Velkommen til Sidelinja, podcasten for politisk hjemløse, og kanskje en og annen monarchist.

Runt bor i dag den glade monarchist J.K. Balsersen, den tvilsomme republikaner P.M. Hagen, og meg selv den altineutrale Vegard Nøtmes.

Vi skal rett og slett diskutere monarki i dag, og Jørgen er den som skal illustrere hvorfor det er en gal og utdatert styreform.

Ja, Jørgen, det er jo bare å gå i gang. Jeg skal prøve å forholde meg mest mulig neutral og vente litt på å høre hva du har å fortelle.

Ja, målet mitt med å delta her er jo da at de som ikke er monarchister skal få en bedre forståelse av mitt ståsted, ikke nødvendigvis bli overbevist.

Faktisk så har jeg absolutt ingen tro på å overbevise noen andre her som er med i denne podcasten. Lyttere derimot kan selvfølgelig få lov til å bli overbevist.

Hvordan har du tenkt å overbevise om noe så rart og anachronistisk?

Jeg har ikke tenkt å overbevise, men skal forklare, og mitt mål er at dere skal få en større forståelse hvorfor jeg har det ståstedet som jeg har.

Ok, men i utgangspunktet, vi har et konstitusjonellt monarki i navnet. Det er ikke så mye reel makt inn i bildet.

Hvis du spør den jemne nordmannen, så er vi et demokrati med et figurehead. En fyr på toppen.

Ja, en galionsfigur. Og konstitusjonellt monarki, ofte i daglig tale er det synonymt med et symbolisk monarki hvor kongen ikke har noe makt.

Men en bredere definisjon har jo da også med styreformer som man i dag har i Monaco og Lichtenstein, og vi også hadde i Norge på 1800-tallet.

Jeg kan jo si rask at en ting som jeg kan respektere ved dagens kongehus, er at det er valgt av folket.

For etter vi hadde vår første folkeavstemning i 1905, og Norge sa at nå er vi ganske lei av Sverige og Skandinavien og har lyst å bli vårt eget land fullt og helt,

så hadde egentlig Stortinget hentet inn en potensiell konge, men han som senere da ble kjent som hkonsyvende, han sa at, vet du hva, Stortinget,

jeg vil ikke bli konge ved mindre folket, jeg har lyst å ha meg. Så han krevde jo at vi skulle holde vår andre folkeavstemning i 1905,

hvorpå det norske folket da sa ja, vi har lyst å være et kongehus. Så jeg tenker at mye av diskusjonen kan jo også ligge på,

så historisk linje er vel også veldig bra, men hva er rollen og funksjonen i dag?

Ja, og den folkeavstemningen kom jo fordi at prins Karl ønsket ikke å være en som var konge av Stortingets nåde,

han ønsket en legitimitetsbasse utenfor Stortinget, fordi at hvis han var en konge som ble hentet inn fordi de som satt med

den politiske makten i Norge på det tidspunktet trengte en prins, en første, en konge i den situasjonen de stod i,

så kunne de bare kaste ham ut, akkurat som de hadde kastet ut Oscar den anden da det ikke var behov for ham lenger.

Ja, fordi det kan du sikkert fortelle litt mer om for her, husker ikke detaljene, men Stortinget hadde i utgangspunktet valgt

en fremtidig konge basert på slektskap, fordi Norge var litt avhengig av stabile allianser i tiden,

altså dette er jo Europa før første verdenskrig, og alliansene på tvers av kongehus var ganske viktige for stabilitet.

Hvilke bond var det han hadde?

Det var jo Dronning Maud som var den som bandte det norske molekiet til det britiske, og det var en viktig allianse.

Og kongevalget i Stortinget, det fant sted 18. november, mener jeg, og folkavstemningen var 11. og 12. november.

Men det må jo være lov for oss skeptikere å si at å bli valgt i 1905, det er et 120 år gammelt fikenblad for en utdatert ordning.

Altså grunnen til at jeg ville trekke det fram da, jeg er jo republikaner, men jeg forholder meg jo litt til kongehuset og den historien der,

altså litt på samme måte som jeg forholder meg til religion.

Jeg er jo ikke troende, men jeg syns det er viktig å forstå hvor vi kommer fra, og det er en veldig stor del av vår historie.

Og monarchiet har jo eksistert i ulike former i egentlig alle verdens land til alle verdens tider.

Og det er nettopp derfor jeg ville få bare spill inn den for å

la Jørn gi litt kontekst i dagens konghus, for vi begynner å

diskutere den samtidige situasjonen.

Ja, nå er ikke jeg demokratimaksinalist,

og det vil si at jeg går ikke med på disse notene med at

alt i vårt statsstyre skal være folkevolkt.

Og det er jo en forskjell mellom noe som er udemokratisk og ikke demokratisk.

Man kan si at vårt konghus er et ikke demokratisk element i vårt statsstyre,

men så lenge det ikke er noe klart flertall mot at det skal være slik,

så er det ikke udemokratisk.

Nei da, er det vel rundt to tredje deler av befolkningen på landsbasis

som søtter og slutter opp om konghuset nå?

Cirka det, og det er en avstemning mer eller mindre

sermineelt i storting i hver stortingsperiode om statsformen.

Det er vel disse infamøse personene i Rødt som spiller i det hvert år, er det ikke?

S-formasjonen i Rødt.

Nei, og Høyre har også en tradisjon for å fristille sine representanter,

så Heidi Norby Lundø for eksempel har alltid stemt mot konghus,

altså republikansk rikto.

Hun sto også bak det seneste forslaget som falt i Storting i februar,

men så var hun på Dags 18-meniet og forklarte at hun kanskje ville stemt

mot forslaget denne gangen hvis hun hadde sittet på Stortinget,

fordi at hun mente at vi ikke skulle endre statsformen i affekt.

Ja, nettopp.

Og det som er litt spesielt med disse grunnlovsforslagene,

i hvert fall nå i den senere tid, om statsformen,

det er at selv om det ikke er noe regler i vår grunnlov

grunnlov om at det skal være noe folkeavstemning ved grunnlovsendringer,

så har de det seneste en til tre ganger, er det vel,

så har man hatt en klausul i selve forslaget om at hvis dette blir vedtatt

med 2-3 deler flertall, så blir det effektivt ikke en grunnlovsendring

før en folkeavstemning har godkjent endringen.

Det synes jeg på sett og vis faktisk er litt rimelig,

fordi dagens ordning ble innført ved en folkeavstemning,

og det er ikke helt feil å si at en folkeavstemning er det som i hvert fall skal fjerne den.

Ja, man kan jo tilføye at jeg tror vi er dypt enige om perspektivet på demokratimaksimalisme.

Den der idén om at så lenge man har stemt over det, så er det greit,

men jeg er vel mildt uenig i at en formalisert del av styreformen

hører hjemme innenfor det konglomeratet av tanker,

i den forstanden at det å blande seg opp i folks private seksualliv,

eller hva det er vi har gjort opp igjennom,

er en sånn ting som helt klart hører til utenfor demokratiets makt.

Når man gjør det til en formalisert del,

og jeg er enig i at den er symbolisk i alle hovedsak,

men du har jo fortsatt noen formelle vetoretter og øvelskommanderende i krig,

og det er noe greier,

og det tror jeg kanskje vi er principielt sett borte fjernet med.

Altså, for å si det annerledes, hadde jeg sitt på Stortinget,

så hadde jeg stemt med Heidi.

Altså, jeg tenker det du er inne på nå, da,

handler jo om å regulere kongens makt, egentlig.

