Velkommen til Sidelinja-podcasten, denne gang en temaepisode om skole og skoleverket.

I dag med fantastisk spesialgjest, Bent-Johan Mosfjell.

Hei Vegard.

Velkommen Bent-Johan, hyggelig å ha deg med her.

Takk for det.

Du har jo vært lærer i mange år, både i offentlige skoler og privat.

Det har jeg. Jeg har jobbet som lærer siden 2008 og trivet veldig godt med det.

Og akkurat har tatt litt videreutdanning også.

Jeg tar videreutdanning hvert år på statens regning, som mange andre lærere gjør.

Jeg vet ikke om det er så nyttig, men det er i hvert fall fint for meg.

Ja, men da kan du mye.

Når man har vært lærer i mange år og interessert i politikk og samfunn og sånt,

så tenker man jo mye på hvordan skolen skal være.

Jeg har skrevet en del om det på Liberaleren og en del er redaktør,

og har tenkt masse på det som lærer.

Ja, for det var en litt dårlig introduksjon å ikke nevne at du var redaktør for Liberaleren.

Det går bra.

Du har skrevet her i 25 år og vel så det.

Det stemmer.

Og du har vel vært litt sånn edderkopp i liberalistbevegelsen i Norge i like mange år,

og kanskje enda litt flere?

Jeg er vel en typisk ildsjel og idealist som har vært aktiv mye siden begynnelsen av 1990-tallet,

og brenner for frihet og rettferdighet.

Så og så for elevene.

Ja, spesielt for unge mennesker.

Det hender at man kan bli sur på gamle grinebitere som man ikke har så mye sympati for,

men unge mennesker med livet foran seg fortjener det beste,

og da er det litt tragisk hvordan skoleverket er innrettet.

Ja.

Jeg har forsøkt å forberede meg litt til denne episoden

og kikket inn på utdanningsdirektoratets nettsider,

og så stod det der litt til min overraskelse at

det første tallet jeg merket til var at antallet nye skoler,

av alle nye skoler som er satte opp de siste ti årene,

litt over halvparten var private faktisk.

Da snakker vi om grunnskolen.

Likefull nedgang i antall skoler har sunket mye de samme ti årene,

altså skolene blir større og færre og lengre imellom,

men det er da mange skoler som legges ned,

90 prosent av de som legges ned er offentlige,

og så settes det opp en del nye skoler,

men ikke på hvor langt den er like mange,

men av de nye som settes opp har altså over halvparten vært private.

Men dette har endret seg de siste par årene,

og i fjor, 2023, så var 3 av 16 nye skoler private.

Ja, og det er regjeringsskiften med venstre-orientert regjering

som har ført til det,

og jeg har ikke noe særlig overord for høyresiden for å si det sånn,

men de pleier å være litt bedre enn Arbeiderpartiet,

Senterpartiet og SV når det gjelder skoler.

Det vil si når det gjelder tilgangen til at private

også skal få lov til å drive litt private skoler.

Ja, sånn som jeg leste tallene,

så har da andelen av private skoler i antall skoler

har da gått fra 7 prosent til 10 prosent på disse ti årene,

og andelen elever fra 3 prosent til 5 prosent på private skoler.

Og det impliserer jo naturligvis at private skoler er

røflig halvparten så store som de offentlige.

Det er ikke overraskende.

Skoler handler jo mye om oppbevaring av barn,

og det er billigere å oppbevare folk i store rom

enn i små rom.

Store institusjoner enn små institusjoner,

og for å spare penger, så plasserer offentlige skoler

der barna er billigst mulig.

Så for å stille deg et flerarmet spørsmål,

hvorfor velger noen foreldre å oppbevare barna sine

på private skoler?

Hvorfor gjør ikke flere det?

Jeg tror det er mange grunner.

En er at det er langt på ikke sosialt akseptert

å velge seg vekk fra det dårlige alternativet.

Mange har en sånn god følelse for enhetsskolen.

Dessuten så er det rett og slett slik at

man kan ikke velge helt fritt, rett og slett.

Det er ikke plass på private skoler.

Du vet ikke helt hva du får.

Det er mange forskjellige typer.

Og det er jo ikke sånn at en skole passer for alle.

Så mange tror vel at standardoffentlige skoler

er bedre enn private.

For private skoler må enten være på et religiøst grunnlag.

Det er ikke alle som vil ha en humanistisk

eller en kristenskole.

Eller må være på et spesialpedagogikk.

Montessori er kanskje bra,

men Steinerpedagogikken er jo ...

Det er jo litt rare ting derfor det er sånn.

For å si det litt forsiktig.

At man skal drive og ...

Jeg skal ikke si noe om det.

Så man velger ofte den standardveien.

Den er på å betale noe.

Det er det nabene gjør, og så videre.

Så derfor er det jo de som trives minst i offentlig skole,

som rømmer vekk langt på vei.

Og de som har ressurser ikke nok til å velge noe annet.

For eksempel er det mange som ansatte i skolen,

ansatte i utdanningsstudentene, UD'er,

barna, politikere, og så videre.

De velger seg vekk fra offentlig skole,

for de vet jo hvor dårlig skolen er.

