør noen

poeng innimellom.

Og det du kunne argumentere for,

var at hvis det ble liksom hundrevis

av sånne kandidater som flyr rundt og bare

made a mockery of the system,

og, hva skal du si,

forsøpla kommunikasjonen

rundt valg, at det virket useriøst

fordi at det store flertallet var useriøse,

så kan jeg forstå at du

strammer inn litt for å gjøre det

litt kostbart å stille.

Men når

politikerne i Norge

velger å legge det på en prosent,

så må jo det være, det må jo ha en begrunnelse,

ikke sant? Og det må jo ha en begrunnelse

som sier vi er ikke happy med den

småpartifloren som var. Så det at

Liberalistene eksisterte,

at fokuspartiet eksisterte,

at helselista oppe i

Nordland eksisterte, det var

ikke greit. Det er noe vi må løse, det er et

problem vi må løse.

– Ofte har man jo

vikarierende argumenter for det man ønsker

å oppnå, og jeg tror nok

kanskje at politikerne

i de store partiene, de ville

nok blitt kvitt noen tullinger.

Og ja, og nevnte

lysglimt er kanskje av den kategorien

som de gjerne ville slippe, og det

ville jo ikke vært noe savn heller.

– Nei, og jeg mener sånn,

og det er vi nok enige om at

det han står for er ikke

noe jeg står innenfor, men jeg står ikke

innenfor NKP heller. Men jeg synes jo faktisk

det er et tap at det ikke er mulig

å uttrykke den type politiske

holdninger. – Åja.

Nei, jeg misforstår meg rett.

Dette er ikke et argument for at folk

er uenige om jeg ikke skal få lov til å stille.

For det synes jeg at de skal.

Men jeg tror motivasjonen

for de store partiene var at de

tenkte at en del holdninger

ikke var greie.

– La oss ta en annen ting som

også Veneziakommisjonen

peker på, og som

norske politikere, eller valglov,

utvalg, eller menn, har

bare valgt å tolke akkurat som det passer dem.

Dette kravet om at

signaturene må være unike, det påpeker

jo Veneziakommisjonen eksplisitt

at det er absolutt ikke nødvendig.

– Nei. – Og det er til og med tilrådelig

å ikke gjøre det. – Det er jo også tullete, ikke sant?

– Ja, fordi alt du

skal dokumentere med

disse underskriftene er at det er nok

mennesker i samfunnet som synes

at det er greit at du stiller til valg.

Det er jo egentlig det du gjør.

Kombinasjonen av disse tingene,

at du må ha unike underskrifter,

og at du har lagt deg på det absolutte maksimumskravet,

altså det tullarbeidet som du må gjøre

til hvert eneste valg du skal stille til.

Det er ikke noe vits

i å høre på hva de sier, se på hva de gjør.

Og det de ønsker er at

de skal kunne drive politikk

uforstyrret av opposisjon.

Dette er Stortingspartiet.

– Det er klart. Å ha noen som er

uenige i de grunnleggende spillereglene,

det må jo være fryktelig.

Konkurranse er noe dritt, ikke sant?

– Ja, skam på dem. – Men apropos

tull. Jeg er jo egentlig

ganske positivt innstillt

til tullkandidater,

i betydning av at jeg tror det er bra

for demokratiet, så at du får

noen som kan kødde litt

rett og slett med

politikkerrollen.

Jeg tror jo at disse politikerne

kan jo virke kjedelige

eller stive,

vanskelig å forstå

for veldig mange. Så når noen

kommer og kødder litt med dem, så tror jeg at det

hjelper litt

på folks

interesse for politikk.

Lord Buckethead i England, for eksempel,

er en stråle kandidat. Vi skulle nesten

hatt med programmen hans og lest

fra det.

Det pleier

å være fulgt av en hel slags

absurditeter.

Men generelt sett,

så tror jeg at den typen

oppmerksomheten

er

demokratifremmende, snarere

enn demokratihemmende.

– Det er litt mer humør å løsne

opp, og du kan faktisk

med en tullekandidat,

altså det tullepartiet vi hatt i Norge

var jo det der

Golden

og Antonsen-greiene.

– Det politiske partiet,

det var jo artig.

– Hva var slagordet hans?

«Din neger på tinget».

– Akkurat, det kan vi se.

– Andre tider, det der.

Så måtte de gå ut i media og oppfordre

folk til ikke å stemme på dem, for det siste

de ville var å få noe stortingsplass, og det begynte

å se litt skummelt ut. – Det kunne

jo hende at de fikk det som de ville,

men det hadde kanskje ikke vært slåget.