Eller jo, hvis vi ser litt på norsk juridisk historie, da,

det er ikke så lenge siden 17. mai,

og vi feirer jo det som Norges nasjonaldag,

selv om vi ikke var en selvsendig nasjon,

og det var ganske mye mange viktige ting som skjedde etterpå,

men det viktigste med grunnloven var jo at det formaliserte Stortinget,

med grunnloven så fikk jo befolkningen faktisk rett til å veta lovene

gjennom sine folkevalgte representanter,

som var et klart brudd med gjernevåldstiden,

hvor danskekongen erklarte jo i praksis Norge som et lydrik i 1660,

og etter det så hadde vi ganske lite vi skulle ha sagt om hva som foregikk,

så fra med grunnloven så fikk vi jo Stortinget,

og vi fikk rett til å lage våre egne lover,

men vi hadde jo fremdeles mye som hang igjen,

så Adlen ble jo først avskaffet i 1821,

og helt frem til 1884 med innføringen av parlamentarismen

så valgte jo kongen sin egen regjering, sitt eget råd,

men den demokratiske prosessen var jo ikke helt i mål før så sa en som 1913,

da vi fikk allmenn stemmerett,

som betød at hele befolkningen kunne være med på å velge politikere som lager lovene,

som i sin tur ga en regjering som styrer landet etter lovene.

I 1913 så fikk vi også avskaffet kongelig grunnlovsveto,

og i 1911 så ble det gjort en endring i kontrasignaturinstituttet,

som gjorde at regjeringens beslutning og kongensignatur

ble en form for den nye kontrasignaturen.

Det som er interessant av det jeg skulle bygge opp til for så vidt,

er jo det med Vegards poeng, at det er en del rettigheter som henger igjen ved kongsmakta.

så er jo de meileperlene vi har feiret,

som er nettopp grunnlov, nettopp parlamentarisme, nettopp allmenn stemmerett.

Alle de handler jo egentlig om å styrke befolkningens rett i oss jurelandet

på bekostning av onarkiet.

Og det er jo noe jeg mener er en positiv utvikling,

og jeg tror at det er rom for å fortsette denne utviklingen da.

Men denne demokratiseringen der folk har fått mer og mer å si,

det vil si folkeflertallet i prinsippet,

og så er det jo ikke alltid at det er flertallet som bestemmer,

men i prinsippet så er det folkeflertallet som har suveniteten.

Den utviklingen har jo ført til at staten har fått mer og mer makt,

fordi vi senker skuldrene våre på grunn av illusionen at staten er oss.

Dette har jo vært beskrevet blant annet av Friedrich Nietzsche i Zarathustra,

hvor han godt beskriver at staten er det, oversatt fra tysk,

staten er det kalleste av alle kalle uhyrer.

Kalt lyver det også, og denne løynen kryper ut av deres munn.

Jeg, staten, er folket.

Jeg syns jo ikke det er spesielt tillitsvikkende, det citatet der,

men det er fremdeles bedre enn etat Estmois,

men staten er meg som en veldig kjent fransk kongisar.

Men det har vært litt inne på, bekymringen som jeg ser hos deg nå,

ligger kanskje litt på at folk i et demokratisk system

blir litt passive, lite late engasjementer,

i beste fall i tallhjerte av fraverdene.

Men det samme ville jo være tilfelle hvis du har en leder,

og befolkningen ikke har noen reel mulighet til påvirkning.

Ja, vi har jo moderne diktaturer,

hvor forholdene er enda værre enn det vi kaller liberale demokratier,

men de baserer seg jo også på til en viss grad

dette med at de kan få makt ved å basere sitt styre på folket,

og det er jo derfor de holder valg fra ti til annen,

det er jo ikke fordi at de vil være snille

og synes at demokrati er en flotting.

Det er vel mer for å gi et inntrykk av at de er demokratier,

eller prøve å lage et fernis av legitimitet rundt det hele?

Ja, og for å styrke sin makt ved at de faktisk får godkjent

mer eller mindre gjennom proforma makten som de har.

Ja, absolutt.

Men la oss si at jeg tolker deg dit hen i utgangspunktet,

Balsersen, at monarkiet med en viss begrenset makt

vil være en demper på, skal vi si,

der demokratiet går for langt, eller et eller annet sånt.

Jeg vil jo tendere til å tolke det mer som et institusjonellt problem.

Jeg har jo moro med å hakke på parlamentarismen i denne podden.

Nå ut fra sin samtid så er det nok helt rimelig,

det var en rimelig utvikling den gangen,

men det som sitter igjen fra parlamentarismen

er at du har en mangelende maktbalanse på et vis,

ikke sant, all makt i denne salen.

Du har egentlig én forsamling som beslutter alt

i alle retninger.

Og det forekommer meg at hvis den forsamlingen hadde vært mer balansert,

la oss si med et sånn type senat-kongress,

at du hadde uavhengig valg på regjering,

kanskje du hadde fylkesmanden som var mer en guvernør eller et eller annet sånt,

plutselig så hadde du distribuert makt og satt opp sånne pole mot hverandre,

hadde vi da svart på mye av det du søker å svare på med monarkiet.

Til en viss grad,

men vi skal klare over at når man setter opp bare maktfordeling innen de staten,

hvor da de ulike delene av maktapparatet er valgt av det samme folket,

så vil det jo være begrenset i hvilken grad man kan få til en maktfordeling.

Og vi har jo dette citatet som denne podcasten innleddes med.

Ja.

Government is not the solution to our problems. Government is the problem.

Ja. Nei, den er fin, den.

Ja, og hvis man leser for eksempel Reagan-biografien som er skrevet av John Patrick Diggins,

så sier John Patrick Diggins mer eller mindre at Reagan tar det som de amerikanske grunnlovsfedrene hadde

og filtrerer ut problemene i selve folket.

Det er bare staten, government, som er problemet.

Og det at folket krever ting av staten, det er ikke en del av problemet.

Og det som de amerikanske grunnlovsfedrene satt opp,

det er jo et godt maktfordelingssystem til et moderne maktfordelingssystem å være.

Men det har sine problemer ved at all makt har folket som sin kilde.

Vi kommer ikke unna at alle systemer for å organisere makt har sine problemer.

Og det er et gammelt sitat som apropos nettopp makt.

All makt korrumperer heter det, men absolut makt korrumperer absolut.

Og der er jo litt av bekymringen min mot et monarki som er mer enn symbolisk da.

Selv om moderne demokrati som Norge gjerne ender opp med blir litt sånn.

Det blir et veldig middel måde i all politikk fordi man skal prøve å cater til hele befolkningen

og alle mulige interessegrupper på en og samme tid. Den er jeg med på.

Men det er også en sikkerhet i det.

For nettopp fordi man skal prøve å bliggjøre alle, så vil man ikke få de mest extreme utslagene i politikken.

Og hvis utslagene skulle bli for store, hvis politikken skulle bli for vill, for drøy,

så har man valg gjennom maks fire år og kan bytte ut.

Hvis man da skal ha en monark, altså en reel leviathan, som Hobbes ville kalt det,

så er jo den eneste løsningen å gjøre som fransk, men på slutten av 1700-tallet,

og det å initiere en revolusjon, og det er jo langt mer kostbart og risikabelt å bytte ledere på den måten

enn å bare gå til stemmulene.

Jeg er jo edig at demokrati gir oss en god mulighet til fredelige maktskifter.

Og jeg har jo en oppveks som blant annet inkluderer å våkne opp en søndagsmål

til et kuppforsøk, et militærkuppforsøk.

