Velkommen til Sidelinja-podcasten og en høyst selektiv nyhetsrunde for uka.

Rundt bordet, Trond Sørensen, Arne Eidshagen og meg selv, Vegard Nøtnæs.

Nå har vi endelig fått 2 millioner i støtte til å utforske samisk kjønns- og seksualitetsmangfold.

Dette må jo være fremskritt.

Altså, jeg kan signere på at det er der.

Statistisk sett på min egen del, så både i Nord-Trøndelag og Finnmark, så er samiske kvinner også seksuelle på like linje med resten av Norge.

Jo, men du var jo dum som utforsket det før du fikk statsstøtte for det.

Det er det ikke mulig å selge kunnskap i etterkant.

Der har vi det jo. Her er det tydelig faktisk jobb for folk som har studert kjønnsstudier ferdig.

Ja, endelig har vi funnet ut noe å bruke de menneskene til.

Altså, her snakker vi om at i hvert fall 4-5 stykker fra Oslo Met kommer til å få jobb.

Det er jo, det må jo være en slags rekord.

Ja, hvem har sagt at det ikke er nytte i utdanning?

Jeg.

Det har du rett i.

Vet du hva, det er ikke den eneste saken hvor Kulturdepartementet og kulturminister Lubna har fått oppmerksomhet i media.

De har jo også hatt et oppdrag ute hvor de har betalt 400 000 kroner for at noen skal legge responser på en undersøkelse inn i Word og Excel.

Noe som har ført til at noen rett og slett har programmert et skript i løpet av få timer som gjør hele jobben.

Ja, 14 timer, og han heter Jan Petter. Det er grei inntjening det.

Uheldigvis har visst Kulturdepartementet trukket tilbake dette oppdraget.

Så da ble det vel ikke 400 000 for at noen fikk jobb.

Jeg tror Jan Petter må få litt kredit for å ha vært veldig selvoppofferende i dette.

Han meldte vel faktisk fra, tror jeg, at «dø, jeg tror ikke dette skal ut på anbud».

Nei, jeg tror dette var på grunn av et ganske interessant fenomen.

Dette var rett og slett satirisk arbeid.

Kan jeg dra en sånn litt drøy kortslutning nå, da?

Kjør på.

Er det lov?

Det er lov å spøke, altså, er det ikke det?

Seksualitet og det å utleve den, det gir kreativitet.

Nei, det vil ikke vi bli.

Jeg tror kanskje at fremfor å være veldig nysgjerrig på sex i Kulturdepartementet,

så burde de kanskje vurdere å praktisere det litt mer, helt fra bunn og helt opp til topp.

Det kan hende at de blir så kreative at de klarer å løse noen enkle oppgaver på en bedre måte, da.

Det er litt som med incelene, ikke sant?

Det er bedre å gå ut og gjøre det, enn å tenke for mye på det.

Kalte du akkurat Kulturdepartementet en gjeng med incels?

Det er det nå.

Ja, det tror ikke jeg på.

Men, vet dere hva?

Jeg hadde en sånn underlig oppdagelse her den dagen.

Det er jo at når man tar opp kartapplikasjonen på telefonen,

så kommer det liksom sånn «her er du»,

og så kommer det gjerne navnet på bedrifter eller organisasjoner like ved der du bor.

Så jeg fant ut at i min naboblokk,

der finnes det noe som er omtalt som en religiøs destinasjon,

som heter «Pøppegutta».

Og så må jeg si at jeg lurte jo veldig, veldig på, da,

om dette er en type fruktbarhetskultur,

som faktisk får støtte som livssynssamfunn.

Jeg tror ikke i den grad du skal markedstilpasse trossamfunnet.

Det er i hvert fall meningen.

Jeg må ha sett mange, mange tilhengere av den religionen.

Det eneste som er mer opptatt,

for menn er ekstremt opptatt av pupper,

og det finnes kun én gruppe i verden som er mer opptatt av pupper

enn det gutter er.

Og vet du hvem det er?

Det må være babyer.

Nei.

Det er jenter.

Jenter er ekstremt opptatt av å bruke sine egne pupper

og å vurdere sine egne pupper sammenlignet med alle andres pupper.

Så vi kan si at alle er veldig opptatt av pupper.

Men vet du hva?

Så opptatt av det jeg, så kom jeg til å tenke på noe annet som var rart.

Pøppegutta holder til i blokken vest for der jeg bor,

men i blokken øst for der jeg bor,

der holder faktisk et virkelig livssynssamfunn til.

Noe som jeg har overbevist meg om at faktisk får støtte som livssynssamfunn,

og det er humanistene.

