Velkommen til Sidelinja-podcasten og en oppsummering av valget i USA.

I dag med meg er Vegard Nøtnæs, Arne Eidshagen og spesialgjest

Austin Rasmussen, som er leder for Republicans Abroad i Norge.

Velkommen til oss, Austin.

Takk.

Veldig hyggelig å ha deg her.

Har du lyst til å si noe om din bakgrunn og hva du er?

Ja, og som sagt, jeg skal ta de fleste på engelsk,

for når jeg snakker amerikansk politikk, liker jeg å snakke engelsk.

Så jeg skal forandre over nå.

Gjør det, og så prøver vi å holde oss til norsk,

så får det heller bare bli rart for de som hører på.

Ja.

Mitt navn er Austin.

Som du sa, er jeg leder for Republicans Abroad.

Jeg har levd i Norge i omkring 10 år.

I dette året er jeg selv en norsk folke.

Jeg kom her for kjærlighet.

Min kone er norsk.

Vi har nå fire veldig unge og fine barn,

eller så tenker vi det.

Min bakgrunn, min akademiske bakgrunn,

min degri, er i politisk forskning og psykologi.

Professionelt arbeider jeg i IT i det moment,

men jeg arbeidte for Republikansen i 2012-valget.

I forhold til det, har jeg jobbet i militær i sju år,

og har jobbet i militær intelligens.

Jeg var litt primt for det.

Jeg begynte i 17-åringen.

Før det, hadde jeg vært hjemme i 14-åringen

for å tilføje en militær akademi.

Så jeg gikk gjennom det programmet,

som gjorde det veldig lett å begynne i armé etterpå.

Men da møtte jeg konen min i universitetet,

mens jeg var i armé som studerende,

fikk jeg kjærlighet og hadde noen viktige beslutninger å gjøre,

som i slutten led meg til ditt sted her.

Ja, og nå har du vært her lenge.

Vi kjenner jo hverandre fra før.

Vi har satt i styreliberalisten i noen år sammen,

og egentlig har vi alle tre da vært i samme parti i noen år.

Ja.

Så det er ikke helt organisk, sånn sett.

Nei.

Men i dag er det fordi du er leder for

Republicans Abroad i Norge.

Ja, og da var jeg nesten forlått,

og da må dette være en god anledning til å si

gratulerer med valget utfallet.

Ja, takk.

Det var en veldig lang natt,

men en veldig spennende natt,

og en satisfierende natt, selvfølgelig.

Jeg er ikke overrasket av resultatene.

Det virker som veldig mange ble overrasket.

Har du noen kommentarer på akkurat det?

Nå, jeg tror at mange av de menneskene

som tenker seg å være på skjermen og har

titlet «experter»,

hvem vet hva som er i deres mind,

men de må i alle fall føle seg litt overrasket i dag,

og hva de fortalte oss.

Det ser ut som om industrien har lært ingenting

fra 2016, og i delen fra 2020 også.

For min egen deltak i denne arena,

har jeg slags brukt min egen habit der.

I tidligere eleksjoner har jeg

forholdt meg til å gjøre noen forventninger

før oktober.

Jeg liker generelt å vente for surprisen i oktober.

Jeg får ofte spørsmål før det.

«Hvem tror du vil vinne?»

Det er for tidlig å fortelle,

for nå, når jeg blir spurt,

og i eleksjonen, politisk spurt, er det ettermiddag,

og noe kan skje mellom nå og da.

Men denne eleksjonen var litt annerledes for meg.

Jeg følte en høy grad av trussel og sikkerhet

til å gå tilbake til minst i mai,

eller jeg tror det er den første gangen

jeg var publert om min forventning i media,

at jeg hadde en høy grad av trussel og sikkerhet

i en Trump-vinning.

Det var en masse grunner til den forventningen,

og jeg offerte det, min forventning,

som jeg trodde var lydig,

og min analysis, som var klart akkurat.

Så jeg er nødvendig og glad i dag,

men også ikke overrasket.

Så vi snakket så vidt om det før vi gikk på her,

at vi her i podcasten har jo egentlig referert

til bettingmarkedet.