Så jeg er fuldstendig innforstått med at det er en god måte å organisere

og få til fredelige maktskifter på.

Du, bare for å kutte litt på, her må vi ha en anekdote.

Du har våktet opp til et kuppforsøk, fortell om det.

Ja, så det var midt i sommerferien min, og jeg hadde vært på ferie sammen med familien

ved kysten, ved det indiske hav.

Dette er da kysten ved Mombasa, som er den kenianske kysten.

Og hver gang vi hadde vært på denne ferien tidligere så hadde vi reist hjem på søndagen.

Men denne gangen så dro vi hjem på lørdagen, og da vi våknet opp i Nairobi

så var det et pågående kuppforsøk.

Dette var jo tiden før mobiltelefoner, og vi hadde ikke noen radio.

Hvis vi hadde reist hjem på søndagen så hadde vi satt oss i bilen

og kjørt inn i Nairobi under kuppforsøket.

De som gjorde det, de måtte forlate bilene sine midt i kaoset og gå hjem.

Du var egentlig en jenta som stod og danset sånn aerobikk under det kuppet i Burma,

og hadde på musikk, så hun så ikke hva som skjedde på hovedgata bak seg.

En kjent video. Veldig artig hun står og danser.

Det var jo relativt trygt der vi befant oss i det hele herreten,

så lenge vi ikke beveget oss langt derifra.

Men vi er jo inne på noe interessant med dette med kupp.

Monarkiets historiske rolle har jo en av fordelen med at monarki historisk,

spesielt etter at man innførte primogenitur, med andre ord at arverekken var avklart,

var jo at staten ble mer stabil når man visste hvem som skulle ta over makt,

og man hadde mekanismene for avhending av makt, så ble jo ting tryggere.

Jeg har jo lest en del om nettopp dette med primogenitur,

det er veldig tydelig historien at før og etter man avklart arverekkefølgen i Europa,

så var det mer kaotisk, mindre kaotisk.

Det har jo sine fordeler som du beskriver,

men det har også ulempen ved at hvis den som arverekken tilsier er den som skal overta,

ikke er regnet, så er det et problem som må man løse.

Det har jo vært løst historisk, fra vår egen historie så har vi Kristian den syvende

som først fikk Struense som rejel stedfortreder, og så Knumprins Fredrik.

Struense, bare for å nevne ham, var jo strengt tatt en ganske dyktig reformator,

som jeg har lest ham, og innført en del ganske nødvendige reformer til politiske system i Danmark,

men han har jo blitt svarta litt i etter tiden, etter om du har noen tak i det.

Han mistet ikke hodet, nu blander jeg sammen.

Til slutt gjorde han det.

Ja, fort gjort.

Men så har vi jo demokratiet, og en veldig stor fordel med demokratiet,

i hvert fall i slik vestlige liberale demokratier fungerer,

for det er jo også forskjell på type demokratier.

Her i Norge så har vi jo en bred enighet om at makt skal overleveres fredelig

og frivillig hvert fjerde år, basert på resultatet av frie valg.

Jeg vil jo si at det definitivt er å få rettrekk over å ha en sånn makt følger arv.

Ja, men så har jo dette med at maktkaken blir større, basert på at vi tror, vi gir,

vi tillater staten å gjøre mer fordi at staten er oss, som vi har vært inne på.

Dette har jo blant annet Alexis.

og vi har også Beitran de Gervinelle, som har analysert dette

ganske grunnlig i sine to bøker om makt og suverinitet.

Tocqueville var jo en stor tilhengig av amerikansk demokrati,

han reiste jo mye rundt i statene på starten av 1800-tallet,

sa vel rett ut at vi må se og få innfor dette systemet her hjemme,

heller før en siden.

Det stemmer at han var tilhengig av demokrati,

det stemmer også det jeg sier at han påpekte folkesymmeliteten

som en fare for at staten skulle bli formektig.

Men la meg si noe som er innforstått med at det ikke er helt akademisk korrekt,

men det er en sånn folkelig oppfattning av forskjellen på demokrati og republikk.

Amerikanere vil ofte si det.

At republikken er avgrenset av sin grunnlov,

at det er en kjerne deresom,

som demokratiet virker innfor denne rammen som setter seg i grunnloven.

Og det forekommer meg at det du snakker om,

som denne evigvoksne staten som ikke har noen grenser,

og du svarer på det med at monarchiet er satt utenfor demokratiet,

slik at det vil være en sånn variebegrensning på veksten,

er det ikke egentlig en ...

Du spørs jo hva slags monarki vi snakker om,

og det er jo ikke slik at jeg ser på dagens monarki,

spesielt med disse Walter Badgett rettighetene,

som da er retten til å bli rådspurt, retten til å advare og retten til å oppmuntre.

Det er en tilstrekkelig begrensning på statsmakten, det mener jeg jo ikke.

Men når vi snakker om monarki her,

så er det flere forskjellige ting.

Det ene er det mer klassiske gamle monarkiet,

som da var mer, som begrenset statsmakten mer.

Det er ikke slik at jeg mener at det britiske systemet,

slik Walter Badgett beskrev det,

er en tilstrekkelig begrensning på den moderne statsmakten,

men den kan moderere den til en viss grad.

Men jeg skjønner hva du sier, ikke sant?

Jeg ser at det vi leter etter, er på et vis et svar på hvordan skal man begrense demokratiets innflytelse, egentlig.

Ja, og det er jo ikke helt uten videre å få all den tandpastaen inn på tuben.

Jeg utfordrer paradigmen,

og jeg kommer med en diagnose som jeg blant annet har i en nylig artikkel i Civilisasjonen den 11. mai.

Men den diagnosen tilsier jo ikke at jeg har noen som helst idé om hvordan vi skal komme tilbake til en mer begrenset statsmakt.

Grunnen til at jeg terper på monarkiet her sånn er jo at det er litt overskriften vår i dag,

og spørsmålet underliggende er hva løser du med monarkiet som du ikke kunne løse med en restriktiv grunnlov?

Men selv den restriktive grunnloven som man da fikk i USA,

som i utgangspunktet skulle begrense federalmakten og ikke nødvendigvis delstatene,

det er at ok, vi har et system, en konstitusjonell demokratisk republikk,

eller til å begynne med så kan man jo argumentere med at det var en naturlig aristokratisk republikk.

Men selv den har jo ikke, de begrensninger som man har på den har ikke klart å holde tritt med statsmaktens utvikling,

men den begrenser i noen grad, men veksten i statsmakten har vært sterkere.

Altså jeg skal si, den ting du har trukket fram som interesserer meg mest er problemstillinger da,

og her kikker du jo litt inn at jeg er liberalist, og er jo strengt at ikke veldig glad i kollektive løsninger til å begynne med.

Men du er jo inne på noe med å si at folk henfaller til å si at dette er legitimt,

fordi vi som befolkning har valgt dette her, eller indirekt har valgt dette her.

Og det er en reell problemstilling, for det har jo mer eller mindre blitt et aksjon som ingen utfordrer,

altså dette må vi gjøre, fordi loven sier at vi skal gjøre det, ikke sant?

Å bryte loven, som er vedtatt av oss folket, det er slem.

Vi må betale skatter, gjerne stadig mer skatter, til en stadig mer aktiv omfordelende stat, fordi det er det folket vil.

Og det er noe jeg syns vi bør finne en mekanisme for å begrense.

Så den bekymringen der deler jeg i aller høyeste grad.

