Velkommen til Sidelinja.

Denne gangen har vi trommet sammen noen folk for å snakke om et par av ukas nyhetssaker.

Demokratiet har hatt dansefest, tillitssamfunnet har fått seg noen nye knekker,

og ikke minst de stakkarslige studentene vet noe om full lønn.

Mitt navn er Trond Sørensen, med meg er Arne Eidshagen og Vegard Nøtnæs.

Vi må ha en liten prat om dette her.

Det har akkurat vært Arendalsuka,

eller også kjent som Norges mesterskap i statsstøtte.

Eller lobbying for folkevalgte.

Og en av debattene der var interessant fordi den handlet om skjult makt.

Premisset for denne debatten var jo at det er en del store aktører i samfunnet

som på en måte ikke tar del i den offentlige debatten om ting.

Men de påvirker det likevel.

Jo mindre de deltar offentlig, jo mer er sannsynligheten at de faktisk påvirker

på en skjult måte.

Og da er spørsmålet denne usynlige påvirkningen i samfunnet,

spesielt når det er mye statsstøtte, mye penger involvert.

Er det et problem? Bør man ha et lobbyregister for å holde styr på

og se disse maktinstitusjonene i kortene?

Og jeg har jo notert meg, og det er jo helt sikkert helt tilfeldig,

men de store maktpartiene, Arbeiderpartiet og Høire,

de er ikke særlig interessert i noe lobbyregister.

Ja, plutselig er det det.

Ja, det er rart.

Og så er det liksom utfordrerpartiene som Venstre og SV og sånn,

som gjerne vil ha det.

Tanker?

Nei, altså, jeg tror det aller første jeg tenker,

det er at Norge er jo et land som har en veldig stor offentlig sektor,

og så har et veldig stor statsbudsjett,

og det renner mye penger gjennom offentlige kanaler,

og det tiltrekker seg jo tilkarrere, folk som gjerne vil ha kloa i de pengene,

og dermed så åpner det jo opp for den typen skjult makt

som den debatten handler om.

Og så har man liksom vært frekke nok til å kalle arenan for dette,

for demokratiets hovedstad,

i stedet for statsstøttens høysang, eller et eller annet sånt.

Ja, ja, eller musikkollekt-forsamlingen,

eller hva man skulle kalle det.

Altså, jeg er jo skyldig å ha deltatt på Arendalsuka tidligere.

Jeg var der en tur i fjor, og jeg stod til slutt på stand,

men vi ble jo selvfølgelig invitert på noen fester med gratis mat og gratis drikke,

og der kan man liksom mingle litt, da.

Og man ser jo at det dukker jo opp,

altså det er liksom, det er politikere,

også er det politikere på høyere nivå,

også er det næringslivsmennesker,

også er det deres organisasjoner.

Det er de man finner på alle disse minglerfestene,

bortsett fra hvis man går på fyllefesten til TV2.

TV2 har sin egen mediefest,

og det er mye politikere der også, skal det sies,

men jeg er usikker på hva de selger der, det er jeg usikker på.

Hvis det er slik at samfunnet er som det er,

det deles ut mye penger via offentlige budsjetter,

og da er det kanskje ikke helt urimelig

at det er noen arenaer der disse ulike aktørene,

som, jeg kaller det, utveksler penger,

eller utvekslet tjenester, eller hva det nå er for noe,

at de faktisk møtes,

og du skaper disse nettverkene.

Hva hadde alternativet vært, da,

om jeg skal stille spørsmålene deres?

Alternativet, tror jeg, er ganske opplagt.

Alternativet ville jo vært en type markedsløsning,

eller åpne anbud.

Så det er klart at en åpen debatt

er et helt klart alternativ.

Utfordringer, som jeg ser det,

det er ikke nødvendigvis en interessant ting

å ha en offentlig debatt

for alle som skal ha penger, eller påvirke,

for å endre en lov, et cetera, et cetera.

Det finnes til og med organisasjoner man har sett

som har utarbeidet strategidokumenter

som sier, la oss unngå offentlig debatt,

la oss påvirke dette litt via bakrommene

og bakgatene,

og få endringen uten en debatt,

fordi da slipper vi også motstand.

Det er klart det er en enkel vei,

men ikke veldig demokratisk,

men samtidig kan man jo skjønne hvorfor de gjør det,

for hvis du ser på de store partiene i dag,

når man har kommet opp på et visst nivå,

så er det egentlig å sitte rolig i båten,

og hold litt kjeft.

Det er veldig sjeldent du ser Arbeiderpartiet

eller Høyre være ute og,

eller nå Høire i opposisjon,

er ute og mener så veldig mye.

Jeg tror nærmest jeg har sett Erna Solberg

uttale seg om noe som helst.

