Du er heldig, for du lytter til Sidelinja-podcasten.

Bak mikrofonene, Trond Sørensen, Arne Eidshagen og meg selv, Vegard Nøtnæs.

Gutter, vi snakker mer om Milei enn NRK, men nå har Bergen fått sin egen Javier Milei.

He he he he

Liten internspøk

Men vi mener litt.

Men vet du hva jeg tror?

Det har litt å gjøre med posisjonen der

også fordi

at stemmen i distriktssmaken er så mye

mer vert politisk

Det seier at

så reflekterer det

den ikke urbane siden ved norske velgere

Ja men det som var forfriskende

med Ola Bårten Moe

Det var jo da at han faktisk tok de der posisjonene som Høyre burde tatt og sa at, du vet hva, det er fint at dere har budsjettert med ti milliarder til dette, men jeg er ganske sikker på at dere får det til for fire.

Du vet det er bare familiehistorien som gjør at Borten Moe er i senterpartiet, vet du.

Jeg lurer på det, altså. Han føles som han skulle vært et annet sted.

Men han er jo en relativt oppgående fakker, så han kan jo mulig høre hjemme i Høyre, det er jeg helt sikker på.

Fair enough.

Ikke fair play, det er jo på en måte, hva skal vi si, det er jo på en måte fått, hva skal vi kalle det, the blockheads i norsk politikk.

Men la oss ikke overskygge helten i dagens historie, Reidar Digranes, Senterpartiet, byråd i Bergen.

Legger ned kulturen.

Legger ned ting.

Gratulerer, mann. Det blir roser fra Sidelinja-podcasten.

Respekt.

Viva la libertad, carajo!

Sånn var det.

Du, Arne, vi snakket om The Nanny State Index i en tidligere episode.

Det stemmer.

Men det finnes jo faktisk mer seriøse indekser enn det.

Det stemmer, altså The Nanny State Index er kanskje litt sånn artig da, kanskje litt en spøk.

Poenget er for seg seriøst nok, men det er jo veldig få mennesker som syns at reguleringen av e-sigaretter er det mest spennende i hele verden.

Noen er det nok, men for de aller fleste av oss kan vi si at det er kanskje litt marginalt.

Men det finnes noe som heter, altså det finnes faktisk flere såkalt Economic Freedom Indices, som er, hva skal vi kalle det?

Som forsøker å beskrive hvor frie og velfungerende økonomiene er i ulike land.

Og siden frihetsbegrepet er litt ulikt fra ytterste venstre til ytterste høyre, la oss definere hva disse indeksene tenderer til å beskrive.

Jo, det er sant. De viser opp til sånne ting som offentlig forbruk, hvor stor er staten i en økonomi?

Hvor velfungerende er rettssystemet? Er pengesystemet fungerende? Er det en økonomi med frihandel?

Eller er det en økonomi som er preget av reguleringer og tilsnikkeri og all verdens ulumskheter?

Fordi hvis du er på et landsmøte i SV, så vil jeg tro at stor stat høres ut som mer frihet.

Det stemmer. Det kan nok hende at man generelt blant SV-velgere ikke er så veldig opptatt av å komme så høyt opp på en indeks som dette her.

Jeg har en teori om at SVs frihet er frihet fra ansvar.

Det er jo virkelig, virkelig presist.

Men Karl, nå skal vi ikke skjemme. Nå skal vi ikke la det gode være det bestes fiende her, som vi var inne på i forrige episode.

SV har jo faktisk inntatt et fornuftig standpunkt, for eksempel i CO2-kompensasjonsordningen.

Det skal vi ha for.

Det skal vi ha for, og det passer utrolig godt inn i denne sammenhengen her, et fornuftig bruk av offentlige penger.

Det tror jeg vi skal love på generell basis, at hvis SV gjør noe bra, så skal vi være de første til å skryte av det.

Vi skal si det.

Om vi ikke er de første, så skal vi i hvert fall ta det den første på.

Men altså, nå skal vi høre.

Grunnen til at dette er temaet i dag, det er at The Fraser Institute er en av de tenketankene som produserer den typen indeks,

hvor man gjennomgår akkurat de samme områdene i økonomien for å se hvor velfungerende økonomien er.

Disse igjen samarbeider med Civita i Norge for å få inputt.

Noen tall er jo objektive, som når de inngår i den stykken indeks.

Andre ting er litt mer subjektive, for eksempel er rettssystemet uavhengig?

Altså, i hvilken grad er rettssystemet i stand til å beskytte eiendomsrett, for eksempel?

Og det er nok Civita som gir inputt til denne indeksen.

Og da vil det jo typisk være å beskytte eiendomsrett fra staten.

Det stemmer, og til fordel for den som har eiendomsrett.

Litt nettopp.

Ikke sant?

Og på denne indeksen, i motsetning til på denne state-indeksen, så kommer ikke Norge så høyt opp.

Nå er det langt flere land på denne indeksen, så Norge får en 28. plass.

Og det er ikke så galt.

Her er det flere land inne i bildet.

Det stemmer, vi er på den øverste kvartilen, så det er ikke dårlig.