I motsettning til den jævlende mannen og kvinnen.

Litt sånn som Støre velger seg private helsetjenester

når han trenger det.

Altså, man kan ha prinsipper så mye man vil,

men man liker sine egne barn best.

Og da gjør man det.

Man finner alltid en eller annen unnskyldning

for at man gjør som man gjør.

Men de fleste havner det som er enklest.

Det går vennene til barna dine.

De leger med i barnehagen.

Det er det de går sammen med.

Og det er en kostnad ved å velge seg bort fra det

og over til en skole som ikke er lengre unna,

spesielt når man er i barneskole- eller ungdomsskolealder.

Så det skal litt til for å gjøre det.

Så enten at man virkelig ønsker seg en annen plass,

eller man virkelig ønsker seg vekk.

Men nå sitter vi og har en prat om skoleverk og sånn.

Hvis du og jeg fikk det for oss at

nå vil vi starte en ordentlig skole,

fordi de andre skolene ikke holder mål.

Hvor lett er det for oss å komme i gang med det?

Hva må til med reglene?

Nei, altså, du vil sannsynligvis bli alkoholiker

på grunn av regelverket,

og jeg vil sannsynligvis vurdere å drepe meg selv

på grunn av hvordan det er.

Det er helt forferdelig komplisert å gjøre dette her.

Altså, den skolen jeg jobber på,

vi brukte fem år på å bli godkjent.

De måtte pantsette huset sitt, de som eier den,

og hadde ingen garantier for det.

Så det er svært vanskelig å gjøre det,

og det er enormt mye byråkrati.

Du er liksom avhengig av forholdet til,

hva skal jeg si, offentlige godkjenninger

på alt mulig rart.

For eksempel så, hvis du vil ha læreplaner

som er annerledes, så må du søke

departementet om det,

eller nei, eller UD,

eller jeg husker ikke om det er UD eller det,

departementet om det,

og så har de et års behandlingstid,

og det betyr ikke at saksplanerne

vennligvis er kompetente.

For eksempel vet jeg at vår skole

fikk nei på formuleringer,

med grunn til at det ikke kunne fungere,

men akkurat de formuleringene

var jo direkte avskrift av det

som stod i offentlige læreplaner.

Så det er masse vanskeligheter på det.

For eksempel hvis man mener at man driver

et valgfag eller et eller annet sånt,

og tenker, nå har vi jobbet med det lenge,

og nå tror vi vi kan forbedre det sånn,

så må man sende det inn til en eller annen

byråkrat som ikke kan om det,

og ikke vet forstandskunnskap,

og får det godkjent.

Så det er masse sånt.

I tillegg så er det masse regelverk

for hvor man skal rapportere inn.

Første oktober,

vi spiller inn dette her dagen før første oktober,

er det sånn deadline for rapportering

av diverse.

Som min sjef har satt ord til denne uka,

er det en dagvis å plotta inn ting

i et eller annet byråkrati.

For privatskoler, vi har ikke lov til

å gi én time samfunnslag for lite

i løpet av tre år på ungdomsskole.

Vi har ikke lov til å gi én time for mye.

Så regnskapene må liksom gå opp,

og jeg vet,

jeg er ganske kompetent som lærer,

jeg vet at jeg aldri kunne drive en privatskole,

på grunn av at jeg takler ikke

det byråkratihelvete som kreves for det.

Så det holder ikke å få inn penger fra elever,

det holder ikke å gi god undervisning.

Det må man gjøre masse aldri i tillegg.

Men jeg kjenner jo på kroppen

det ubehaget du beskriver.

Jeg skjønner at jeg ikke skal drive skole,

men jeg går jo utifra at de som har

satt opp denne skolen,

og rektor, og eier, og direktører,

og hva det nå er dere har,

de må jo være ganske rike nå,

som de har fått drive privatskole,

og liksom skumme fløten i årevis.

De har ikke rike del, da.

De kjenner omtrent som rektor og daglig leder

i en vanlig off-utløssskole.

Og det skyldes jo det at man har ikke lov

til å ta ut profit.

Så vår skole, for å ta den som eksempel,

nå prater vi ganske fritt,

så alt det sier vi,

da har vi jo ikke med denne skolen å gjøre,

men vi tar for eksempel inn

elever kun hver tre år.

Det er sånn et triks vi gjør.

Jeg har kun et årstrinn av gangen,

som er lov,

men det betyr at to av tre årganger

ikke får inn noen elever.

Er du født i feil år, så kommer du ikke inn.

Så vi får stadig spørsmål om,

kan dere opprette en skole eller to til?

Men siden man ikke får lov

å tjene mer penger på det,

så har man ingen insentiver til å gjøre det.

Det eneste er risikoer ved å måtte

risikoer ved å måtte pantsette enda mer av huset sitt,

og risikoer å jobbe mer

uten å kunne ta ut mer penger på grunn av det.

Så man har ingen insentiver til å starte nye skoler.

Det er noen av sånne bedrifter som gjør det

ved å trikse og mikse litt med hvordan man gjør det,

men hvis du skal drive på en ryddig grei måte,

så er det ikke mulig å ha stordriftsfordeler,

så man kan ikke bare utvide.