Vi har brukt RCP, betting average,

som en indikator, og det har vært veldig tydelig

ganske lenge nå.

Så har det vært en interessant bevegelse

de siste dagene før valget,

for da popper det ut meningsmålinger,

eksperter og media, og alle er sånn

«Fy faen, nå går det Kamala's vei.

Nå er det momentum, og det er et veldig tydelig retning».

Så kommer valgnatten, og så er det ganske åpenbart

at det var ingenting.

Nothing burger.

Absolutt.

Har du noe?

Det er liksom den lærdommen de da ikke klarer

å absorbere, det må jo være det som er greia.

Problemet med disse metodene,

når man lurer på dem for å gjøre forventninger,

er at det er lett for oss,

fordi de har vært feil nå,

samtidig.

Det er lett å prøve å karakterisere

de menneskene bak pollen.

Men virkelig, de har ingenting å gjerne

ved å være feil.

Så det er ingen incentive for dem å være feil.

Så jeg tror det er nødvendig å ha en dyrere analys

til hvorfor de er feil.

Jeg tror at mye av det har å gjøre med biasen.

Selvfølgelig er betingsmarkedet

jeg tror naturligvis mer akkurat,

eller gir deg en bedre forståelse av hva som skjer,

fordi der har folk noe å forlore.

De setter deres penge der deres munn er,

eller iallfall setter deres penge der

de føler at de kan få en tilgivelse.

Så jeg har

noen reaksjoner fra

noen mennesker i pressen

som jeg nevnte at

hva synes du om pollen?

De sier at de ikke ser på pollen,

men at betingsmarkedet har Trump-favorittet

i hva det var på den tiden.

Jeg får disse forståelse av

og reaksjoner på

hvorfor man ser på betingsmarkedet.

Jeg tror at mye av norskene

har en veldig uforsiktig konsept.

Så disse metodene,

en av dem var pollen, for eksempel.

Jeg så en rapport nødvendigvis som fikk

ikke spør meg hvordan de fikk denne nummeren.

Ikke spør meg hvordan de fikk denne nummeren.

Men de fant ut at

hva som helst nummer

jeg tror det var omkring 16%

av medarbeidende

som var mest sikker på

å vente for Trump eller Republikanen.

Det var 16% høyere

at de ikke skulle partipere

når spurt var hvordan de vente.

Hvorfor de skulle partipere i en polle

og deres sikkerhet til å partipere i en polle

vet jeg ikke.

Jeg vet ikke hvordan de fikk den nummeren

eller den figuren.

Men hva som helst nummer

statistisk spørsmålet var

stort sett høyere

enn demokraterens vilje

eller i alle fall dem som sympatiserer

med demokraterens vilje

til å svare på disse pollene.

Det burde ha vært

et våkende spørsmål

lenge siden.

Ok, du har disse pollene

men du poller bare

de menneskene som vil snakke med deg.

Det er i alle fall

en halv del av nasjonen

som ikke liker deg

og som ikke tror på deg.

Så hvordan synes du

at ditt analys

eller resultatet

eller metodene

som du giver oss her

hvorfor bør vi truste deg denne gangen?

Og selvfølgelig

var vi rette i ikke å.

Det var jo interessant

nå var ikke dette en spesielt god natt

for Nate Silver

fordi han trakk modellen sin

i løpet av natta og sånt

men han er jo en ærlig fyr

så han sier at

vet du hva?

Modellen min funker ikke

gå til New York Times

og den der villa

eller et eller annet sted.

Men det Nate Silver

He's been looking for redemption.

Ja, men det Nate Silver pekte på

i dagene før valget

var jo at

i disse vippestatene

så var det statistiske avviket

mellom ulike polling agencies

var så lite

at det var statistisk umulig

at de ikke så på hverandre.

Ikke sant?

Det er jo noe med

den troverdigheten som

at de er reddere

for å ta feil alene

enn å ta feil kollektivt.