Så det er to ting å si om det.

For det første, det finnes konkurrerende indekser hvor Norge gjør det bedre.

Og forskjellen på denne nyfremlagte indeksen, og andre indekser, er at denne gir litt mer straff for at staten er så stor.

Nettopp.

Fordi en av de indeksene vi alltid skårer bra på, er den der...

Jeg husker ikke hva du tenker på.

Hurtighetsorganisasjon, det kan jeg ikke tenke på.

Nei, nå tenker jeg ikke på hurtighetsorganisasjon, men jeg tenker på hvor godt det er å leve i landet,

eller hvor lykkelig er du, eller hvor Norge og Finland og topp tre er nordiske land.

Fordi det den indeksen måler, er hvor sosialdemokratisk er du.

Og vi er den sosialdemokratiske.

Men du behøver ikke...

Ok, nå holdt jeg på å si, du behøver ikke være så negativ.

Der igjennom avstør jeg nok et eget...

Et subjektivt ståsted.

Det er sant.

Men det er noe med det.

Fordi de nordiske landene, de skårer gjennomgående bra på økonomisk frihetindeksen.

Og det er jo fordi at de nordiske landene er jo velfungerende samfunn.

Det som særlig innebærer en god skår for Norge, og i og for seg de andre nordiske landene,

det er det at rettssystemet her i Norden fungerer bra.

Det er et uavhengig system, det er lite korrupsjon, og eiendomsretten er beskyttet.

Fordi et av momentene som er viktig, eller i hvert fall en forutsetning for å få en god skår i en sånn undersøkelse,

er jo at institusjonene fungerer.

Og nå blander vi to saker her sånn, for vi skal også snakke om Nobelprisen i økonomi.

Det stemmer.

Men det er jo relevant å faktisk blande disse sakene.

Fordi Nobelprisen, hvis jeg leste disse tingene riktig, handlet om rollen til institusjoner.

Det er nøyaktig viktig. Vi kan ta en liten detur til Nobelprisen i økonomi.

Det er faktisk uhyre relevant i sammenhengen.

Fordi at denne typen indeks adresserer akkurat de samme problemstillingene,

eller temaene, som årets mottagere av Nobelprisen i økonomi har adressert.

Og det er betydningen av institusjonelle forhold for å forklare forskjellen i velstand mellom land.

Mottagerne av Nobelprisen i økonomi er, og nå spørs det om jeg klarer tyrkisk,

men Daron Acemoglu.

Han er en amerikansk-tyrkisk økonom ved MIT.

Johnson, også MIT.

Robinson ved Chicago.

Begge de to sistnevnte er egentlig britisk-amerikanske.

De har analysert nøye betydningen av det de kaller institusjoner.

Men jeg tror vi kan tenke på det som at det er regler.

Vi kan tenke på det som at markedet fungerer, at rettssystemet fungerer.

Og jeg har grunnleggende sett akkurat de samme tingene som en økonomisk frihetsindeks forsøker å favne.

Kan jeg spørre om en ting?

Ja.

Hvor mange peruvianske økonomer kjenner du navnet på?

Dessverre ingen.

Det er en bud du burde kjenne navnet på.

Og du kjenner faktisk navnet på han.

Fordi navnet hans er Hernando de Soto.

Men han er ikke en konkistador.

Nei?

Han er faktisk en økonom i, jeg tror han er peruviansk, i hvert fall søramerikansk.

Men som i ganske mange år har forsøkt å besvare spørsmålet

hvorfor er Nord-Amerika så mye rikere enn Sør-Amerika?

Fordi da vi var tilbake i konkistadorens tid,

så var jo Sør-Amerika ansett som,

det du tror anslaget var at Sør-Amerika var tre ganger mer verdt enn Nord-Amerika.

Nord-Amerika var en sånn goldt ødeland

som det ikke var noe økonomisk verdi i.

Og Sør-Amerika var fullt av gull og fruktbarhet

og alt som kunne skape rikdom.

Og så har man endt opp i en situasjon der Sør-Amerika er fattig

og Nord-Amerika er det rikeste kontinentet i verden uten sammenligning.

Dette er faktisk svært interessant.

Fordi det går nettopp til kjernen til hva vi snakker om her.

Det er akkurat det det gjør.

Og de Soto peker på i Sør-Amerika er mangelen på institusjoner.

Det har aldri vært en kultur for å ha for eksempel forutsigbare eiendomsrett.

Og hvis man husker tilbake til de olympiske leker i Rio,

så var det disse historiene om at man bulldoset og rev favelene rundt omkring

for å gjøre det presentabelt for folkene som kom fra IOC.

Og så er det poenget som gjøres,

er at den familien som bodde på toppen av bakken midt i favelene,

hadde altså bodd der i 300 år.

Så ut fra en eller annen naturrettslig tanke,

så har de åpenbart eiendomsrett til det stedet de bor.

Men den er ikke formalisert.

Alle som bor der vet at de eier det,

men de som ikke bor der vet det ikke.

Og det betyr at du kan ikke gå til banken og få et lån

og utnytte den krediten som alle til syvende og siste betaler for risikoen ved.