Det virker som om det er et eget livssynssamfunn

for humanetikere som også kan være agnostikere

eller kristnehumanister.

Så jeg begynner å lure på,

er det kanskje litt for lukrativt å være livssynssamfunn?

Det var jo på min tid da verneplikten kom og banket på døra,

så var det jo veldig populært å filosofere over muligheten

for å sette opp et trosamfunn for å utpeke seg selv

til religiøs leder og dermed slippe verneplikten.

Og det var noen som fikk det til å prøve det,

og andre som aldri tok det praktiske steget.

Hvis jeg kunne hatt mitt eget livssynssamfunn,

og jeg kunne tilbudt pupper,

da hadde det ikke blitt mye wildere enn det.

Nei, og det skal vi gi kredit til disse gutta,

at det er markedstilpasset i hvert fall.

Men det som var ekstra lukrativt med disse trosamfunnene,

var jo at du fikk ut denne statsstøtten

hvis du klarte å bli registrert,

og det var, jeg vet ikke,

den gangen så var det noen hundrelapper per medlem.

Nå er det, er det sånn 1.600 kroner eller noe sånt?

1.600 kroner per medlem, absolutt.

Det er sånn sprøtt.

Det blir en god inntekt av det,

hvis man har organisert og rullet alt.

Sånn det er i samfunnet,

er at du får det du insentiverer,

og vi har mange trosamfunn.

Det har vi, absolutt.

Er det noen som har gjort noen telling?

Er det noen som har vært inne og sett på de tallene,

hvor mange livssyn- og trosamfunn man har

som mottar statsstøtte i Norge?

Det burde jo være et eget Excel-ark for det.

Du vet hva, det er det faktisk.

Jeg tror jeg skal prøve til neste gang

å komme opp med det Excel-arket,

fordi dette finnes offisiell statistikk på.

Jeg aner at hvis vi analyserer det og publiserer det,

så kanskje det er noen andre også som driver

og snakker om en del pengeforbruket offentlig,

som kan vurdere og ta for seg det.

Også i særdelelig sett så vil vi selvfølgelig

rapportere hvis det er noen artige trosamfunn.

Ja, men det er en ting,

men jeg bare tenker at,

jeg begynner å huske at det ble litt av leven

når den godeste sløseriombudsmannen

begynte å pirke i kultursektoren for noen år siden.

Og hvis man da begynner å pirke i livssyn

og ser på hva som mottar statsstøtte der,

da tror jeg rett og slett at det blir

full nedsmelting et eller annet sted.

Ja, det tror jeg også.

Men hvis vi tar det der litt saklig.

Også er det veldig mange politikere

som snakker om at de synes det er

for litt integrering av folk i Norge.

Og et veldig enkelt tiltak,

og faktisk billig tiltak,

for ikke å si lønnsom tiltak,

for å hjelpe integrering,

det måtte jo være å droppe

all støtte til livssynssamfunn.

Og da tenker jeg ikke bare på

hva skal jeg kalle det, minoritetsreligioner.

Jeg tenker at mange folk

at mange folk som er engasjert i kristne menigheter

at det kunne godt ha blitt

litt bedre integrert i samfunnet.

Det som kanskje har vært å nevne i sammenhengen

er jo da at noen som kikket på

sammenhengen mellom

det å ha statskirk

og ikke ha det.

Og USA er jo et kroneksempelet på å ikke ha det,

der det er et veldig sånn

tydelig grunnlovsfestet skille

mellom trosutøvelse

og drift av staten.

Men likevel er det et veldig religiøst,

og veldig mye religiøst samfunn.

Mens i Storbritannia,

eller Norge, eller Danmark,

eller steder som har denne statskirken,

så er religion på vikende front.

Og implikasjonen er jo da

at statsstøtte i seg selv bidrar til

å bare gjøre det så sterilt

og kjipt og kjedelig og

uinteressant at folk bare

vender seg av med det.

Også ideen,

veldig ofte så er tanken om at

det er liberalt.

Jeg liker kristne,

jeg liker homofile,

jeg liker hva enn.

Også tror man at man er liberal

fordi man liker.

Men det å være liberal er faktisk

å akseptere og godta

andre til tross for at du er

dypt uenig.

Det er egentlig en mye bedre

definisjon av liberal.

Her kommer da det store problemet

når man har en statskirke som i Norge.

Det er at du fikk ikke lenger lov

til å ha sin egen tro om

at det kun var mann og kvinne

som kunne gifte seg.

Også kan vi mene hva vi vil om det.

Jeg tenker at folk må få gifte seg

akkurat som de ønsker og vil.

Men vi er et så liberalt samfunn

at dere må faktisk akseptere dette.