Det er noen pollister som har det rett

og det var noen analyser

av pollen

her i vår kjære Norge

for eksempel

det er en

jeg vet ikke

jeg tror at hans title er

teknisk mediekritikk

men han heter George Gooding

og jeg så en rapport

som han skrev i går

og han hadde en

veldig inkisiv

utgangspunkt på

hva som skjedde i pollen

som ledde til hans utgangspunkt

som også var rett

men det er ikke ofte

at vi ser denne typen analyser

det er ikke ofte

at vi ser en analyser

som er uten

emosjon

og det er det som er viktig

men hvis du skal ha

den emosjonen involvert

i å prøve å

gjøre dette

så må du se det

holistisk

du må se på det større bildet

og det som var problematisk

tror jeg

det var noen rapporter

som kom ut

så tidlig som denne springen

spesielt fra

Medieresearchcenter

men også andre

som fikk

på alle fall

medietrykket

av Kamala Harris

hun var ikke kandidaten

i springen

men Biden

og da Harris

på alle fall

trykket

av

demokratkandidaten

var mellom 85 og 90%

positiv

uansett hvordan de kvantifierer det

jeg er ikke helt sikker

men uansett hvordan de gjør det

resultatet kom ut

85-90% positiv

for demokratkandidaten

men på den andre siden

var det 85-90%

negativt

for Donald Trump

og det var

veldig interessant

å bare se

den

veldig

abrupte

kjøring

som medietrykket

tok

da Kamala Harris

jeg sier

da hun ble koronert

som kandidaten

for hun ble ikke valgt

av hennes parti

men da hun

ble givet den

posisjonen

og de rødte

Biden

det var en instantanisk

kjøring

i disse institusjoner

som er troende til

demokratpartiet

og

selvfølgelig

den slags kjøringen

er så

kondenserende

til den normale personen

som ikke er konsumt

med politikk

som noen av oss er

hver dag

hele tiden

som ikke er nyheter

som noen av oss er

som

deres eneste kjøring

til politikk

er de smertepunktene

i deres daglige liv

og noen slags

sensasjonelle

utrykker de kan få

mellom

betalinger

og kjøring av barn

og arbeid

og alt det andre

så mange av disse menneskene

skjønner

over tid

at når

de ser

konsistensen

i det

at de blir lagt til

eller iallfall

lagt til noe

vi skulle tro

når Kamala Harris

det er nesten som om

mediene ville vi tro

når Kamala Harris

ble kandidaten

at tiden selv

begynte

med hennes kandidatisering

at vi skulle forgette

alt som

foregikk

hennes kandidatisering

for eksempel

ikke en eller to måneder

før hun tok

den posisjonen

senere

demokratstrategister

snakket åpenbart

og på skjermen

om hvordan

Kamala Harris

er en kvalitet

for demokratpartiet

og hvordan hun vil være

en kvalitet

for en tond

for en Biden-kampanje

og

mange av

grunnen til den bekymringen

bekymringen

kan gå

vi kan gå tilbake

til 2020-valget

når Kamala Harris

gikk mot

Biden

og over 20

andre kandidater

for president

på den tiden

det var et stort fjell

og mellom

det stort fjellet

Kamala Harris

var

i det

minste

hun var

den minst populære

hun kunne ikke

selv i sitt eget

sted i Kalifornien

få mer enn

en enkel digit

prosent

i støtte

så hun har

alltid vært

den minst

en av de minst populære

politikere

i Amerika

i det kontemporæ-amerikanske

politiske landskapet

og hvordan

ingenting av det

ble tatt inn

av de

som er nødt til

å rapportere

nyheter til oss

hvordan ingenting av det

ble tatt inn

av det

som handler om

å kalkulere

atmosfæren

og hvilken måte

vinden bryter

politisk sprengt

er

det er

overraskelsen

av dette valget

ikke Trumps vinn

men den absolutte

feilskapen

av disse institusjoner

det er veldig rart

altså

denne

liksom det som

burde ligge helt

på overflaten

for norske

journalister

også da

selv om de ikke liksom

er sånn

supereksperter

på amerikansk politikk

så er det

Den helt åpenbare, dette er et sånt eksistensielt valg.