Det var en litt sånn dårlig uttalelse

i forhold til en kjedelig hendelse i Vika,

hvor det var en knivstikking.

Og så blir det støy,

og så kommer det noen fra Fri Norge

som mente noe om det,

og så begynner de å kritisere Erna,

og så er det sånn,

ja, det klokeste er å sitte rolig

og holde kjeft,

og når folk etter hvert som alle de andre

uttaler noe,

så blir det kontroversielt,

det blir bråk,

og så mister vi velgerne.

Jeg tror det er dessverre litt

som samfunnet har blitt,

at man hele tiden premieres

ved å ikke gjøre noe.

Men jeg klarte å høre helt rett i det, Trond.

Det er jo sånn at hvis du først er i en posisjon,

hvis du er den som sitter på pengesjekken,

da vil det jo være sånn at folk kommer til deg,

og de kommer med ferdig utredet saker,

sånn at du kan,

hva skal jeg si,

de kan slå mynt på din politikk,

og du kan slå stemmer på deres business.

Hvis noen lurer på hva støyen er,

så er det bare Vegard som er veldig tørst i dag.

Mangler en pils.

Det er jo egentlig to typer problemer,

som dukker opp i forbindelse med

den typen arrangementer som Arendalsuka er.

Og det ene er jo den typen,

det man har pekt på som en sånn

mellomleder-paradis.

Hvis man representerer en kommune

eller et IT-selskap,

så kan man dra til Arendalsuka,

så kan man vise seg,

så da gjør man en god jobb som mellomleder.

Men kanskje du egentlig sløser bort pengene til,

ja, om det er private bedrifter,

så er det jo så sin sak,

men om det er for eksempel en kommune

eller et offentlig foretak,

så sløser du bort folks skattepenger,

og det er et større problem.

Nå er det nok riktig nok sånn at det problemet,

selv om det er ganske håndfast,

og faktisk er et problem,

så er det nok en del mindre

enn den påvirkningen folk som virkelig har lyst

til å slå kloa i de store pengene utgjør,

og så folk som kan få gjennomslag,

vi har smuset med de store politikerne,

det er der skattepengene virkelig er.

Det verste er at disse menneskene,

de er jo ganske gamle politikere,

noen av dem kan vi jo nevne her,

Liv Signe Navarsete fra Senterpartiet for eksempel,

og hennes nærmeste samarbeidspartner

og direktør, det er jo Bård Folke Fredriksen,

han er jo Høire-mann,

selvfølgelig en Høire-mann som deler ut store summer,

det er helt naturlig.

Du casher jo i etterkant for det som politiker.

Ja, det er vel kanskje det man gjør,

nå vet jeg ikke om Fredriksen,

han er en hyggelig fyr for så vidt,

men jeg tror ikke han har vært på,

jeg tror ikke han har kommet sent

på noe storting og sånt,

han har holdt seg i bakrommet hos Høire,

men jeg tror han har en

vesentlig stor lytterkrets i bakgrunnen

av lobbymiljøet.

Men definitivt en mann som har hatt en posisjon,

som har noe å selge i denne sammenhengen.

Uten tvil.

Og helt klart en usynlig påvirker,

for en godt eller vondt.

Men da til spørsmålet om dette lobbyregistret,

ser du noe spesielt positivt eller negativt med det?

Det er jo helt åpenbart en mellomløsning,

fordi det er jo et plaster på såret

hvis du har et samfunn der veldig mye penger

går gjennom sentrale punkt og skal deles ut.

Men det fremstår jo for meg i hvert fall

som en avhjelpende mekanisme om ikke annet.

Jeg er redd for at det blir kanskje

eller naivt hvis vi tenker lobbyregister.

Jeg skal prøve å argumentere den andre siden,

eller ikke den andre siden,

men hvorfor det kanskje ikke fungerer.

Fordi folk som markeder har en tendens

til å finne veien rundt.

Og da er spørsmålet liksom,

skal vi notere alle som besøker en pub

hvor det er en politiker?

Skal vi si at det er lobbyister?

Skal vi ha dem i registeret?

Det får vi jo ikke til.

Så derfor blir det alle mulige.

Jeg tror vi ender opp med masse litt uoffisielle

vi-møttes-tilfeldig-vis-løsninger,

som kanskje ikke er helt tilfeldige,

men det blir mye sniking imellom

for å unngå at dette her lander i noe register.

Ja, men dette har vi ikke gjort.

Og så har man på en måte

skapt en unnskyldning likevel.

Jeg har ikke drevet med noen påvirkning.

Jeg har ikke noe med de eller de å gjøre.

Og så traff jeg selvfølgelig denne og denne

til lunsj, middag, hva som helst.