I deres organisasjon

må dere gjennomføre.

Så er egentlig ikke det veldig liberalt

lenger. Fordi vi bør egentlig

akseptere at det finnes

en masse religiøse samfunn.

Og de organisasjonene

må forelove å ha sine regler

som de vil, så lenge de ikke bryter

noen grunnleggende rettigheter.

Og det er ikke en rettighet å komme til

ditt livssyns samfunn for for eksempel

å gifte seg. Det er ikke en rettighet.

Nei, det klarte ikke er det.

Men jeg tror som helt grunnleggende sett

å ha en statsreligion er en dårlig idé.

Å ha støtt av livssyns samfunn

er en like dårlig idé.

Det er jo en sånn generell mekanisme i dette med

statsstøtte. Et eksempel på det

er at Hans Jørgen Lysglimt

har vært i retten

denne uken.

Har han enda en gang?

Jeg vil ikke gi han oppmerksomhet,

men jeg gir deg en sjans her.

Han har vært i retten fordi han

har fått varsel fra

myndighetene om at statsstøtten

til alliansen trekkes tilbake.

Ok.

Og den trekkes tilbake for en del år bakover.

Så det er vel et millionkrav.

Og det illustrerer

et av poengene her sånn at

når du tar imot statsstøtte så må du

følge statens regler. Det er

statens regler som kan tolkes

og endres og forvaltes

og vurderes.

Og i dette tilfellet så er

grunnen til at statsstøtten trekkes inn

fra Lysglimt er at

det er bare en mann som er registrert

i partiet, men det kreves to

for å signere.

Det stemmer jo at alliansen er

et spesielt

organisert parti som bare har ett medlem.

Ett medlem, ikke sant?

Og så er jo da kravet i alle mulige

offisielle sammenhenger at det skal være to som signerer.

Og så anfører Lysglimt

på egne vegne

at han har stilt

lister til valg hvor det kreves to

signaturer og da har de akseptert han

som det Lysglimt har utpekt.

Så i en del

andre sammenhenger så har han bare utpekt

noen som signerer og så sier de ja, men ok,

dette er godt nok. Men på statsstøtten

så er det da ikke godt nok.

Og så får du da et retrospektivt

krav tilbake i tid.

Og det er jeg usikker på om

egentlig burde fly.

Jeg er jo ikke

veldig tilhenger av at

Lysglimt skal få penger fra

hverken det offentlige eller private,

men det må jo folk gjøre som de vil med privat.

Men det er et eller annet med at

jeg tror ikke at han

hadde endt opp i det problemet

og nå ble jeg konspiratorisk, jeg vet.

Men han hadde ikke endt opp i det problemet

hvis han hadde tilhørt

veldig yttre venstre.

Og dem har han jo

tross alt en hel del felles med, så han hadde kanskje appellert

det feil publikum.

Selv om min konklusjon på dette

er at støtte til

politiske partier er litt sånn som

støtte til livssynssamfunnet.

Det er en uting.

Og nesiden av det er at

ikke bare dreper du

livssynssamfunnet som da

kunne levde og utviklet seg.

Fordi du blir rammet inn

av staten, og så mister du engasjementet.

Og mister jo også en del

av partifloraen i Norge

over tid. Blant det offentlige

så blir du kvittet.

Det er ikke alltid offentlig er negativt,

det er en del ting jeg liksom,

jeg personlig,

det er godt å se forsvinnet.

Men apropos offentlig finansiert

ting,

her er et klipp fra Dagsrevyen.

I Argentina har presidentskiftet

ført til store konsekvenser

for kulturlivet.

Filmbransjen er paralysert

etter at det nasjonale filminstituttet

fikk budsjettkutt da yttrehøyrepresident

Javier Milei kom til makt.

Kunstnerne er frustrerte

og tar til gatene.

Yttrehøyre.

Yttrehøyre.

Den her kommer ganske tydelig på hva de mener om Milei

å være en yttrehøyrepresident.

Ja. Dette er vanskelig

for de. Jeg har aldri hørt de definere

noen som en yttrevenstrepresident. Det skal sies.

Ikke eventuelt

av ingen steder har man omtalt

noen som en yttrevenstrepresident

noen gang, men hver eneste gang

noen kan klistres yttrehøyre.

Altså, noe vi ikke liker.

Selv ikke Pol Pot tror jeg

noen har vært omtalt som

yttrevenstre. Det er litt karakteristisk

dette her at NRK

bruker en del merkelapper

hvor man egentlig gir uttrykk

for det at noen har

holdninger eller en ideologi

som de synes er uakseptabel.