Det er mer løsningen som jeg vil nok gått for en annen løsning enn å innføre en maktfaktor ved siden av demokratiet.

Men da prøvde jeg å ta på det med løsninger, når jeg for eksempel skriver et innlegg i Washington Times,

hvor jeg rediger for den demokratiske utviklingen,

og hvordan selv den amerikanske statsmakten har vokst på tross av at man har ønsket en begrenset stat.

som er to forskjellige elementer i denne utviklingen, og jeg beskriver jo da den modererende effekten,

samtidig som jeg beskriver hvordan statsmakten har vokst i tråd med demokratiet,

og folk kan jo forstå, mistforstå meg dit hen, at jeg mener at dagens rådgiver-rolle-monark,

altså den monarken som i Jordan Petersens ord er en som statsministeren kommer til å skrifte til,

at det i veldig sterk grad begrenser demokratiet, det gjør det jo ikke, men det kan ha en visst modereren effekt,

og når jeg beskriver dette sammen, så kan jo det lett mistforstås dit hen, at jeg blander disse to tingene på en måte som jeg ikke burde.

Men kan jeg spørre deg, hva er din foreskrevne løsning, hvis du skulle tenke helt fritt, hvis du skulle designe systemet fra Bonneav,

hva er riktig innretning på institusjonene her?

Altså jeg har ikke et utgangspunkt hvor jeg ønsker å designe et samfunn.

Er du ikke en konstruktivist?

Jeg må bare skyte inn at det å ikke ønske å være den store samfunnskorografen, det syns jeg er et veldig godt utgangspunkt.

Ingen bør du ønske å designe et samfunn.

Og jeg ser jo at de mer klassiske ordningene, hvis jeg ser på historien, så har jo de samfunnsordnene hvor du ikke har hatt som mål å begrense statsmakten,

har hatt en mer begrensende, der har det vært mer begrenset statsmakt enn i ordninger hvor man har hatt som mål at statsmakten skal være begrenset.

Og hvis man ser, hvis man leser om hvordan ting fungerer i middelalderen,

for eksempel historikeren Fritz Kern og vår egen T. H. Askehaug, som var stortingsrepresentant på 1870-tallet,

som da sa fra Stortingets talerstol at for at mennesket skal være fritt, så må makten være delt.

Han skrev jo også et stort verk om statsforfattningen, Norges nuvegne statsforfattning,

hvor han beskrev middelaldersystemet hvor folk hadde rettigheter som ikke statsmakten med sin rettspostivisme bare kunne gi og ta.

Fritz Kern beskriver en lovbundet statsmakt hvor det var en konge som styrte,

og det var store problemer med at folk visste jo ikke på den tiden hva som egentlig var lov,

hva som var lov og rett, så det var jo store problemer med svindel, at folk fant på ting.

Men prinsippet om at den etablerte loven var noe som man ikke helt uten videre kunne endre på,

det var et godt prinsipp som ga en lovbundet statsmakt på en annen måte enn det vi har i dag.

Men det systemet var jo ikke, det var jo ikke noen federe som satt i et eller annet sal i for eksempel Philadelphia eller på Eidsvoll,

som designet at det skulle være sånn.

Men Balthersen er jo gammel kretsmester i debattteknikk, han sneker seg unna noen spørsmål om dette her.

Fordi jeg ber jo ikke Balthersen om å designe hele samfunnet,

men kanskje institusjonene som skal være der i sentrum,

fordi det er jo, snakker vi om monarki, snakker vi om parlamentarisme, snakker vi om disse tingene,

så er det jo på en måte et system som skal tilrettelegge for at samfunnet skal utfolde seg innenfor de rammene da,

i hvert fall hva angår forvaltning av politisk tangsmakt.

Da er det jo et spørsmål om hvilke institusjoner skal vi justere på,

hva hadde vært en mer optimal ordning enn i dag?

Og hvis jeg da spør deg direkte, vi har en kong i dag, han har lite formell makt,

han har noen formelle poster igjen, men det er ikke så mye, og det er ingen som egentlig tror at kongen,

jeg pleier å kødde med at hvis noen har noen problemer på jobben, så må de sende brev til kongen.

Det er jo noen som gjør det da,

Høyre ordføreren oppe i Bøy i Vesterålen, Stule Pedersen, sendte jo brev til kongen,

hva var det i forbindelse med grunnrenteskatt på havbruksnæringen og noe sånt?

Ja, ja, men det er flott det.

Det er noen litt sånn spenstige politikere som går rett i tops da.

Men det jeg lurer på er, hva institusjonelt er de modifikasjonene som hadde egnet seg i Norge da?

Hvilken retning skulle vi peke det?

Fordi du har jo kommet til denne debatten som monarkist,

så jeg tolker jo frikt ut fra det utgangspunktet, at det er noe som skal tilføres kongemakten her.

Jeg har jo lansert et forslag som er en antydning av hvor vi kan begynne,

hvis vi skal begynne å gå i en retning av mer kongemakt.

Og det er et forslag som jeg har lansert og skrevet om både i Minerva, i Nyheter og Civilisasjonen.

i hvert fall når vi begynner med slikt, at kongen blir sett på som en som står på en av to sider

på det politiske spektret.

Slik at hvis kongen gikk inn og sa, nei nå skal vi ha veldig mye lavere skatter,

så ville han bli sett på som en som stod på høyre siden,

og det vil være problematisk utifra at vi ønsker en kong som ikke er en partikonge.

Det kombineret med at folk vil jo ikke tro det skjedde, fordi vi har vel egentlig ikke hatt så veldig mange herskere

som har bedt om lavere skatter opp gjennom historien.

Ja, og så kan vi jo tilføye at vi ville være helt utrolig hvis kongemakten hadde stått på høyre siden.

Men førstemakten i Lichtenstein har jo faktisk uttalt at skattennivå over 6% er tyrannisk.

Han liker vi.

Bokse fra at han er altfor liberal.

Vi hadde en som ikke forsto mitt ståsted når det gjelder monarki

da jeg var aktiv i Norges Konservativ Studenteforbund,

og han var republikaner.

Men så begynte vi å snakke om Lichtenstein.

Skal vi ha republiker i Lichtenstein?

Nei, nei, nei, det kan vi ikke ha.

Men tilbake til dette forslaget som jeg da skrev om i Minerva i Nyheteroskivilisasjonen,

det er relatert til utnedningen av Anniken Wittfeldt som ambassadør i USA.

En veldig fortjent posisjon, der hun var dypt kvalifisert og klart den beste kandidaten.

Og da hadde ingen ting med hennes medlemskap i Arbeiderpartiet, eller at hun var et problem for Arbeiderpartiet å gjøre.

Og det jeg har filosofert over, og antydet, er at hvis man skal begynne med mer kongemakt,

så var det å sende slike tvilsomme ambassadørutnevnelser tilbake til parlamangen for fornyet vurdering.

At monarken faktisk sa at hei, hei, dette må dere vurdere på nytt.

Det forutsetter jo at du har en monark som deler våre verdier,

som er en person som oss tre rundt Bore ville kalt oppbegående.

For historien er jo full av monarker uavhengige.

Om de er i vesten og har utnevnt nyskrevet adel til folk,

viktig politiske støttespillere, eller om de har utnevnt en viktig visir i en andel av verden.

Så det at monarker tar dårlige avgjørelser og utpeker folk til viktige posisjoner fordi de er støttespillere,

det tror jeg er veldig vanskelig å komme seg rundt.