Hvis man laver noe som er bra for 60 elever,

så kan man ikke gjøre det 10 ganger,

for det er ingen grunn til det.

Nei, og dere har, hvis jeg har forstått det rett,

ikke lov til å legge dere opp kapital heller.

Det er ikke sånn at du liksom kan starte en skole

uten noe sånn profittmotiv,

men bare en idé om at vi har en bra skole,

så det hadde vært fint om flere fikk tilgang til det.

Så vi bygger opp litt kapital,

og så er det startkapital for den neste skolen,

og så fortsetter man sånn.

Jeg må innrømme at jeg hater sånn byråkratisystem,

så jeg kan ikke så mye om dette her.

Jeg foretrekker å ha lærere og sånt,

så jeg kan ikke alt om det.

Det jeg vet er at de har endret regelverket

siden vår skole startet i 2015,

slik at man nå kan porsjonere ting

fra et regnskapår til et annet.

Akkurat.

Da vi begynte, så kunne vi liksom ikke,

hva sa jeg, hvis vi skulle på en skoletur i mars,

så kunne vi ikke spare opp til den i september,

oktober, november, desember,

og så hadde over nyttår.

Men man har gjort noen endringer sånn,

og det gjorde den forrige regjeringen,

som gjorde at det ble litt,

altså skoleår går jo for et helt år,

mens en gang da så gikk det regnskapsår

fra frem til desember.

Ja, for jeg synes jeg husker jeg hørte noe om

at de som eide skolen da,

måtte på en måte legge ut

fordriften av skolen for skoleåret,

fordi statsstøttebiten kom i etterkant.

Det måtte jeg få gjøre da vi startet,

for da fikk vi ikke penger før vi var i gang,

og alle som starter nå vet jo av det at

det er jo en del utgifter før man får

kundene og inntektene,

og det kunne man ikke husket til, for eksempel.

Men jeg husker ikke dette her,

ni år siden også,

så jeg husker ikke detaljene på dette her,

i den grad vi prater om det.

Men sjelve poenget er at

det å lage en god skole

kompliseres ved at man må forholde seg til

et offentlig byråkrati,

og offentlig regelverk,

som sider med pengebingen,

og sider med pisken når det gjelder regelverk.

Så du kan ikke gjøre slik som du måtte ønske

når det gjelder innhold i skolen,

eller når det gjelder hvordan man legger det opp.

Men det er jo et poeng der,

det er en offentlig finansiering av skolen,

selv om skolen er privat.

Hva er mekanismene der, hvordan fungerer det?

Alle tror at privatskoler

har mer penger enn offentlig skole.

Det er sånn typisk hver gang man diskuterer

med lærere på nett,

så kommer det opp at dere er så rike og så videre.

Nå er det to typer av privatskoler.

Det som før het friskolen,

jeg vet ikke hva det heter nå,

det var det som jeg jobber i,

og så er det helt private.

Helt private som er sånn,

ja, her kan kongen gå,

og hans barn, og alle de rikingene,

de kan stort sett gjøre som de vil.

Så man har et system som gjør at

de virkelig rike kan komme seg under.

De friskolene, derimot,

må forholde seg til offentlige læreplaner,

offentlige regelverk,

og mottar 85 prosent av offentlig støtte.

Så kan man fylle opp de resterende 15 prosent

med skolepenger,

det vil si ca. 30 000 i år eller sånn.

Jeg husker ikke nøyaktig beløp på det.

Det betyr at man uansett har mindre penger

enn offentlig skole,

og likevel klarer man seg greit.

Hvordan gjør man det?

Alle sier at vi har dårligere råd,

eller at privatskoler tjener mer penger enn offentlig,

og at det er derfor man gjør det bra.

Jeg husker en tråd på Facebook,

der en klaket over det,

og så neste setning,

så klaket han over hvor dårlig naturfagsrom

hans skole hadde,

i motsettning til den rike privatskolen.

Vår skole har ikke naturfagsrom.

Vi har ikke kunst- og håndverkssal, sløydssal.

Man har gjort noe valg

når man laver en friskole,

og da velger man vekk noe,

og så prioriterer man andre ting.

Så privatskoler har 85 prosent,

og så kan vi fylle opp med de restene 5 prosentene.

Ja, og du kan fylle opp med inntil

de siste 15 prosentene?

Inntil de siste.

Da vi begynte skolen,

så hadde vi null der,

for man tørte ikke å ...

Man trengte å være avhengig av kunder for å si det sånn.

Hvis jeg forstår det rett,

så er det ikke opp på 15 prosent enda?

Jeg tror vår skole ligger litt under,

så har vi noen tvillingtillegg og litt så forskjellige,

og så har vi et opplegg som gjør at

vi trekker fra hvis de har rutekort,

vi kan reise rundt på turer og sånn.

Så man gjør en del sånne tilpassninger.

Så det man gjør er at man trenger noen penger,

og så ...

Målet er jo å lage en best mulig skole for elevene,

ikke drive en profitmaksimerende bedrift.

Så vi nevnte dette med offentlig finansieringsgrad

ved 85 prosent,

og det gjør at du da er bunnet opp til det offentlige regelverket.