De kommuniserer

det til sine

seere og lyttere at

dette er noe man skal ta avstand

fra. I tilfelle

av Argentina, som jeg sier for min del

at det er jo

litt rart. Her snakker vi om et land som

har vært vanskjøttet

i et århundre.

Dette er et land som har misligholdt

gjelden sin ni ganger.

Det er det man

gjerne kaller

at landet har gått kunk.

Dette gjelder tre ganger i siste

to-ti år. Så kommer det en kar

som virkelig vil rydde opp

og så skal NRK kalle ham

for ekstremist.

Er det ikke sånn at det er sprøtt?

Jeg har

mer erfaring fra

jeg husker ikke hvem det er, for det er noen år

siden, men det var en av de mer fremtredende

politikerne fra

det var vel MDG

som jeg hadde en lengre diskusjon med

og så innså han at

han sluttet å kalle meg yttre-høyre

eller høyre-ekstrem.

Han bytte bare plass på det og sa du er jo ikke

yttre-høyre eller høyre-ekstrem, men du er

ekstrem-høyre.

Ja, jeg måtte anerkjenne

for det var jo en forskjell her,

men sånn

jevnt over så prøver man på en måte bare å

bruke den yttre-høyre

og høyre-ekstrem

som en sånn merkelapp på

ting man ikke liker, og så er det egentlig

ganske farlig da.

Det som er morsomt

og det som holder oss til NRK, det er jo det at

de bruker denne betegnelsen

på veldig forskjellige

ideologiske fenomener

eller bevegelser eller personer.

Så forrige gang

de hadde et innslag

om Javier Millet

og Argentinas, hvor de

refererte til ham som

Argentinas yttre-høyre-president,

så sendte jeg ned e-post til dem

og spurte sånn, hei hår,

er ikke det litt rart at dere sier yttre-høyre

både om Alternative für

Deutschland og Javier Milei?

Er ikke det veldig forskjellige ting?

Burde du ikke i det minste forklare det?

Jeg er spennt på svaret, for å være helt ærlig.

Ja, det skal dere få høre nå.

Og da svarte NRK

Det er riktig å bruke begrep om begge.

Yttre-høyre er ikke en enkelt ideologi

med et samlebegrep

og flere ulike former for politisk

ekstremisme som anses å befinne seg

på ytterkanten av høyresiden på den politiske

venstre-høyreaksen.

Noen kjennetegn er ytterliggående nasjonalisme

slasj nazisme,

en autoritær stat,

en rasistisk og fremmedfientlig ideologi,

samt nasjonalkonservative forestillinger

om at kulturen skal være truet

av fremmede elementer. Og det som er gøy med det

er at ikke noe av dette

stemmer jo på Javier Milei.

Nei, han er faktisk null av tingene.

Han åpner opp grønsene for frihandel,

han nekter å snakke med diktatorer,

han vil løse opp statens makt

over en haug med områder i økonomien.

Han vil ikke bare ikke ha

en autoritær stat, han vil også tenke

at de ikke har en stat i det hele tatt.

Det er helt fascinerende hvordan de...

Og det som er morsomt da,

når NRK da gjør kryssklippingen

til Javier Milei,

så klipper de jo

det der hvor han uttrykker

at han hater staten.

Og det må jo være fordi

det virker bare sinnssykt

hvis du kommer fra et sånt NRK-ideologisk

ståsted, ikke sant?

Å hate staten med jo bare...

Det gir bare ikke mening.

Altså, nå er det jo andre...

Jeg innser jo at det er mindre fall her inne,

for jeg har jo ikke noen hat forhold til

staten, men jeg er bare veldig

misfornøyd med hvordan den er organisert,

og jeg er veldig misfornøyd med størrelsen på den

og hva den omfatter.

Det klippet som han pent spilte her,

det handler jo om

kulturlivet som lider fordi

de får ikke penger og statsstøtte.

Jeg leste den saken, jeg så omtalen

og så videre, og så er det sånn

det er helt null

kobling mot virkeligheten.

Fordi virkeligheten er at

jo, du kan selvfølgelig beholde

noen statsstøtte til noen kultur, men

det koster, og i Argentina

så er, altså, det det koster

det kan du egentlig regne om

til antall mennesker som dør

fordi de sulter ihjel, fordi det er

nivåen i Argentina hver dag.

Og du kan egentlig regne det, det er regnestykket

at du gjør i Norge også, hvis du sier at

bruttonasjonalprodukt

går ned, eller

nettonasjonalprodukt går ned,

det er egentlig mer viktig enn brutto,

så dør det

så og så mange mennesker per million

man fjerner, ikke sant?

Du kutter lever. I Argentina

så er de på et nivå der du

får ikke mat på bolet.