Og du har i det hele tatt få rettigheter,

få måter å slå deg opp.

Og det var også en tidligere Nobelpris

som ble gitt til den mikrokreditfyren.

Det der å gjøre kredit tilgjengelig for fattige.

Og det er også en økonomisk driver.

Kredit er en veldig viktig driver for økonomisk vekst.

Og det handler jo om å rett og slett omgå disse svakhetene i institusjonene,

der institusjonene krever sikkerhet og eiendom

og formalisme og alt dette.

Og dette mikrokredittsystemet

i veldig stor grad går i retningen og sier at

et håndtrykk er nok,

men du får låne penger hvis du har tenkt å gjøre noe fornuftig med det.

Og et annet element,

beklager at jeg bare kupper,

men ideen om å,

som for eksempel CARE,

bistandsorganisasjonen,

har et veldig fokus på kvinner.

Og det handler litt om kulturen i de landene som er her.

Hvis du låner bort penger til menn i disse kulturene,

så har det en tendens til å bli drukket opp,

eller at de kjøper seg motorsykkel eller noe sånt.

Og hvis kvinnene får det,

så lager de en eller annen lammeskinn og T-trøye

som jeg selger på markedet,

som de kan kjøpe en større symaskin for.

Er det så tydelig?

Hvis man leser antropologiske litteratur,

så vil man jo ofte se det at

kvinner i utviklingsland lettere engasjerer seg i økonomien,

som jo hver en del som er vil utvikle økonomien i et land,

enn det menn gjør som har tradisjonelle roller i sitt samfunn

som økonomiske aktører.

Og nå skal jeg slutte å avbryte det resonnementet du var inne på,

men denne Nobelprisen handler jo faktisk om disse tingene.

Ja, det er en veldig fornuftig Nobelpris,

og så vil jeg bare si at den er kanskje,

hvis vi skal korrektisere den da,

så kan vi si at denne gangen så gikk det til noen

som kanskje var litt mer statsvidenskapsaktig.

Tidligere så har den jo gått til folk

som kanskje har vært litt mer psykologaktige,

eller ting som har vært mer finansorientert.

Men denne gangen så gikk det til ting som handler om politikk,

som selvfølgelig faller veldig nær hjerte hos oss.

Men jeg har litt lyst til å peke på,

hva kan man egentlig gjøre med en sånn indeks?

I og for seg kan man si at noen gir karakterer til

egenskapet ved samfunnet ditt og økonomien din.

Kanskje ikke det er så himmel av viktig,

men på den andre siden så er det litt sånn som vi snakket om

da vi var inne på Nanny State-indeksen tidligere,

at når du begynner å sammenligne landet med hverandre,

da kan du si hva er bra, hva er dårlig, hva kan vi fikse?

Trond?

Du, jeg kom til å tenke meg ting.

Vi blir stadig beskyldt for å være, vi ønsker oss et USA.

Men hvilken plass fikk USA på denne lista?

Hvor ligger de igjen i forhold til oss?

Jo, nå skal du høre.

Altså USA gjør det ganske mye bedre enn Norge på denne indeksen.

USA kom på femteplass.

Vi kan jo egentlig godt ta runners up her,

bare sånn for å si det sånn.

Også over i USA så ser vi New Zealand, Schweiz, Singapore

og plutselig nok kanskje Hongkong.

Vi har jo hørt en god del om hvordan Kinas overtagelse

av Hongkong har ført til en sånn demokrati-backlash.

Men tydeligvis da ikke på det økonomiske området,

som er interessant.

Det er parallelt med Singapore egentlig,

som også alltid har skårt godt, men er et ganske autoritært land.

Du vet da, vi behøver jo ikke nødvendigvis

å peke på det autoritære, men jeg tror det kinesiske

kanskje er den fellesfaktoren som vi kan se på.

Også i Asia så prates ofte kinesere som Asias jøder,

rett og slett fordi de er business-minded.

Og den parallellen har jo også litt sammenheng med

at de har møtt, hvordan skal jeg kalle det,

diskriminering i andre land.

For eksempel i Indonesia har ikke den kinesiske

minoriteten vært utsatt for litt av hvert.

Og de anerkjenner dette selv også,

for de sender jo sine egne i konsentrasjonsleirer.

Ja, det skal de ha for.

Vi bakker det jo rett i veggen.

Herregud.

Men det er sånn stygge spøker til alvor.

Det er ikke stygg, det er bare sant.

Ja, det er jo bare sant.

Uheldigvis er det sant.

Hør deg, nå kan vi ta...

Nå er vi da inne på rankingen av ulike land,

for dette er en liste med 165 land,

og det er jo de aller fleste.

Og ikke sant bare for å gjenta,

vi er relativt høyt plassert.

Du sa første kvartil?

Første kvartil, ja.

Hva er våre sammenlignebare land da,

hvis vi må ha en lista?

Altså, jeg vil ha sagt at

de andre nordiske landene ligner på oss,

men pusser nok så er alle de andre nordiske landene bedre.

Ja, for de har ikke masse svart-gull under bakken,

som de bare pumper opp og tenker at

vi trenger ikke prioritere.