Er det slik at de helt private betaleselskolene

kan gjøre som de vil,

eller er de bunnet opp på samme måte på noen vis?

Nå spør du godt ...

Her kan det være at jeg sier noe feil,

men jeg tror det er noe sånn at ...

I Norge har vi ikke skoleplikt,

så du har ikke noe plikt til å gå på skole,

men du har en oppleggsplikt på en eller annen måte,

som mulig de må produsere noen resultater,

noen eksamer eller et eller annet sånt,

men i ukens fall kan du gjøre som du vil,

for du kan sleppe unna å gå på skole,

og det betyr at en privatskole

kan da være et alternativ til skole,

så man kan sannsynlig komme unna der.

Men så må man jo dokumentere at man gjør noe.

Mulig IB-skolerne er et eksempel på dette,

eller tyske skoler, eller franske skoler,

som kan fungere på en sånn måte, for eksempel.

Men det er ikke så mange rike,

så det er ikke så mye av dette.

Nei, jeg har jo plukket opp ...

Jeg følger sånne seilmiljøer,

og der er det en del som drar på jordomseiling

med ungene, ikke sant?

Som en sånn ...

Kanskje en del almindels,

eller en livslang drøm for foreldrene,

hva det er for noe.

Og da fremstår det jo relativt uproblematisk

at man oppfyller denne opplæringsplikten,

og da er mitt inntrykk at det du får

er en sånn, håper å si,

en utsending fra departementet

som skal følge opp barnet,

at de får en forsvarlig grunnskole

fra foreldrene.

Ja, altså det finnes jo folk som tar friheter,

og vi har hatt elever som har gjort det

et par ganger, både i privat og offentlig skole,

tatt en fri år og reist litt jorda rundt.

Og det har vært veldig fint, det.

For å si det sånn, du lærer ganske mye

ved å reise rundt jorda,

som du kanskje har like mye nytte av

som å sidde i et klasserom og se i veggen

og ikke føle deg helt hjemme.

Ja, fordi det du sier nå er at man

er ikke nødvendigvis tapt bak en vogn

for resten av livet,

om man ikke lærer akkurat det samme

som alle de andre elevene i grunnskolen.

Men man lærer jo ikke så mye i grunnskolen,

ærlig talt.

Du har jo sett TV-programmer kanskje,

er du smartere enn femteklassing,

og det viser seg at selv kunnskapsminister

og sånn, gjør det ikke klare spørsmål

for femteklasse.

Så det man gjør i skolen,

er at man gjennomgår ting,

har en detaljprøve ofte på dette,

og så glemmer man det igjen.

Så hvis man tog en test når man var 20 år,

med utvalgte spørsmål,

fra alt man har lært i alle fag,

fra førsteklasse i grunnskolen,

med kunnskaper om det du ler,

publer om norsk konghistorie,

vikingtida og middelalderen og alt mulig rart,

så tror jeg det ville fått et helt interessant resultat,

for å si det sånn.

Man lærer veldig lite.

Men skolen er jo ikke et sted for å lære,

det er jo det man tror.

Man tror jo at skolen er et sted for å lære,

men det er jo ikke det som er poenget.

Det er det som man gir inntrykk av,

nå hører jeg kanskje litt konspiratorforskutter,

men man merket det jo under korona,

hvor viktig det var som en oppbevaring.

Det er jo en sentral del av skolen,

at den passer på barna,

slik at foreldrene kan jobbe,

en form for arbeidsdeling,

der man skal være til stede,

og da er det andre ting enn læring som er viktig,

for eksempel at man har det trivelige i,

at ingen er utenfor,

at man lærer riktig hver tiden,

og så videre.

Og da kan man ikke maksimere kunnskapen.

Det kunne kanskje vært en fordel med privatskoler,

det at du kunne hatt to typer av privatskoler,

eller du hadde sikkert hatt

tusen forskjellige privatskoler.

Markedet er jo sånn.

Men en skole som er oppbevaringsskoler,

og en som er læreskoler.

Så kan man ha de som virkelig vil lære mye,

og så kan man ha de som vil lære bare litt,

sånn som i den offentlige skolen i dag.

Man må jo tenke annerledes.

Altså, hvorfor tro at alt er sånn?

Skolen er ikke for å lære.

Det er ikke primæroppgaven.

Min erfaring fra skoleverket er jo bare som elev,

og høyst ufrivillig elev også etterhvert,

må jeg innrømme.

Men det er jo noen sånne ideologiske forutsetninger

for skoleverket også.

Nå drar jeg det over på enhetsskolen,

som er en kjepphest for spesielt Arbeiderpartiet

og Venstre Siden,

som har vært litt sånn mainstay i norsk skolevesen.

En liten anekdote på det.

Da jeg begynte på skolen,

altså første klasse,

så kunne jeg lese og skrive fra før.

Men siste mann i klassen kunne ikke.

Han kunne ikke det i første klasse,

han kunne ikke det i andre klasse.

Alle ventet på ham,

og alle gikk i samme klasse.