Og så er det spørsmål,

skal man prøve å løse det problemet

ved å få økonomien til å fungere?

Eller skal man subsidiere

teaterstykker? Og da, hvis folk

tenker at det er så viktig med teaterstykker

at, vet du hva, hvorfor heller

devve noen tusen, liksom, da vet du hva,

for å få jobb noe sted i

noe medier, i hvert fall ikke i NRK.

Og dette er en interessant

ting med mediedekningen av Argentina,

fordi at det er åpenbart

for enhver som setter seg inn i

Argentinas tilstand, som Arne

var inne på her i begynnelsen,

de har gått kunk

mange, mange ganger,

flere ganger i løpet av de siste ti årene.

Det er underskudd på statsbudsjettet,

det er lite penger

til alt, økende statsiel,

inflasjonen

på, hva var det for noe,

140 prosent, eller et eller annet sånt.

Det er en helt vanskjøttet

økonomi, ikke sant? Og når

konsekvensene nå kommer, fordi

Milei har tydelig

sagt at vi må rette opp

i disse problemene, og det kommer til å gjøre vondt på

kort sikt, men det kommer til å bli bra på lang sikt.

Og det å da attribuere

alle negative konsekvenser

til sittende president, som har sittet i

et år, er altså,

hvis journalistikken

er ment å skulle opplyse,

må de da innlede med å si at

her er det nok en høyerekstrem

president, og han har ødelagt kulturen

i Argentina. Det er Dagsrevyens

vinkling. Ja, stemmer.

Denne gangen var det noen som ikke fikk

den statsbudsjettet vi hadde fått før. Forrige gang var det

noen damer som likte å demonstrere

naknet. Men jeg tror

det viktigste er at det virker som om NRK

er ute av stand til å forstå

hva slags politikk Milei står for,

hva slags ideologier han representerer.

Det er utenfor deres

ramme. Absolutt, og det

svaret du fikk fra denne journalisten,

eller denne som svarte på e-posten din til

NRK, er jo illustrerende.

Fordi den er veldig lett å tilbakevise.

Vet du noe om Milei

og Argentina, så er det jo nesten

så det er litt sånn

ungdomsskolenivå på det. Ikke bare det,

men det er sånn absolutt feil.

Ja, det er helt sånn

180 grader. Det er bare hva føler jeg. 527 00:19:59,320 --> 00:20:00,620 og hva er greia.

Men det betyr jo bare at man har

denne forenklingen med en høyre-venstre-akse,

og så har man vært vant til at

alle jeg liker, liker ikke Milei,

og han er på høyre siden og langt ute

på høyre siden. Og dermed så

blir det bare en sannhet når du ikke gidder å sette deg inn i ting.

Jeg tror det vi skal

også tenke på er at

den jobben Milei har tatt

på seg her, er jo faktisk en veldig

vanskelig jobb. At man skal fikse et land

som er kjørt alvorlig

i grøfta, og så kan man si at

du kan godt peke på at

det har negative konsekvenser

for noen, altså folk som har vært vant til

å få penger fra staten. Men det er

også sånn at

det er ytterst påkrevd

å gjøre noe med denne

saken. Og det er

flere ting som,

nå vet jeg ikke om Milei kommer til å lykkes,

han har en veldig vanskelig jobb

foran seg, men det er en del ting som

peker i riktig retning.

For det første så faller inflasjonen veldig tydelig.

Og så kan du si dette med at

landet var konkurs, og så det at

de mistet valutaen sin.

Obligasjonslån utstedt av Argentina,

de handlet så

i amerikanske dollar, de handlet

så lavt som 15 cent på dollaren.

Og de er nå oppe på 60 cent per dollar.

Og det betyr at markedssektoren

sier at

vi vet ikke om Milei drar dette

i havn, men det ser, pokker ta meg,

meg mye mer positivt ut nå enn det

jeg gjorde for to år siden.

Og jeg kan ikke huske at NRK hadde

tilsvarende kritiske innslag

om peronistene som satt der fra før.

Rart, ikke sant?

Og så hvorfor

vil ikke NRK forklare denne

situasjonen? For det er

jo en veldig interessant situasjon.

Og så

Argentina var jo en stat som nesten var

en failed state, ikke sant?

Det var vel, altså ikke bare nesten,

det var nesten det, så jeg har lyst

til å invitere dere, gutter, og så kan vi reise

på en tur til Argentina

og prøve å observere litt.

Jeg har prøvd å gjøre litt research. Jeg har prøvd å få tak i

norsktalende mennesker som bor

i Argentina. Og vet du hva?

Det finnes ikke lenger, for alle har flyktet.