Det viktigste valget noensinne, ikke sant? Hvert valg er jo det.

Også...

– Every election in my lifetime.

– Ja, ikke sant?

Men vi kommer altså trekkende med en mann på 82 som knapt kan gjøre redde for seg,

og blir 86 før presidentperioden er ute.

Og så dropper de han, og så prøver de med et straight face å si at dette valget er fortsatt viktig.

Og så kommer du bare trekkende med Kamala Harris, som er en sånn empty vessel, omtrent.

Selv om den forandringen ble gjennomført, med tanke på hvordan pollene gikk,

hadde Biden fortsatt en større ledelse over Harris i populæritet.

Han tok dem som individuelle politikere.

Han var fortsatt mer populært enn hun var.

Det var en utrolig utvikling, men det var også en utvikling som mange av oss

i Republikansk Parti forventet for fire år siden.

At Kamala Harris skulle bli etter den jobben,

og vi kjente da at Biden allerede var på vei til kognitiv utfall.

Og at Kamala Harris var på veien til å oppleve hva han hadde.

Og det skulle ikke fungere.

Det kunne ikke fungere som Kamala Harris.

Kamala Harris ble ikke valgt fordi hun var en kvalifisert kandidat.

Hun ble ikke valgt fordi hun var politisk kjærlig.

Hun ble ikke valgt for noe som du generelt vil valge en viss presidentkandidat for.

Hun ble valgt fordi hun var tilfreds med

den progressive politikken av Demokraterpartiet.

Den veien av partiene som har lagt deres parti på grunnen.

Den identiteten, politikken.

Og jeg tror at denne vikteriet for Trump

setter Demokraterpartiet i en posisjon

hvor de skal gjøre noe ekstremt kjærlig.

De skal gjøre en dyrkjøp innover,

og finne ut hva som skjer.

Og jeg tror ikke,

uten at de er bekymret for å bry seg

fra den identiteten, politikken.

Jeg tror at de skal se mye flere resultater

som de ser i dag.

Og ja, det er der vi er.

Jeg tenker også at du nevnte George Gooding.

Han har en artikkel ute i dette nu.

Der går han vel gjennom Snyders bok

hvor han diskuterer hvorvidt Trump er fasist.

Jeg tenker dette er en veldig aggressiv ordbruk,

som kanskje også i og for seg har vært...

Det er begrepet som også har vært brukt

i amerikansk debatt.

Men hvordan kom vi dit,

og hvordan føler du i forhold til den typen retorikk?

Uforsiktigvis tror jeg at det er indikativt

av hvor vi er som kultur,

at vi alltid går for disse topskjelfordene

for å gjøre en poeng.

Jeg karakteriserer norsk medierettrykking

av amerikansk politikk spesifikt

mer som noe som er en produksjon

av realitet-tv

mer enn det er å rapportere nyheter.

Så det er en del

av å bruke et sånt uttrykk.

Fasister, forhold til Hitler.

Norsk medierettrykking har

adorert demokratpartiet

og det vi karakteriserer som leftist i Amerika

i en veldig lang tid.

Og jeg tror så langt

at de ikke ens husker

hva det var som å ikke adere

den siden av politikken.

Men hva som ultimelt skjer

i dette området

er at når de presenterer

bildet av amerikansk politikk

så er det mindre enn halvdelen av bildet.

Så norskere som konsumerer denne innholdet

og spesielt de som konsumerer

bare norsk innhold

får ikke fullbildanalys.

De får ikke en holistisk syn på

hva som utvikler seg i USA

politisk sprekket.

Og det som det forlader

er at det er mye

misinformert og folk som er ignorante

av denne topikken.

Selvfølgelig.

Så når det gjelder

hvordan denne innholdet er produsert

er mye av det å kapitalisere på

engasjement.

Profitabelt engasjement.

For å få klikk, selvfølgelig.

Men jeg tror at det er en element

av narrativkontroll her også.

Og å sikre at norskere

fortsetter til å sikre.

Fordi de alle går inn på en premisse.

Om de er en ekspert

og jeg bruker kvotemarker når jeg sier det.