Det som er skummelt er at hvis vi skal gjøre det samme i et monarki, så begynner vi egentlig å nærme oss.

Eller kommer vi jo veldig mye nærmere det politiske systemet eller systemet som stabiliserer,

for eksempel Rusland og nomenklaturen, hvor du har et statsapparat bestående av tjenester og jentjenester,

hvor alt går hele veien opp til toppen, hvor du har arvelig makt,

fordi det gir en form for stabilitet i pyramiden nedover.

Og hvis du først innfører et sånn system, så vil jo dette her med fri valg nesten være umulig.

Det er jo ett i eneste stort korthus hvor alle makt er formalisert i patron-klientstrukturer.

Det er sagt litt dumt, men det er egentlig akkurat det samme som Adlen var i den tiden vi hadde et feudal-samfunn.

Adlen var jo også en til en viss grad en begrensning på kongemakten.

Det var det jo, for vi hadde jo en del ganske serke hertugere og sånt som ville utfordre litt,

på samme måte som Putin har noen generaler og næringslivstopper som prøver å pushe litt i hvilken retning det går.

Prigorsen for eksempel, men han var så uheldig å komme med som flyvlikke.

Det var jo noen som greide å stikke seg selv i ryggen og skyte seg selv 15 ganger i magen mens bilen brant opp på sant.

Påhenget er jo at...

Og sivilingeniører som på mystisk vis faller ut av vindue i København.

Det er fort gjort, og det er så klønt at de sa sivilingeniørerne.

Nå føler jeg at vi er nær en, og at vi snakker mer om Huremlandet enn Rusland.

I de beste samfunnet, Peter.

Poenget mitt står da, og det er at når vi formaliserer makt rundt en enkelt person,

eller en institusjon som skal være relativt stabil, eller står relativt fast, ikke kan byttes ut,

så får vi jo nettopp det som ble kjent som nomenklaturen i gamle Soviet.

Alle som hadde en posisjon, hadde den posisjonen fordi noen over dem i systemet ga den til dem,

og de ga i sin tur posisjoner til folk nedover i systemet.

Utmerket godt, fordi alle som er i en posisjon av dette systemet gi stabilitet.

Det er ikke rom for demokrati eller utskifting.

Det er veldig vondt for å se for meg da, hvis jeg skal begynne å gi en konge ut via muligheter, ut via mandater,

til å utnevne noe som først uttales av ambassadører, og så kanskje uttales av regjeringsmedlemmer.

Så føler jeg at vi begynner å gå litt i revers da.

Ja, fordi spørsmålet er, man kan jo sagtens være enig i diagnosen, ikke sant?

At dette er et problem, fordi at vennetjenester og nettverk og folk utnevner sine egne til viktige posisjoner,

og det er jo ikke sant et samfunn som bare mindre og mindre preger den åpenheten vi banker oss på brystet med her i Norge.

Og det er mye som er avslørt i det siste med Rød Larsen og Jaglan, og det er mye greier.

Men mekanismen her sånn, trenger det nødvendigvis å være monarki, kunne det ikke være, ikke sant?

Ja, fordi at det du beskriver er jo nesten en sånn, i litt overført betydning, det er en sånn sivile ombudsmansrolle.

At det er en ekstern faktor som du kan gå til, og som kan etterprøve, og har en eller annen gjennomskjæringsmulighet.

Hadde vi ikke vært bedre tjent med, ja, om de nå er, man støter jo på de samme problemene uansett hva man gjør,

fordi er de politisk utnemte, så kan det være farget, eller er de valgt, så kan det være farget av den samme velgemassen som du påpeker.

Men jeg er ikke sikker på om arvelig monarki er noe sånn at det er et godt svar på de konkrete...

Altså, det er jo heva over en hver tvil, mener jeg, og folk kan godt være uenige,

men det å ha et liberalt demokrati er den aller beste muligheten vi har til å holde lederne våre til ansvar.

Det at vi har stabilt, trygt samfunn som ankjenner at vi kan bytte ut folk etter fire år,

gir en langt større grad av trygghet og stabilitet i hverdagen en alternativ.

Jeg mener at vi får jo, som du har vært inne på tidligere, en mulighet til å unngå de ekstreme tilfellene.

Så det som er ekstremt dårlig, det slippe vi sannsynligvis, men det som er veldig bra, det slippe vi også.

Du tenker på innfor demokratiet, at det blir en sånn...

Ja, altså det blir en...

... en middelmodighetsfaktor.

Ja.

Jo, det kjøper jeg. Det tror jeg er helt riktig også, at du...

Og så får vi jo, med liberal demokrati, så har vi visse friheter og rettigheter,

og hvis man blir tråkket på i de mest tydelige og alvorlige tilfellene,

så er det jo en domstolei som kan beskytte deg.

Ja, og det er...

Men det er i de tydeligste og alvorligste tilfellene.

Men det er veldig mye man kan gjøre innfor de skrankene som er satt.

Og da skyter vi inn at det at vi har en domstole, at vi har et lovverk som beskytter oss,

da er dette et spørsmål om hvor stor grad eller hvor stor makt monarkiet har.

Men det at vi hadde lover som sprang ut av folkeviljen,

at vi også hadde en høyeste rett som dømte til de lovene eksisterte jo ikke før 1814 i Norge,

og litt av poenget med demokratiet er jo at selv om en del av lovene er ganske dårlige,

det skal jeg ikke legge skjult på, jeg syns fryktelig mange av Norges lover er ganske dårlige,

så springer de på sett og vis ut av folkeviljen da, gjennom demokratiet som velger Stortinget.

Jeg syns jo det er på alle måter bedre enn at man skulle gått tilbake til tid

og hatt en konge som skrev og lagde sine egne lover.

Jeg er klar over at jeg setter ting veldig på spissen,

jeg ser ikke for meg at vi havner dit ved oss yrkekongsmakten,

men hvis det skal forholde oss til ytterpunktene da,

så er det definitivt lovene som springer ut av folket og foretrekker.

Men det er jo ikke slik at jeg foretrekker enevelde.

Nei, derfor jeg sier jeg tar å trekke poenget litt langt da for å understreke.

Men selv da man hadde enevelde så var det jo anerkjent i samfunnet at

kongen som da hevde sin suveritet at det var noe som samfunnet tok veldig på alvor,

det var først da man fikk den moderne demokratiet at denne suveriteten,

den retten til å gi lover fra løseluften, ble virkelig satt i system.

Og hvis man sammenligner systemet før denne utviklingen,

hvor man da hadde lov og rett som i stor grad var utenfor staten,

som noe man ikke bare kunne endre på etter eget forkoppbefinnende,

så er jo det systemet man har nå hvor staten kan,

selv om stortinget kan i princip i hvert fall kastes hvert fjerde år,

så har man jo et system hvor staten skaper lov og rett fra løseluften omtrent.

Og at det skal være en forbedring, det kan absolutt diskuteres.

Men der er vi jo i stor grad enige om diagnosen, mekanismen er jeg mer i tvil om ikke sånn,

så man skulle jo kunne ønske seg en annen grunnlov,

et annet institusjonssett, en annen innretning på institusjonene,

men jeg ser ikke hvor monarkiet i seg selv som en sånn arvelig søyle

egentlig tilfører noe positivt her.

Altså sette opp mot alternativene da.

Men hvis du tar et alternativ

hvor det er en folkevalgpresident

som er den som

regjeringen møter hos

og som kan sende det tilbake,

så kan det jo tenkes at en slik

folkevalgpresident faktisk sender en

beslutning tilbake til

departementet.