Det er en grunn til det. Det er et sted

du ikke vil være, det er et sted du ikke vil bo,

det er et sted som det er like god

grunn til å flykte fra, eller

komme seg vekk fra, som Gaza.

Altså litt sånn satt på spissen.

Men jeg kjenner faktisk minst

to stykker som har tenkt å flytte til

Argentina nå. Nå, ja.

Ja, altså, fordi nå er det en viss

optimisme, ikke sant? Men

det jeg tror er gjennomgående for

norske medier, de er så vant til følgende,

det er at hvis det er et problem, så

snur vi oss, og så går vi til politikerne, og så skal

de løse problemet. Og en

hver løsning, en hver

løsning fra politikere, det handler om enten

å regulere det, eller kaste penger på det.

Det er et av to. Det er ingen

ting som gjøres andre veien. Hei, Høire,

dere er ikke bedre enn de andre på det, bare

så det er sagt. Bare så det er sagt.

Det er en ting som har slått meg, som er

morsomt og nesten litt

ironisk, og det er at

selv om det virker som om nyhetsredaksjonen

i NRK ikke forstår

ideologien bak en kar som Javier

Milei, kan det virke som om kulturredaksjonen

forstår det. Jeg har nemlig sett

en episode av

den nye humor-serien

Våre Beste År, og der er det en artig

scene som er inne på

jentetoilettet på

en ungdomsskole

her i byen. Og

graffitten der, der står det

Milton Friedman,

Ayn Rand,

Maggie Thatcher, og så kommer det

til og med en

Ayn Rand-sitat

og med hjerte rundt. Så jeg tror

kulturenheten i NRK

de vil nok forstå hvor

Javier Milei kommer fra, om

en nyhetsredaksjonen ikke forstår det.

Dette må være en kjøpt produksjon.

Ja, det må det være.

Ja, vakkert. Apropos, etablert

av de som deler ut denne statsstøtten,

litt

motbakke for Jonas for tiden,

denne boka som har kommet ut

om partiet.

Den har fått mye kritikk for at den ikke er etterrettelig,

men den reflekterer jo ikke særlig godt på

hverken Arbeiderpartiets

interne struktur, eller

dette som også

lekker ut at siste valgkamp

så bestemte både Jonas

og resten av partiet seg for at det var best

å bare gjemme Jonas bort på et kontor.

Fordi det har så negativ innvirkning på...

Der er jeg

og Arbeiderpartiet ganske enig, faktisk.

Jeg kan godt tenke meg å gjemme Jonas

på et kontor, helt uten tilgang til Arbeiderpartiet

også, men... Ja, jeg har sagt i mange

år allerede at jeg ønsker han

sitte i 100 år. Ja.

Bare la, behold, altså

en oppfordring til Arbeiderpartiet,

bare behold Støre

som statsminister og som partileder

så lenge dere bare kan...

Så hvis dere beholder Jonas, så skal vi ta jobben

med å pisse på Høyre. Ja.

Fordi de fortjener begge å dø. Ja, det er en god

avtale.

Dere beholder Støre

og så skal vi pushe på for at Høire

beholder Erna.

Men også, den boken

ja, den har jo fått en god del kritikk

for at kanskje ikke alt er

helt fullstendig korrekt.

Og på en måte så er jo ikke det så

rart, ikke sant? For du snakker med folk som har

som har vært

misforuret med et eller annet, og de husker

jo selvfølgelig litt subjektivt og

alt det der. Selv er jeg bare sånn

ca. 100 sider inn i boken.

Og jeg synes mye

for seg at boken er både underholdende

og virker for meg

som en veldig saklig kommentar.

Jeg så jo på sett og vis

litt ironi at jeg

hadde bestilt i bøker og fikk i samme pakke

partiet og

Polestads oversettelse

av Bibelen. Og jeg tror i begge

tilfeller så forventer

jeg klart at teksten skal

være helt objektivt sann.

Men den skal

være sann for

mange av de mennesker

den angår.

Det finnes selvfølgelig en annen form for

objektivt sannhet, men det er ingen som kan gjennom den.

Så det blir sånn

dette er hvordan jeg oppfatter,

hvordan jeg ser det subjektivt utifra

forfatter. Og så vil det alltid

skjære seg med mange

andre som har en helt annen oppfatning og

ikke minst veldig mange som går i forsvarsposisjon.

Og de er det vel mer enn nok

akkurat nå.

Den diskusjonen går i offentligheten

handler jo om at dette er jo

en sakprosa bok utgitt på et stort norsk

forlag. Siden begge forfatterne

er journalister så er det jo en sånn

implicit forventning om at man skal

følge journalistiske standarder

og journalistisk metode og så videre.