Jeg har nesten lyst til å ta en mellomposisjon her,

for jeg er jo i og for seg enig

at det er jo riktig at det er et plaster på såret,

og det håndterer egentlig ikke det virkelige problemet.

Men på den andre siden så er det nok sånn at

hvis du er en tilkarrer,

hvis du er en kompiskapitalist,

da vil du på en måte ha ordentlig møte

med politikerne for å selge planene dine.

Og det burde la seg gjøre

å få inn i et slikt register.

Så det er klart at innledende prater på

Lorry eller hvor det skal være.

Det vil jo være rart å logge det.

Og dermed så er selvfølgelig

en slik ordning hullete.

Og som sagt så er det klart den dealer ikke

med det grunnleggende problemet

at her er det folk som sitter på

en veldig stor pengesekk

som de kanskje ikke er kompetente nok til å håndtere.

Det er vel ikke noe kanskje.

Nei, det er vel ikke noe kanskje.

Det er jo et spørsmål som kanskje er litt mer

sånn personlig moralskart også.

Men vi kjenner jo godt til at mange toppolitikere

skriver for eksempel en kronikk i Aftenposten

eller VG eller et eller annet sted

som de ikke har skrevet selv.

Skrevet av noen andre.

Og ofte så er det noen i partiapparatet

som har laget noe,

og så blir det sendt til 19 aviser

og så blir det trykket i fire.

Og av og til så er det en fagforening

eller et stort selskap

eller en lobbyorganisasjon av et eller annet slag

som har laget et manus

eller et sett med talepunkter

som plutselig får en politikers navn på seg,

og så er det ut i mediene.

Og det blir, ikke sant, det er,

ikke at hun har spilt, men ikke sant,

det står Hadia Tajik,

det står ikke at det er skrevet av noen andre.

Nå vet jeg ikke om hun gjør det.

Men en sånn moralsk idé

om at den som faktisk har skrevet noe

skal ha navnet sitt

eller den organisasjonen som står ansvarlig for innholdet

bør være med ut i publikasjonen.

Du tenker dette som en slags intellektuell redelighetsaffære.

Ja, akkurat.

Så på en måte så skjønner jeg jo godt akkurat

hvor du kommer fra.

På den andre siden så er det jo litt sånn at

av og til så samarbeider man om tekster,

så jeg tror igjen så er vi nok inne på

et felt hvor det er en sånn, litt både og,

men kanskje det er en slippery slope da,

ikke sant, hvis du kanskje begynner,

så begynner du nærmest til å slutte å selge navnet ditt.

Det hadde jo, jeg vet ikke,

det er jo litt mer industrielt

enn det at man har snakket med noen

og funnet inspirasjon til ting.

Det kommer jo gjerne en ferdig tekst til deg,

til partikontoret, til stortingsgruppa

eller et eller annet.

Så går den videre uten,

kanskje den skrives om litt,

men premissrammen er lagt av

typisk en lobbyorganisasjon eller noe annet.

Det har jo vært snakket om i mediene

og i Vær Varsom-plakaten

at den type journalistikk,

der journalistene får en veldig ferdig pakke,

og det kjenner vi jo til en god del tilfeller av.

For eksempel den der Bar Vulkan-saken med Trond Giske,

hvor det er noe med en veldig tydelig agenda

internt i dette tilfellet i fagforbundet,

som egentlig leverer en ferdig sak til en journalist,

som pusher den videre.

Det har blitt et så vanlig fenomen i media nå,

at det er ikke noe som skjer innemellom

at det kommer en ferdig pakke.

Det skjer nesten daglig i norske medier

at de mottar ferdig skrevne saker,

og det er journalister i Norge som nærmest

kan levere tre store saker på en dag.

Det er greit å være effektiv,

men hvis du klarer tre stykker på en dag,

og om du så jobber over tid,

så har jeg ingen tro på at du har gjort jobben selv.

Dette ser man i alle de så store medier i Aftenposten,

VG, Dagblad, NRK,

at dette kommer den type journalistikk.

Det er egentlig en kampanje på vegne av noen,

og et veldig typisk eksempel på det

er når man ser Støre i rutete skjorte på hytta si.

Glem det, det er ingen journalist

som har reist ut på den hytta

for å se på Støre i rutete skjorte

som står der og later som han maler eller hogger ved.

Alle som vet noe om dette,

vet at dette her er et ferdigpakket skrevet av noen,

og sendt inn.

Så presenteres det som en nyhetssak,

og det burde ikke vært en nyhetssak,

det burde vært en

«ok, vi kjøper fire sider reklame i VG i dag,

det er det vi gjør».