Den mekanismen der tror jeg faktisk er viktig,

men den er litt kompleks da.

For jeg tror det at

det skjer ting i Norge

fordi vi har råvarer,

som gjør at vi ikke har det samme behov

for å ha en så velfungerende økonomi

som Sverige, Danmark, Finland og Island her.

Åpenbart ikke sant,

men det skjer til fortrengsel for en fungerende,

jeg kaller det en fastlandsøkonomi,

utenom det olje-relatererte da.

Ja, ikke sant.

Men jeg tror også,

vet du hva,

for å følge dette temaet,

hvis man ser på ranking,

det er en veldig nær sammenheng

mellom velstand i disse landene

og graden av økonomisk frihet.

Men, så kan man si at det er jo,

av og til når du ser på

forklaringer med en faktor,

så er det ting du utelater.

Og det er veldig lett å legge merke til at

naturressursland,

også sånn som Norge og Russland

og de forente arabiske emirater

og Kuwait og slik ting,

har høyere velstand enn graden

av økonomisk frihet skulle til si.

Og det er ikke så rart,

men hvis man bor i Norge,

så kan du jo si,

ja ja, men kanskje Nordsjøland er tom snart da?

Hva skal du gjøre da?

Ja, fordi det du nå sier er at

hvis du setter en snittkurve gjennom,

og dette er jo problemet med

å lage en lydpodcast

og ikke ha noe å vise frem,

men du har en sånn snittkurve

som strekker seg ut

med økende grad av økonomisk frihet

og økende grad av velstand.

Og så er det noen land

som skiller seg ut,

som da ligger ganske høyt over kurva.

Og det er land som de forente

arabiske emirater,

Russland, Norge, Saudi-Arabia, Kuwait.

Fordi vi har mer penger enn bedt.

Ja, sånn er det.

To be fair.

Rett og slett sånn.

Men for å ta svar på ditt opprinnelsesspørsmål,

altså, jeg tror jeg bare skal nevne

de land som ligger rett over Norge

på den inntektsen.

Og det er i stigende rekkefølge,

det er Portugal, Costa Rica, Sverige,

Panama, Østerrike, Tjekkia og så videre.

Og så det er land som ligner på oss,

men som har skårt bitte litt bedre.

Som vi kanskje kan lære noe av, muligens.

Jeg tror jeg kan annonsere med en gang,

at jeg tror vi skal ha en prat

med vår gamle venn Roald Ribe på et eller annet tidspunkt,

som har emigrert, rett og slett, til Portugal.

Til Portugal, ja.

Bare for å høre hvordan verden ser ut derfra.

Det er jo Portugal, det er veldig interessant.

Det er et land som har en veldig progressiv politikk

også i forhold til rusmidler.

Og som har en mye bedre performance,

for eksempel i forhold til overdosedødsfall

enn det Norge har.

Jeg mener sånn, to be fair,

så var de en diktatur frem til 1986-80.

Nei, de ble en EU-medlem i 86-80,

en diktatur frem til 70-tallet.

74.

Stemmer, ja.

Men ellers er det riktig.

Dette var Salazar's rike.

Hva kan man si?

I dag kaller man Donald Trump fasist,

så hva skal vi si?

Det er en titel som henger ganske lavt i våre dager.

Du er jo fort fasist hvis du mener

at elektrifisering av sokken ikke er

optimal økonomisk politikk.

Ja, ikke sant?

Nei, men altså, grunnleggende sett,

det vi kan lære av den typen indekser,

og alle vektlegger ikke like tungt,

alle aspekter, det er jo det at

du kan sammenligne ditt land med andre land

for å se om du fører en like effektiv politikk

som de landene gjør.

Og så kan du si at det som gjør at,

det som særlig kanskje trekker ned er Norge

i denne sammenhengen.

Det er litt sånn regulering i røylingen.

Men det er veldig mye hvor stor staten er.

Eksempelvis er det et poeng hvor mye

av næringslivet staten eier.

En ting som jeg tror kanskje mange nordmenn

ikke har fått med seg er at staten er en stor eier

i børsnoterte selskaper,

utenom pensjonsinvesteringer,

og som andre ord, statens pensjonsfonden utland,

eller statens pensjonsfonden inland,

også kjent som Folketrygdfondet.

Hvis man slår opp på det, så er det lett å gjøre.

Bare søk på stikkordet hva eier staten,

så får du en liste for deg på departementer.

Bare sånn for å avklare,

statens pensjonsfonden utland har ikke lov

til å investere i Norge,

men vi nordmenn eier kollektivt

halvannen-to prosent av verdens aksjer.

Dette er jo selvfølgelig det som vi alle kjenner

som oljefondet.

Og så har vi et folketrygdfond,

som har lov til å investere inlands.

Det er riktig.

De har også en del investeringer,

rent kommersielle investeringer.

De har investeringer som viss formål bare er

at dette skal gi avkastning.

Jo, det er riktig det du sier.

Men det er en veldig rar ting

når det gjelder folketrygdfondet.

Det er at i sin tid ble det etablert

for å fonde folketrygden.