Så er kritikken at kildene er

anonyme. Og det er mange av de som

har vært kilder som ikke kjenner seg igjen

av det de er sitert på. De har blant

annet rett og slett funnet på sitater

som et litterært virkemiddel.

Hvordan vet du at du er sitert hvis

sitatet er anonymt?

Jeg tror det som går igjen

er at de som har vært kilder

vet at de har vært kilder

og så kan de kjenne igjen de samtalene

de har vært del av eller det de eventuelt

har vært kildet til. Og så opplever

de seg ikke

rimelig gjengitt da.

Og det er vel kritikken her

og så er det veldig vanskelig å møte

eller det er vanskelig å gjøre opp en mening

om kritikken er bredtikket eller ikke

for vi vet ikke kildene.

De vet ikke hva det er. Det blir veldig vagt

hele greia. Og så er det

spørsmålet til syvende og siste er

skulle sakprosa bøker

kanskje ha en eller annen

etisk standard som de

levde opp til? Jeg er ikke sikker på om

bøker skal ha det, men kanskje sakprosa

er sin egen kategori

som bør strekke seg litt

mer mot journalistikken

typen hva som plakat.

Men det er jo ikke den siste.

Det er jo ikke første gang en typ

kalt det kulturelle innslag er

offer for å

bli kritisert sånn og hvor folk begynner

å bli fornærmet. Jeg vet ikke om har noen av dere

sett på NRK-serien «Makt» da?

Å ja, det må jo ha vært det.

Jeg finner det usannsynlig underholdende

og til dels så er jo

myten, en del av de tingene er

realiteter. Og så er det en del

av det som er dratt på litt

og forskjellige ting. Jeg må innrømme at

jeg har lært enkelte ting om det. Jeg kjente ikke til

Ninni Stoltenbergs

bakgrunn som husokkupant

til Oslo og egentlig en av de som førte

til at det ble et Blitz-hus

for eksempel. Det var nytt for meg.

Jeg har også lært at hun kalles for Tante Ninni

i Blitz-organisasjonen.

Det er et eller annet.

Jeg sitter med en følelse av at

hver gang det løftes litt på teppet her

og man viser frem litt av det som har blitt feid under,

så blir det friktelig

dårlig stemning i Arbeiderpartiet.

Jo mer sånn dynerøfting,

jo bedre er det, tenker jeg.

Men samtidig så er det reaksjonene

som kommer på alle disse

tingene som på en måte løfter litt

og vifter litt med det der

og slipper ut litt av støvet.

For meg så er det mer en bekreftelse

på at gjengivelsen er riktig

enn at her er det noen

som har gjort en dårlig jobb.

Så jeg tror jo mer det at

du skal forstå hva slags tekst dette er.

Dette er jo en tekst som

folk slipper til som kanskje

ikke har noe annet utløp

for det de har å si.

Og selvfølgelig er det mulig at mange av disse

personene husker ting litt annerledes

enn det kanskje til og med

flertallet gjør.

Men likevel så var den

opplevelsen som man har hatt

hvis man har vært i maktens

indre korridorer, den opplever jeg som

verdifull.

Det blir jo alltid et sånt spørsmål

når du har jobbet med anonyme kilder

om er de

riktig gjengjett?

Så får du en sånn problemstilling av typen

hvis noen faktisk er

gjenkjennbar, er det et

institument for dem til å kanskje si at det var ikke akkurat

det jeg sa, for det virker

ikke så bra.

Jeg kunne gjort et alternativ da.

I stedet for å skrive dette som

sakprosa, så kunne man jo

skrevet en bok

som var mer sånn, nei, dette er bare

fiksjon. – Du kunne kalt det

en roman, selvfølgelig. – Ja, jeg kunne kalt det en roman,

og det har jo skjedd før.

Det er en bok skrevet av

Torgrim Eggen,

som heter Trynefaktoren, og det er en bok

som på en måte, altså,

det er jo bare fiksjon, liksom, men problem

er at du kunne skrevet

en, i stedet for å skrive sakprosa, så kunne du gjort

en sånn bok, og så

mistenkeliggjorde du mye mer

og ved å lage roman

i den sakprosa for at det er

litt romslig, så vil det også,

og er det mulig å diskutere det.

– Men det er jo litt feikt også da, å si liksom at

voldet kan gjemme deg bak og si at det er

fiksjon når det du gjengjør egentlig er

en, ok, kanskje litt subjektiv

gjengjøvelse av virkeligheten, men er likevel

en gjengjøvelse av virkeligheten.

– Ja, men det er bare det at

generelt så er folk litt feige. – Det er jo det.