– Jeg tror de landet på 20.000 stemmer

eller noe sånt nå i Oslo, så det var ikke

et eller annet relativt høyt,

i hvert fall. – Men så er det en annen

sak også, da vi snakker om politikk og

humør, og jeg pleier å alltid si det sånn at

humør, det er

den maktesløses våpen.

Og sånn har det jo egentlig vært når

vi har sett på

hvordan liberalister

har valgt å fremstå, ofte bruker man

humør og kødder litt i gang med

stortingspartiet

og alt det rare

som skjer her til lands.

Det gjør vi vel fortsatt på denne podden også.

Vi ler litt av alt

det gærne de politikere i stortingspartiet

finner på. – Ja, og det er klart

vi har ikke valgt podcasten navnet

helt uten kontekst heller.

Vi er rett og slett satt på Sidelinja.

– Simpelthen det. – Så det.

– Så, valgloven

er fortsatt ikke verdens beste,

snarere tvertimot så

er den mer

demokratihemmende enn fremmede

sammenlignet med den gamle valgloven.

– Definitivt.

– Du, Arne, du var på

sånn sivit av frokost

på onsdag.

Innvandring, var det det? – Ja, det stemmer det.

Jeg er jo interessert i tema innvandring.

Jeg pleier jo alltid å gå rundt og si

sånne ting som at

ja, innvandring er en kjempegreie.

Det kommer folk til Hitellandet med ny kompetanse

eller med

arbeidslyst, eller kanskje det er

folk som bare er litt annerledes

som gidder å stå sånn her i torskundtunger

på en eller annen fiskefabrikk

langt ute i distriktene. Eller så er det jo

folk som kommer på grunn av kjærligheten

eller studer, eller

hva det skal være.

Så liksom, sånn, jeg har jo

for meg er jo innvandringen

en veldig positiv greie.

Og hos Sivitia så har de

fått tak i et veldig kompetent

panel, og så i panelet

så satt Unni Wikan som er

professor i antropologi,

hvis jeg ikke tar mye feil, som har vært

tydelig i debatten

om integrering i Norge.

Kjent navn.

Grete Brochmann fra

Brochmann-utvalget, også professor.

Så kom en som

ikke jeg kjente så godt til, Bertil

Haarder, altså han er

danske. Han var den første

minister for integrasjon i Danmark,

blant annet. Så han har

liksom vært, så

han er vel egentlig

arkitekten bak alle disse

reglene de har i Danmark, som

de norske politikerne drar ned for å studere

i disse dager.

Og så var Abid Raja der,

og han er jo veldig aktuell, siden han har

i boken vår ære og vår frykt

ute.

Hva er noen eksempler

på sånne regler i Danmark?

Jo, en sånn regel det er at

for å få familie

i en forening, også hvis du skal

gifte deg med noen

fra et annet land,

sikkert da hjemlandet til

en innvandrer, så

krever de at du er 24 år gammel.

Og at tiltuttingen

til Danmark for

den ene parten er sterkere

enn til det andre landet.

Så det er et eksempel på

en slik regel som skal

hva skal vi si, som skal

virke

positivt på integreringen.

De vil jo gjerne

unngå den typen

tvangstikteskap og

den

mangelen i integreringen

som oppstår hvis du får

veldig unge folk inn i

landet

som ikke kan språk og som kanskje ikke er

kompetente for å jobbe.

Men så kan man si at her, jeg ble

egentlig litt overrasket

på den her

hvordan dette

var vinklet. Fordi

som sagt, jeg er jo

liberalist og tenker

positivt på innvandring, så

når jeg kommer til dette panelet der

hos Civita, som

kaller seg en liberal tenketank, så

fikk jeg litt inntrykk at nå er jeg på

besøk hos det konservative.

I alle fall så

viste det seg at det de

egentlig var opptatt av, det var

mangelen i integrering, og mer

spesifikt, de var opptatt av

muslimer.

Og grunnen til det, det er at

i alle sånne statistikker

så skårer

muslimer systematisk dårligere

på integrering, og som

regel så er jo

folk som er muslimer opphavet i et

annet land. Så, på en måte

så ble jeg litt sånn,

fikk en litt sånn aha,

hva er dette for noe? –Det er ikke 90-tallets

glad globalisme liksom?

–Nei, det var ikke det, og det var de veldig

sånn eksplisitt på, at på

90-tallet, så var liksom den

gjeldende ideologien, det var en sånn type

multikulturalisme, som betyr det at

du liksom, du kan, ja, så la

dem være slik de er, og så er vi slik vi

er, og så går alt seg til

og, hva skal vi si, så

og det bare er eddgjørlinger og blomster

overalt. Så

det er nok en

type kulturskepsis

som er sneket seg inn i

denne debatten om

innvandring.