Tenk alderspensjoner.

Du skulle ha investeringer som backet

alderspensjoner, og det er fornuftig.

Men så viser det seg at det ble lovt bort

mye mer i pensjon,

enn hva som ble spart i pensjon.

Og dermed ble folketrygdfondet

litt frakoblet.

Så vi har en spesiell situasjon nå,

hvor folketrygdfondet har fått

en så stor eierendel på Oslo-børs

og de øvrige nordiske børsene,

at de har anbefalt til Finansdepartementet

at man skal selge seg litt ned.

Og det er det man har gjort.

Og hvis man ser på årets statsbudsjett,

så vil du se at VD kommer til å bruke

11 milliarder kroner som han har trengt

å hente fra folketrygdfondet.

Og det gjør at nøkkeltallet hans

for offentlig pengebruk er litt lurerig.

Fordi noen av pengene henter han

ikke over ordinære budsjettplasser,

men han henter dem fra folketrygdfondet.

Og jeg tror faktisk at det lurere der

det er litt sånn at

kanskje vi skal sende en Sidelinja

av kalkulator til VD,

men det kan være en fin julegave, tenker jeg.

Ja, fordi dette ligner fælt på...

Altså, jeg har jo nevnt før

at min offisielle litt ironiske titel

er helsebyråkrat.

Og jeg ble ansatt på Rikshospitalet i 2006.

Drev for meg selv,

jobbet for Rikshospitalet noen måneder,

og så tenkte jeg at...

Eller, drev for meg selv, sier jeg.

Det er faktisk litt ljugt.

Jeg ønsket å dreve for meg selv.

Men jeg kom inn der gjennom et vikarbyrå.

Så mitt anliggende på det tidspunktet

var at jeg syntes det var tåpelig

å betale halvparten av profitten min

til et vikarbyrå

hvis jeg likevel skulle jobbe der sånn.

Så jeg forstod at kanskje jeg bare

kunne leie meg selv ut gjennom

mitt eget firma.

Nei, det var noen sånne innleieforbud,

og det var ramavtaler med Manpower

eller hva faen det var for noe.

Så...

Fasthandsatt eller ingenting,

var alternativet mitt.

Og så må jeg da ha et sånt intervju,

ikke sant?

Og så setter jeg meg ned med han,

sjefen.

Jeg er jo ingen stor lønnsforhandler

eller noe sånt,

men det ene kravet jeg har,

eller det jeg kom inn i den samtalen med,

var...

Jeg vil gjerne reservere meg

mot statens pensjonskasse.

Fordi jeg vet jo at den ikke er fondert,

og jeg skjønner at regnetrykket ikke går opp,

så jeg vil ikke være prisgitt

fremtidige politikere for pensjonsutbetalingen min.

Hvorpå han ser på meg med...

Han var nordlending,

og sa...

Hva faen?

Han var garantert aldri hørt før.

Aldri hørt før.

Og det var også helt uaktuelt,

fordi avtaler og alt det der, sånn.

Men det er klart altså,

dette er en fin illustrasjon,

fordi statens pensjonskasse,

det er jo faktisk en pensjonskasse,

mens folketryggfondet,

det er jo egentlig noe som bare henger

i løse lufta, egentlig.

Ja, og så må jeg få lov til å være uenig med deg

på et punkt her, sånn.

Fordi en pensjonskasse, slik jeg forstår begrepet,

er et sted hvor du betaler inn penger

når du er yrkesaktiv og tjener penger,

og så eier du dem.

Og det er ikke tilfelle med statens pensjonskasse.

Det er riktig.

Du har i og for seg gunstige ordninger,

og det er jo derfor min nordlending-sjef,

som jeg hadde intervjuet med,

gjorde store øyne da jeg sa

jeg vil gjerne reservere meg mot det

som alle tenker på som den beste

pensjonsordningen du kan få.

Ja.

Fordi jeg visste at den ikke var fondert,

og interessant nok, fem år etterpå,

2011 tror jeg, så ble også statens pensjonskasse fondert.

Ja.

Men dealen med statens pensjonskasse

alle tidligere år var at du betaler inn

pensjonspremien din og alt sammen,

men det går bare rett inn på statsbudsjettet,

politikerne bruker det opp,

og så har de bare lovet at i fremtiden en gang

så skal vi betale ut igjen pensjoner.

Men det går bare på statsbudsjettet.

Ja, ja.

Nå skal vi høre, dere har sikkert fått med dere

at Ole Jens Onstad har,

også tidligere skatteekspert og professor på BI.

Fortsatt skatteekspert, vil jeg si.

Fortsatt skatteekspert, det stemmer.

Han har påpekt akkurat det der med at

vi underdriver jo egentlig

den redistribuerende effekten av skattesystem i Norge.

Mye fordi at folk med relativt lav inntekt

får subsidiert pensjonen sin.

Men det er klart det er en ting som handler om

hva ser du i sammenheng og hva gjør du ikke.

Men jeg har egentlig lyst til å,

nå skal jeg ta snøret litt inn og komme tilbake til

et poeng som jeg hadde lyst til å gjøre.