Eller om de går inn

som host av en show.

Men det er alltid på premissen

Demokrater er bra.

Republikaner er dårlige.

Og det er startpunktet.

Og når du har det som startpunkt

så har du allerede forlatt all kredivitet

som noen slags journalist.

Du er nå

sammenlignet med en ung blogger

mer enn du er en journalist.

Det er en veldig, nærmest adolescent

og immature måte

av å rapportere denne informasjonen.

Du kan ha personlige visninger

men det bør ikke infekte ...

Dette er ditt jobb.

Dette er hva vi forventer deg å gjøre.

Jeg var på NRK denne morgenen

og hadde en konversasjon med

noen av producentene der

og noen av de andre menneskene

som ble slått på

og jeg sa til dem

at jeg ønsket en dag

som var før min tid.

Hvor vi hadde disse journalistene

som snakket sannhet til kraft

og ikke snakket til kraft.

Og de rapporterte ...

Den nyheden som de var ambisjøse

til å rapporte

var den nyheden noen

ville lese.

Eller noen

som ikke ville at de skrev.

Og det som koster litt.

Ja, du har skinnet i spillet

og det har virkelig

substansivt innhold

og værktøy til samfunnet

og til din publikum.

Jeg ser ikke noen

sammenheng av det noen steder.

Selvfølgelig, med uttrykk.

George Gooding, jeg holder ham

i høyt opptrykk

og jeg har respekt for ham.

Faktisk, George Gooding ...

Fordi han er så kompetent som han er

og det han gjør

er at han er en mediekritikk

og han er mye bedre

på å navigere dette systemet

som jeg gjør.

Jeg gav ham full makt

til å representere

Republikaner overalt

mot PFU.

Eller ikke mot,

men i PFU-systemet.

Når vi har disse opplevelsene

at vi ellers blir underreportert

eller misinformert på grunn av

hvem vi er som republikaner

og hvilken ...

Det er en ombalans.

Vi lurer litt på denne demoniseringen

av Trump

og den republikanske partiet

som kontrer, hvordan man trykker

demokraterne til sitt hjerte.

Hvor stor forskjell, rent politisk,

føler du at det er

mellom de to store partiene

i statene?

For å være ærlig med deg,

etter at valget er over

og kampanjen er over,

er det ikke mye forskjell

mellom partiene

i deres dag-til-dag-funksjoner.

Problemet er at i USA

er så mye av vårt råd

kontrollert av lobbyorganisasjoner.

Det er for mye kronisme

i politikken

for en president

å virkelig kunne gjøre

noe radikalt.

I stedet for det,

har du mye av denne

forfaringen om Trump.

Han skal være en diktator,

han skal være en fascist,

han skal kunne gjøre noe.

Men i amerikansk politikk,

hvis du bare tar Civics 101

og forstår at det ikke er noen

mekanisme for Trump

å være noen av disse tingene

som president.

Det er simpelthen ikke noen mekanisme

i amerikansk struktur

for ham å være noen av disse tingene.

Noen som klager annerledes

har ingen anledning

om hva de snakker om,

uansett om han har titlet

USA-expert på NRK.

Så på den ene siden,

det er ingen mekanisme.

Og grunnen til at Trump

oppfører så mange amerikansere,

er fordi han er en forfaring.

Han utfordrer den status-kvaliteten.

Og mange mennesker

betyr ikke så mye om hvordan han gjør det.

De vil bare at det er gjort.

Og jeg tror ikke han gjorde

så god en jobb

i å gjøre det i første termen,

men jeg håper han lærte noe

av den erfaringen

og gjør det bedre

i den andre termen.

Og nå, i denne termen,

må han ikke være bekymret

om å tilbakeværelse.

Det er gløggene av

og prospektet av å bringe

Elon Musk sammen med Ron Paul

som konsultant

til å få federal betaling.

Men for å svare på ditt spørsmål,

forskjellene mellom de to partiene,

vi har en uniparti-problem

i USA,

mye som vi har her i Norge.

Det er mye mer

i vårt politikk

mellom Norge og Amerika

at vi deler sammen

enn mange norsker tror.