Fordi at en slik folkevalgpresident

om han skulle ha mer

å si over for regjeringen

enn det dagens konge er,

så er det ikke så vanskelig å få til,

for det skal ikke så mye til.

Vi har jo et eksempel fra

vår samtida, hvor en valgt

president begynner å optre mer

og mer som en monark av gamle skolen.

Og det er jo Donald Trump,

som i USA har jo allerede

insuttanalysert dette som kalles

presidential pardons, og det er at det som er

problematisk nok i seg selv, nemlig at

presidenten kan...

Hva er det, norsk skole? Nå har jeg helt

en pardon... Benodning?

Benodning, ja. Sånn som

Treholdt fikk av sine partifeller.

Nå har vi jo en president,

alle presidenter har benyttet seg

av benodninger, det er problematisk nok i seg selv,

men vi ser jo nå utviklingen at han har blitt

stadig mer

selvsendig, tar stadig flere

avgjørelser, bryr seg veldig lite

om lov og rett, bytter ut rådgivere

og ministerer rundt seg til å utelukkende

få ja-mensker som støtter opp om han.

Og dette er jo

stor grunn til å se på dette her med bekymring,

at den demokratiske lederen

opptrer mer og mer som en

diktator-light.

Vi kan jo legge til at det var

en sånn situasjon i Sør-Korea også

for bare et år siden,

hvor presidenten inførte

unntakstilstand, var det vel?

Stemmer det.

Ja, det er et rettsoppgjør på det nå.

Men ja...

Men det er jo ikke sant, da har vi jo noen som begynner

å bevege seg utenfor de demokratiske

mekanismene. Tar ikke høyde til

høyde for senater, tar ikke

høyde for representantenes hus

og begynner egentlig å forme det politiske

systemet rundt seg selv og sin person

og bygge opp en liten personkult.

Det er jo på ingen måte en

forbedring, som jeg ser det.

Du har rett i at mannen

med gullhåret eller

er det oransjt?

Vi orange men.

Jeg tror det er oste-pop-farge

er jo mest riktig.

Det er riktig at

han har tatt dette ut i

mer ekstreme former.

Men det at

presidenten har peket

på seg selv som den eneste

som er valgt

av hele folket, når det er riktig nok

indirekte valg, men

det er ikke noe nytt. Det begynte

med Andrew Jackson,

som var

siess å være den første

folkets president.

De seks første var fra

det fasen med

naturlig aristokrati.

Prinsippet om at

jeg kan gjøre

om ikke alt veldig mye, fordi at

jeg har hele folket bak meg.

Det har lange røtter tilbake.

Og den

amerikanske revolusjonen,

i hvert fall i den

populære fremstillingen, var

et opprør mot en konge.

Men hovedårsaken var nok

parlamentet

med sin fremvoksende

parlementsuvenitet.

Og

kongen var bare den som

ikke ville svare på

den olive branch

petitionen som ble levert.

I stedet for å være

litt mer diplomatisk

og forsøke å megle,

så erklarte han at

koloniene var i opprør.

Og det kan argumenteres

for at han

da helte benisin på det

bålet som allerede var tent av

parlamentet.

Men om han skrev en

uavhengighetserkjæring som var

mellom mindre mot kongen, og det kan man jo

analysere opp og ned hvorfor.

Men i grunnlovsforsamlingen i Philadelphia

noen år senere,

så var det jo delegater der som

reklaerte at

opprøret vår opposisjon var

mot en korrupt mengde

og ikke mot

en tyrannisk enkel person.

Og det er jo medvirkende

årsak til at

man fikk et system med en

sterk presidentmakt.

Nå kan det argumenteres med at

det også, den sterke

presidentmakten har utviklet seg, også

fordi at kongressen

ikke har tatt sin

rolle alvorlig, og la

presidenten gjøre mer en han burde.

Så dette er en kompleks

materie, men en del av problemet

stammer utifra at man

var redd for en

tyrannisk

forsamling, og ikke for

den tyranniske enkel person.

Da må vi også påpeke at dette presidentskapet til Andrew Jackson var litt mangelslunget,

men han fikk jo fjernet en sentralbank, så han skal jo ha litt kredit for det,

og så trekker det litt ned med Trail of Tears.

Det er ikke optimalt da, men...

Det han gjorde med sentralbanken eller nasjonalbanken, det kan han få bifall fra meg også.

Og så får han minuspoeng for Trail of Tears.

Men ja, good and bad things.

Men for å gå og bevege oss litt over i teoretisk materie da,

det syns jo alltid det er litt interessant å se om de prinsippene vi snakker om er almennyldige eller ikke.

Og vi var så vidt inne på Adlen som bladet skal få 1821.

Hva tenker du om ideen om å gjenninføre Adel?

For vil ikke mange argumentene for å ha en monarch på et nasjonalt nivå,

også gjelde for eksempel en hertdug på fylkesnivå,

grever i kommune og kanskje en marki i Finnmark på grenset i Rusland.

Ja, så dette er et lang varig forslag fra Peter om at vi skal gjenninføre Adel på fylkes- og kommunenivå.

Jeg bare lurer på om det er, altså hvis det er som sagt,

hvis det er hold i argumentene for en monarch nasjonalt,

så burde man også kunne argumentere for mange av de samme fordelen regionalt og lokalt da.

Jeg syns godt man kunne ha en Adel slik du beskriver,

men jeg har ingen veikart for å komme dit, for å si det sånn.

Det er litt usikker, kanskje du vet det,

men er det noen land som har en fungerende Adel?

Jeg vet jo at våre naboland, altså Sverige og Danmark,

har oppretthold i Adelen, men de har jo ikke noen reell politisk makt.

Er det noen land som har et reelt feudalsystem hvor Adelen har makt i dag?

Jeg vil antytt at Norge er et godt eksempel,

og medlemskap i Arbeiderpartiet vil gi deg en del fordeler da gjennom livet.

Jeg vil si at en bedre sammenligning der, altså det er mer korrekt å sammenligne det med dagens Hina

enn å sammenligne med et eller annet C.O.P.G. Brannstaden på 1500-tallet.

Jo, men jeg mener Atlen moderniserer seg det nå.

Vi har jo intill nylig hatt det britiske overhuset da,

hvor det ganske nylig ble innført en lov,

hvor konsekvensen var at Arveadelen røk ut.

Men så er det noen av disse Arveadelene som da har fått en livstidsadelskap

sånn at de blir sittende der likevel.

Ja, det er jo egentlig kul, så ulik det vi gjorde med grunnloven da.

Vi havde skaffet egentlig bare nyadeling i 1814, og så fant vi ut noen år senere.

La oss bare bli kvitt det her i sin helhet.

Vi kaller dem fylkesmenn i stedet.

Ja, for i dagens fylkesmann er jo bare en ekstremt misslykket governør

som flyr rundt for å lage mest mulig kvalm da.

Ja, så er det et formalkrav at du må ha vært en sånn yttre sentrumpolitiker i utgangspunkt.

Ja, det er jo det absolutte minimum, og du må jo være veldig trotig i parti-boket.

Ja, men on the level.

Adelskap er definert av nedarvede privilegier,

og i vårt samfunn så arver du det fra din parti-bok,

fra dine kontakter, fra dine kontaktnetverk, fra dine gode holdninger.

Og jeg må jo si at funksjonelt, og her renner det ganske mange poeng inn til Ballsursen,

i kritikken av nå og hennes system.

Det er litt vanskelig å bli veldig imponert over det.