Det hadde å gjøre med hvilket,

dette med at staten er så stor,

og jeg hadde lyst til å gripe fatt i det elementet

at hva er det staten eier?

Og som nevnt, hvis du bare søker på nettet

hva eier staten, så vil du få opp en liste

fordelt på departementer over hva de eier.

Og hvis jeg bare går inn på for eksempel

leigensdepartementet der, så en av grunnen,

så eier staten 12% av Akastor.

Akersolutions, som er i Røkke-systemet,

6%! Oi, det solgte seg den i.

Det var det alltid stort,

det hadde jo å gjøre med den god gamle avtalen

som Røkke gjorde med staten

og tjente seg skikkelig feit på.

Vi har andre typer selskaper som staten eier,

for eksempel Argentum Fondsinvesteringer,

og en av grunnen finner staten ut

at de skal ha et oppstartsfond,

som om ikke markedet kan klare det på egen hånd.

Alle vet at staten eier en stor andel i DNB.

Eksportfinans, 15%.

Eksportfinans har jo ikke noen offisielle roller lenger.

Equinor, 67%.

Her får du en lang rekke,

og jeg synes det er betymelig å spørre

hva folk er det staten driver om,

og eier den typen selskaper,

særlig de selskapene som omsettes på Oslo Børs.

Disse burde jo være tilgjengelige for befolkningen

å kunne investere i.

Og ikke bare det,

men du har også disse særegne investeringsselskapene,

hvor staten har funnet ut at de skal holde på

med enten å fonde oppstartsselskaper,

eller grønne selskaper,

eller selskaper i Uland,

eller hva det nå skal være.

Det synes jeg er en uting.

Nysnø og så videre.

Det hadde vært så lett å klatre på

indeksen for økonomisk fri,

bare bare å selge unna disse tingene.

Nysnø og Innovasjon Norge

er jo, hvis du er politiker

og skal kaste bort penger,

så er dette utmerkede måter å gjøre det på.

Fordi av en eller annen grunn så er,

jeg vet ikke,

en eller annen tre-fjerdedel av norske velgere

synes at dette er en kjempegod idé,

at staten skal drive investeringsvirksomhet.

Altså, ta terrakommunekonseptet opp

på nasjonalt nivå,

og la oss bare ta det derfra.

Men la oss bare,

rett og slett,

la oss si det sånn,

hvorfor er det en dårlig idé?

Det har jo mer enn noe annet å gjøre med,

at hvis staten gjør en investering,

og de tar på penger,

så kaster de på nye penger.

Mens hvis det er private investerere

som gjør investeringer,

så går det i konk.

Jeg hadde en kollega på et tidspunkt,

som var en veldig, veldig smart dame.

Hun var aktiv i feministiske initiativ.

Jeg sier dette med all mulig respekt

og beundring, for hun var genuint smart.

Men hun kom inn med et litt annet utgangspunkt

enn meg.

Hun kom inn med en idé om,

fordi siden jeg jobber på et offentlig sykehus,

og hun kom inn der,

så kom hun inn med en sånn entusiasme

for offentlig sykehus,

at dette er det beste siden sliced bread.

Dette er helt perfekt,

dette er det staten bør drive med.

Så svarte jeg som den Liberalistene jeg er,

at ja.

Så hadde vi mange morsomme diskusjoner

på lunsjerommet.

Hun var der et år,

og da hun sluttet etter et år

og var ferdig med å jobbe på sykehus,

så var hun romslig nok i sitt hjerte

til å komme inn til meg

og si du hadde helt rett.

Dette er ikke noe vitsig.

Og årsaken til det er

den helt banale mekanismen

som Arne har snakket om mange ganger,

kreativ destruksjon.

Problemet på,

og dette er et offentlig sykehus med,

ja, hvis man skal ta i,

så er det fort 30 000 ansatte

hvis du skal telle litt bruttotal.

Det betyr at du har

kanskje 13, 14, 15 hundre

organisasjonsenhetter

med hver sin leder

og hvert sitt lille oppdrag

inne i den store maskineriet.

Og hvis du ikke fungerer,

så blir du kastet penger etter.

Og hvis du fungerer,

så tjener du ingenting på det.

Og så ender du opp med et system

der alle nikkedukene

og ja-menneskene

blir dyttet oppover i systemet,

og alle de som ser

at de skal skape noe mer

og noe annet

og prøve nye ting og sånn,

skjønner at dette er ikke sted å være,

så de forsvinner ut

og de selv sorterer seg.

Da har jeg et spørsmål.

Er hun fremdeles en del

av Feministisk Initiativ?

Du har sikkert listet

til Feministisk Initiativ

sånn innimellom,

bare for å se om hun fortsatt

var i Tilo,

og det var hun ikke.

Det er jeg.

Men interessant

å ha et sånn praktisk eksperiment

på temaet,

fordi at det er veldig mye

hva skal man si,

økonomisk teori

eller bare sånn ideer

om hva mitt ideologiske,

politiske ståsted står for,

og så glemmer man litt

å avstemme med virkeligheten,

fordi det er veldig lett

å få en sånn bekreftelses-bias-greie,

og det gjelder åpenbart oss også,

fordi jeg mener sånn

frie markeder er alltid best,

og så er det faktisk ikke alltid

at det har de beste resultatene

for de menneskene

som blir rammet av det.