Men, så var det sånn at

selv om jeg kanskje synes det var

litt sånn, ja, litt negativvinkelige,

så sa jo disse folkene

mye interessant også, og så

Unni Wikan hun

siterte en

amerikansk aktivist som

sier at du skal aldri gjøre noe for folk

som de kan klare å gjøre selv, og det synes

jeg jo høres ut som et veldig

fornuftig ståsted, ikke sant?

–Det høres ut som et godt utgangspunkt, ja.

–Ja, ikke sant? Altså, du må

på en måte la folk ha ansvaret

i eget liv, ikke sant?

Noe annet vil jo typisk være

ja, det vil være

ødeleggende for folk

å stille selvfølelse hvis du bare

prøver å fordomme dem.

Men så dukte opp

en annen sak, altså noe som

disse folkene snakket om,

og det er at

det har jo blitt veldig populært å si det at

du må stille krav til innvandrere,

og det er jo

fryktelig vanskelig, og

det er kanskje det,

men jeg tenkte litt sånn at

det er kanskje det hvis du er

mer på den konservative siden,

fordi det er selvfølgelig

vanskelig å kreve at folk skal

ha andre verdier enn de verdiene

de har. På den andre siden

så er det kanskje ikke

så er kanskje ikke problemet

egentlig der, og så

min store konklusjon

på hele greia, det er

mest det at

problemet, altså

dette handlet ikke om innvandring, problemet er ikke innvandring,

problemet er egentlig velferdsstaten.

Problemet er at

du har en sånn

universell velferdsstat, hvor du har

full

inntektsgaranti

fra dag igjen,

og det gjør

det rett og slett vanskelig

å innføre den. For det hadde vært så lett

å stille krav.

Du kunne bare sagt til

vennene dine, du må skaffe deg en jobb

og et sted å bo, så er det bare å komme.

Velkommen til oss, takk for at du valgte Norge.

Og så kom det jo litt sånn gamle

historier, og så igjen fra

Unni Wikan som pekte på det at

i gamle dager så

la man gjerne lokk på

data,

og så var det at folk i Norge

ikke skulle bli rasister,

som man da trodde folk

skulle bli hvis man fant ut det at

ja, invandrere gikk mer, fikk

mer sosial hjelp, eller de var

mer kriminelle, eller hva det skal være.

Det er vi jo heldigvis forbi

på den måten. Men

jeg tror jo egentlig det at

det er

hva skal vi si, denne

problemstillingen her kan

egentlig konstruktivt angripes

nettopp ved å

ansvarliggjøre folk, og så ta den der

fallbarn, og så stille krav

på noen tilvannere. Du må få

en jobb, du må få deg

en sikkerhetsforsikring,

og rettigheter opptjenes

etter hvert. – Nettopp.

Det er jo liksom denne evige

ideen om at vi

har satt oss i en posisjon der

vi må stille krav, fordi

det er jo noe med hvis staten

bare deler ut masse penger til deg,

Arne, så

fremstår det ganske urimelig

inntil staten begynner å stille noen form for krav

til hva som skal komme ut av disse pengene, ikke sant?

– Ja, klart det. – Og det at

det er sånn

gratis penger å få,

putter oss jo inn i det der hamsterhjulet

hvor du liksom

for å bevare oppslutningen

om innvandringssystemet, så må

du også stille krav sånn at folk blir produktive,

men så gjør du da, som vi har vært inne på

mange ganger tidligere,

omtrent alt som står i ens makt

til å gjøre det umulig å klare seg selv.

Arbeidstillatelse, det er

tull etter kurs, masse begrensning på

hva du får lov til å gjøre, du får ikke godkjent utdanning av det.

– Og mye av slik støtte

den er jo på en måte gitt sånn

under forutsetningen at du nettopp ikke er produktiv.

Altså, ikke sant?

Ting er jo veldig, veldig

snudd på hodet, men

jeg tror jo på det da,

at ansvarliggjøre folk

så ordner alle de der tingene seg.

Det var forresten en ting som du sa

som jeg syntes var artig,

og som jeg tror helt sikkert er riktig,

og jeg tror den mest

integrerende faktoren

du har i

hele samfunnet, det er om

folk gifter seg på utsiden

av sin etniske gruppe.

– Ja.