Her er det en veldig naturlig parallell

til lobbyregisteret som vi også diskuterte,

at man kunne tenkt seg en tydeligere markering

av fikse saker,

altså ferdige saker som ikke er av de redaksjonelle.

Men det er kanskje på en måte litt forskjellig også,

er det ikke det?

Sånn i forhold til hvem det er som er mottaket.

Pressen har jo i og for seg slike regler,

mens politikere kanskje ikke har det.

Har pressen sånne regler?

For i så fall er de veldig dårlige i så fall.

Ja, det tror jeg nok.

Det hender det at en del saker i pressen

er markert som betalt innhold.

Ja, jo.

Inimellom finner man at det er en del sånne ting.

Det er en ærlig sak,

så lenge det står dette er betalt innhold,

så har jeg ingen problemer med det.

Men når det plutselig kommer en detaljert sak

om vindkraft,

så skjønner du at dette er en sak

som noen som har en del kompetanse,

som har skrevet noe.

Men de har også en agenda.

Det skinner gjerne gjennom,

men det skinner gjennom kun hvis du på en måte

står på andre siden,

eller har innsikt i andre siden,

sånn at du faktisk har noen motargumenter,

og har noen tråder i hodet fra før.

Hvis du leser dette helt blankt,

altså uten å ha noen bakgrunn,

så vil du tro at,

ok, her er det en dyktig journalist

som har skrevet en sak om vindkraftverk,

eller vannkraftverk,

eller hva som helst.

Men det spiller ingen rolle,

fordi det står ikke merket noe på det,

og journalisten bare setter sitt navn på det,

putter det gjennom,

og det går igjennom som en sak,

blir publisert og ferdig med det.

Dette minner meg på en problemstilling

som har vært noe oppe tidligere.

Det er jo en relasjon mellom politikere,

eller den politiske kasten,

og journalister.

Den er jo litt intim på en måte.

Det er en type ensidig avhengighet.

Det er jo helt sikkert at en del meningsbærere

slipper mye lettere til i media enn andre,

rett og slett fordi de er i en maktposisjon

som sementeres gjennom deres tilgang til media.

Det tror jeg nok du har veldig rett i.

Jeg tenker også at dette her går litt på

det som har med tillitssamfunn å gjøre.

Tillitssamfunn kan vi dele opp i mange spektrer,

fordi man har tillitssamfunnene i det sivile,

hvor jeg stoler på alle i en lang rekke.

Når jeg skal ut og fly,

stoler jeg på at bagasjen,

folkene gjør det de skal,

billettfolkene gjør det de skal,

flykattene gjør det de skal,

og alle som jobber med å bygge fly.

En lang rekke,

og den delen av tillitssamfunnet

tenker jeg at den står seg bra.

Men tillitssamfunnet mellom myndigheter

og den vanlige befolkningen,

og hvordan den tilliten utarter seg

når man får en del bakgårdsdealer,

og ting blir litt usynlig.

Jeg er ikke sikker på om det er så bra på sikt.

Det kan godt hende at vi stoler litt for mye

på øvrighetene her til lands,

og at vi kanskje burde hatt

noen mer kritisk holdning til the powers that be.

Det er en veldig klar rundt strømpris-saken,

der politikere og øvrighet på generell basis

var veldig tydelig på at

hvis du trodde strømprisene kom til å gå opp

på grunn av disse utenlandskablene,

så var du egentlig rett og slett bare en idiot.

Så går årene,

og strømprisene går opp med fire ganger.

Så ender du opp med at det som ble sagt

med stor gusto og tyngde og autoritet

for fem år siden,

nå fremstår som blanke løgner.

Det og dette vi har snakket om i Arendalsuka

med dealing og fiksing

for å kanalisere statspenger til riktige steder,

bidrar til å undergrave hele tillitssamfunnet.

Jeg har en personlig refleks,

hvor jeg tenker at i det noen i forkant

kommer og veldig skråsikkert avviser

eller sier noe,

sier at dette er påvirkningen.

Jeg vet hva prisen på strøm kommer til å være

fire år frem i tid.

Det blir veldig skråsikkert,

og det å stole på mennesker som er så skråsikre

på hvordan ting skal skje frem i tid,

jeg har store problemer med det.

Det fremstår veldig ofte,

når de er skråsikre på ting,

så er det egentlig bare for å dekke sin egen posisjon.

Det er ikke nødvendigvis det at de,

jo, noen har gjort noen analyser

og noen fremskrivninger,

men det er ingen som har klart å fremskrive

børsutviklingen to dager frem i tid enda.

Det er jo galt.

Nei, det er sjansløst.

Dette er jo en veldig naturlig parallell.

Ting forandret seg, prisen forandret seg,

og det som viste seg var at de personene

som da var skråsikre,

de hadde ikke noe grunn til å være skråsikre,

for de visste like lite som oss andre.