Jeg husker vi kom til utdannet sjette klasse

og inn i syvende klasse

og skulle begynne på ungdomsskole,

som var i syvende klasse den gangen.

Så var det tre parallelle klasser,

og det slo meg at det hadde jo sikkert vært lurt

om man kunne nivådele disse klassene.

Selvfølgelig noe problem med at du får en taperklasse

og en vinnerklasse og alt det der.

Men det hadde jo i hvert fall gitt et bedre rom

for et tilpasset undervisning.

Men nei, det er ikke lov,

eller var i hvert fall ikke lov.

Så alle var i samme klasserom.

Og gjennom alle disse årene

så var det ingen i de klasserommene jeg satt i

som ikke var klar over

hvem som var dårligst i klassen

og hvem som var best i klassen.

Så det var helt åpenbart,

inklusive han seriet som jeg snakker om.

Og så var jeg og denne klassekammeraten

i det heldige kullet som fikk det ideologiske prosjektet

til Gudmund Hernes i fanget

da vi skulle på videregående,

reformen 1994.

Og denne klassekompisen min

hadde tenkt å bli snekker,

og så kom Arbeiderpartiet og innførte

mat og engelsk på tømrerne også.

Og da kom en rett og slett ikke inn.

Og det er nesten den politiske saken,

kanskje fordi den traff meg tidlig,

men det var så blodig urettferdig

å gjøre noe sånt, måtte tenke mennesken.

Og det var liksom,

ikke bare forstår du at staten ikke er der

for å hjelpe de som trenger hjelp,

men de sitter jo og river teppet bort

under beina på folk.

Og min forakt for den reformen

er altså helt enorm.

Og så vet jeg tilfeldigvis

at det har gått veldig bra

med denne klassekompisen i ettertid.

Kjørte lastebil og stiftet familie,

og alt er bra.

Men alt det på tross av skolesystemet,

på tross av Gudmund Hernes,

på tross av Arbeiderpartiet.

Denne ideologiske tråden

som går gjennom skoleverket,

og når du snakker om finansieringsgraden

som da binder en på hender og føtter,

det å dra med et pensum inn

hvis du skal kvalifisere til disse offentlige pengene,

som jo, det er banalt å minne om det,

men det er jo faktisk våre egne penger.

Det er bare at det går via staten,

og da får du plutselig masse vilkår sammen med dem.

Det er noe veldig ideologisk over det,

og fra mitt ståsted noe veldig uetisk,

fordi du ender opp i disse læreplanene

som er en læreplan for alle,

alle skal gjennom den samme mølla.

Men mennesker er faktisk ulike.

Det er noe mye å ta tak i.

Først og fremst så fungerer nivådeling faktisk ganske dårlig.

Det er ikke så,

alle tror at det bare var nivådeling som fungerer,

men det er jo ikke det.

Men jeg synes det er litt trist,

for skolen skaper tapere.

Læreplanene,

vi kan la oss si litt rundt disse da,

de er ikke lavt av rørleggere.

De er ikke lavt av snekkere.

De er lavt av spesielt interesserte.

Hvis du er veldig interessert i musikk,

så laver du læreplaner i musikk,

som er ikke å høre forskjellen på country og jazz og rock,

men å komponere avancert musikk.

Hvis du er lavere læreplaner i samfunnsfag eller naturfang,

så er du interessert i ting som foregår på universitetsnivå,

så du får ekstremt avancerte ting.

Så læreplanene er ofte urealistisk avancerte,

slik at man tilpasser seg ned på det.

Så har du elever som tar dette her,

og de skal ha karakterer.

Du kan si mye pent om karakterer,

men karakterer skaper tapere.

Eller, det synliggjør at det er tapere.

Det synliggjør at hvis du har gått gjennom hele skolen

og vært dårlig hele tiden,

så er du en tapere i det systemet.

Og det er litt trist å gjøre mot unge mennesker.

Du bør ikke ha et skolesystem

der man havner i taperkategorien,

fordi man er det på grunn av det man faktisk måler det på.

Folk har utrolig mye kvaliteter.

Hvis du sitter rundt et stuebord

med 5, 6, 7, 8, 10 personer

og prater i en normalsamtale,

så vil du sannsynlig ikke gjette

hvem av disse som er gode på skolen

og hvem som ikke er det i en normalsamtale.

Selv folk som er enormt dårlige på skolen

fungerer utrolig bra i mange andre sammenhenger.

Men de tilhører godt 10 eller 13 år i et system

der de lærer seg at de ikke holder mål,

fordi de takler det ikke.

Og det er grusomt å gjøre mot mennesker.

Jeg tror at bortsett fra at det er offentlig,

så tror jeg energimene til at det er så forferdelig

er felles læreplaner.

Felles læreplaner er noe alle støtter.

Hva er felles læreplaner?

Det betyr at man bestemmer hva man skal lære,

hvilket fag man skal lære,

hvor mange timer man skal lære om det,

og masse sånn godsaker rundt det.

Det er sånn sulten politiske tanker

om hvor viktig det er med livsvisdom

og demokrati og alt sånt.

Men tanken om at alle skal lære det samme.

Vi fikk ned en slags nye læreplaner.