Det er nyanser,

og det er poenger,

og det er tilstøtende fakta

som kanskje modifiserer bildet,

og så videre.

Så også for aktive

i feministisk initiativ,

eller med mer sånn

sosialistisk utsyn på det,

at når du ser i praksis

at kreativ destruksjon

er faktisk nødvendig,

hvis du er et ærlig menneske,

så ender du opp med å si

at ja, kanskje faktisk.

Ikke sant?

Sånn dagligvarebutikkene

bør ikke være drevet av staten,

for da får vi ikke mat.

Jeg må bare legge til,

så av og til har jeg hatt moro av

å lage en liten liste

over de ti viktigste tingene

jeg lærte på handelseskolen.

Og da pustet nok

så var veldig mange av dem

veldig enkle lærdommer,

og mange av dem lærte jeg veldig fort

på det studiet,

og ett av dem,

det var liksom sånn,

og jeg er en gubbe,

jeg gikk jo der da muren fortsatt sto.

Jeg begynte i hvert fall der da.

Og jeg husker jeg ble overrasket

over en foreleser som sa det liksom,

den største fordelen

en vestlig markedsøkonomi har

over en sovjet-type planøkonomi,

det er konkursmekanismen.

Det er at du får frigjort

uproduktive ressurser til økonomien,

og det er det kreativ destruksjon handler om.

Har du noen synspunkt på

konkurssystemet i Kina?

Det har jeg egentlig ikke,

bortsett fra at

jeg har egentlig litt tro på at

disse kineserne,

de kommer nok å få

øyden på det etter hvert.

Kanskje.

Det er faktisk interessant,

Kina har ingen konkursmekanisme.

Det er ikke mulig å gå konkurs i Kina,

hvilket betyr at du hefter

ubegrenset for

den risikoen du tar personlig.

Så jeg så et intervju en gang

med en fyr som,

det han drev var en sånn

mellomhandel-business,

hvor han hadde et svært lager

som tok imot og mellomlagret kull.

Det var et svært lager,

og det var masse kull, og det var mye kapital inn i bildet.

Og så en dag

finner kommunistpartiet ut at prisen på kull

er for høy. Og så vet de

at prisen på kull er nå det halve av hva det var i går.

Det er jo et problem

for vår venn, fordi han

har jævla mye kull på lager

og har lagt ut de pengene, og han tjener

en liten margin på det, men det er jo ikke i nærheten av kapital

innsatsen som kreves for å fylle opp

lageret. Når prisen på det halveres,

så går han konkurs i løpet av en uke.

Og når du går konkurs i Kina, så

hefter du privat for det, så du er jo da

en samfunnsparasitt,

som ikke skal

for eksempel kunne fly

innenlands, fordi de har et sånt

sosialkreditsystem.

Og han fortalte

i dette intervjuet at han

tusler rundt i en eller annen stor by

i Kina, og så er det sånne billboards,

litt sånn som Times Square i New York, ikke sant?

Og så ser han plutselig

bildet av seg selv på det der

billboardet i byen

med en sånn tekst under

«Vil du bli som denne mannen?»

Ikke fordi han er jo nå da

straffedømt og kriminell og

outcast og alt mulig.

Han går i denne byen og skjønner at

livet er over, ikke sant? Det økonomiske

livet i Kina er over.

Kan ikke fly, har

bunnløs gjeld for resten av livet,

fordi en politisk beslutning.

Og det dette intervjuet handlet om

var jo egentlig den svarte økonomien i Kina.

Fordi det er nå etter hvert ganske mange

mennesker som er i en lignende situasjon

på et eller annet vis. Enten de har vært narkomaner

eller de har gått konkurs

eller hva det er for noe. Så det er jo da et sånt

samarbeidsnettverk der man snakker sammen på

sosiale medier, fortrinnsvis

krypterte vil jeg tro, bruker Signal, ikke

Facebook.

Hvor du da har

en sånn parallelløkonomi der disse menneskene

det er jo agorisme i praksis, faktisk.

Hmm, ja,

det stemmer da.

Interessant perspektiv, ja.

Fordi du ser da at du får

en så stor, en kritisk

andel av samfunnet som blir utstøtt.

Og så begynner du bare å lage

din egen nettverk og agere

utenfor statens rammer.

Og så er det handel og fly

og transport og alt mulig rart

kan du da gjøre gjennom dette nettverket i stedet for gjennom det

offisielle. Og jeg lurer på om

dette er kjimen til kommunistpartiet

i Kinas undergang.

For å rette fokuset

tilbake igjen,

vi kjenner oss sikkert

alle til at

kinesiske dissidenter som

er politiske flyktninger i Norge

reagerer veldig mye på for eksempel

overvåkningskamera som står rundt omkring.

Fordi at i Kina så brukes disse

kameraene egentlig til å fôre

dette systemet.