Man ser det på veldig mange ting.

Vi kan bevege oss litt bakover i tid,

og så hadde man den store covid-tiden.

Det er også ekstremt mye skråsikkerhet

fra ekstremt mange høytstående damer og herrer.

Ja, for ikke å snakke om at det ble lagt

en slags sånn moralsk aspekt ved det,

at man måtte være på lag,

og så at det var problematisk

hvis man stilte spørsmålstegn

med den politikken som ble ført.

Veldig. Ikke stille spørsmål.

Det mantra var at nå må vi være samlet.

Ja vel, og være samlet.

Og marsjere i takt.

Ja, marsjere i takt. Ikke stille spørsmål.

Det er liksom mantra, og det var umoralsk på en måte

å stille spørsmål ved,

ja, men er det vi gjør nå klokt?

Er dette produktivt? Destruktivt?

Altså, hvor tar dette oss hen?

Det er liksom, nei, fy.

Du var jo konspirasjonsteoretiker,

eller du ønsket aller helst

å se bestemor dø hvis du sa at,

jeg vet hva, jeg har noen spørsmål

over et par av tiltakene dine.

Da var du et menneske som,

jeg fikk det spørsmålet selv privat

over et middagsbord, liksom.

Ja, men vil du se mora de dø, eller?

Jeg har ikke sagt så en ting.

En ting er de mer sånn helsemessige rådene,

men det var jo også en veldig tydelig

sånn økonomisk side av politikken

som ble ført, ikke sant?

Hvor man på den vanlige norske måten

bare kastet penger på de problemene

som dukket opp, og hvis man hadde

stilt spørsmålstegn ved det,

så var man også blant de ene

som ikke gikk i takt.

Det var helt fantastisk når Sandra Lyng Haugen

holdt konsert et eller annet sted i Norge

for seks personer.

Men det var utsolgt, fordi resten av billettene

var kjøpt opp av det offentlige via COVID-støtte.

Og det var sånn,

de slapp jo bruke penger på

som mest markedsføring, det var ingenting.

Det var ingen som visste at hun holdt konsert der.

Det var seks mennesker til stede,

men selv det var liksom sånn,

ja, nei, det er en liten feil i systemet her.

Nei, det er ikke en liten feil i systemet,

men dette ble veldig synlig.

Det har vært en sånn

gjentagende påstand de siste årene,

spesielt i USA,

hvor man peker på sånne

russiske informasjonsoperasjoner,

når det kommer et eller annet,

vi har begynt å følge med Hillary Clinton

og den der e-postserveren hennes,

at det ble lekket ting strategisk

fra russisk side for å skape

rot og bråk i valgkampen.

Og så kom denne saken

med laptoppen til Hunter Biden

for et par år siden,

som jo umiddelbart ble

hevdet å være en sånn russisk

propagandaoperasjon,

selv om det viste seg at det var.

Det var 52 tidligere

etterretningstjenestemænn som hevdet

at dette var en russisk

konspirasjon og en plantet sak.

Og så viser det seg at det er

ikke det likevel, men da er det såpass

av radar at du får ikke helt

den samme dekningen

som det gjorde da man holdt på

å stemple det som russisk

propaganda. Og så

kommer du til en norsk

pressedekning av amerikanske

valgkamp, og så lurer man på hvordan

det overhovedet kan være noen i Norge

som støtter Trump, for eksempel. Fordi den

norske pressedekningen er så

utrolig ensidig. Og

jeg har ingen sympati for Trump,

men den der

følelsen av å bli løyet

til hele tiden, at det er

en sånn der kontinuerlig

gaslighting av hvor samfunnet

er, og hvor det skal, og hvilke tall som er riktige,

og hva som er lov å si, og hva som ikke

er lov å si. Og så får du en sånn uthuling

som ender

opp der USA er nå,

hvor du rett og slett ikke kan snakke

med hverandre over partigrenser

omtrent. Faren er jo at

når vi begynner å uthule tilliten til samfunnet

i Norge også, som min veldig

tydelig opplevelse er at vi gjør.

Fordi det er stadig mer

sånn, skal vi kalle det, sanksjonert

misinformasjon. Og når

flere og flere våkner til det,

så ender du opp med at det er ikke mulig

å få folk til å gå i takt lenger, selv

når det er riktig å gjøre det.

Det er klart det. Ja, så hvis vi ikke befatter oss med

eksemplet Trump, ikke sant?

Hvis du for eksempel

tar for deg

NRK-dekning av

den amerikanske valgkampen, så er den jo

hele tiden fokusert på hvordan

Trump lyver, eller

hvordan Trump har panikk, ikke sant?