Før så lærte alle en ting,

og så bestemte man alle at man skulle lære en ny ting.

Så da får man ikke lenger lov til å lære det gamle.

Så alle flyttes fra en ting til den andre tingen.

Hvorfor kan ikke folk lære forskjellige ting?

Kan du ikke ha en skole uten regning,

eller uten tysk,

eller uten sløyd,

eller uten et eller annet?

Hvorfor skal alle lære matematikk?

Jeg er matematikklærer.

Jeg elsker å undervise matematikk.

Men hvis ikke det var til,

hvorfor kan du ikke heller bruke tida på noe som du får til?

Det er jo helt grunnleggende.

Jeg mener at tanken om at alle skal

ikke lære det samme, men undervise det samme,

for de lærer jo ikke det samme,

er egentlig helt obyd.

Det er akkurat som å si at voksne mennesker

skal lese de samme bøkene,

skal se de samme filmene,

de skal gå på akkurat de samme stedene,

og så videre.

Det er en helt pervers tankegang, unnskyld.

Det er mye man kan ha i nuanser om hele skolen.

Jeg er ikke sikker på alt.

Men tanken om at alle skal lære det samme,

det er skikkelig bad, bad, bad, bad.

Men det fungerte jo veldig bra

da vi alle hadde samme TV-kanal.

Da var vi jo veldig enige om ting,

og et harmonisk samfunn.

Nå vet jeg at du er ikke så interessert i fotball,

men jeg så alt av fotball og sport og sånt

på TV hele 1980-tallet,

og jeg så flere Erlend Møller Liverpool.

Jeg så flere Liverpool-kamper i 2013

enn jeg så på hele 1980-tallet.

Man fikk jo bare inngripe litt av det samme.

Folk har alltid tenkt om at fortiden var så bra.

Det var ikke noe annet som var bedre før.

Det var bedre i prosentregning,

det vet vi ganske mye om,

men det er ikke sikkert man lærte så mye

da heller på alle måter.

Et sånt legendarisk klipp fra Stortinget

på 70-tallet en gang,

da fargeteven hadde kommet,

og man hadde stortingsdebatt

for hvorvidt man skulle tilate fargeteve i Norge.

Det var flere partier vi kjenner i dag

som tok de ordet for at det var alldeles unødvendig.

Nå diskuterer man jo mobiler i skolen,

man diskuterer digitale i skolen,

og det offentlige gjør er at man tar et system,

et system for alle.

Man innfører det på alle uten å tenke over det.

Man fjerner det for alle uten å tenke på det.

Men hvorfor kan vi ikke få lov for metodefrihet?

Det er et sånt A4-premiss

som ligger til grunn for veldig mye

av det sosialdemokratiske.

Vi skulle ha en TV-kanal,

det skulle være en enhetsskole for alle.

Ideen er jo sannsynligvis å heve alle båter,

men det mangler en eller annen forståelse av

at mennesker fundamentalt sett er ganske ulike.

Mennesker er veldig ulike.

Jeg har en komrat som ikke kan så mye,

men han er utrolig god på engelske motbaresoldater

og han kan alt.

Og jeg er jo sånn.

Jeg har et dame som har prøvd å lære meg om make-up,

og det forsvinner inn der innover og ut andre,

uansett hvor interessert jeg er i hva som helst.

Så man lærer ting ulikt ut fra hva man er interessert i.

Mennesker har ulike interesser,

i tillegg til ulike kvalifikasjoner,

og tanken om at alle skal bruke tid på ting

de ikke er interessert i.

Herregud, vi ser hva som skjer

hvis du sender lærer eller politikere

på et kredelig kurs.

De holder i to minutter før de tar frem mobilen

og holder på å dø av kredsomlighet

etter en halv dag.

Men de har ikke noe mot å sende

elever på dette her.

5-3 uker i 10 år.

Det er helt sykt, altså.

Det er egentlig skamlig,

fordi du kødder med livene til folk,

og du gir dem veldig lite reelt valg utenfor,

selv om du i prinsippet kan velge annerledes

så lenge du betaler selv,

men det har du ikke råd til,

fordi jeg har dratt inn alle pengene din

i skatter og avgifter.

10 år er en lang del av livet vårt,

og nå er det viktigste vi gjør.

Jeg sa at det er mye oppvarming,

og en av de viktige delene

av min jobb som lærer,

er at jeg sørger for at elevene har det bra der.

De må gå der,

og jeg er egentlig tilgjengelig

at de skal lære masse i mine timer,

for å være litt personlig,

men det er viktig at de har det bra,

for hvis ikke du har det bra,

så lærer du ikke noe uansett, rett og slett.

Så en litt alternativ tilnemning,

hvis jeg har forstått det tyske systemet rett,

så begynner du med en mye tidligere spesialisering.

Du kan gå i en håndverksretning,

eller akademisk retning,

tidligere enn videregående.

Er det noe potensielt,

har det vært en potensiell vei å gå?

Nei.

Eller, sikkert for noen,

men det er sånn,

ok, la oss gi folk tre typer iskrem i stedet for en,

og håpe at de blir fornøyde med trikolor.

Jeg ønsker ikke det.