Men, legg merke til,

at Fremskrittspartiet

er ute og vil

drive med

KI-orientert ansiktsgjenkjenning

på grensen. Arbeiderpartiet

er selvfølgelig ute og sier at ja, det var en kjempeidé.

Trond,

kan du fortelle meg hvorfor jeg ikke er overrasket

over at Fremskrittspartiet

går inn for dette?

Nei.

Nei, det kan du ikke.

Det er helt umulig å være overrasket

over det, fordi det er et

sosialdemokratisk storstatsparti

som holdt de andre partiene på Stortinget.

Hvis du går og stemmer på dem, så er det du sier til systemet

er, jeg vil ha mer sosialdemokrati.

Vær så snill.

Gi meg mer sosialdemokrati. Bare ikke gjør det.

Ok, vi

må kanskje ta dette videre.

Vi har jo noen sånne notater her.

Jeg har en overskrift som sier avfallshåndtering.

Mye tull.

Det stemmer. Alle har jo sikkert sett

disse søppelbilene som kjører rundt

hvor det står verditransport.

Det er jo helt

åpenbart sant. Det er jo fullt

av verdier, fordi det er så mye energi

og så mye gjenvinningspotensial.

Og her, Jesusbarnet

smiler når de bilene kjører rundt.

Det tror jeg faktisk at det er

stort potensial her, men

hvor flinke er kommunen

faktisk til å utnytte

disse verdiene? La meg gjette.

Ikke? Nei, det viser seg at

i praksis så er

det lite som faktisk gjenvinnes.

Dere har jo sikkert

hørt historien om

når man lager

drivstoff av matavfall

så ender veldig mye av dette med

å bli faklet. Når det gjelder

plastresirkuleringen

så er det veldig mye av plasten

som faktisk ikke kan resirkuleres.

Og dermed så

ødelegger det veldig mye av denne resirkuleringsekonomien

som ligger

til grunn for denne

sorteringsideologien.

Jeg tror faktisk

jeg skal dra en liten anekdote.

Altså, for mange

heringsår siden så jobbet

jeg for Norges Bank og Oljefonden i New York

og der

husker jeg leste New York Times

hvor det dukket opp en veldig interessant historie.

Det aller første jeg merket det var at

på T-banestasjonen

dukket opp sorteringsspann

for

ulike typer avfall

som selvfølgelig

virket progressivt og veldig fint.

Men så var det en

som hadde

en annen

passasjer

på T-banen

han la merke til at søppelmennene

de blandet alt søppel

sammen igjen etter at folk hadde sortert.

Og så New York Times, de hadde

kontaktet søppelhåndteringsselskapet

og spurte hvordan

kan dette ha seg?

Hvorpå søppelhåndteringsselskapet

forklarte at jo,

dette var mest av pedagogiske hensyn

sorteringen skjer egentlig på

søppelhåndteringsplassen

så det folk gjør, det var egentlig ikke

noe meningsfylt.

Da må jeg få lov til å fortelle om min

onkel som jeg setter veldig pris på

han er jo etter hvert en gammel mann

men han bodde i Moss

en kul onkel

ja, jagersliver og alt mulig rart

liksom min kuleste onkel.

Men

besøkte oss han i Moss

og så begynte han å snakke politikk på 90-tallet

det var om søppelsortering

Fordi den der jævla kommunen

i Moss hadde pålagt om å sortere søppelet

og så hadde det kommet ut en artikel

i Moss-avisen om at de blandet alt sammen

igjen etterpå.

Og ikke faen om han skulle sortere søppel

resten av livet, når disse

svinene misbrukte tilliten

de hadde på den måten.

Og jeg mener, i en tidligere episode

så har vi vært inne på den der klima

fanatismegreiene

at du går inn for sånn meningsløse

tiltak nesten bare for å

pryle folk

bare for at du tar folk for idioter

ja, og du skal bare oppdra dem

de skal leve i ditt verdensbild

og ikke sitt eget

Det som har vært argumentet

i Norge

til dagstatus er ikke dette her

systemet her, det har ingen lønnsomhet

på noe som helst nivå

Argumentet har vært veldig enkelt

Vi bygger systemet

og så skal det bli lønnsomt

en gang i fremtiden, vi vet ikke nå

Det er litt sånn som havvind

Det er samme teorien

Det er en fin gjeng

Men det har vært teorien

Jeg har jo drivet transport i en del år

så jeg har jo vært inne og sett på

hvordan det fungerer

og jeg vet ikke helt

jeg har lastet

avfall, det som kalles

restavfall

og det er hvor mye

restavfall

underforstått altavfallet

Ja, jeg skulle jo tro det

men det er veldig mye sordering

og så går dette på biler fra alle

mulige steder, det er jo hele Norge

og så går det til forskjellige

forbrenningsstasjoner som skal

lage fjernvarme

og en av de mest fantastiske tingene

er at de fleste steder

så ligger dette her ute under åpen himmel

og det er veldig mye papp og papir

og det er veldig mye forskjellig

i dette avfallet, så dette suger jo til seg

alt som er av nedbør

men

det tørker ikke noe sorda kommer

fordi du får bare på en måte et lokk

og så samles all fuktighet

over tid