Men man blir aldri servert

i analyser av hvorfor en kandidat

som Trump kan appellere til

veldig mange amerikanere. Og det må jeg

si at jeg savner, og

så mye som NRK får i

statsstøtte, så skulle man kanskje tro at

det ville vært greit å levere

litt OK-journalistikk også.

Jeg må for lov å nevne en litt morsom ting her,

fordi at

de som er aktivister på den

skal vi si, den sanksjonerte

sannhetssiden, da. Jeg er jo

kjempesure på at

Elon Musk har tatt over Twitter nå.

Og Elon har jo

blitt upopulær på den siden

av politikken.

Jeg er kanskje litt sånn

Elon-fanboy, har vært det veldig mange

år, og jeg husker at

for ti år siden så var det

det var bare demokrater som kjøpte Tesla her,

ikke sant? Fordi at det var

en skikkelig sånn homo-ting å gjøre, så

republikanere gjorde jo ikke det.

Nei, klart. Og så på et eller annet tidspunkt,

sånn 2017-18-19, så bare

bikka det. Da var det plutselig

demokrater begynte å forakte Elon Musk,

og republikanere begynte

å varme opp til det. Merkelig nok omtrent

samtidig som Tesla begynte å tjene penger.

Sikkert helt tilfellig. Og så kom

det til et punkt her, sånn nå, hvor

kravene

til selskapene, da, fra

disse aktivistene, er at disse

misinformasjonskampanjene,

typisk som kommer fra RT,

eller andre

statssubsidierte, statsfinansierte

kilder,

må merkes tydelig. Og så har jo

Elon respondert på det, og begynt å merke

kilder på Twitter, eller på

X, her under BBC.

Nei, det var ikke det

vi mente. Det var ikke det vi mente. Det var

noe veldig fornærmet.

Dette er

public finance, det er noe annet.

Ja, kanskje det er noe annet, men

det er ikke noe vanskelig å se at

NRK har en,

hva skal vi si, en mainstream slagside.

Siden diplomatisk.

Det er

veldig sosialdemokratisk,

og veldig lojalt

til etablissementet.

Og så kan det jo hende at

når finansieringsformen faktisk er

omtrent den samme som Russia Today,

så må det faktisk merkes.

Jeg har problemer med å skjønne hvorfor

jeg blir så fornærmet

av det.

Altså,

hvis jeg drev et mediebedrift,

og noen begynte å

marke sånt med, så ville jeg tenke, ok, hvis jeg

gjør en bra jobb her, så er dette

branding.

Hvis jeg ikke gjør en bra jobb, så er det

dårlig branding.

Eksempelvis,

så merker man jo

bilde hvor personene

på bildet er

manipulert til fotografi,

så hvorfor skal man ikke merke andre ting?

Det kan man jo ikke gjerne gjøre.

Og her ville jo merkingen vært

noe sånt i retning av,

hei, vi journalistene som har

skrevet dette, vi lever ikke egentlig av det

vi skriver.

Vi blir subsidiert av noen

kilder, sånn og sånn.

Jeg tenker at

du er et vanlig medie, eller om du

er statsfinansiert,

kilder bør jo

på en måte oppgives og være tydelige

på hva det er uansett.

Så jeg klarer liksom ikke å finne

hvordan klarte de å lage en negativ

spinn på dette her.

Det er en eneste grunn til det, og det er den der

dette var det noen fra den andre

siden som gjorde, og det spiller egentlig ingen

rolle om det er en bra eller en dårlig ting.

Dette kom fra den andre siden, ergo er det

dårlig, og det blir den veldig polariserte

tolkingen til enhver tid,

hvor man aldri klarer

å tolke noe positivt fra

de som kommer fra den andre siden.

Man klarer heller aldri å finne noe negativt

med noe som kommer fra ens egene.

Det er det som er litt problemet med

å sette seg for å skulle

kontrollere strømmen

av informasjonen i samfunnet.

Du starter kanskje

ut med en veldig klar idé om at

dette er misinformasjon, dette er riktig,

dette er sant, dette er ikke sant.

Så er verden gjerne mer kompleks enn det.

Lab leak-teorien,

som var en latterlig konspirasjonsteori

for to år siden, og nå er det nesten

akseptert at det er

i hvert fall en plausibel teori.

Og med en gang du går inn

og skal legge tunga på vektskålen,

så blir det et spørsmål om hvem er det som skal,

hvis tunga skal på den vektskålen,

som selvfølgelig alltid er de etablerte,

noe som gjør det ekstra farlig.

Og så er det den der litt sånn

klamme

kollektive holdningen

som kommer ut av en befolkning

som gjerne er formet av de samme

institusjonene som har lyst til å legge tunga på vektskålen,

som også henviser til

et eller annet folkeflertall

eller et eller annet, så det å kontrollere

informasjon er skikkelig farlig.