– Det er jo sånn at

folk med pakistansk bakgrunn gifter seg med folk

fra somalisk bakgrunn, eller norsk bakgrunn,

eller polsk bakgrunn,

og det gjør de jo ikke.

Men, jeg tror

at hadde vi hatt en sånn type

liberalistisk innvandringspolitikk,

hvor du kunne bevise at du var produktiv,

for eksempel ved å kunne få deg en jobb,

så tror jeg du ville få

den typen innvandrere

som nettopp er

gitt

positive bidrag til samfunnet.

Det er jo sånn som de gjerne påpeker,

ja, for eksempel Kato Institut

er jo veldig,

de har jo ofte en sånn amerikansk

pro-innvandringslinje, ikke sant?

Hvor de påpeker det at

kriminaliteten er lavere blant

innvandrere i USA enn blant folk

som er født der, og det er

nok veldig forskjellig i Norge, og det er jo

kanskje fordi vi har den politikken

vi har, som inviterer

folk som har vanskeligheter

for å tilpasse seg,

og det er jo naturlig å stille

spørsmålet.

Hvis du ikke

har tenkt å jobbe, og hvis du ikke

liker den type frihet som du har i vårt samfunn,

hva gjør du her da, Kristian?

Ja, nettopp, jeg hørte

et poddintervju

med han,

hva heter han, sjeføkonomen i Eika.

Åja, Andreassen.

Ja, for jeg blander som han og Harald Magnus.

Ja, det heter Andreassen i hele gjengen.

Nettopp, sjeføkonom Andreassen.

Med bakgrunn i et blogginnlegg

hvor han hadde skrevet, det handlet ut om

egentlig arveskatt,

men poenget hans grunnleggende sett var

og da over til

oljefondet også, at

hvis man gir for mye i arv,

så blir neste generasjon latere,

ikke sant? Og du

hadde en sånn morsom formulering på at

hvis neste generasjon

får alt i hemmene, så

blir det en sånn lediggangs

generasjon med

royalt heroin,

eller kokainforbruk.

Og det er noe med det,

mekanismen er den samme, ikke sant? At hvis du

kommer og får alt gratis,

og det bare oppleves som en sånn

du er en klient,

så blir du en klient.

Det er det som er problemet.

Jeg tror hvis vi kan løfte blikket litt her,

så tror jeg vi må trekke,

peke på et par av de konklusjonene

som vi ofte trekker på podden vår.

For det første, så

er det

fornuftig å ha mindre redistribusjon

i samfunnet.

Har du mindre redistribusjon, så kan du ha

bedre offentlig tjenestid,

og på den måten oppnå bedre

liv, og folk kan ha bedre

råd fordi at du kan ha et lavere skattetrykk.

Og

den andre biten er at

for å oppnå

dette, så er det fornuftig

å begrense veksten i offentlige utgifter.

For eksempel gjennom den

alternativ behandlingsregelen som vi

mange ganger har tatt til ordreforer på

podden, som innebær at vi krever at

veksten i statsbudsjettet

ikke skal være større enn veksten

i bruttonasjonalprodukt,

fastlandsnage.

Ikke sant? Og det er bare morsomt, det intervjuet

som han var i

Stavrum og Eikland i

nettavisen som intervjuet han. Og han er jo

også inne på det med handlingsregelen, ikke sant?

Og bare slår fast nesten uten

videre at den fungerer faktisk

ikke. Men man klarer

ikke å komme opp med en ny enn.

Å svare på det er jo gjerne alternativ

handlingsregel.

Det er for fristende for

politikere å bare bruke de pengene,

ikke sant? Så av og til så

skulle du jo tro at de tingene de kommer

opp med krever

litt fantasi, da.

Men ja, det er jo

nesten som

et opiat, det her ordrefondet.

Ja.

Ja, nå skal jeg være så

ærlig og da videre med at jeg har

stjålet

litt av det som jeg sa nå,

fra den godeste sløserieombudsmannen

eller Are Sende Eidesen, som han heter, og han skriver i

nettavisen, fordi han påpekker dette på en veldig bra

måte i dag, at det kan ikke være sånn

at man slutter å bruke

dopapir og dusje fordi at man finner ut

at Trump gjør det. Og det er noe med at

ok, du kan mislike Trump

og du kan mislike Musk,

fordi han er en fyr som har

sine sider for all del, men

det betyr ikke at man kan være imot

å prøve å drive en rasjonell

økonomi i staten. Og det gjelder

vel uansett om det er i Norge eller i Argentina

eller i USA.

Det eneste som gir mening

er at hvis du har

åpne utfordringer, hvis du har

fattigdom, er jo det at du faktisk

prioriterer.