Det blir litt som når vi snakker om

de store partiene i Norge

som stortingspartier, ikke sant?

Ja, selvfølgelig.

Som vi alle vet,

dem som drar ladderen opp

og slukker ut andre partier.

Men ikke bare det.

Det uniparti-problemet

i Norge, for eksempel,

det er en generel konsensus

på filosofien

om hvordan regjeringen går.

Det er ingen debatt

om filosofien om betaling.

Det er bare om hvor mye

du kommer til å betale.

Så når du har det

uniparti-problemet,

i Norge er det litt mer

tilgjengelse for mikropartiene

å komme opp og konkurrere

med de større partiene,

men selvfølgelig

mellom de mikropartiene,

de er ikke virkelig partier.

De er det vi kaller

i Amerika et interessegruppe.

De er ikke designet.

De har ikke en plattform

for å være

i en politisk lederskapsposisjon.

De har en plattform

for å tilføye området,

eller feminism,

eller religion,

eller hva som helst.

Men gi dem klærne til landet

i morgen, og de blir forlatt.

Jeg tror jo det som

kanskje spesielt

norske journalister

har en tendens til å undervurdere,

er det jeg også kjenner

jeg kan føle på,

for jeg er jo ikke

Trump-tilhenger som Sodan.

Det er litt sånn

peste og kodera for meg.

Men jeg merker jo

at jeg liker den lange fingeren

Trump er, ikke sant?

Det er jo en sånn beskjed

til det etablerte om at

dette finner vi oss ikke i lenger.

Og så er det i min bok

litt sånn feil fyr

å velge til det.

Men Gud hjelpe, det er litt sånn

tilfredsstillende likevel.

Jeg har jo tenkt

at det jeg håpet skulle skje i natt

var at

jeg bryr meg ikke så veldig

om hvem som vinner

presidentvalget,

men jeg håper at det blir

motsatt parti som vinner kongressen,

bare for å få

lagt ned hele greia.

Jeg får alltid en reaksjon

utenfor mediene,

fordi

når jeg gjør en samme poeng,

fordi

så langt som

den generelle narrativen går,

er at demokrati er viktig,

og regjeringen alltid

trenger å fungere.

Og hvem som står i veien av det,

står i veien av demokrati,

hvilket selvfølgelig

jeg fundamentalt ikke er med om.

Når jeg blir spurt om

resultatene

og hvordan jeg føler om dem,

eller når vi venter på dem,

Trump vinner,

men demokrater tar kongressen,

for eksempel,

eller sånn.

Hvordan føler du om det?

Og mitt svar til det er,

at hvis vi ikke

valger en administrasjon

som kommer med prioriteten

til å lage ned taxer

og deregulere,

så er det beste for meg

å ha en gridslagt regjering.

Hvis det var noen republikaner

som var en warhawk

og ikke prioriteret

de greiene som er viktige for meg,

så ville jeg vente for

en demokrat-kongressmann

å komme inn i offiset

for å holde den gridslagen i plass.

Så jeg er med om

det sentimentet.

Jeg har kommet med litt mer

til Trump over...

Jeg spilte i Stortinget

forrige år,

og jeg fikk en liten reaksjon

fra publikum,

for jeg forklarte

at jeg hadde valgt for Trump

to ganger før,

og dette blir min tredje gang

som jeg valger for ham

i denne eleksjonen.

Og det som er annerledes nå,

er at jeg skal gjøre det

med en mye høyere grad

av entusiasm

enn jeg gjorde

i de tidligere to eleksjoner.

Da jeg først valgte for Trump

i 2016,

det var definitivt

med forløpning.

Jeg visste ikke hva

jeg skulle forvente av ham,

eller hvilken politikker han skulle være.

Jeg valgte ikke for ham

i den første eleksjonen.

Jeg valgte for Rand Paul.

Jeg er i Liberty Caucus

av Republikansk Parti,

og det var ikke noe personligt

mot Trump,

det er bare at Rand Paul

sammenhenger mer med

min posisjon og filosofi.