– Det kommer jo en bok her forleden

år, husker jeg ikke fra forfatteren,

en av de kjente norske kvinnelige

forfatterne som skrev, og hun skriver

om sitt eget liv, men det er romanform, ikke sant?

Og hennes tidligere ektemann skrev da

en motbok, fordi han opplevde

seg urimelig gjengitt

i den romanen

nominelt, som ble utgitt.

Og det å si det sånn, urimelig, for du

etterlater et tolkningsrom

som du egentlig aldri kan svare

på, hvis alle rundt deg aksepterer

at dette er ren fiksjon,

men også basert på ditt liv.

– Ja, og det er litt derfor jeg sier at

det å begynne å lage

for mange krav til den

sakprosann som er skrevet, det vil

i større grad føre til at folk skriver

romaner i anførselstein.

– Kanskje vi kan forestå

en ny sjanger, sosial virkelighetslitteratur?

Det tror jeg dette

kan kalles et eksempel på.

– Sosial realisme, ja.

Men forskjellen på denne boka og

tv-serien Magda,

er at Magda har denne berømte

innledningen basert på

– Dårlig ukommelse. – Dårlig ukommelse, løgner.

Så de sender et veldig

tydelig signal om at ikke alt vi

formidler her er sant.

– Det er jo

egentlig parallelt her.

Dette er jo sånn fortellingen

for hvordan folk husker det, og det

er jo ikke helt sant.

Så jeg ville egentlig vært fornøyd med om

forfatterne sa at dette var det vi ble

fortalt, og

kanskje det kan

avvike for hvordan andre husker det,

men våre folk sa

det på den måten. – Det hadde løst

ganske mange problemer, fordi at det

denne boken nå utgir seg for å være

er en ferdig historie om

partiet. – Jeg håper

bare det kommer flere bøker om arbeidspartiet.

– Det har ikke blitt bedre.

– Vi kan jo håpe det kommer en bok om Høyre også.

– Jeg tenker

2-3, det er faktisk 4.

Jeg tror Magda skal ta for seg Høyre

i neste sesong, faktisk.

Og Fremskrittspartiet.

– Hvis vi tenker mer sånn,

det er jo litt sånn at i partier

så er det litt sånn

maktkamp og knuffing, og folk blir uvenner,

og folk hater hverandre, og liksom sånn

alt er vanskelig. Jeg tror kanskje at

hvis jeg skulle gjette,

uten å kjenne til alle partier i

Norge, så jeg tenker at

med den maktposisjonen som

arbeidspartiet har representert i mange, mange

år, så er det ekstra ille

i arbeiderpartiet.

Det er mange som har den typen historier

og forteller hvor de sier at

dette var

kjipt, liksom.

Og det at du kommer ut med en bok

som forteller de historiene,

det er jo egentlig ganske interessant.

Men jeg kan jo være helt enig

i at man kan være eksplisitt

på å si at det er akkurat det denne boken er.

Nå skal jeg trekke igjen

en liten,

veldig saklig

remse. Og det begynte med at

jeg leste en artikkel i The Economist,

og den tar opp tema

hvorfor er

moderne velger i den vestlige verden så misfornøyde?

Det er jo et tema, ikke sant?

Også protestpartier for oppslutning

i forskjellige steder. Her har jeg

en vagn mistanke om at folk har fått det

de har stemt på tidligere. Det kan jo kunne.

Men

det artikkelforfatteren

i The Economist

brukte et begrep, han sier at

moderne stater er

sovende leviathaner.

For å få med alle,

leviathan er jo et begrep

som er et symbol på staten

som er hentet fra

Hobbes,

som i sin tur hentet det fra

Jobs bok, hvor leviathan

er et ondt sjømonster.

Men Hobbes bruker det som et symbol på staten.

Og det forfatteren

i The Economist

hevdet at moderne

stater er så opptatt av å

redistribuere at de faktisk

ikke er flinke til å

gi

folk gode offentlige tjenester.

Og det ga man en

interessant å ha opplevelse, for å få et

eksempel på at

moderne stater

ikke er i stand til å gi gode

offentlige tjenester. Det kom frem

i en nyhet som ble

reportert av NRK,

og de fortalte det at

luftforsvaret mangler missiler

til alle sine F-35-jagefly,

som er en som høres litt spøtt ut,

og som høres dobbelt spøtt ut.

For det første, så har de ikke

nok missiler til å

bevæpne alle flyene,

hvis man skal tro NRK. Og da

kan du stille deg et spørsmål,

hvis en alvorlig hendelse skulle opptrå,

og noen av dine missilerne ble brukt,

da ville man jo faktisk ha skutt seg tom.

Og det betyr jo