Så det må være åpent og fritt.

Helt klart det.

Hvis vi tar og vender blikket litt hjemme igjen,

så vi har jo hatt en periode her

her til lands med

politiske skandaler, for eksempel

med pendlerboligsaken,

og det er jo selvfølgelig egentlig en ganske liten sak,

det er jo ikke

spesielt stort innhold i statsbudsjettet,

på den andre siden så

er det jo kanskje grunn

til å etterspørre politikere

som setter velgerne

først, og så heller enn seg selv,

og så noen som kanskje

vet å være nøkter med

pengebruk på egne og andres vegne,

og kanskje som

går inn for det at staten ikke skal

legge seg opp i folks privatliv,

slik man gjør i dag.

Der må man jo på en måte

gi Rødt litt kredit,

når de følger reglene og

betaler partiskatten sin,

og de har hvertfall ikke i det

for egen vinningsdel, det

synes jeg vi skal ha.

Sånn bortsett fra hvis vinningen

kommer av noe som er veldig personlig,

innsatsrelatert, og

det kommer jo fristig frem at

Mimir Kristjansson nå ikke

skulle betale partiskatt

i det, for han hadde skrevet en veldig personlig

bok. Ja, klart det.

Jeg synes det var hyggelig for Mimir at han fikk beholde penger.

Altså, jeg er helt enig at han skal få

beholde alle pengene,

men jeg er også litt der at

som man reder, så ligger man.

Jo, han har

utlevert seg

personlig veldig

i denne boka. Det er

tøft å fortelle om hvordan du

drikker deg så full at du

tisser på deg, tisser i senga.

Du skal ha cred for det, for det

er ikke noe du lett skriver

ned og publiserer i en bok du vet

alle kommer til å referere til,

og spesielt det segmentet.

Så, all kredit han får akkurat det.

Ja, der har du en egen vri på ordtaket

som en reder, så ligger man.

Ja, men vet du hva? Når du

sier det på den måten, så har du

for så vidt rett. Dette er jo

penger som kommer i tillegg, så sånn det ville være

i prinsippet mye lettere

å betale

partiskatt av disse midlene, snarere

enn stortingslønner, som i og for seg

er relativt romlig.

Ja, men det jeg tenker er

at det Rødt gjør

når de sier at dette skal du få

slippe, for dette er en så personlig

altså, innsatsfaktoren er så personlig.

Og så er det sånn,

ja, men vet du hva?

Den innsatsfaktoren kan faktisk være ekstremt

personlig for

alle andre også, som tross alt

det å skrive en bok innebar

ekstremt lite risiko. Du taper

aldri penger på å skrive en bok, altså i verste fall

så må du betale for

førsteopplaget selv noen tusenlapper.

That's it.

Nei, altså, det er liksom

det er det verste du kan oppleve.

Og så er det sånn, ok, så her

anerkjenner dere at det er en innsatsfaktor

men fordi den er personlig, men hvis

man legger alt en eier og har

og risikerer altså å leve

på minimum eksistensgrundlag

resten av livet, hvis

det du prøver på går galt da.

Nei, da skal

vi skattelegge det. Da vil vi helst skattelegge

alt over medianlønna.

Og så er det sånn,

er det ingen i dette partiet

som klarer å reflektere

over at andres innsats

er like mye verdt som

deres egen? Det er spørsmålet med den

ideologien som råder i rødt.

Men det var en ting som slo meg, og det er at

det kan nok hende at innsatsen

var veldig personlig.

Det er jo riktig. På den andre siden så

handler det jo

det å skrive bøker, når politikere

skriver bøker, så bygger de opp

sin egen posisjon.

På mange måter så er det jo

også lett å tenke på det som

partiarbeid. Ja, altså

det er ikke noe tvil om at han

selv om han utleverer seg selv og

alle sine verste sider, om vi kan si det sånn,

så bygger han politisk

kapital på dette.

Og spesielt internt i eget parti,

så vil han jo få veldig mye

klapp på ryggen for dette.

Jeg må jo

si at jeg synes, for det første

så høres den partiskatten i Rødt

helt horribel ut

i mitt hodet, også når de da har

endt opp

i den litt fleksible posisjonen

av en fyr som Mimir som da gjør ganske mye

mer enn partiarbeidet, både for

å profilere partiet og seg selv, rett nok.

Men det at de faktisk sier at du vet hva,

vi driter i partiskatten på

akkurat den boka, med en eller annen

rasjonalisert begrunnelse,

jeg synes ikke det er dobbelt moralsk engang.

Nei, altså, jeg tenker

bare fortsett på den linja.