Jeg ønsker mye større tilpassninger.

I betydning av at folk kan velge ulike skoler,

og at skolen kan være som de vil, rett og slett.

Menneskene er så helt grunnleggende forskjellige,

at jeg tror ikke at du kan flikke litt på systemet.

Jeg tror du må kanskje gjøre noe mer radikalt med det,

og innse at, ok, kanskje ikke alle vil lære mye i skolen.

Kanskje du kan ha en,

noe banalt i kirke,

læreliteskole.

Så kan du ha en eliteskole,

også kan du ha en sjakskole,

så kan du ha en kunst- og håndverksskole,

du kan ha en matematiksskole,

du kan ha en seileskole,

du kan ha en ADHD-skole,

du kan ha en autist-skole,

du kan ha en gjennomsnittsskole,

du kan ha hva som helst.

Vi marker det i det private,

det deilige private markedet.

Så kan jo folk bare starte opp noe,

og så ser de om det kommer noe.

Så nå må jeg jo ta motposisjonen her,

og spørre,

hva hvis noen starter opp en useriøs skole,

og så har du satt i gang noe

der et klassetrinn eller noe sånt,

med elever,

får ødelagt et par tre, fire, fem år

av skolegangen sin?

Det skjer vi i dag også.

Folk lever og ødelegger ting i dag hele tiden.

Det er en del av livet.

Hva kommer ikke folk ut av norsk skole med,

av merkelige oppfatninger?

Hvor mange som tror på horoskoper,

eller vaksinemotstandere,

eller ikke skjønner evolutionsstorien i dagens skole.

Dette her klarer du ikke å garantere deg mot,

og så lenge folk har psykooppfatninger,

så vil det på en eller annen måte.

Jeg slipper for å betale for det,

jeg kan tilby deg et bedre alternativ.

Hvis jeg skal spille av det du sa nettopp,

man kan tenke seg veldig mange ulike skoletyper,

her under gjennomsnittsskole og læreliteskole,

og dagens skolesystem er vel kanskje

en kombinasjon av de to?

Dagens skole er en kombinasjon av veldig mye rart.

Dette her er et stort kompromiss,

så hvis man tenker at vi vil ha det,

og så det, og det, og det,

og da gjør man en kompromiss,

og så putter man inn alt mulig rart.

Det er stadig folk som vil ha nye ting i skolen,

det er ingen av de som vil ha ut noe,

så derfor har du fått alt for mye inn i skolen.

Du har fått alt for mye abstrakte ambisjoner

på at sånn og sånn skal det være.

Av og til skal man bare senke skuldrene litt,

og så si, dette er det vi kan få til.

Men dette kan vi få til, og dette kan vi få til,

dette kan vi få til, mye forskjellig i forskjellige måter.

Det som er litt trist er at vi kan bare sitte her

og spekulere,

men man vet ikke hva som er mulig i fremtiden.

Vi er gamle nok til å huske verden før smartphone,

før alt mulig rart av teknologi.

Vi kan sitere med før e-post og internett og sånt,

og hvis vi skulle stå der i 1985 og planlagt

hvordan kan samfunnet bli i dag,

så hadde vi ikke, vi hadde bomberfull sende.

Jeg sendte min første e-post lenge etter videregående.

Jeg sendte min i 1990.

Da var du litt tidligere ut enn meg.

Jeg begynte på universitetet da.

Men, og jeg vet fortsatt hvem jeg sendte den til,

en liberalistnerd.

Men man vet ikke hva som er mulig.

Mens i klasserommet så hadde man,

hadde ikke vi hatt smart tavlene,

så hadde man jo fortsatt hatt grønt tavle,

sånn som man hadde for 50 eller 100 år siden.

Med krit, ja.

Med krit, jeg begynte som lærer med krit.

Og vi går glipp av de mulighetene til innovasjon

som man ikke tenker på.

Kanskje man må ha billig skole.

Kanskje man må ha forskjellig skole.

Det som er ulempen er at i dagens system,

så kan man ikke velge,

så man kan ikke si noe på elever.

Så man kan ikke styre noe,

hvilke elever som kommer inn til en privatsfri skole.

Man må liksom bare ta en loddrekning

blant de som søker.

Det betyr at du kan opprette

Vegard Nøtnæs sin seilerskole,

men du kan jo risikere å få inn

halvparten av elever som er redd for vann.

Du kan ikke hindre deg å komme inn til fordel

for de som faktisk har lyst til å seile.

Så du har et system som er veldig rigid,

selv om det er privatskoler.

Så man får ikke lov til å lave noe alternativt.

Og man får ikke lov til å spesialisere seg.

Og hvis man prøver å spesialisere seg litt,

så kan man risikere å få elever

som ikke passer inn i den spesialiseringen.

Jeg tror ikke det finnes en skole som passer for alle.

Det finnes ikke den perfekte skolen.

Og man bør ikke lete etter den perfekte skolen.

Det er akkurat som å lete etter den perfekte iskremen.

Vi har forskjellige smaker.

Og det som er mekanismen her,

bare for å gjenta det,

fordi jeg tror det er litt uvant for mange

utenfor våre miljøer i hvert fall,

å tenke på denne måten.