Anniken som ambassadør i USA, det er for alle som har tatt den interaksjonen med Lindsey Graham i sin tid.

Det er bare flaut. Hun er ingen kapasitet.

Juggland har vært statsminister og blir da leder i Europa.

Rødla Arsene får rote rundt, og det er det du må kunne kalle ren korrupsjon på alle nivåer.

Det er bare at vi har bortdefinert det.

Nei, det at du fikk en fin jobb, eller at du er nødt til å ha direktørstilling hvis du heter Gerhardsen, det heter navn, eller et eller annet sånt.

Det er ikke korrupsjon det.

Korrupsjon er korrupsjon, men uansett hva vi har lyst til å tenke, vi som sitter her som er sikkert litt mer kritiske enn samfunnskritisken innom sittet.

Norge er jo alltid på topp på Global Transparency Index.

Vi har jo reelt sett veldig lite korrupsjon sammenlignet med resten av verden.

Jeg klarer ikke helt å se for meg at dette hadde vært annerledes hvis vi hadde hatt et mer formalisert monarki.

Hvert imot ser vi at der du enten har reell kongsmakt med støttespillere, eller der du for eksempel har nettpartistat som fungerer som en slags monarki,

så vil jo korrupsjonen være enda sterkere, bare mer institutionalisert.

Så et fritt demokrati er fremdeles en bedre garantist mot korrupsjon.

Og der er vi nok ikke uenige.

Men jeg syns jo naiviteten i Norge med å opphøye vårt eget demokrati til omtrent en ideell evolution av folklige verdier,

hva angår styring og gjennomsiktighet, er noe overrevet.

Jeg kan jo legge til da.

Som Jørn så er jeg jo også veldig kritisk til hvordan systemet fungerer i dag.

Jeg vil bare ha en annen løsning.

Grunnen til at jeg vil beholde demokratiet er fordi det er en sikkerhetsventil som gjør at vi lettere kan stille ledere til ansvar,

og som gjør at vi ikke trenger å gå til...

Altså, vi er ikke fransk menn.

Nei.

Men min foreslåtteløsning vil jo være å vingestekke staten i størst mulig grad

ved å få inn såkalte negative rettigheter i grunnloven.

Nemlig det at vi som borgere er beskyttet fra...

Vi blir enige om at staten ikke har rett til å gjøre visse ting mot borgerne

selv om de skulle ha med seg et flertall.

Og det med inntektsskatt er jo en av de tingene som vi liberalister gjerne snakker om.

Det burde være beskyttet mot inntektsskatt i grunnloven.

Men til syvende og sist, altså, det er ikke noe gudit opp i dette her.

Og til syvende og sist så er jo prinsippet might is right,

bestemmer hva som kommer til å definere staten.

Noen kan egentlig bare komme inn fra siden av sierlinjen,

ta makta, kuppe makta, og da er det de som bestemmer på godt og vondt.

Og det er også en av grunnen til at det er en tilgjengel at vi designer et system

som har en bred oppslutning i folket,

selv om det blir veldig sånn middelmodig grått, kedelig, bæsj, kake,

sånn som norske staten er i dag.

Jeg klarer bare ikke å se at et alternativ kan være bedre.

Bare mindre problematisk, da.

Den tilliten til den sikkerhetsventilen er mulig en slaver hos meg enn hos Herr Hagen.

Jeg vil bare heller ha en sikkerhetsventil som kan fungere,

enn vi ikke har noen sikkerhetsventil.

Jeg er jo ikke enig at det ikke vil være noen sikkerhetsventil uten ...

Man kan alltid ha en geotin på baklomma.

Læs ta den siste.

Geotiner er ikke nødvendig for å få det til å begrense makten.

Jo, men hvis vi ser til land som ikke har fungerende demokratier, som ønsker endringer,

så har jo det endt ganske dårlig, ikke sant?

Hva syns vi om den arabiske våren, for eksempel, gikk den egentlig som den skulle?

Der hadde man jo ikke muligheten til å bytte leder og gjøre endringer gjennom stemmuren,

så man prøvde seg på opprør.

Det er relativt misslykket.

Og jeg kommer ikke på noen gode eksempler fra nyere tid,

hvor det har vært et reelt behov for å bytte ut lederne,

for å røske opp i systemet som ikke har endt med vold, sivil uro,

og hvor det ikke har gått ganske dårlig.

Og hvor man heller ikke har fått noen velykket å være i endringer.

Ja, så der man har de muligheten til å bytte ut leder,

og så er det jo sånn at det som er veldig upopulært,

i hvert fall på visse tidspunkter,

altså hvis det er upopulært når det skal være valg,

så vil man jo få den effekten som du beskriver.

Men det er noen eksempler på ting som ikke er så upopulære at de blir byttet ut av.

Når du har denne sterke statsmakten som langt på vei er produsert av den samme folkesymmeliteten,

så gjør det at det ikke blir like ensidig positivt som det du tidvis beskriver det som.

Men nå runder vi snart timen her.

Da er jo spørsmålet hva som gjennomstår i, skal vi si, monarkistens argument.

Hva det vi trenger å høre her,

hva det lyttene trenger å høre for å i hvert fall få et mer nyansert syn

på monarkismen.

Jeg vil anbefale folk å se litt på Hans Hermann Hoppe

og hva han sier om monarki versus demokrati.

Og han trekker frem monarkenes langsiktige perspektiv

som en slags eier av staten i motsetning til politikere,

demokratisk valgte politikere som en slags vaktmesterrolle

og da kjøp av stemmer,

altså systemet hvor man kjøper noens stemmer

for det som i utgangspunktet tilhører andre.

Og også det som vi har vært noe inn på med Tocqueville, Beitrande Juvenel

og som også Fridig von Hayek har skrevet om,

utvisking av skillet mellom de styrene og de styrte.

Og så har jeg også lyst til å trekke frem Herman Melville,

som sa i et av sine verker, eller det var en karakter i et av hans verker

som uttalte at jeg vil heller være sikker under en monark

enn være i jentstand for vold fra millioner av mine medborgere,

selv om jeg selv er en av dem.

Da er det jo på sin plass å bare slenge inn det sitatet med at

den som har lyst til å bytte grunnleggende rettigheter mot sikkerhet

fortjener ingen av delene.

Den ene ting jeg hadde lyst til å kommentere på var jo hoppet siden du nevnte ham.

Jeg lurte litt på om hoppet kom til å dukke opp i dagens samtale,

og i agge så dukk han opp.

Og hoppet dukker jo faktisk opp til tid og an når folk som er på den.

diskuterer politikk og monarkiet.

Men som jeg har lest han, så har jo han tatt ideene om privat eierskap

og privat forvaltning av ressurser

og pervertert og trukket denne ideen så langt

at han konkluderte med at sin privat eierskap er bra

og private forvalter ting på en god måte.

Så bør én person ha fullt og total eierskap til en hel nasjon,

inkludert Walls monopole, for det garanterer god forvaltning.

Og det kan jeg ikke sifte meg heller.

Nå er det ikke slik at Hoppe fremstiller dette som det perfekte systemet.

Nei da, nei da.

Han beskriver jo også en utvikling fra det tidligere aristokratiet

som er mer begrenset enn monarki.

Og når han fremstiller monarki og transisjonen

til en monarki til demokrati, så er det jo da med den absolute staten.

Og hvis vi tar med en utvikling fra før den absolute staten,

så blir det mer nyansert.

Og når vi snakker om anarkokapitalisme,

så er jo anarki og staten versus et system uten statsstyre.