Kjære Rødt, bare fortsett

den tankegangen helt ut.

Mer av dette.

Helt klart, mye mer av dette.

Dere kommer til å få en mye, mye

mer rasjonell politikk av det.

Kara, vi har et tema til

vi skal gå igjennom i dag.

Jeg tenkte jeg skulle begynne med en anekdote.

Jeg flyttet til Bergen i 2001

for å begynne å studere.

Ren galskap.

Flott sommerdag.

Det første

jeg opplever når jeg kommer til Bergen

er at studentene demonstrerer.

Studentene som jeg nå skulle bli en del av.

Jeg hadde akkurat fått mitt første

lån og stipend, jeg tror det var

6000 kroner eller noe sånt.

Det dekket husleie og litt øl

og noen skolebøker.

Jeg følte det var for å gjøre

ingenting. Helt fantastisk.

Så går jeg ut i gatene, og så

marsjerer studentene gjennom gatene

med skilter som «mer til oss», «vi vil ha

kaffe til kongen og printen».

Ja.

Mye vil ha mer og faen vil ha flere.

Jeg opplevde det som fullstendig skammelig

for jeg tilfeldigvis visste hva

min bestemor hadde i minstepensjon

det året

eller noe før

som var den gangen 88.000

i året.

Så som student for å fly rundt

og i hvert fall etter

min erfaring drikke relativt mye øl

og studere relativt lite, så

skal du ha bedre betalt.

Det er for skammelig at du skal kunne

måtte jobbe ved siden av.

I år har studentene

igjen gått ut og sagt

noe sånt som at

de synes nesten du burde ha vanlig lønn

for å studere, for det er jo så utrolig

samfunnsnyttig det man gjør.

Så har en kar som heter Milan Ahran

skrevet en kronikk i VG

hvor han freidig våger

å spørre om vi egentlig trenger disse studentene.

Fordi de studerer veldig lite

og spørsmålet

hvis man skal spisseformulere det er

trenger fellesskapet å

subsidiere flere

tverrfaglige kjønnsforskere?

Altså, hvor mange tverrfaglige

kjønnsforskere får, eller studenter?

Hvor mange av de får

jobb på bakgrunn av den kunnskapen de har

lært på universitetet?

Svaret på det er sannsynligvis null.

Er det slik, så burde det kanskje også være

null studieplasser,

sånn jeg ser det.

Vi har et problem i Norge

med hvordan

studieplasser blir til.

I stedet for at man bruker

markedet, hva trenger vi?

Hva trenger vi av ingeniører,

sykepleiere, elektriker?

Hva enn det nå er, hvor mange vi

trenger av det er ikke det som avgjør

hvor mange studieplasser

det skal bli. I stedet så sier man

dette er det veldig stor interesse for

blant de som skal studere. Er det slik, så må vi

ha mange studieplasser? Og så ender

man opp med en haugevis av mennesker som

studerer sosialantropologi

og skriver masteren sin i

Brasil og kommer tilbake og føler seg

ekstremt kule.

Og så finner de

seg en jobb som vikar

eller et eller annet, hvor de jobber i

skolefritidsordningen eller et eller annet sånt.

Hvis ikke de er så heldige

at de får et doktorgradstipendiat

og det er vel, jeg vet ikke hvor mange

som får det per år. Er det

to-tre stykker innenfor den linja?

Det er ingen andre

fag som

det er liksom ikke noe

nevnyttig, det er ikke noe som kan skape noe.

Det er ingen som er villig til å betale deg for dette her.

Og i andre enden så ender vi

opp med en sånn der helt

overkvalifisert eller

i apostrof overkvalifisert.

Du må ha bachelor eller helst

master for å få jobb på Kiwi.

Det spiller ingen rolle hva den er i.

Du kan være helt sikker på at det er ikke

en ingeniør, det er ikke en lege, det er ikke

de som ender opp der, men du ender opp

med masse mastermennesker

som på ingen måte

har ervervet noe som helst

for nyttig kunnskap

de kan bruke til å skape noe.

Og likevel så skal vi finansiere

disse studiene og gi dem masse penger å leve av

i mellomtiden. For meg så er det

helt bakmål.

Jeg har litt annen vinkling på det.

Jeg tenker litt sånn, jeg tenker jo

mye mer neutral på

dette her. Jeg tenker sånn at

jeg går ikke rundt og vet

hvor mange tverrfaglig

kjønnsforskere

du trenger, eller sosiale

antropologer, eller hvor mange eksperter du skal

ha på fransk dyrik, eller whatever.

Men det jeg tror

er at det rett og slett er for billig å studere.

Hvis folk hadde

sett på det å studere

som en investeringsbeslutning,