Men det som binder opp pensum

og setter disse rammene rundt det,

er faktisk de offentlige pengene.

Skal du ha offentlige penger,

så må du følge disse reglene,

og det blir flere og flere og flere regler.

Og det blir mindre og mindre variasjon.

Mens de rike kan da sette opp sin egen skole

og gjøre som de vil.

Mer eller mindre.

Kanskje noen normerte prøver eller et eller annet,

men få mye større rom til å gjøre som du vil.

Men du, Bent, det er mange som vil innvende

at skole er for viktig til å overlate til tilfeldigheten.

Vi må ha kontroll på at alle får en ordentlig skolegang,

og at folk får en ordentlig start på livet.

Rett og slett for viktig.

Det argumentet er veldig vanlig,

og dette er sånn type som alle FBU-organisere

og folk jeg treffer sier.

De sier at privat er bedre enn offentlig,

konkurranse er bedre enn monopol.

Så derfor bør vi ha offentlig på de viktigste tingene.

Og jeg tenker helt motsatt.

Utdannelse av barn er så viktig

at vi må bruke det beste systemet for det.

Og det er det private.

Det gir en helt annen kvalitet,

en helt annen mangfold.

Jeg pleier å spille av David Friedmans innledning

til en av Free to Choose-episodene,

til hans far, Milton Friedman, om utdanning.

Og det han sier er noe sånn som at

jeg vil privatisere både postvesenet og skolen,

men hvis jeg måtte velge, så ville jeg heller

privatisere skolen enn postvesenet.

For hvis postvesenet er offentlig,

så betyr det bare at vi mister et brev over tid.

Hvis skolen er offentlig, så betyr det at

barna våre ikke lærer å lese.

Det er veldig fascinerende det der,

fordi kjøper man retorikken om at

monopol ikke er bra,

så er det veldig rart å ha det på de viktigste tingene.

Ja, jeg tenker helt motsatt.

Det er viktig å bruke det på

de essensielle tingene som skole og helsevesen,

og det er skole jeg kan noe om.

Og det har vært så tragisk

at man ikke har brukt det der,

at vi sier det med en sånn dårlig skole,

det er man lærer veldig lite.

På samme måte som det er i alt offentlig sektor.

Ganske dårlig resultat,

og sammenlignet med hva som kunne vært.

Og det som mangler hele veien

er jo dette økonomiske begrepet,

kreativ destruksjon,

at det som ikke fungerer dør.

Ja, jeg prater jo mye her om

mange innspill på hva som kan fungere og ikke fungere,

men mye av det jeg foreslår

er sannsynligvis helt håpløst.

Men det å teste det ut

i det små,

det er mye viktigere.

Det er noe av det viktigste.

Jeg tror jeg har ikke sånn sagt det,

at det private gjør like mye feil som offentlig,

men det er flinkere til å rette opp feiler.

Ting som ikke fungerer vil forsvinne,

mens i offentlig så innfører man

store prosjekter for alle,

enten det er data eller

mobil eller hva som helst,

av nye paragrafer og lovverk.

Og så utsetter man alle

barna for det, i stedet for sånne små testing

som man gjør i private, der man prøver ut

ting, endrer det fort,

noe blir ødelagt,

eller kreativ ødeleggelse betyr

det at

hvis noe

skal utkomme, så må det gamle forsvinne.

Da vi fikk biler,

så forsvant testedrossningene. Da vi fikk

mobiltelefoner, så forsvant

personsøkerne. Da vi fikk smartphone,

så forsvant de andre

mobiltelefonene og fasttelefonene.

Noe må vekk,

og i det private så forsvinner

de dårligste tingene, de tingene som folk

ikke vil ha, forsvinner.

Men i offentlig, ja, har du en

offentlig skole som gjør det dårlig, så får

det ekstra bebyrdelse, ja.

Hvis noen skulle lytte til dette og være

dypt uenige med Bent Johan, tenk da

på følgene. Er det ikke mye bedre

at Bent Johan da er lærer på

en enkelt skole og får lov til å prøve ut

ideene sine, enn at han blir

byråkrat i utdannings

direktoratet,

og får lov til å prøve ut ideene på hele

skoleverket på likt, og du sitter

der sånn og er uenig med Bent Johan, men det finnes ingen

å sammenligne med, så resultatene

er det de er, og de er per definisjon

bra, for det er de resultatene vi har.

Jeg prøver ut mye som ikke fungerer helt

perfekt, og noe som fungerer dårlig,

men jeg gjentar det ikke. Man

får muligheten til å teste ting og prøve

ting og få bedre ting og sånn,

og det kan du også i offentlig skole innenfor

ditt private klasserom, men

ikke i systemet som sånn.

Hva hadde vært en

mer realistisk

løsning på å få

flere og mer varierte skoler i Norge?

Flere privatskoler,

mer muligheter for flere

mennesker. Du har jo dette gamle forslaget til Milton

Friedman med sånne skole

vouchers, altså du får

penger i ryggsekken

i stedet for en læreplan.

Det er jo en forbedring.

I dagens samfunn får

skolene per elev sånn cirka, men