Men nå står vi her,

og jeg liker den beskrivelsen

av ham som den lange fingeren

som pointerer på...

pointerer på...

og jeg ser frem til å se

hva han gjør med det,

og jeg håper han tar de løsningene

han har lært fra den første eleksjonen

og bedre.

Men igjen, som jeg sa tidligere,

for mange amerikanere

var dette det.

Dette var alt de ønsket,

var denne viktigheten.

Fordi han utfordrer

den status quo,

og uansett hva han gjør,

det kommer til å røre opp

institusjoner og etableringer

som rører federal regjering.

Her i Norge så kom det vel

nærmest en sjokkerende

liten meningsmåling

blant unge menn

om at nærmere halvparten

støtter Trump,

og det kom som et sjokk

for mange kommentatorer.

Det er lett nok statistisk

ikke veldig signifikant,

men det var noe

det skapte litt bølger.

Det er indikativt

av en dyrende narrativ.

Jeg har opplevd at

i media,

spesielt i denne kampanjen,

det er mye mer kontemt

og vitriel

i mainstream-opplysningene

for ikke bare Trump,

men for republikanene generelt.

Men jeg har også opplevd

en utvikling i Norge

over de siste åtte årene

fra 2016.

Da var det virkelig tabu

å si noe positivt om Trump.

Det var for mange

som tenkte det var en sosial suicid

å si at man kan drepe

om å støtte Trump.

For å se hvor vi er nå

i forhold til dem,

så er det mye mer norske

som er åpenbart støtte av Trump

og sympatisk for republikanene

og deres grunn,

og de er ikke så bekymrede

eller bekymrede

om å snakke om det.

Hvis du går til

noen norske nyheter

på sosiale medier,

og om de har publerert en artikkel

om Trump eller Harris,

og ser i kommentarfeltet,

kan du få en temperatur,

eller du kan få en ide

om hvordan mange norske ...

Selvfølgelig er det

i en bubbel på sosiale medier,

men du får noen mening.

Og denne polen er en annen

av disse metodene

for å vise at

når du forlader

så mye av denne generasjonen,

at din narrativ ikke har

mye av en fremtid på denne punkten.

Det var litt morsomt,

jeg så denne fantastiske

faktasjekkesiden faktisk.no,

fordi de er jo ganske selektive

på hva de faktasjekker,

og de hadde jo,

fordi de hadde en av sånne

Trump-saker, ikke sant,

så hadde de faktasjekket

Marjorie Taylor Greene,

og hun hadde sagt at

demokraterne kontrollerte været,

det kunne de fortelle at

det var ikke sant.

Det er det samme ...

Det ene som er mer relevant

til norsker,

er at ...

Bare denne morgenen

da jeg satt i Grønnen

og så NRK,

og så deres nettverk,

det kom til å vise at

og fortelle at

Trump forfølget

å forfølge USA fra NATO.

Men han gjorde aldri denne forfølgelsen.

Han sa aldri at

det var det han ville gjøre.

Han utfordret NATO.

Han utfordret NATOs effektivitet,

og han utfordret

NATOs finansiering.

Og siden han har gjort det,

hva er det som har skjedd?

Hva er det som har utviklet?

Hver ...

Nærmest hver NATO-anlig

har kjøpt opp

og betalt deres biller,

og mange av lederne

har forfølgelig forstått

at Trump var rett.

Vi burde ikke ha vært

påverket over

blåfarge amerikaner

til å betale for vår sikkerhet.

Du ble intervjuet

i subjekt om

hvordan Trump blir fremstilt

i norsk skole.

Stemmer ikke det, Austin?

Kan du fortelle litt om det?

Ja, jeg ble kontaktet

av en journalist

i et subjekt

nydelig

for å forklare at de

hadde blitt anonymt givet

noen grunnsatsmateriale

fra deres klasserom.

Men den grunnsatsen

ville bli anonymt,

og de ville

vite om jeg ville

snakke om

hva som skjedde.

Selvfølgelig var jeg anonym.

Jeg har ingen problemer.

Det er ingen hemmelighet

hvor jeg står i alt dette.