Men hvis man ser på noavanalysen som man kommer fra Ludvig von Mises institutt,

så er jo staten ofte den absolute staten.

Så hvis man ikke er for den absolute staten,

så kan det jo være slik at man er anarkist

hvis man er tilhengig av en eller annen form for statsstyre,

men ikke den absolute staten.

Og det er når man definerer staten som den absolute staten.

Så vi kan sikkert ha en egen podcast hvor vi filosoferer.

Gå mer inn på om hoppes pragmatiske løsning med hvit-monarkisk etnostat

er en grei løsning.

Eller om jeg er en anarkomonarkist, for eksempel.

Så kan vi jo gå tilbake litt til min oppvekst

og se på hvorfor jeg har havnet der jeg har havnet.

Det er det mange som har lurt på.

Det er jo faktisk litt interessant,

fordi min bakgrundshistorie er jo så enkel som at

jeg er en ganske gjennomsiktlig liberalist i så måte.

Det som følger av det at man gjerne tenker i republikanske baner

så var det din historie.

Jeg er jo oppvokst delvis i en helt annen del av verden

som vi har vært inne på, Østafrika.

Og der får man gjerne litt mer eierskap til denne

mer eller mindre eventyrhistorien om dronning Lisa, den andre

som kom til Kenya som prinsess og steg opp i et tre

og så steg hun ned som dronning.

Og vi har jo i Østafrika Victoria Sjøen.

Og så er det denne myten som ikke er så veldig sant.

Det er faktisk helt usant om at dronning Victoria skar ut

Kilimanjaro til sin tyske slekning.

Er det ikke sant?

Det er ikke sant.

Men dette er da historien, dette er det forholdet man kan ha

til en monarki i den delen av verden, mens republiken Kenya

Det var jo et parti, staten, og med et kuppforsøk.

Der har du jo monarki versus republik i den konteksten.

Det er jo ikke nødvendigvis noen sterk indikator.

Det er ikke noe determinism i dette her i det hele tatt.

Og så husker jeg merke til at de norske ambassadene,

våre ambassader, eller vår ambassade i Nairobi,

det var en kongelig ambassade.

Og så nevnte jeg jo dette for noen av mine klassekamrater.

På litt barnslig vis sa jeg, dere har ikke kongelig ambassade.

Hvorfor jeg fikk til svar at det er fordi vi er et demokrati.

Men jeg hadde jo ikke svaret der og da om at vi er et demokrati i Norge også.

Men et noe sterkere element, det tror jeg er,

at jeg fikk gjennom historieundervisning i femte klasse vi hadde på barnskolen.

Så var det slik at vi hadde ulike temaer for samfunnsfagundervisninger per år.

Og i femte klasse så var tema amerikansk historie.

Og der lærte jeg blant annet om den gode Linken som reddet unionen.

og at høyestrett kunne sette fot ned hvis noen av de politiske maktene gjorde noe som var grunnlovsstridig.

Og jeg lærte om rettigheter, og så kom jeg da til norsk skole,

og lærte om konflikten på 1880-tallet med denne riksrettsaken,

og parlamentarismen, nå har jeg senere lært at det var ikke så enkel som at parlamentarismen ble innført i 1884.

Historikere og statsvitere betraktet det gjerne som en forenkling,

og at det var en transisjon på flere årtier før man da fikk parlamentarismen som konstitusjonell såkalt sedevannrett.

Men det var en konflikt der jeg fikk de ting til å stemme,

fordi jeg hadde lært om at det var viktig med den maktfordelingen, viktig med grunnloven, viktig med rettigheter,

og så fikk jeg lære i norsk skole at det var en bra utvikling med denne riksrettsaken, med parlamentarismen,

og jeg fikk ikke det til å stemme.

Og jeg husker at jeg var i debatt med samfunnsfaglæraren om parlamentarismen, jeg var mot parlamentarismen,

samfunnsfaglæraren var for, da var det slik at den læraren ofte intok det motsatte synspunktet av eleven han debatterte med,

og en annen konsekvens av at jeg kom fra en internorsk skole til norsk offentlig skole,

var jo at tempo på opplæringen, det var ganske annet,

og det medførte at jeg ofte gikk til egne kilder hjemme i bokkullen, hjemme hos mor og far, og på biblioteket,

og på et eller annet tidspunkt så fant jeg ut at Montesquieu hadde satt opp i sin modell,

det som jeg senere fikk vite var at Montesquieu hadde tenkt kongen som en selvstendig makt,

ikke bare til maktfordelingsprinsippet hvor man hadde delt streng indeling mellom dømmende, utdømmende og lovgivende makt,

og utifra dette så har vel jeg kanskje ikke deterministisk,

men det har sannsynligvis øket muligheten min for at jeg nærmest har påtat meg et livsoppdrag som

denne kongemaktens forsvarer, og det betyr jo ikke at det er et system som vi kan etablere fra grunn av,

som designet fra bunden av ting, det er jo ofte organisk og de utvikler seg slik Burke skal ha beskrevet,

at konstitusjoner blir ikke skapt, men de utvikler seg, de vokser frem.

Så du avslører her og nå at du ikke var en vanlig liten gutt?

Var det noen av oss som var det? Det er jo spørsmålet mitt.

Men det er kanskje litt paradisalt for kanskje noen av lytterne våre at jeg er den i vårt miljø som kanskje har mest amerikansk oppvekst,

altså hvis vi ser bort fra...

Forhåndsynligvis har jeg halvt amerikaner da.

Men hvis vi ser bort fra folk som er halvt amerikanere slik som Peter Hagen, Austin Rasmussen, George Gooding,

så har jo jeg en oppvekst med amerikansk skolegang, ikke i USA, men via en internasjonal skole,

og jeg vil jo kanskje si at deler av min oppvekst er quasi amerikansk,

og om ikke inn med morsmelken så nesten det amerikanske systemet inn med morsmelken,

og allikevel så har jeg endt opp med ikke den som syns at USA er det beste systemet i verdens historien,

men har litt innvenninger mot det systemet også.

Da vil jo jeg runde av for jeg ser på klokken at vi nærmer oss sluten her,

men det beste systemet, det er jo faktisk det de har i republikken San Marino,

for der velger befolkningen to kapteinregjenter til å lede regjeringen,

og de første to ukene etter at deres felles tjenestid er over,

så kan alle i hele landet sende inn klager som følges opp av et råd,

hvorpå de kan bli straffeforfult for tjenesteforsømmelser eller feil de har gjort i løpet av sin regjeringstid.

Det er et veldig godt system.

Jeg har ingen hensikt i å gjøre San Marino eller Schweiz til Modekir.

Det er jeg veldig glad for å høre.

Med de bevingede ord, så tror jeg vi takker for i dag.

Jo, takk for det. Det var det det vart i.

Å bevege oss i noe litt mer tidløst enn aktualitetssakene som det gjerne diskuteres her.

Dette må jo kunne klassifiseres som en sommerepisode.

Så da håper vi jo at folk har ligget på stranda og koser seg med en sånn sær debat.

Også håper jeg at det la seg for døye lett.

Ja.

Det gjør det.

Fortsatt god sommer alle sammen.

Riktig god sommer.

Takk for at du hører på Sidlinja podcast.

Snakk gjerne om oss, lik, del og anbefale oss i podcastappen din.

Eller deltage i kommentarfeltet på YouTube.

Har du ris eller ros, kritikk, forslag, spørsmål eller noe annet,

så finner du all kontaktynfo på sidlinja.transistor.fm.